Det er gutt

[AnonymBruker]

TS her!

Har faktisk et bedre forhold til far enn mor, snakker mye mer åpent og uanstrengt med han. Men brødrene mine har jeg så og si null kontakt med i det daglige. Har mange ganger følt meg litt ensom på grunn av det. Spesielt når jeg ser venninner med god kontakt med søstre, eller moren sin forsåvidt. Det virker så veldig koselig med søstre, har alltid ønsket meg det. Men har tydelig ubevisst tenkt at når jeg "blir stor" med egen familie, får jeg kanskje en datter eller flere. Den mer lune koselige familien jeg alltid har savnet.

Jeg har en søster og en bror. Har egentlig et like nært forhold til de. Sånne klisjégreier om venninneforhold til søstrene sine kan man ikke ta for gitt. Det skjer ikke for alle. Det er like koselig å ha brødre.

[AnonymBruker]

Skjønner fortvilelsen din over å føle slik, og følelsen kommer sikkert ikke ut av det blå.

Men se på det som en utfordring. Nå kan du faktisk "produsere" og langt på vei "forme" et guttemenneske til å bli en slik mann som du skulle ønske brødrene dine hadde vært. Tenk at han skal bli en sympatisk mann/menneske med verdier som du ønsker at ditt barn skal ha, din sønn. Han skal være noen for sine søstre eller brødre (hvis dere får flere barn), for sin framtidige partner, for sine framtidige barn, for sine slektninger og venner. For deg og sin far. Bevis for verden og deg selv at det faktisk er mulig å oppfostre slike gutter/menn.

[AnonymBruker]

Kunne dere som er skuffet over kjønn vurdere UL i uke 12, og deretter ta abort?

Bare lurer...

[AnonymBruker]

Kunne dere som er skuffet over kjønn vurdere UL i uke 12, og deretter ta abort?

Bare lurer...

Jeg tviler STERKT på at de fleste vordende foreldre tar SÅ LETT på en abort, selv om babyen skulle vise seg å ikke ha det kjønnet man trodde på forhånd.

[Gjest BettyBoop28]

Føler jeg fortjener så utrolig tyn nå. Kjæresten er kjempesur på meg i alle fall, og jeg føler meg som verdens verste vordende mor. For endelig har jeg blitt gravid, og var i dag på ultralyd. Viser seg at det blir gutt, og jeg er... så skuffa! Det er så vondt å føle sånn, så dårlig samvittighet for den lille i magen. Det er jo ikke det at jeg ikke vil ha han, men jeg hadde så veldig lyst på ei lita søt jente. Merker at jeg allerede distanserer meg til den i magen, og er rett og slett på gråten. Det er helt jævlig å føle det sånn

Finner overhode ikke noe positivt med at det er gutt.

Tenk på dette da: Gutter blir ofte mammagutt og jenter blir ofte pappajenter. Han kommer til å bli så utrolig glad i deg, og tenårene med en gutt har jeg hørt er langt enklere enn med jenter. Just saying. Bare for å gi deg noe positivt med å få en gutt.

[Gjest grapefrukt]

TS her!

Har faktisk et bedre forhold til far enn mor, snakker mye mer åpent og uanstrengt med han. Men brødrene mine har jeg så og si null kontakt med i det daglige. Har mange ganger følt meg litt ensom på grunn av det. Spesielt når jeg ser venninner med god kontakt med søstre, eller moren sin forsåvidt. Det virker så veldig koselig med søstre, har alltid ønsket meg det. Men har tydelig ubevisst tenkt at når jeg "blir stor" med egen familie, får jeg kanskje en datter eller flere. Den mer lune koselige familien jeg alltid har savnet.

Så er ikke slik at jeg vil "kvitte meg med" gutten i magen. Jeg bare føler at jeg fikk drømmen min litt knust. Men det er kanskje en litt naiv drøm. Det er sikkert ikke bare bare med jenter heller. Og hvem vet, gutten blir jo litt slik som vi oppdrar han. Men jeg har virkelig ikke ett eneste eksempel på en familie der det virker som gutten/mannen har et godt forhold til familien. Jeg ønsker en familie som verdsetter hverandre, som koser seg i hverandres selskap, som er der for hverandre og som snakker med hverandre. Dette er kanskje en utopi, men drømmen virker mer realistisk med ei jente involvert. Enn en gutt.

