Ønske om schizofreni

[Gjest Pocoloco]

Men du, du har jo allerede en psykisk lidelse som kan være med å forklare dette. Du har jo en veldig innsikt i at du har et udekket omsorgsbehov, dessuten.

Ja, men emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke en nevrologisk defekt. Det er bare et navn på mange uheldige personlighetstrekk, og er en diagnose som bare handler om hvor latterlig elendig følelseslivet mitt er utviklet. Det er ikke en hjernesykdom på en måte.

[AnonymBruker]

Psykologen min har sagt at dette ikke er så uvanlig (selv om han sa han aldri hadde hørt om saker hvor noen ønsket seg en konkret alvorlig lidelse), og han sa det var sjeldent at noen var dønn ærlige om det. Fordi de som har det slik sjeldent vil innrømme det i frykt for å bli sett på som en "faker".

Da er du jo veldig spesiell.

[AnonymBruker]

Det å være schizofren betyr ikke at du får hemmelige venner eller at du har noen halliser her og der. Det er drit skummelt. Som å være på kino med 50.000 mennesker hvor alle sammen er i ansiktet på deg og prøver å fortelle deg ting og prøver å overdøve hverandre,og du bruker alle krefter du har på å prøve å overbevise hjernen din om at det faktisk ikke er ekte og du får aldri fred.

Om det virkelig høres fristende ut kan du like gjerne kjøpe inn 100 radioer, sette på alle sammen på forskjellig volum og forskjellige kanaler og så sette deg for å prøve å følge med på en skrekkfilm. Sånn er det.

Pur kaos, og ingen synes du er spesiell eller gir deg omtanke, de skygger unna deg og er redd deg.

[Gjest Pocoloco]

Tro det eller ei, selv om jeg kan være krass, så vet jeg hva du mener, men jeg pakker ikke ting inn i ull. Folk flest har problmemer med å fatte slikt, det gjelder og for selvskading, bare for å ta et eksempel. (skrev et svar på din post om utdrag fra samtalen med psyk) Å få en diagnose gjør ting lettere på noen områder, men som min psykolog og sier, sykdommen forsvinner ikke med diagnosen, og hvorfor skulle jeg søke bekreftelse hos fremmede folk.

Og hva slags omsorg tror du at du ville få hvis du virkelig var schizofren?

Beklager hvis jeg reagerer voldsomt på ting. Det ligger vel litt i diagnosen.

Jeg husker den første diagnosen jeg fikk, det var OCD. Jeg smilte hele veien hjem fra psykologen. Endelig hørte jeg til under en kategori. Egne organisasjoner og hjelpegrupper i byen jeg bor i finnes det til og med, så jeg tenkte at nå kan jeg joine de og endelig være en del av noen som har noe til felles med meg.

Var hardt plaget av OCD og angst, helt til en forbanna møkkadag i mars hvor det forsvant nærmest på dagen. Først ble jeg jo glad, men det tok kort tid før panikken kom over å ikke lenger høre til der engang.

Hvis folk er ensomme, så er det kanskje ikke så rart at man lever veldig i en nettverden, og derfor vil ha bekreftelse også der.

Om jeg ble schizofren kunne jeg blitt innlagt. Kanskje til og med tvangsinnlagt. Det er noe jeg fantaserr en del om å bli.

[Gjest Pocoloco]

Da er du jo veldig spesiell.

Hvis det bare kunne være godt nok.

[Gjest uAnonymBruker]

tvangsinnlagt er det jo ikke noe problem å bli.

[AnonymBruker]

Ja, men emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke en nevrologisk defekt. Det er bare et navn på mange uheldige personlighetstrekk, og er en diagnose som bare handler om hvor latterlig elendig følelseslivet mitt er utviklet. Det er ikke en hjernesykdom på en måte.

Det forskes en del på nevrologiske forstyrrelser eller defekter ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse også.

[Gjest Pocoloco]

Det å være schizofren betyr ikke at du får hemmelige venner eller at du har noen halliser her og der. Det er drit skummelt. Som å være på kino med 50.000 mennesker hvor alle sammen er i ansiktet på deg og prøver å fortelle deg ting og prøver å overdøve hverandre,og du bruker alle krefter du har på å prøve å overbevise hjernen din om at det faktisk ikke er ekte og du får aldri fred.

Om det virkelig høres fristende ut kan du like gjerne kjøpe inn 100 radioer, sette på alle sammen på forskjellig volum og forskjellige kanaler og så sette deg for å prøve å følge med på en skrekkfilm. Sånn er det.

Pur kaos, og ingen synes du er spesiell eller gir deg omtanke, de skygger unna deg og er redd deg.

Skjønner at det er skremmende, men klarer ikke slutte å fascineres av det. Jeg tenker at det ikke vil bli så ille, at jeg bare kan plages litt av det, og at jeg får medisiner som gjør at det stort sett alltid er borte. Og at fantasivennene mine elsker meg og er der BARE for meg. Kan ikke beskrive hvor mye jeg føler et behov for akkurat det.

Men man får vel mye hjelp og omsorg fra helsevesenet?

