Gidder ikke gi råd mer

[AnonymBruker]

Unger er forskjellige.

[AnonymBruker]

Har du i heletatt tatt en tur i tenkeboksen?

Barn er forskjellige, kanskje venninen har vanskligere barn og ta seg av, mens du bare har vært heldig, har du i hele tatt tenkt på det?

Søsteren til mannen min har 2 barn, vi har 1, ungene hennes virker også slik som dem til mange tider, mens vår er snill hele tiden, aldri noe tull i hele tatt.

Kaller barna hennes for drittunger, hva slags oppførsel fra en "bra" mor er det? (Det virker som du ser på deg selv som en bedre mor enn henne) Også kaller du barna hennes drittunger, nei, vet du hva. Da er vel du den som skulle hatt litt ekstra hjelp ikke henne.

Du er rett og slett en dårlig vennine

[AnonymBruker]

Har du i heletatt tatt en tur i tenkeboksen?

Barn er forskjellige, kanskje venninen har vanskligere barn og ta seg av, mens du bare har vært heldig, har du i hele tatt tenkt på det?

Søsteren til mannen min har 2 barn, vi har 1, ungene hennes virker også slik som dem til mange tider, mens vår er snill hele tiden, aldri noe tull i hele tatt.

Kaller barna hennes for drittunger, hva slags oppførsel fra en "bra" mor er det? (Det virker som du ser på deg selv som en bedre mor enn henne) Også kaller du barna hennes drittunger, nei, vet du hva. Da er vel du den som skulle hatt litt ekstra hjelp ikke henne.

Du er rett og slett en dårlig vennine

Ja, jeg ser på meg selv som en bedre mor enn henne fordi jeg lærer barna mine grenser. Jeg lærer dem til å bli selvstendige individer med respekt for andre. Hos min venninde er det ungene som styrer foreldrene. Griner eldstemann på butikken så går de hjem uten å handle, det vet ungen. Hun syntes det er kjedelig på butikken og vet akkurat hva som skal til for å slippe.

Vil hun ha godter/yoghurt ol. griner hun til mor ikke orker å høre mer, så får hun. Hun får ligge mellom mamma og pappa i sengen fordi hun griner og er umulig dersom hun må ligge alene..... osv osv osv..... Så JA, jeg ser på meg selv som en bedre mor!

[Mixelite]

Jeg synes ikke en god mor skal kalle andres barn for bortskjemte drittunger. Spesielt ikke når de er hhv 10 måneder og fire år gamle.

[Celtic Heart]

Ja, jeg ser på meg selv som en bedre mor enn henne fordi jeg lærer barna mine grenser. Jeg lærer dem til å bli selvstendige individer med respekt for andre. Hos min venninde er det ungene som styrer foreldrene. Griner eldstemann på butikken så går de hjem uten å handle, det vet ungen. Hun syntes det er kjedelig på butikken og vet akkurat hva som skal til for å slippe.

Vil hun ha godter/yoghurt ol. griner hun til mor ikke orker å høre mer, så får hun. Hun får ligge mellom mamma og pappa i sengen fordi hun griner og er umulig dersom hun må ligge alene..... osv osv osv..... Så JA, jeg ser på meg selv som en bedre mor!

Ja, for vi ser klart og tydelig i denne tråden at respekt for andre er en av dine egenskaper?

Det du lærer barna dine er at hvis andre ikke er så perfekt som deg er det lov til å dra frem alle sine negative sider og snakke dritt om dem. Beklager, men en god forelder lærer IKKE sine barn at mobbing er greit.

Noen barn er snille og føyelige mens andre barn er grensetestere og mer vanskelig å ha med å gjøre.

[Gjest regine]

Dagens unge mødre har jo ikke barn, neida de har små prinser og prinsesser, og de får da alt som de vil kan du skjønne :gjeiper:

Dette tror jeg igrunn er essensen i hvorfor mange her inne blir så fornærma..... De søte små må og skal være i sentrum og styre alt - mens foreldrene, som egentlig skulle vært oppdragere bare duller etter og gjør som ungene mener. Resultatet er bortskjemte unger som er misfornøyde med alt.

