Hvordan orke å bryte ut?

[Gjest Anonym nå..]

Har vært sammen med mannen i åtte år, gift i tre. Har slitt lenge nå, og jeg skjønner ikke hvordan dette kan løse seg på noen måte. Vi har også vært hos ekteskapsrådgiver.

MEN hvordan være tøff, hvordan klare å ta det siste, avgjørende steget til å bryte ut?

Det er mange inne i bildet, venner, familie... jeg sårer mannen min veldig, vi har jo et bra og ordnet liv, har noen å dele hverdagen med osv. Det blir mye styr med leilighet og flytting.. men jeg er ikke fornøyd med å være bare gode venner (hvor har følelsene blitt av??) og ha det "greit nok" så det må nok gjøres. Men jeg vil gjøre mannen min så vondt og det er helt forferdelig å se på!

Kan noen gi meg et dytt her?

[Gjest Piripiri]

Jeg håper for deg og mannen din sin skyld at dere ikke gir opp. Man kan ikke vete være vilt forelsket konstant. Skal ikke et ekteskap holde i både gode og onde dager? Ting kan forandre seg - tenk om du angrer deg hvis du tar skrittet fullt ut?

[Gjest Anonym nå..]

Vi har jobbet mye med dette - men hvor lenge skal man holde på da? Vet at ting kan forandre seg og at man ikke er vilt forelsket konstant. Og jeg kan angre, selvfølgelig, det vet man aldri.

Men det er heller ikke riktig å fortsette sammen - for enhver pris.. mener nå jeg..

[Gjest Anonymous]

Hm......Jeg vil sette spørsmålet ditt på hodet:

Hvordan orke å BLI?????????????

Er dette alt du fortjener syns du?

Hvorfor i all verden tenker du mer på din manns følelser (som du påstår du ikke elsker) enn på dine egne følelser?

Har du ingen ryggrad eller hva? BEDRE Å HA DET VONDT EN STUND, VED Å BRYTE OPP, ENN Å HA DET VONDT RESTEN AV LIVET....ER DET IKKE? jo, for dere begge to faktisk!

Nøl ikke, ta steget helt ut!!!!!!!!!!

Hvordan orke å BLI?

[Gjest Anonymous]

Know the feeling - er i samme bås!

Tar tiden til hjelp... dag for dag... et steg nærmere "the end"

[Gjest Meg]

Vet hvordan du har det.

Det er sjelden noen fasit på når det er grunn nok til å gå ifra. Men du har kommet dit at du har bestemt deg for å gå, da er det liten sjanse for at ekteskapet blir bedre.

Si dette du har skrevet her inne til mannen din, så han får virkelig en forståelse på at du absolutt ikke vil såre. Han er nok ikke lykkelig sånn som det er nå han heller, han også fortjener å være i et samliv som inneholder kjærlighet.

Da gjør du faktisk han også en tjeneste.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Anonymous]

Det er ikke lett og bryte opp. Det skal det heller ikke være.

Forhold svinger. Vi har en hektisk hverdag med jobb,barn og andre ting. Man glmmer og pleie forholdet.

Vi har vert igjennom det. Den tiden tenkte iallefall jeg: at herregud skal vi ha det slik til vi blir gamle?

Begynn og ta vare på forholdet også. Bare dere to. Vi reiste på ferie alene. Gjiorde ting sammen. Slo av tv. No er unger flyttet. Vi er forelsket som nygifte.

Går det ikke så går det ikke. Sett dere ned en kveld og si til mannen din at du vil ikke kaste bort år på et slikt forhold. Det er dødt.

Kansje med hjelp dere kan finne sammen igjen?

Når du legger det frem så også han ta tak i problemet.

Det kreves litt av dere begge to ved seperasjon. Er det slik dere vil begge to? Separeres altså?

Tanken om skuffelse hos fam og venner tror jeg er overdrevet hos deg. Folk vet ikke hvordan dere har det, og ved at dere separeres så viser det seg at dere tar tak i problemene. Og de kom ikke i dag.

Kansje dere trenger en tid bort fra hverandre bare?

[Gjest Anonymous]

Jeg håper for deg og mannen din sin skyld at dere ikke gir opp. Man kan ikke vete  være vilt forelsket konstant. Skal ikke et ekteskap holde i både gode og onde dager? Ting kan forandre seg - tenk om du angrer deg hvis du tar skrittet fullt ut?

