Venninne som sliter og ikke vil ha hjelp

[vanskapning]

En veldig god venninne av meg sliter utrolig mye, og det har vel vært sånn de siste månedene. Hun har opplevd mye fælt oppigjennom årene, med mobbing og psykisk syke i familien. Til tross for det har hun vært ganske positiv og "oppegående" om man kan kalle det det. De siste månedene derimot har hun slitt utrolig masse med søvn, hun har hatt flere angst/panikk-episoder og orker ofte ikke ut av huset. Når jeg sier at hun sliter med søvn er det snakk om at hun kan legge seg ved 23-tiden og ikke få sovne før 7 om morgenen uansett hvor sliten hun er. Hun har vært hos legen med dette og får jo hjelp, men jeg tror ikke han er klar over hvor ille dette er.

For i tillegg til de overnevnte problemene har hun begynt å drikke veldig masse alkohol. Her er det snakk om at hun på en hverdag skulle ta seg et par glass vin og endte opp med å bli drita og dårlig. Det verste er derimot nå i helgen når vi var på fylla, da kunne hun fortelle meg i en helt vanlig tone at hun ofte hadde tenkt på å tatt selvmord - og derfor hadde laget en regel om at dersom hun vurderte å ta selvmord i over en uke skulle hun gjennomføre det. Jeg ble helt sjokkert og vi snakket litt frem og tilbake om dette, og hun lovte at hun ikke skulle gjøre noe så drastisk uten å snakke om det først. Men det går det jo selvfølgelig ikke ann å stole på..

Nå aner jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jenta er myndig, og har ikke spesielt god kontakt med familien sin. De er også veldig hysteriske, og hadde nok fått henne tvangsinnlagt med en gang. På lang sikt hadde det kanskje vært fornuftig, men jeg og andre venner føler at man iallefall må forsøke mindre drastiske tiltak først. Her og nå er jeg iallefall rimelig sikker på at en tvangsinnleggelse vil ødelegge mer for henne enn å hjelpe. Men HVA kan man egentlig gjøre? Hun nekter å snakke om problemene sine, bare noen få ganger når hun er full - og også da får man følelsen av at det er noe hun skjuler.

Vi har vært inne på temaet psykolog tidligere i sammenheng med søvnforstyrrelsen og angst/panikk-episodene - og det er noe hun er HELT klar på at hun ikke skal. Hun er tidenes staeste person, så det er noe jeg vet det kommer til å være utrolig vanskelig å få henne til å rikke seg fra. Men sånn jeg ser det nå er det jo den eneste muligheten, hun kan ikke ha det slik hun har det nå. Hun er ikke helt klar på hvorfor hun ikke vil, men jeg tror det har mye med at hun har gått til ett par psykologer tidligere uten at hun følte det hjalp. I tillegg virker det som om hun syns at mennesker som går til psykolog er svake, og er det noe hun ikke takler så er det å bli sett på som svak. Det virker også som om hun ikke vet hvorfor hun føler seg slik, og ikke har troen på at en psykolog kan hjelpe henne å finne det ut..

Dette ble veldig langt, men det er en frustrerende situasjon der jeg føler at uansett hva jeg gjør så er det ikke bra nok. Jeg tenkte å kontakte helsesøster eller noe for å få et "profesjonelt svar", men er det noen her som har noen innspill? Jeg og vennene hennes har snakket om situasjonen, men vi kommer ikke fram til noe fornuftig annet enn å "vente å se", og det synes jeg ikke er tilstrekkelig når jeg ser hvor vondt hun har det.

[AnonymBruker]

klarer hun å ha jobb når hun lever sånn? jeg opplevde noe lignende med en venn av meg.. han ble sykmeldt etter en stund. jeg gikk til fastlegen og fortalte det han selv ikke ville snakke om, og han ble henvist til psykolog.

[Gjest Jules]

Ikke ta dette i egne hender. Tror d r mulig å gi en såkalt bekymringsmld til fastlegen hennes. Fortell det hun sa til deg om selvmordstankene, og la dem som er profesjonelle ta ansvar.

[Gjest Gjest]

"Det verste er derimot nå i helgen når vi var på fylla, da kunne hun fortelle meg i en helt vanlig tone at hun ofte hadde tenkt på å tatt selvmord - og derfor hadde laget en regel om at dersom hun vurderte å ta selvmord i over en uke skulle hun gjennomføre det."

Jeg har hatt samme regel i lange, lange perioder. 20 år etter? Jeg er fortsatt i live. Pga et løfte, og ansvar for andre, men det får holde. Men det at jeg tenker "varer dette i en uke, uten avbrudd? Da gjør jeg det"? Det er faktisk en måte jeg skyver det fra meg, men beholder det som en sikkerhetsventil. Innerst inne vet jeg at det vil gå over, men det å kunne bruke det som en trøst at om det varer en uke så har jeg "lov" til å ende det er beroligende.