Mine unger er omtrent sånn som venninna di sine. Jeg tror bare du er heldig som har fått "greie" barn, en kombinasjon av gener, flaks og tilfeldigheter. Mine to har vært og er ekstremt krevende, med høyt aktivitetsnivå nærmest døgnet rundt, veldig lite søvnbehov, en ekstrem nysjerrighet og utforskertrang, masse temperament, stor utålmodighet, stae og insisterende selvstendige. Men de er utrolig flinke begge to, betjener alt vi har av tekniske duppeditter i huset, holder oversikt over klær og leker på tross av det vanvittige kaoset de omgir seg med. De lar seg ikke "oppdra," men de utvikler seg riktig likevel, dvs de har venner, er sosialt intelligente, inkluderende, lærenemme og flinke.

Til sammenligning har venninna mi to unger som sitter pent ved bordet og spiser ordentlig. Det bygges ingen slott av pølsene der i gården! Ungene hennes legger seg kl 7 - halv 8 og sover hele natten, og de gjør stort sett det de får beskjed om, dvs de tar på seg klærne som er lagt fram, og hvis mamma sier støvler så er det støvler... De er helt motsatte enn mine barn, de setter ikke huset på hodet med kabler og kontakter hvis det er noe galt med playstation, de spør bare pappan om hjelp...

Dette er vel noe av det kvalmeste i denne tråden...... Det er altså en motsetning mellom å kunne oppføre seg (som det å sitte ordentlig ved bordet faktisk er) og det å være kreativ og selvstendig....

Du innrømmer at du har uoppdragnde barn - samtidig som du rakker ned på din veninnes barn som er oppdratte, og insinuerer at de er kuet og ikke greier å gjøre ting på egen hånd. Mens dine, derimot - ja de er så smarte så, og ordner alt selv. Og det er greit, selv om de - for andre - er et helvete å være sammen med.

Mellomting - hørt om det? Jeg er helt sikker på at mange av de barna som liksom er så krevende, ikke ville vært på langt nær så "ille" hvis foreldre gadd å oppdra de. Gadd å ta de kampene som må tas for at barnet faktisk skal bli en del av et samfunn. For det er vel poenget - eller er målet at samfunnet skal fylles med bøller som bare tenker MEG MEG MEG?

Skjønner ts veldig godt - samtidig som jeg vel ville trådt varsomt med å gi råd. Som en annen også skrev, det er en del mennesker som syter og klager som vil gjøre det, og egentlig ikke vil endre på ting. I tillegg til at mange blir svært hårsåre når det gjelder egen barneoppdragelse (jfr. bare denne tråden - de krasse svarene fra en del sier meg at her er det ømme tær ute å går....). Tror nok du får la henne være - og så heller si litt dersom hun stiller konkrete spørsmål.

[Bachata]

Jeg vet om endel foreldre som har "en av hver", altså en snill og grei og en som er langt mer bråkete, hyper og tunglært når det kommer til "rett oppførsel", hva ville du kalle dem da?

Halveis dårlig forelder?

Jeg er enig med deg i måten å oppdra på, jeg tror på å sette strenge grenser og å lære barna tidlig at man faktisk mener det man sier. Sette seg i respekt.

På den annen side VET jeg at ikke alle barn fungerer slik at de bare tar imot det uten kamp.

Barn er like forskjellige som voksne, og du bør heller være takknemlig for at SAMMEN MED din (i mitt syn gode) måte å oppdra dine barn på, så har du også fått rolige og blide barn. Du skal ikke bare kimse av de.t

Også bør du tenke over akkurat din måte å omtale andre kontra deg selv på, hvor gøy er det den dagen ditt barn kommer hjem med melding fra lærern fordi hun rakker ned på de barna som ikke er like flinke som henne? Hun har lært det fra mor, og siden en god mor kan snakke nedsettende om andre, så kan vel deres snille barn lære det også? Tenk over det.

