Jeg vil aldri glemme

[AnonymBruker]

Det var en september dag og sola skinte. Da ringte telefonen og det sto Mamma ringer. Jeg så på skjermen mens det ringte og tenkte: Nå skjedde det.

Ja, pappa har vært syk i 3 mnd og tilstanden hans ble bare verre og verre. Alle visste at det verste kommer. Snart. Uansett hvor mye man forbereder seg til dette, er man aldri klar.

Jeg tok bilen og dro hjemme. Det var han. Sovende i sengen. Men jeg visste at han ikke sov, nei. Jeg husket siste gang jeg så ham i live. Og kysset i pannen jeg ga ham, varm og full av kjærlighet. En liten del i meg visste at det var siste gangen jeg ser ham i live.

Der var han. Liggende i sengen. Jeg satt ved siden og så på ham. Jeg kunne ikke en gang gråte, det var bare for mye for meg. Jeg kysset ham i pannen igjen. Denne gangen var det kaldt. Da skjønte jeg at min kjære pappa var borte.

[AnonymBruker]

[Dragonfly84]

[AnonymBruker]

Fint!

Selv glemmer jeg aldri mamma sine brune øyne i den store sykehussenga.

[AnonymBruker]

Jeg husker en gang jeg var liten, og mamma skulle kjøre til skolen. det var alltid pappa som kjørte til skolen, men han kunne ikke den dagen. Jeg ga pappa en kjempeklem og han løftet meg opp og snurret meg rundt på parkeringsplassen foran huset.

Det var siste gang jeg så han.

[AnonymBruker]

TS her.

Stor klem til alle dere.

[AnonymBruker]

Uff, det var trist å lese

Stor klem til deg TS <3

[Strikkemamma]

Jeg sitter å gråter av å lese her jeg :'(

[Gjest Nuppdupp]

er det ikke rart man føler at dette er siste gangen? og at man vet på forhånd hva en person ringer for?

jeg husker den siste gangen jeg så pappa bevist. hadde vært på besøk hos han i utlandet. der var jeg litt over 2 uker. han tok taxi sammen meg til flyplassen for å si hadet. flyet var forsinket. til slutt måtte jeg gå inn. husker det som det var i går. jeg klemmer han, sier hadet og går mot der man går inn. idè jeg snur meg for å vinke en siste gang, er det noe som sier meg at dette er siste gang jeg ser han. jeg vinker en siste gang og gir han et sleng-nuss. ser inn i øynene hans. han står der med de "im sorry" øynene og vinker.

vi sender noen meldinger og epost frem og tilbake. i den siste mailen jeg får fra han står det "jeg var på sykehuset i går. følte meg ikke bra. men ikke noe du skal bekymre deg over. de fant ingenting som vanlig"

så får jeg en telefon. det er broren min. selv om han ringer av og til reiser alle hårene på kroppen min seg. jeg vet at noe er fryktelig galt. jeg klarer ikke å si noe mer en "hei. ja?" han prøver så godt han kan å si det på en fin måte. går rundt gråten i evigheter før han sier "pappa ligger på sykehuset. han ligger i koma og legene sier han nok ikke har mer enn 7 dager igjen, men leger kan ta feil da" jeg begynner å gråte..

får beskjed om at jeg har 1 dag på meg til å pakke, få pass og visum, så ordner han billetter.

synet som møtte meg der nede var et som har brent seg fast i hodet mitt. der lå min kjære kjære far med blod i ansiktet. de prøvde å stoppe blødningene, men det var vanskelig. han hostet visst opp blod. de indre organene ble gradivs brytt ned. jeg begynte å gråte. eneste jeg fikk fram etter mye konsentrasjon var "jeg er glad i deg pappa"

jeg har skrivd mer om det i "vi som sørger" men han døde fra meg.

skjønner godt hvordan du har det