Hun minner mye om hvordan mange ville beskrevet meg. Om mitt inntrykk stemmer, ikke gå bak ryggen på henne. De gangene det har blitt gjordt mot meg har det tatt fra meg all tillit til de som var involvert, og mennesker generelt. Det har også tatt fra meg det jeg har av selvtillit til at jeg kan klare meg selv, og selvrespekt.

Trekk deg ut om du må, men dette et et voksent menneske. Støtt om du kan, men dette er noe hun må velge selv hvordan hun skal jobbe seg ut av.

[vanskapning]

Hun jobber ikke, nei. Hun har kommet seg gjennom videregående, med bra karakterer men høyt fravær. Nå studerer hun, men kan nok telle på en hånd hvor mange forelesninger hun har kommet seg på dette semesteret iallefall.

Gjest_Gjest_*: Ja jeg tenker det samme om den regelen, det betyr jo ikke nødvendigvis at det kommer til å skje noe. Det er akkurat det inntrykket jeg har også, at det å gå bak ryggen hennes og forsøke å få henne tvangsinnlagt vil ødelegge tilliten til folk - og hun har utrolig dårlig tillit til folk fra før av. Jeg fikk snakket med henne en time om alt og ingenting, og det hjalp på litt. Vi kom inn på disse seriøse temaene også, og vi ble vel "enige" om at dersom de tablettene hun går på nå ikke fungerer (noe mot angstanfallene) på nedstemtheten hennes så skal hun revurdere om hun vil gå til psykolog. Så da får jeg vel fortsette med "vente-og-se"-taktikken og forsøke å være der for henne som best jeg kan.

[Gjest Jules]

Dette med tillit blir litt misforstått. Når en person har det riktig ille og er ute av stand til å se hva som er best for en så vil det riltige være å "ta over" litt. Du må gjerne ta dette i egne hender, men vit at dette KAN gå begge veier. Hva vet du om det hun sier til deg er sant? Kanskje det går såpass opp og ned at hun plutselig bestemmer seg. Kanskje skjuler hun masse for deg. Jeg har vært i hennes sted, og tro meg - mye blir sagt, men ikke alt er slik det virkelig er. Lettere for henne ville det også vært å snakke med noen utenfor, en profesjonell. Til nærme venner og familie får man lett dårlig samvittighet, ønsker ikke å være til bry og resultatet kan bli at man føler seg enda dårligere.

Jeg råder deg sterkt til å ikke ta dette i egne hender. Også for din egen del om dette skulle gå galt.

[Gjest Gjest]

Dette med tillit blir litt misforstått. Når en person har det riktig ille og er ute av stand til å se hva som er best for en så vil det riltige være å "ta over" litt. Du må gjerne ta dette i egne hender, men vit at dette KAN gå begge veier. Hva vet du om det hun sier til deg er sant? Kanskje det går såpass opp og ned at hun plutselig bestemmer seg. Kanskje skjuler hun masse for deg. Jeg har vært i hennes sted, og tro meg - mye blir sagt, men ikke alt er slik det virkelig er. Lettere for henne ville det også vært å snakke med noen utenfor, en profesjonell. Til nærme venner og familie får man lett dårlig samvittighet, ønsker ikke å være til bry og resultatet kan bli at man føler seg enda dårligere.

Jeg råder deg sterkt til å ikke ta dette i egne hender. Også for din egen del om dette skulle gå galt.

Det har tatt meg år å jobbe meg ut av "hjelpen" jeg fikk av velmendnede venner og familiemedlemmer, og jeg kommer sannsynligvis aldri til å ha tillit til de fleste av de igjen. Problemet det hele startet med er borte for lengst, men det ble erstattet med en mengde andre. Mitt liv, mitt ansvar. Det at folk prøvde å ta det fra meg, og ta fra meg den kontrollen jeg hadde? Det var det verste som kunne skjedd. Nei, jeg takker de ikke i dag. Jeg forstår de, det er noe helt annet.

Folk er forskjellige. At du hadde nytte av at noen "tok over", betyr ikke at det samme gjelder alle. Og neida, det at jeg ville tatt skade av det betyr heller ikke at det er det rette for alle.

[Gjest jules]

Hvis du tenker at resultatet kan bli eksempelvis tvangsinnleggelse er dette helt på trynet. Det skal myyyye til å bli tvangsinnlagt. Selvmordstanker er ikke så uvanlig, og det kan til og med rette seg igjen om man blir sett og får profesjonell hjelp over en periode. Helt riktig at det som hjelper en ikke nødvendigvis hjelper en annen. Det finnes mange ulike psykiske lidelser.