[xinnia]

Ja, jeg ser på meg selv som en bedre mor enn henne fordi jeg lærer barna mine grenser. Jeg lærer dem til å bli selvstendige individer med respekt for andre. Hos min venninde er det ungene som styrer foreldrene. Griner eldstemann på butikken så går de hjem uten å handle, det vet ungen. Hun syntes det er kjedelig på butikken og vet akkurat hva som skal til for å slippe.

Vil hun ha godter/yoghurt ol. griner hun til mor ikke orker å høre mer, så får hun. Hun får ligge mellom mamma og pappa i sengen fordi hun griner og er umulig dersom hun må ligge alene..... osv osv osv..... Så JA, jeg ser på meg selv som en bedre mor!

Er det noe av dette som egentlig er ditt problem?

Utifra hva du skriver i denne tråden, så virker du ikke til å være noen god venninne..

[Gjest regine]

Jeg vet om endel foreldre som har "en av hver", altså en snill og grei og en som er langt mer bråkete, hyper og tunglært når det kommer til "rett oppførsel", hva ville du kalle dem da?

Halveis dårlig forelder?

Jeg er enig med deg i måten å oppdra på, jeg tror på å sette strenge grenser og å lære barna tidlig at man faktisk mener det man sier. Sette seg i respekt.

På den annen side VET jeg at ikke alle barn fungerer slik at de bare tar imot det uten kamp.

Problemet er at det er svært mange foreldre som ikke er villige til å ta noen som helst kamp med sine barn. Vil ikke ungen, nei, da slipper h*n.

Noen unger er "striere" å oppdra enn andre, men de færreste er umulige å oppdra. Og som forelder så mener jeg at en av våre viktigste oppgaver faktisk er å sørge for at barna vokser opp til å bli mennesker som fungerer i et samfunn. Det betyr at de må oppdras. Selv om det i noen tilfeller kan være en kamp. Imidlertid tror jeg det - for mange foreldre, ville vært færre kamper hvis de var villige til å være voksne og den som bestemmer. I stedenfor at unger hele tiden skal bombarderes med valgmuligheter i absolutt alle situasjoner.

[Bachata]

joda, jeg skal vel si meg enig i at jeg synes endel ser ut til å føye barna vel mye, og jeg tror som sagt på regler og konsekvenser når de gåes over jeg, absolutt.

Men jeg vet ikke om man når frem til noen ved å kalle dem dårlige mødre. Man sitter ikke på fasiten for andres barn, uansett hvor mye man mener og synser at forskjellige ting gjøres feil.

[Gjest alille]

Du er litt naiv, TS, hvis du tror din måte å oppdra barn på vil fungere glimrende på alle barn. Du kan ikke basere din generelle kunnskap om hva som er rett oppdragelse på dine egne erfaringer, det burde alle som prøver å generalisere vite. At din metode har ført til veloppdragne barn betyr faktisk ikke automatisk at din metode er god - det kan hende at du var heldig med utgangspunktet.

Nå sier jeg ikke at du ikke er en god forelder, det er du sikkert - for dine barn. Men din venninnes barn er ikke dine barn, og de kan ha helt andre forutsetninger. For alt du vet kan dine metoder skape små monstre hvis de brukes på hennes barn. Derfor er det litt håpløst å basere sin oppdragelse på råd fra en enkelt forelder, barneoppdragelse er (dessverre) LANGT mer komplisert enn som så. Kunne alle fulgt din oppskrift med suksess hadde jo livet vært, unnskyld meg, jævlig enkelt.

[Gjest Lykkeliky]

Du er litt naiv, TS, hvis du tror din måte å oppdra barn på vil fungere glimrende på alle barn. Du kan ikke basere din generelle kunnskap om hva som er rett oppdragelse på dine egne erfaringer, det burde alle som prøver å generalisere vite. At din metode har ført til veloppdragne barn betyr faktisk ikke automatisk at din metode er god - det kan hende at du var heldig med utgangspunktet.