[AnonymBruker]

tvangsinnlagt er det jo ikke noe problem å bli.

Ærlig talt! Skjerp deg.

[Gjest Pocoloco]

tvangsinnlagt er det jo ikke noe problem å bli.

Å?

[Gjest Pocoloco]

Det forskes en del på nevrologiske forstyrrelser eller defekter ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse også.

OK, det er jo bra. Ville ikke føltes som jeg bare var dum og umoden om det kunne forklares nevrologisk.

[Gjest happy_me]

trolletråd?

[Gjest Pocoloco]

trolletråd?

Velkommen etter med å tro det. Huff.

[Gjest Hard Ride]

Moren min er schizofren, men jeg har egentlig aldri fått noe særlig innsyn i det, siden hun hele tiden går på medisiner.

Disse medisinene gjør henne sløvere, og du kan si man mister litt av seg selv av å gå på disse medisinene. Det påvirker kognitive evner i hvert fall, og man blir en redusert utgave av sitt tidligere selv.

Man blir også ganske distansert til verden rundt seg, og "følelsesmessig kaldere." Det er i hvert fall slik moren min har blitt, men jeg vet ikke hvordan hun var før hun ble syk, da hun ble syk da jeg var ung.

I følge faren min gjorde i hvert fall sykdommen hennes at hun ble helt ugjenkjennelig, og ganske så ekkel (sa mye sårende ting, innbilte seg mye ondt). På medisiner er hun særdeles rolig, og lever livet som om hun skulle vært en gammel pensjonist, selv om hun bare er i 50-årene.

[Gjest pærecider]

Beklager hvis jeg reagerer voldsomt på ting. Det ligger vel litt i diagnosen.

Jeg husker den første diagnosen jeg fikk, det var OCD. Jeg smilte hele veien hjem fra psykologen. Endelig hørte jeg til under en kategori. Egne organisasjoner og hjelpegrupper i byen jeg bor i finnes det til og med, så jeg tenkte at nå kan jeg joine de og endelig være en del av noen som har noe til felles med meg.

Var hardt plaget av OCD og angst, helt til en forbanna møkkadag i mars hvor det forsvant nærmest på dagen. Først ble jeg jo glad, men det tok kort tid før panikken kom over å ikke lenger høre til der engang.

Hvis folk er ensomme, så er det kanskje ikke så rart at man lever veldig i en nettverden, og derfor vil ha bekreftelse også der.

Om jeg ble schizofren kunne jeg blitt innlagt. Kanskje til og med tvangsinnlagt. Det er noe jeg fantaserr en del om å bli.

Tror mange ville skygge unna hvis du virkelig var schizofren. Trist, men sant, dessverre, selv om man som schizofren kan ha gode øyeblikk og være normal med rett medisinering, så blir man stigmatisert. Og selv om man kanskje fantaserer om tvangsinnleggelse, så blir det jo noe helt annet i virkeligheten, man føler seg ydmyket, strippet for verdighet og frihet. Man får jo en form for omsorg i psykiatrien, hvis man er heldig og havner på rett sted, med de rette menneskene, men det er profesjonell omsorg. Det er ikke den samme som man får fra mennesker som bryr seg om en (familie/nære venner)

Vet ikke om dette kan være til hjelp, men for meg var det nyttig å ikke identifisere meg med sykdommen. Til en viss grad var det til hjelp å snakke med andre i samme båt, og å lære mer om det, men etterhvert ble det veldig fokus på sykdom og slikt. Det som hjalp meg var å finne noen interesser, treffe folk med de samme interessene. (trening, kunst/Deviantart, venner, etc)

[*happy*]

Hei TS!

Jeg er schizofren, gikk i psykose når jeg var 15 år, det var jævelig.

Ettersom jeg var så ung var det ingen som skjønte/tenkte på det som schizofreni, men foreldrene mine og jeg skjønte hva det var, jeg ble eldre og ting fortsatte, fikk diagnosen når jeg var ca 21.

I dag går jeg på mye medisiner, når jeg begynte på de gikk jeg opp 30 kg over 2 måneder. Det er heller IKKE noe greit.

Jeg har daglig stemmer og masse regler som styrer livet mitt.

Jeg har ingen ''venner'' som du snakker om.

Jeg blir sett på som spedalsk.

Har mistet mange venner grunnet den ''skumle'' diagnosen min.

Har mistet mulighet til skole/jobb.

Osv...

Jeg skjønner ikke hva som er så forlokkende med denne diagnosen. Det er absolutt INGENTING å trakte etter.

Og om du tenker at du blir mer spesiell med denne diagnosen så kan jeg si at det er ALLTID noen som er sykere, og på instutisjoner skjer ikke noe, sjeldent besøk, aldri noen blomstrer, man blir bare sett ned på av resten av samfunnet.

Håper du kan ''klare'' deg med dine nåværende problem. For å trakte etter schizofreni, nei takk!

