Er livet "over" når vi velger å få barn?

[Gjest -J-]

Livet slik du kjenner det i dag er selvsagt over, men forhåpentligvis blir det et langt bedre liv? Hvis ikke gir ikke det mening å bringe et barn til verden, så det er bra at du tenker grundig over dette.

Jeg vet om flere som ser ut til å elske å være foreldre, tar med barna sine på ting, henter de tidlig fra barnehagen når de kan og aldri klager over noe som helst.

Men så ser jeg de som allerede før ungene er 10 år prater høylytt på butikken om hvor deilig det skal bli når ungene flytter ut og at de ikke skal få bo hjemme en dag lenger enn 18-års dagen. Endelig skal de få tid til seg selv og gjøre det de har lyst til. Dette er gjerne de som syter over hvor mye arbeid det er å ha barn, hvor trøtte de er og at jeg er heldig som er fri og kan gjøre akkurat som jeg vil. What the f**k? Det er en grunn til at jeg ikke er far og de får ta ansvar for seg selv.

Selv vet jeg ikke om jeg noengang kommer til å bli far og ihvertfall ikke før om 10-20 år. Helst da med en smoking brunette rundt 20-25. ;) Det er så mye jeg har lyst å gjøre og oppleve før den tid og jeg har ikke lyst til å bli far før jeg føler at jeg har herjet fra meg og kan gi det barnet den oppmerksomheten og omsorgen det fortjener.

Bottom line: Du må vite hva du virkelig vil med livet ditt og gå etter det. Drømmer du om ting som kan være enklere å gjøre uten barn, så kan det være smart å gjøre det først. Å bli ferdig med utdannelsen er sikkert ikke dumt, men det spørs litt hvor hard utdannelsen er.

Det er jo familier som reiser verden rundt med små barn og jeg så vel en alenemor her på forumet som skulle til Thailand, kun hun og barnet. Det handler litt om hva man er innstilt på.

Lykke til.

[montiponti]

Livet slik du kjenner det i dag er selvsagt over, men forhåpentligvis blir det et langt bedre liv? Hvis ikke gir ikke det mening å bringe et barn til verden, så det er bra at du tenker grundig over dette.

Jeg vet om flere som ser ut til å elske å være foreldre, tar med barna sine på ting, henter de tidlig fra barnehagen når de kan og aldri klager over noe som helst.

Men så ser jeg de som allerede før ungene er 10 år prater høylytt på butikken om hvor deilig det skal bli når ungene flytter ut og at de ikke skal få bo hjemme en dag lenger enn 18-års dagen. Endelig skal de få tid til seg selv og gjøre det de har lyst til. Dette er gjerne de som syter over hvor mye arbeid det er å ha barn, hvor trøtte de er og at jeg er heldig som er fri og kan gjøre akkurat som jeg vil. What the f**k? Det er en grunn til at jeg ikke er far og de får ta ansvar for seg selv.

Selv vet jeg ikke om jeg noengang kommer til å bli far og ihvertfall ikke før om 10-20 år. Helst da med en smoking brunette rundt 20-25. ;) Det er så mye jeg har lyst å gjøre og oppleve før den tid og jeg har ikke lyst til å bli far før jeg føler at jeg har herjet fra meg og kan gi det barnet den oppmerksomheten og omsorgen det fortjener.

Bottom line: Du må vite hva du virkelig vil med livet ditt og gå etter det. Drømmer du om ting som kan være enklere å gjøre uten barn, så kan det være smart å gjøre det først. Å bli ferdig med utdannelsen er sikkert ikke dumt, men det spørs litt hvor hard utdannelsen er.

Det er jo familier som reiser verden rundt med små barn og jeg så vel en alenemor her på forumet som skulle til Thailand, kun hun og barnet. Det handler litt om hva man er innstilt på.

Lykke til.

Jeg har vokst opp med foreldre som syntes det var grusomt når vi flytta ut, aldri reiste på en ferie uten oss og som hadde dårlig samvittighet om de reiste fra oss en liten helg på kurs feks. Og jeg mistenkter sterkt at jeg blir likedan. At noen kan GLEDE seg til barna flytter ut forstår jeg ikke. Men det handler kanskje om innstillingen til livet? Selv er jeg skremmende positiv (på grensen til irriterende, men ikke sånn som sprudler så alle blir tullete i hue) til livet, jeg klarer ikke ta småting negativt. Stopper bilen, vel, så stopper bilen da. Da får vi få den på verksted, mer er det ikke å gjøre. Er jeg sliten og syk en dag? vel, da får jeg holde senga eller ta en dusj, kle på meg og ta en tur ut i frisk luft. Jeg har til tider hatt et fryktelig hardt liv med mye rart i nærmeste familie og fikk som 14-åring en alvorlig ryggskade. Jeg er plaget hver dag og ingen vet hva de skal gjøre men jeg klarer ikke gå rundt og klage. Så en god innstilling tror jeg må være starten.

Dessuten er vi jo ganske heldige som er så priviligerte som faktisk selv kan VELGE når vi vil ha barn (foreløpig). Vi går utrolig godt sammen, vi samarbeider godt i hverdagen, hver dag med hverandre blir bedre og bedre selv om vi aldri har vært sånn superforelska. Vi har vært kjærester i 3 1/2 år, kjøpt leilighet sammen og skal gifte oss. Vi er nå i det minste ikke blitt kastet inn i baby-tilværelsen, vi kan faktisk velge.

Lykke til med brunetta, plutselig er hun der!