Nå sier jeg ikke at du ikke er en god forelder, det er du sikkert - for dine barn. Men din venninnes barn er ikke dine barn, og de kan ha helt andre forutsetninger. For alt du vet kan dine metoder skape små monstre hvis de brukes på hennes barn. Derfor er det litt håpløst å basere sin oppdragelse på råd fra en enkelt forelder, barneoppdragelse er (dessverre) LANGT mer komplisert enn som så. Kunne alle fulgt din oppskrift med suksess hadde jo livet vært, unnskyld meg, jævlig enkelt.

Cluet her er vel at barneoppdragelsen blir enklere om foreldrene setter grenser og begrenser alle disse valgmulighetene barna får.

Jeg har en søster som har en 5 åring, og jeg vet at om hun hadde vært min datter hadde hun ikke vært så vrang som det hun er. Rett og slett fordi hun ikke hadde fått muligheten til å være det! Hun kan f.eks. stå i stuen og hyle i 5 minutter fordi hun ikke får nugatti på brødskiva. Hadde det vært min datter hadde ikke det gått: da måtte hun stått alene på rommet og grått fordi JEG som voksen bestemmer over henne, og jeg orker ikke hyl og skrik. OG: det å stå og hyle på rommet alene er ikke så "gøy" og givende som det er å stå og skrike i stua med tilskuere.... Vil hun ikke ha noe annet på skiva får hun spise den uten noe pålegg eller gå sulten i noen timer frem til neste måltid. Det er langt ifra skadelig.

[Redbull]

Jeg er enig med ts.

[Gjest O___o]

Kunne vært moro å høre situasjonen beskrevet av henne.

[Gjest Rebecca]

Jeg har vel oppdratt mine noenlunde likt som deg virker det som. Mine har det heller aldri vært noe tull med. Jeg tror mange av dagens mødre er for overbeskyttende og dillete. De skaper unger som er vant til å få alt de vil og som er avhengige av mor døgnet rundt.

Selv om jeg har kjørt en litt stram linje er jeg langt ifra noen kald mor. Vi kan kose masse selv om de ligger i egne senger og selv om de klarer å stå opp og ta seg en brødskive selv i helgene

Dagens unge mødre har jo ikke barn, neida de har små prinser og prinsesser, og de får da alt som de vil kan du skjønne :gjeiper:

Unge mødre? Hvor kom det inn? Tror ikke vi snakket om unge mødre.. Jeg er en ung mor og jeg har barn.

[Gjest Rebecca]

TS her! Ser at alle er imot meg, hehe... Men nå har det seg sånn at jeg sitter her med to unger som det aldri har vært noe tull med, de er snille og velopdragne, mens venninda mi sitter der med to bortskjemte drittunger som sipper og furter seg til å få alt som de vil. Hun er dødssliten og lei, men å ta imot råd? neinei....

Du burde skamme deg. Snakke sånn om så små barn? Kalle dem drittunger. Og du mener du er en god mor. Ja da håper jeg du oppfører deg annerledes på hjemmebane enn her på forumet. Du skal også huske at du ikke har småbarn lenger. Så små perioder i livet fra den tiden kan glemmes litt. Jeg har også to barn. Og datteren min på 3 år er veldig lettvint. Samtidig er hun TRE år. Og tre-åringer har lov til å være trasne. Det er trossalt derfor det er noe som kalles trassalderen! Så når du nå har to barn over ti år, og kan slappe av med at du ikke har småbarn lenger skal ikke du sitte og snakke ned om din "venninne" med barn i trassalderen. Hun har trossalt også en på 10 mnd. Kaller du den også drittunge? Som får det slik som den vil... klart den skal få det som den vil. Herlighet så viktig det er med den tryggheten og nærheten de første årene!! Hvordan mener du man skal "sette på plass" en 10 mnd gammel BABY?? Ja, for vi snakker om en baby her. Barn er forskjellige. Dine er sikkert født med rolig temperament.. Andre er mer urolige av seg. Og så flott at hun da har tålmodighet til dem. Hun er nok en utrolig mamma!!!!

