Dissekere menneskekroppen for å lære medisin

[Gjest Gjest]

Jeg har vært gjennom noe som gir meg kalde frysninger nedover ryggen. Noe som gir meg kvalme og en uvel følelse som jeg ikke kan riste bort. Ethvert menneske vil vel si at å dissekere en menneskekropp er veldig spesielt og ikke noe man vil ofre tankene sine på - Men jeg må altså gjennomgå dette. Det gjør meg syk innvendig. Hvordan i alle dager skal jeg kunne gjennomføre dette? Etter å ha vært med på det ender jeg opp med å tenke på det mye. Ekkelt

[drosophilia]

Jeg har vært gjennom noe som gir meg kalde frysninger nedover ryggen. Noe som gir meg kvalme og en uvel følelse som jeg ikke kan riste bort. Ethvert menneske vil vel si at å dissekere en menneskekropp er veldig spesielt og ikke noe man vil ofre tankene sine på - Men jeg må altså gjennomgå dette. Det gjør meg syk innvendig. Hvordan i alle dager skal jeg kunne gjennomføre dette? Etter å ha vært med på det ender jeg opp med å tenke på det mye. Ekkelt

Folk som dør er en naturlig del av hverdagen til medisinere og sykepleiere. Altså er det greit at du reflekterer over dette i studietiden - du må forholde deg til de døde - men man kan også lære av dem.

[Gjest "gjest"]

Det er hva pionerende innen medisin gjorde for å fatte menneskekroppen og få gjort jobben sin, nemlig og redde liv.

Vi skylder dem alle en stor takk.

[Gjest Gjest]

Det er naturlig og det er en del av livet, men å skulle dissekere de, det er en helt annen sak. Jeg var ikke helt komfortabel med det vi måtte utføre, så det endte med at jeg bare så på mens de andre studentene utførte arbeidet.

På en annen side er jeg veldig takknemlig for at jeg puster og at hjertet mitt slår. Det får meg til å verdsette livet mye mer.

[Gjest Consensio]

Normalt sett så har den avdøde selv ytret et ønske om å donere bort kroppen til nettopp denne type læring, for at nettopp DU skal lære deg dette, så det er jo ikke slik at man er respektløs ovenfor de døde.

Også en fin måte å lære seg mer om menneskekroppen på...det er jo på denne måten vi har kommet så langt som det vi har gjort innenfor medisin.

Om du tenker på det slik så kanskje det føles bedre.

Og når du først har gjort det en gang, så føles det sikkert ikke så ille senere. Er noe annet å stå å se på enn å faktisk gjøre det.

Men, jeg vet ikke. Har aldri skjært i et menneske før.

Har gjort det på dyr da, og det var skikkelig ekkelt og kvalmende å tenke på det, men så fort jeg hadde gjort det en gang så føltes det ikke så ille likevel.

[FruLuna]

Jeg har vært gjennom det selv i studietiden, og gruet meg veldig på forhånd. Det er jo en absurd ting å gjøre. Derfor valgte jeg å være den på min gruppe som tok det første snittet, for å komme over "terskelen". Da jeg først hadde gjort det, gikk ting lettere. Det er også lurt å lese litt på forhånd om hvilke nerver, muskler og lignende dere skal identifisere i hver kroppsdel, slik at du kan fokusere på dette mer enn på det "ekle" ved det dere gjør.

Jeg synes disseksjon var veldig lærerikt, og er svært takknemlig for de menneskene som valgte å donere kroppen sin for at vi skulle få lære Kan ikke si at jeg ville blitt så god på anatomi hvis jeg ikke hadde vært gjennom det.

[AnonymBruker]

Vi dissikerte mye på studiet. Jeg grudde meg noe helt forferdelig før første gangen. Hadde aldri sett et lik og så skulle jeg skjære i et første gang. Vi ble godt forberedt av forelesere, fikk se bilder, snakket om vanlige reaksjoner og at alt skulle være verdig og respektfult overfor disse som har donert seg til undervisning. Det syns jeg var et veldig fint fokus fra universitetet. Studentene tok godt vare på hverandre, og det var rom for reaksjoner.

Og tro det eller ei, men man blir ganske fort vant til det. Man holder fokus på de strukturene man skal dissikere, og det er helt utrolig lærerikt (man får mye mer forståelse ennå se i anatomisk atlas). Men skal være ærlig å si at jeg hadde mye mareritt i denne perioden også. Men det er en viktig del av utdannelsen og fokuser på læringsutbyttet. Nå vet jeg ikke hvilket studie du går på, men jeg regner med medisin eller tannlege(er vel bare disse som faktisk dissikerer), og vi dissikerte på hele lik i starten og det syns jeg var "verst", etterhvert ble det mer preparater for detaljer og det føltes bedre for meg. Lykke til videre, snakk med medstudentene dine, ta lufteturer når det blir for ille.

til deg

[AnonymBruker]

Er det medisin du studerer?