[Gjest Pocoloco]

Hei,

jeg vet jeg er emosjonelt ustabil, og fikk det bekreftet nå, for jeg var ute og gikk en tur, og når jeg kom hjem igjen hadde jeg plutselig en følelse av stor takknemlighet til alle deres som har svart her. Selv om noen har vært kritiske, så har dere vært høflige og veldig snille som har brukt tid på å diskutere dette med meg. Så ville bare si at jeg setter veldig stor pris på det!

[Gjest Pocoloco]

Hei TS!

Jeg er schizofren, gikk i psykose når jeg var 15 år, det var jævelig.

Ettersom jeg var så ung var det ingen som skjønte/tenkte på det som schizofreni, men foreldrene mine og jeg skjønte hva det var, jeg ble eldre og ting fortsatte, fikk diagnosen når jeg var ca 21.

I dag går jeg på mye medisiner, når jeg begynte på de gikk jeg opp 30 kg over 2 måneder. Det er heller IKKE noe greit.

Jeg har daglig stemmer og masse regler som styrer livet mitt.

Jeg har ingen ''venner'' som du snakker om.

Jeg blir sett på som spedalsk.

Har mistet mange venner grunnet den ''skumle'' diagnosen min.

Har mistet mulighet til skole/jobb.

Osv...

Jeg skjønner ikke hva som er så forlokkende med denne diagnosen. Det er absolutt INGENTING å trakte etter.

Og om du tenker at du blir mer spesiell med denne diagnosen så kan jeg si at det er ALLTID noen som er sykere, og på instutisjoner skjer ikke noe, sjeldent besøk, aldri noen blomstrer, man blir bare sett ned på av resten av samfunnet.

Håper du kan ''klare'' deg med dine nåværende problem. For å trakte etter schizofreni, nei takk!

Hei kjære deg. Jeg skjønner at jeg ikke vet noen ting om det å leve med schizofreni. Og når jeg hører det du forteller så får jeg så lyst til å ta fra deg alle disse problemene.

Det er noe i meg som vil ha det jævlig, og det har sikkert noe med selvbildet å gjøre.

Håper du ikke føler at jeg tuller med de som har denne lidelsen, for det er ikke noe sånt jeg tenker i det hele tatt, og jeg ser at det ikke er lett. Det kan godt hende at jeg angrer fælt dersom jeg skulle ende opp slik av måten jeg holder på.

[Gjest Pocoloco]

Tror mange ville skygge unna hvis du virkelig var schizofren. Trist, men sant, dessverre, selv om man som schizofren kan ha gode øyeblikk og være normal med rett medisinering, så blir man stigmatisert. Og selv om man kanskje fantaserer om tvangsinnleggelse, så blir det jo noe helt annet i virkeligheten, man føler seg ydmyket, strippet for verdighet og frihet. Man får jo en form for omsorg i psykiatrien, hvis man er heldig og havner på rett sted, med de rette menneskene, men det er profesjonell omsorg. Det er ikke den samme som man får fra mennesker som bryr seg om en (familie/nære venner)

Vet ikke om dette kan være til hjelp, men for meg var det nyttig å ikke identifisere meg med sykdommen. Til en viss grad var det til hjelp å snakke med andre i samme båt, og å lære mer om det, men etterhvert ble det veldig fokus på sykdom og slikt. Det som hjalp meg var å finne noen interesser, treffe folk med de samme interessene. (trening, kunst/Deviantart, venner, etc)

Tingen er, og kanskje det er trist, at jeg ikke ser noe ønske om støtte og omsorg fra andre enn helsevesenet. Jeg forholder meg allerede ikke til omverdeden bortsett fra et par venner og mine foreldre og søsken. Jeg har kuttet all kontakt med de fleste av gamle bekjente pga paranoia. Jeg vil heller ikke bli kjent med noen nye. Har angst for mennesker. SÅ livet mitt handler veldig mye om psykiatrien. Og da er det på en måte der jeg vil høre til, og være spesiell, fremfor i det vanlige samfunnet.

Det høres veldig sunt ut med de tiltakene du har gjort med å finne folk med dine interesser. Du er mye sterkere enn meg!

[Gjest Pocoloco]

Moren min er schizofren, men jeg har egentlig aldri fått noe særlig innsyn i det, siden hun hele tiden går på medisiner.

Disse medisinene gjør henne sløvere, og du kan si man mister litt av seg selv av å gå på disse medisinene. Det påvirker kognitive evner i hvert fall, og man blir en redusert utgave av sitt tidligere selv.

Man blir også ganske distansert til verden rundt seg, og "følelsesmessig kaldere." Det er i hvert fall slik moren min har blitt, men jeg vet ikke hvordan hun var før hun ble syk, da hun ble syk da jeg var ung.

I følge faren min gjorde i hvert fall sykdommen hennes at hun ble helt ugjenkjennelig, og ganske så ekkel (sa mye sårende ting, innbilte seg mye ondt). På medisiner er hun særdeles rolig, og lever livet som om hun skulle vært en gammel pensjonist, selv om hun bare er i 50-årene.

Må være vanskelig å vite hvordan moren din sliter og det har sikkert vært tøft å forholde seg til det da var liten vil jeg tro.

Får meg jo til å tenke på mine foreldre dersom jeg skulle bli schizofren.