Det er slike som Piripiri som presser masse mennesker til å leve i dårlige forhold.

Det er svært få som angrer en skilsmisse, de aller fleste angrer på at det ikke skjedde før.

[Gjest Anonymous]

Nei, hvordan orke å bli... jeg gjør ikke det. Det er ikke sånn jeg vil ha det resten av livet. Men det er bare så fryktelig vanskelig å ta steget bort fra alt.

Vi er gode venner og finner på ting sammen bare oss to, det er greit. Men det er hverdagen som er tung og jeg har heller lyst til å finne på ting uten ham enn med ham. Det er mye som mangler.

Og jeg VIL jo ikke separeres (han vil ikke), det er jo tragisk at sånt skjer men dette handler om at man skal ha det bra. Det er jo ikke mer komplisert enn det..

Vi har fått hjelp av rådgiver og vi har vært borte fra hverandre i noen uker. Ting ble ikke bedre da vi kom sammen igjen - jeg hadde håpa at jeg skulle savne ham og skjønne at det skulle være oss to, men det skjedde altså ikke.. Og jeg vet at det beste for mannen min også er at jeg er tøff og bare skjærer gjennom..

Takk for svar! Noen som har vært gjennom det samme? (sambo/kjærester/gift..)

Og til deg Gjest som er i samme bås:

[Summerprincess]

Orket ikke lese de svare du fikk her.. Men her kommer mitt svar til deg.

Den du skal tenke på er deg selv. Skjønner at du tenker på mannen din. Men du kan ikke ta hensyn til at han får vondt. Han kommer til å klare seg. Virker som du har tenkt på dette lenge og da er det nok det mest riktige og gjøre. Du har bare ett liv.

Høres veldig trist å ha det sånn i et forhold. Fortjener ikke dere begge å finne dere en livspartner som kan gi det dere ikke kan gi til hverandre.

Skjønner at det er tøft og bryte opp. Begynne på nytt igjen.

Men du skal se at du vil våkne til liv igjen. At det på lang sikt vil tjene dere begge. Hensikten med livet er kjærligheten..

Livet går så fort.. Ikke kast det bort ved å bli i et ekteskap som er dødt..

Du skal gjøre kjærlighetshandlinger mot deg selv. Tenke på deg selv og ikke alle andre. Ta deg selv på alvor!

Vet hva jeg snakker om...

Skjønner at du nøler her.. Men tror at det vil være verdt det, tror du ikke det selv? Innerst inne? Er noen for deg også der ute.

Klem

[Gjest Tex]

Jeg syns du bør tenke på hva som gjør deg til en best mulig forelder, datter og venninde. Til et best mulig menneske med andre ord.

Dersom du lider i det forholdet du er i vil du ikke kunne gi verden det beste av deg selv. Du vil ikke trives og utvikle deg og du vil heller ikke bli hel som menneske. Samtidig er det ikke lurt å bryte ut før du er hundre prosent sikker på at situasjonen er uløselig.

Lykke til...... :blunke:

[Gjest Anonymous]

Igår satte jeg meg ned med min samboer gjennom 3 år. Jeg fortalte han at jeg brydde meg masse om han, og ønsket han alt godt. Men at jeg så at han heller ikke har det godt slik vi har hatt det siste halvannet året. Vanligvis har vi ikke vært flinke på å kommunisere, men igår funket alt. Vi pratet om hvordan vi skulle komme ut av den onde sirkelen og hva som skulle til for at vi eventuelt kunne finne tilbake til hverandre dersom det er ment å være oss. Eneste løsningen for oss er å flytte hvert til vårt, være venner og ha litt kontakt. Så får vi se da om det funker i praksis... Så nå er jeg på utkikk etter leilighet. Føler meg tappet for krefter......

[Gjest agurk]

Ville bare ønske dere lykke til!

[majan]

hei hei anonym, jeg veit akkurat hvordan du har det. Jeg og min eks hadde bodd sammen i 4 år, og hvert forlovet i 3år. Innbdelser til bryllup var sendt ut og alt var planlagt til minste detalj. Hus hadde vi også kjøpt og hadde planer om hvor mange barn vi skulle ha etc, etc.