[Gjest mamma]

Jeg har også selvstendige og veloppdragne barn. De får sove hos meg når de vil, jeg snakker med dem, jeg sender dem aldri på rommet eller bruker annen straff. Jeg leser og synger for dem om kvelden, jeg sitter hos dem hvis de vil. De sover godt uten at jeg noen gang har gått fra dem gråtende i sengen. De er greie og har respekt for andre. Det er ikke noe galt med å samsove, og det går an å sette grenser uten å kjefte eller sende på rommet. Du har ikke fasiten, TS.

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter ikke at TS sier hun har fasiten, men at venninnen ber om råd uten å forsøke å følge dem. Sånt blir irriterende i lengden, det er som jenter med utro kjærester som hele tiden tilgir og tilgir og så lurer på hvorfor i alle dager han ikke er trofast. Hvis man vil bli tatt seriøst må det være samsvar mellom det man sier og det man gjør.

Jeg er enig i det som ble skrevet tidligere, at venninnen din nok egentlig ikke spør om råd TS, men at hun bare må få ut litt damp. Jeg ville ha forsøkt å forholde meg til det som akkurat det, og når hun sier "hva gjør du?", ville jeg ha svart noe sånt som at "jeg skjønner at dette må være veldig slitsomt for deg, men det er vanskelig å komme med noe råd, for vi har forskjellige barn og er jo veldig forskjellige i måten vi oppdrar barna våre på". Da slipper du å gi råd for så å bli frustrert over at hun ignorerer dem senere, og du viser sympati for venninnen din og hennes situasjon uten å si noe om at du ville ha gjort ting annerledes selv. Og så er det en mye bedre løsning enn å sprekke i sinne og rope "jeg gidder ikke gi deg noe råd, for du durer bare på med den ubrukelige barneoppdragelsen din uansett, din kjerring!".

Jeg skjønner forøvrig ikke logikken til en del i denne tråden. Først durer man på med at ingen barn er drittunger og at det er foreldrenes feil om de oppfører seg uakseptabelt, og så er det plutselig barna som har en personlighet som gjør at det er umulig å oppdra dem til normal oppførsel, uansett hvor god mor man er. Det finnes nemlig ingen dårlige foreldre, barnas oppførsel er ikke på noen måte en indikator på hvor godt man har lykkes som forelder og nåde den som våger å hinte om noe annet.

[AnonymBruker]

TS her! Ser at alle er imot meg, hehe... Men nå har det seg sånn at jeg sitter her med to unger som det aldri har vært noe tull med, de er snille og velopdragne, mens venninda mi sitter der med to bortskjemte drittunger som sipper og furter seg til å få alt som de vil. Hun er dødssliten og lei, men å ta imot råd? neinei....

Que? Mener du seriøst at en 10 måneder gammel baby kan kalles en bortskjemt drittunge?

[AnonymBruker]

Nå er vel ikke Ts sin venninne forpliktet til å følge rådene hun får, så jeg skjønner ikke hvorfor ts faktisk blir sur over at venninnen ikke gjør som hun sier. Jeg gir i hverfall ikke råd under forutsetning at de skal følges til punkt og prikke, men heller som en mulig løsning som hver enkelt får vurdere om passer for dem. For alt vi vet kan det godt hende venninnen har fulgt ts sine råd uten at det fungerte eller ts sine råd strider mot venninnens syn på barn og barneoppdragelse uten at venninnen har lyst til å blankt avvise rådene med den begrunnelsen. Jeg får selv stadig prakket på meg råd om barn og barneoppdragelse som strider mot mine prinsipper (skrikekurer er en klassiker...) og disse rådene følger jeg naturlig nok aldri, men jeg sier heller ikke direkte til de som gir meg disse rådene at jeg er imot den typen barneoppdragelse for de blir jo både sure og såret. Blir folk sure fordi jeg ikke følger deres anvisninger, så får de bare heller holde kjeft.