[Gjest Gjest]

Hvis du tenker at resultatet kan bli eksempelvis tvangsinnleggelse er dette helt på trynet. Det skal myyyye til å bli tvangsinnlagt. Selvmordstanker er ikke så uvanlig, og det kan til og med rette seg igjen om man blir sett og får profesjonell hjelp over en periode. Helt riktig at det som hjelper en ikke nødvendigvis hjelper en annen. Det finnes mange ulike psykiske lidelser.

Nei. Det er snakk om å gå til lege og fortelle om ting jeg hadde fortalt de, press for å få meg til å oppsøke psykolog, ta medisiner, osv. Alt var velment, det har jeg aldri tvilt på. Men det var en bjørnetjeneste til de grader.

Jeg hadde heldigvis muligheten til å regelrett flykte fra dette, men hadde jeg ikke hatt den muligheten tviler jeg på at jeg hadde vært frisk i dag.

[vanskapning]

Nå har det gått bra lenge, men i går fortalte hun meg at hun ikke ønsket å leve lenger. Vi skulle dra hjem fra fest, men hun ville ikke være med fordi hun skulle ha en morsom kveld og så var det nok. Jeg var så full at jeg aner ikke hvordan jeg fikk overtalt henne til å bli med hjem, men på bilturen hjem var hun plutselig i veldig godt humør igjen... Hun har gjort det klart så alt for mange ganger at hun IKKE vil snakke med psykolog, og at familien hennes IKKE skal vite om dette. Men jeg ser ingen annen utvei enn å fortelle det, dette er for stort til at jeg og venninnene hennes kan gjøre noe.

I tillegg hadde hun kuttet armene sine, og en kveld jeg var sammen med hun og moren hennes gikk hun i kortarmet genser. Det får meg til å tenke at hun innerst inne kanskje VIL at moren hennes skal vite om det? Ellers skulle man tro hun ville skjule det bedre...

Så spørsmålet nå er vel egentlig, HVEM kontakter jeg? Kan jeg kontakte legen hennes å fortelle om dette, og få han til å prøve å "fiske" det ut av henne uten å røpe at noen har kontaktet han? Aner ikke om det vil fungere, men jeg føler kanskje det er bedre enn at vi skal "angripe" henne med å fortelle moren hennes det - da det er fare for at hennes bekymring kun kan gjøre det vondt verre..

[AnonymBruker]

Du må ringe både moren hennes og legen hennes.

Men før du gjør det så må du fortelle din venninne hva du skal gjøre og si til dem.

[Gjest Gjest]

Ikke for å kuppe tråden, men jeg har lignende problem, bare at her er det min søster som sliter.

Liten oppsummering om henne. I slutten av 30-årene og har slitt psykisk mesteparten av sitt voksne liv, muligens også som barn. Mye av dette tilegner hun en vanskelig barndom.

Hun har studert de siste 5-6 årene, men ga opp rett før masteren var i boks. Mye motgang og lite støtte fra veileder osv.

Hun har ingen inntekt og gidder ikke gå til nav for livsopphold, så familien har betalt husleie osv de siste mnd. De siste ukene har hun vært umulig å komme i kontakt med, tlf var slått av, åpnet ikke døren osv. Når vi da så at postkassa var full, med brev datert 3 uker tilbake i tid, ble vi rett og slett redd for at hun hadde tatt livet sitt. Så foreldrene mine låste seg inn og fant henne spisende på kjøkkenet. Hun ble selvsagt sjokkert og sint og kastet dem på dør. De rakk å være der ett minutt, max.

Meget mulig dette var et dumt valg, men vi måtte få klarhet.

Som sagt, hun vil ikke ha noe med oss å gjøre, hun har ingen venner, hun er virkelig alene i verden. Jeg føler at noe må gjøres, men hva. Så lenge hun ikke ønsker en dialog, så kommer vi ingen vei.

Hvem vet, kanskje hun kan få nytte av medisiner. Hun gikk til psykolog for noen år siden, det er alt, ellers aldri vært i systemet. Temmelig usynlig.

Jeg vet hun har klart seg før, etter å ha vært helt på felgen, og mulig hun gjør det nå også, men det at hun stenger oss ute gjør at vi aldri helt vet hva vi kan forvente. Og selvsagt må vi respektere at hun ikke vil ha oss i livet sitt, om det er det hun vil.

Sukk. Noen innspill til meg?

[Gjest Gjest]

*dytter*