MEn så var det noe alikevel som sa meg at jeg ikke skulle være der, det var på en måte greit men alikevel ikke greit. Ble litt ekkelt og dele seng med en venn - hvis du skjønner hva jeg mener. Så jeg gikk inn i meg selv og tenkte lenge på hvordan jeg egentlig ville ha dette livet. Så jeg fant ut jeg ikke ønsket og fortsett forholdet mer, selvom det gjorde kjempe vondt og bryte var det det rette - og jeg må si jeg har ikke angret en eneste dag!!!

Selvfølgelig kom det som et stort sjokk på familie og venner, men jeg sa til dem at jeg må ta hensyn til meg selv og ikke de rundt meg. Jeg kan ikke leve i et forhold som ikke gjør meg lykkelig, bedre fortjener jeg. Og veit dere det er enda ingen som ikke har skjønt meg!!!

Jeg ønsker deg lykke til, og lov meg en ting, tenk på deg selv og hva du vil..

[Gjest Anonym nå..]

Takk for tanker alle sammen. Jeg føler heller ikke at det er noen som forstår meg... for vi har det jo helt "greit". Og jeg aner ikke hva som møter meg etter et brudd men er definitivt ikke fornøyd med å ha det helt "greit" hele livet.. så jeg er klar for å satse. Noe må gjøres og når så mye føles så feil og har gjort det veldig lenge så.. Det er på tide at jeg tar et oppgjør og jeg må bare.

Og til deg majan - du har vært gjennom akkurat det samme som jeg snart skal. Skjønner at det er vondt, det ville vært rart om det ikke er det. Men jeg er også overbevist om at det er det rette å gjøre.

Tenker på meg selv ja. Samtidig er det så mye rundt. Og mannen min klarer seg, ja han gjør jo det. Selv om han ikke tror noe på det selv.. og DET er vanskelig å takle.

[Gjest K@N]

Å bryte ut av et forhold som ikke gir deg det du trenger krever mot og styrke.. Og at det tar lang tid å nå det punktet at man bryter er hevet over enhver tvil - selv om noen kommer med flåsete kommentarer om at man gir opp for lett.... Hva vet vel de om det??

:evil:

Når man tar en slik avgjørelse har man som regel sett tilbake på livet sammen, veid for og imot, vurdert og tenkt til man er utmattet og tom for følelser på godt og vondt - tror man.. Men når bruddet er en realitet kommer sorgen - uansett hvem og hvorfor...

:trøste:

Og å takle det uten å søke trøst i det som var ille - det krever mer mot og mer styrke.. Det er lett å bli kastet inn igjen i et dårlig forhold av "redsel" for å være alene... eller av hensyn til alle andre - som venner, familie, barn....

Jeg har brutt ut av et etablert forhold med barn - og det som overrasket meg mest var min svigermor og hennes støtte.. Hun var, er og vil alltid være en kjær person for meg!

Så ikke tenk så mye på hva andre tror, tenker, mener eller føler - dette er et valg enhver må ta på bakgrunn av egne følelser, tro og tanker om fortid og fremtid.

Man må ikke leve sitt liv på andres premisser - livet er for kort til det...

:klem2:

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Gir opp for lett har vi i hvert fall ikke gjort. Eller _jeg_ må jeg jo si, han vil jo ikke gi opp... noen gang.

Plages veldig av dårlig samvittighet overfor mannen min. Jeg har ikke sagt rett ut at jeg vil ut men vi har snakket mye om hva som skjer dersom vi skal skilles. Han sier at han da har kastet bort åtte år på meg, at han ikke har noe liv dersom jeg går, at jeg betyr alt for mye for ham og at han jo har planlagt fremtiden sin ut fra det at han skal være sammen med meg osv..

Vanlige tanker det, og jeg skjønner jo at han tenker sånn. Blir bare så vanskelig å ta steget da... Uff, livet suger noen ganger.

[Ronja]

Skjønner hva du mener. Er i samme situasjon selv. Det er ikke noe hyggelig å høre at "Du velger jo selv å forlate alt du har. Min verden blir bare lagt i grus uten at jeg har noe jeg skulle sagt selv..."

Blir så trist jeg. En klem til deg, Gjest.

[Myrtle]

Hvordan orke å bryte ut?

Hvordan orke å bli?