Ønske om schizofreni

[Gjest snoopy_93]

Er leit å høre at hun har det sånn, og jeg håper du ikke tar dette som noen narr av schizofren, for det handler ikke om det. Jeg har egentlig ikke bedre svar på hvorfor enn det jeg har gitt. Skulle ønske det var enkle svar og at det bare var å slutte å tenke sånn.

Jeg vil bare at du skal vite hva du vil ha. Vil du virkelig leve med stemmer som sier nedlatende ting til deg? (som dog virker helt ekte) Vil du virkelig se forbrente ansikter av dine nære og kjære på veggene? Vil du at dine evt fremtidige barn skal oppleve deg som mor/far i en psykose?

Jeg kan fortelle deg litt..

Mamma sin start på sykdommen startet da min bror ble født i 84. Hun fikk fødsels-depresjoner. (Hun hadde også en mor som ikke var noe spesielt til mor da hun bare klaget over ting mamma gjorde osv osv.) Hun var grei og ingen tegn til sykdom de første månedene før pappa begynte å lure. Mamma mente at de som de leide hos hadde forgiftet vannet for å ta livet av henne og at det var gift i maten hun spiste osv. Det ble ikke gjort noe med det første. (farmor var faktisk den første som skjønte at mamma trengte hjelp og fikk ordnet noen timer hos psykolog eller noe for mamma og pappa)

Det ble vel ikke bedre etter at hun fikk slengt i trynet av en lege at sønnen "Er hemma jo!". Verden raste sammen. Så kom jeg. 7,5år etter min bror. Igjen fikk hun fødsels-depresjoner og ble tvangsinnlagt. Tror dette skjedde når jeg var rundt 1-2 måneder. Så henne ihvertfall ikke på lenge, så pappa var den som stelte med en autist med ett tillegshandicap (vi ikke helt vet hva er enda) og ei litta jente på få måneder.

Mamma kom ut og har vært ute godt og lenge. Har heletiden vist at hun er psykisk syk, men har ikke merket det siden det har vert det som er "normalt" for meg. Jeg har alltid trodd det har vært normalt å høre stemmer, for det var det mamma hadde mest av. Jeg skjønte ikke bedre. Jeg gikk i 9 klasse (?) og mamma ble innlagt igjen. Frivillig denne gangen. Hun var innlagt i 3måneder eller noe i den duren.

Hele min oppvekst har vært preget av at mor har sett ting på vegger, hørt stemmer og "fått det for seg" at pappa har vært utro (seksuelt) mens han og mamma sov. (en slags hallusinasjon.)

Tror faktisk at den eneste grunnen til at jeg er pappa jente er fordi jeg aldri ble kjent med mamma etter at jeg ble født. Skal også sies at mammas hallusinasjoner har ført til MASSE krangling. Både mellom henne og pappa, og henne og meg. Sistnevnte endte med at jeg flyttet ut. (har fått et MYE bedre forhold nå, men tror faktisk ikke jeg hadde vært her den dag i dag om jeg ikke flytta da kranglingen gikk veldig inn på meg psykisk og jeg ble bare tæret lengre ned for hver dag som gikk. )

Mamma sliter enda med hallusinasjoner og har byttet medikamentmerke ganske ofte uten hell. (Det eneste merket som fikk henne til å være den konen pappa giftet seg med gjorde også at hun fikk så stive ledd at hun ikke klarte å gå ned en trapp)

Som sagt så er dette ingen hyggelig sykdom. Verken for pårørende eller vedkommende som har sykdommen. Mamma vil aller helst bli frisk og kvitt sykdommen, men inntil videre fungerer det ok med medikamentene hun bruker og psykolog samt hjelp fra andre i helsetjenesten. Hun har fortsatt perioder hvor hun hører mye stemmer og ser ting. Man merker det veldig lett på henne om hun har et "anfall", for da trekker hun seg veldig tilbake og vil ikke være sammen med noen andre enn seg selv. Lukker seg inne på et rom hvor hun kan være alene og pusle med det hun selv vil uten at noen snakker med henne eller lignende. Prøver man å spørre hva som er galt reagerer hun med å bli aggressiv, sint og veldig, veldig sur eller komme med "Det er ingenting" med en veldig oppgitt stemme.

Vil du virkelig utsette deg selv for dette? At du kan ødelegge forhold mellom dine barn? Bli innesluttet? Gå helt i din egen verden og snakke med stemmene i hodet sitt? Se på ansikter/ting på veggen?

Jeg unner ingen dette og skulle ønske at min mor kunne bli kvitt sykdommen slik at vi kunne bli en "normal familie". (Sett bort ifra at min bror ikke er noe å "gjøre med" da han fikk en hjerneskade under fødselen)..

Jeg skulle ønske jeg hadde en mamma jeg ikke kranglet med, som jeg hadde et bra forhold til og kunne spørre om ting uten at hele nabolaget fikk vite det. (fordi hun snakket med alt og alle om ting) Jeg skulle ønske og vil unne mamma det å føle at hun er frisk. Fri for stemmer og syn, fri fra tanker og ikke minst fri til å være den hun egenlig er.

(I følge pappa var hun en veldig tynn, pen og herlig dame, men sykdommen har endret personligheten hennes til det omvendte av det hun egentlig er.)

Uansett sykdom eller ikke så elsker jeg mamman min for den hun er og ønsker henne det aller beste i verden! Uansett hva sykdommen gjør med henne så er hun fortsatt mamman min, og uten henne hadde ikke jeg vert her.

Beklager om dette kanskje ble litt of topic.

[Harmonics]

Jeg spiller ingenting, men ønsker å bli schizofren fordi jeg ikke vil være vanlig.

Tja.

Jeg er overhodet "ikke vanlig", men er heller ikke sinnslidende.

Kan du kanskje gå inn for å bli "ikke vanlig" uten at det trenger å havne under en eller annen diagnose, eller noe greier som reduserer livskvaliteten din?

Hva legger du i "ikke vanlig", selv?

Endret 28. januar 2012 av Harmonics

[Gjest Gjest]

Jeg jobber med mennesker som lider av shizofreni, og jeg kan love deg at det er noe du ikke vil ha. Det høres ut som at du allerede har et problem, og bør snakke med noen om ønsker/problemet ditt før det går for langt.

[AnonymBruker]

"what its like to have schizophrenia'

ser bare stressende ut :S

[ninuska_]

Kjære Ts

Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få.

Vennlig hilsen

ninuska_, mod