[AnonymBruker]

Studerer sikkert medisin, siden de dissekere menneskekropper.

[AnonymBruker]

Hvor i alle dager er det du studerer da, TS? Har dere ikke snakket om slike ting? Hatt noe debrief, snakket om det for å takle de tankene som oppstår? Snakket om hensikten med å gjøre det, hva man skal fokusere på og hvorfor noen har donert seg?

Det gjør man i alle fall hvor jeg studerer, målet er at ingen skal få ekle tanker på grunn av disseksjonen...

[Athene]

Jeg synes spørsmålet om hva du studerer, og hva du planlegger å arbeide som, er viktig her. Dersom du synes dette er ekkelt og unaturlig generelt bør du jobbe med eget tankesett, dersom du personlig føler dette for din del er du kanskje ikke på rett sted i livet.

Selv kunne jeg aldri holdt ut å være med på noe slikt, eller noe som har med andre menneskers kropp å gjøre, jeg har derfor valgt å ta en utdannelse og jobb der jeg forholder meg til paragrafer og bøker.

Dissekere som en del av en medisinsk utdannelse er en viktig del av studiet, og veldig lærerikt. De menneskene som blir dissekert har donert seg til dette. Som noen nevner over - har dere ikke fått hjelp til å bearbeide dette på studiet, og mulighet til å snakke om hvordan dere opplever det?

Om du tar en utdannelse der du skal jobbe med syke/døde mennesker videre (som lege/sykepleier) vil dette også være en del av fremtiden din. En venninne av meg hadde tilsvarende store problemer med den delen av studiet, men kom seg gjennom det, men med mange vonde tanker og mareritt. Da hun kom i turnus opplevde hun blant annet å være med på utrykning til en person som hadde ligget død i tre uker i en varm leilighet, og tilsvarende å være med et sted en person hadde skutt seg selv. Hun hanglet seg akkurat gjennom dette også, for så å velge å få jobb innenfor forskningen og slippe å forholde seg til døde kropper overhodet.

[AnonymBruker]

Hvor i alle dager er det du studerer da, TS? Har dere ikke snakket om slike ting? Hatt noe debrief, snakket om det for å takle de tankene som oppstår? Snakket om hensikten med å gjøre det, hva man skal fokusere på og hvorfor noen har donert seg?

Det gjør man i alle fall hvor jeg studerer, målet er at ingen skal få ekle tanker på grunn av disseksjonen...

Selvfølgelig blir man forberedt av foreleserne når man skal gjennom noe slikt (antar jeg), men man kan jo ikke styre hvordan man kommer til å reagere der og da. Syns man det er ubehagelig, så syns man det er ubehagelig. Det hjelper ikke hva professorene sier. Det er noe man må bli vant med først.

La oss si du skal teste en berg-og-dal-bane. Sjefen for denne berg-og-dal-banen har forklart deg hva som skal skje og du tror du er forberedt, men midtveis i turen blir du kvalm og syk. Da hjelper det ikke hva instruktøren har fortalt deg.

[AnonymBruker]

Alle gruer seg til første gangen. Jeg synkoperte nesten første gang vi fikk se lik - det uten å ha rørt dem. Men da vi kom i gang med disseksjonen gikk det helt greit. Likene har ligget lenge i formalin og ligner ikke på levende mennesker i det hele tatt. De er mer som spekeskinke, litt inntørket på en måte. Så det er ikke noe å grue seg til. Det verste er lukten, så fiks deg en eller annen salve før du skal i gang med opplegget. For øvrig fikk jeg nesten ikke faglig utbytte av det. Lærte det meste av anatomien fra boka. Men det er viktig å få unnagjort dette, slik at du ikke er redd neste gang man skal bort i noe lignende.

[AnonymBruker]

Det ser da ikke farlig ut?

[Gjest Gjest]

Liket kan jo ikke akkurat sprette opp og og skremme deg til pisis!

[Djungelvrål]

Jeg har vært gjennom noe som gir meg kalde frysninger nedover ryggen. Noe som gir meg kvalme og en uvel følelse som jeg ikke kan riste bort. Ethvert menneske vil vel si at å dissekere en menneskekropp er veldig spesielt og ikke noe man vil ofre tankene sine på - Men jeg må altså gjennomgå dette. Det gjør meg syk innvendig. Hvordan i alle dager skal jeg kunne gjennomføre dette? Etter å ha vært med på det ender jeg opp med å tenke på det mye. Ekkelt

Tar du legestudie også har du ikke skjønt at du skal befatte deg med døde kropper?? Unnskyld!

[Gjest EryMax]

Bare om det er han der ekle morderen i Fritt Vilt, han hadde jo død å våknet flere ganger. Heldigvis så er ikke det ekte. Jeg kunne faktisk ha tenkt meg å vært med å dissekere menneskekroppen. Det er bare en av mine sære interesser.