[Umuriel]

Jeg har aldri tenkt på det som at livet er over. Syns det var en berikelse å få barn, og nå nyter vi det å gå på restaurant, kino eller ha noen timer for oss selv MYE mer enn før.

Syns jeg har oppdaget verden på nytt på mange måter etter at jeg ble mamma. Å se verden gjennom barneøyne er en fin ting

Selvsagt er det mange slitsomme stunder også, men alt i alt ville jeg aldri vært det foruten.

[jente-23]

Interessant tråd

Jeg er akkurat i planlegging av hund. Jeg er som deg TS veldig glad i dyr og det betyr veldig mye for meg å ha dyr rundt meg, og nå har jeg og samboer endelig tenkt å skaffe oss hund til sommeren. Men jeg vil også ha barn om ikke så lenge, og er veldig spent på hvordan det skal gå. Vi tenker å skaffe valp og jeg tenker mye på hvordan det skal gå med hund og etterhvert et baby i hus. Vi tenker kanskje ha hund et eller to før vi får hund. Jeg har også tenkt litt på å bruke den til agility, som hobby og har ikke så store ambisjoner om konkurranse ennå, Beklager TS; Ikke for å kuppe tråden.. men noen som har erfaring med baby og hund?

[montiponti]

Interessant tråd

Jeg er akkurat i planlegging av hund. Jeg er som deg TS veldig glad i dyr og det betyr veldig mye for meg å ha dyr rundt meg, og nå har jeg og samboer endelig tenkt å skaffe oss hund til sommeren. Men jeg vil også ha barn om ikke så lenge, og er veldig spent på hvordan det skal gå. Vi tenker å skaffe valp og jeg tenker mye på hvordan det skal gå med hund og etterhvert et baby i hus. Vi tenker kanskje ha hund et eller to før vi får hund. Jeg har også tenkt litt på å bruke den til agility, som hobby og har ikke så store ambisjoner om konkurranse ennå, Beklager TS; Ikke for å kuppe tråden.. men noen som har erfaring med baby og hund?

Spørs jo litt på størrelsen på hunden du vil ha. Men vi har stor hund og hadde aldri funnet på å ha en hun som er under halvannet år i hus når babyen kommer. Ikke fordi de ikke forstår at de må være forsiktige, men fordi de ikke vet helt hvor de har armer og bein og er veldig krevende til tider (i alle fall de vi har hatt, men så har vi også vedig aktive hunder siden de skalbrukes i konkurranse).

[sivjune]

Interessant tråd

Jeg er akkurat i planlegging av hund. Jeg er som deg TS veldig glad i dyr og det betyr veldig mye for meg å ha dyr rundt meg, og nå har jeg og samboer endelig tenkt å skaffe oss hund til sommeren. Men jeg vil også ha barn om ikke så lenge, og er veldig spent på hvordan det skal gå. Vi tenker å skaffe valp og jeg tenker mye på hvordan det skal gå med hund og etterhvert et baby i hus. Vi tenker kanskje ha hund et eller to før vi får hund. Jeg har også tenkt litt på å bruke den til agility, som hobby og har ikke så store ambisjoner om konkurranse ennå, Beklager TS; Ikke for å kuppe tråden.. men noen som har erfaring med baby og hund?

Vi har en 6 år gammel hund og har nettopp fått en sønn som er 5 uker nå, så har ikke så mange uker med erfaring, men kommer med mine tanker allikevel. Det går kjempebra med hunden til nå, men jeg er veldig glad han er såpass voksen. Når han var unghund hadde han så mye energi at jeg tror det hadde blitt vanskelig for han nå som ci har mindre tid. Du kan jo tenke på det ved valg av rase, å ikke ha en med stort aktivitetsbehov? Men det er kanskje ikke helt det beste for agility-potensialet.

Til TS: Er det et alternativ å kutte ned på treningen mens du tar siste året av studiene? Syns hvertfall det høres travelt ut med baby, studier og aktiv hundetrening. Jeg tenkte selv før småen kom at jeg var forberedt, men fikk allikevel et sjokk over hvor mye tid det tar med baby. Gutten min bruker veldig lang tid på ammingen, og i perioder ammer jeg vokstavelig talt hele tiden. Er hvertfall glad jeg ikke trenger tenke på eksamen eller oppgaver på siden av det.

[Tweak]

Jeg skulle til å skrive at nei, det er jo når en får barn at livet begynner! Men det blir jo som å si at alle årene før en fikk barn ikke var noe verdt, at det ikke var et liv.

Livet endres, det er i alle fall 100% sikkert, en får andre prioriteringer og en har en ekstra liten person som er fullstendig avhengig av en. Det er mye slit men så uendelig mye glede og kjærlighet og moro og kos!

For bare noen uker siden så kom min mann med et utbrudd; "de som ikke har barn enda skulle bare VISST hva de gikk glipp av!" da jenta vår kom med et gullkorn eller noe sånt. Det er utrolig herlig og samtidig utrolig utmattende.

Da jeg våknet i går med jentungen oppi senga vår, så våknet jeg av at to små armer la seg rundt halsen min mens hun sov. Sånne små øyeblikk og mange flere store og små gjør at jeg er kjempeglad for at vi har barn og jeg ville aldri gi henne opp for noe i verden!

En bonus er jo også å få oppleve morskjærligheten! Jeg har aldri elsket noen så fullt og intenst, jeg ville ha ofret livet mitt om det kunne redde henne. Å elske noen så sterkt er en fantastisk ting!