Og det er også veldig tydelig at når gutten vokser opp, så "forsvinner" han. Dvs, det er hans kones familie som besøkes oftest, og som får mest kontakt med barnebarn og slikt. Vet heller ikke om et eneste tilfelle hvor det er motsatt.

Jeg tror du har en veldig liten virkelighetsoppfatning hvis du tror at det er slik at fordi du ikke har et godt forhold til din bror og heller ikke kjenner noen som har det, så betyr det at det er slik verden er.

Jeg er din rake motsetning, jeg er eneste jenta i en søskenflokk på tre, mine to brødre er fantastiske og vi har kjempe god kontakt. (De har forøvrig kjempe god og nær kontakt med våre foreldre, så det at en sønn "forsvinner" blir litt søkt - det er nemlig ikke slik bare fordi du har vokst opp med en slik oppfatning).

Du som mor har ufattelig stor påvirkning på hvordan ditt forhold til dine barn blir, hvis du tror at det kommer til å bli slik du forespeiler der, ja da blir det kanskje sånn. Men hvis du tar i mot det vennligstilte, men likefullt trengende sparket bak, så kan du kanskje åpne sinnet ditt for noe helt annet enn det du har trodd tidligere?

Dette ble kanskje litt krasst, men det virker som om det er akkurat det du trenger, til tross for at du er gravid med hormoner og det som følger med. Du har muligheten til å få en familie hvor du skaper et godt, nært og flott forhold med sønnen din, men da må du faktisk vokse litt opp og klare å tenke at ditt forhold til ditt barn, ikke trenger å bli slik dine foreldres forhold til sin sønn er.

[Gjest Annaires]

Kunne dere som er skuffet over kjønn vurdere UL i uke 12, og deretter ta abort?

Bare lurer...

Nei.

[AnonymBruker]

TS her!

Og det er også veldig tydelig at når gutten vokser opp, så "forsvinner" han. Dvs, det er hans kones familie som besøkes oftest, og som får mest kontakt med barnebarn og slikt. Vet heller ikke om et eneste tilfelle hvor det er motsatt.

Det er ikke alltid sånn, nei. Mannen har et svært nært forhold til foreldrene sine, og vi besøker dem minst to-tre ganger i måneden. Mine foreldre ser vi derimot kanskje to ganger i halvåret. De bor omtrent like nærme.

Så lenge du tilbyr et hyggelig hjem å komme tilbake til, skal du se at sønnen din kommer til å ta med seg kone og barn tilbake - ofte.

[AnonymBruker]

Jeg tror du har en veldig liten virkelighetsoppfatning hvis du tror at det er slik at fordi du ikke har et godt forhold til din bror og heller ikke kjenner noen som har det, så betyr det at det er slik verden er.

Jeg er din rake motsetning, jeg er eneste jenta i en søskenflokk på tre, mine to brødre er fantastiske og vi har kjempe god kontakt. (De har forøvrig kjempe god og nær kontakt med våre foreldre, så det at en sønn "forsvinner" blir litt søkt - det er nemlig ikke slik bare fordi du har vokst opp med en slik oppfatning).

Du som mor har ufattelig stor påvirkning på hvordan ditt forhold til dine barn blir, hvis du tror at det kommer til å bli slik du forespeiler der, ja da blir det kanskje sånn. Men hvis du tar i mot det vennligstilte, men likefullt trengende sparket bak, så kan du kanskje åpne sinnet ditt for noe helt annet enn det du har trodd tidligere?

Dette ble kanskje litt krasst, men det virker som om det er akkurat det du trenger, til tross for at du er gravid med hormoner og det som følger med. Du har muligheten til å få en familie hvor du skaper et godt, nært og flott forhold med sønnen din, men da må du faktisk vokse litt opp og klare å tenke at ditt forhold til ditt barn, ikke trenger å bli slik dine foreldres forhold til sin sønn er.

TS her!

Jeg tror du skal være forsiktig med å dømme andres virkelighetsoppfatning. Min oppfatning av virkeligheten trenger ikke å være mindre eller større enn din, bare annerledes. Og det er slik at alle har sin virkelighetsoppfatning basert på de erfaringene man har gjort, de opplevelsene man har hatt, oppvekst, miljø etc. Dette skjønner du sikkert. Jeg har bare fortalt hvordan jeg har opplevd det, som en forklaring til hvorfor jeg kanskje føler som jeg gjør. Det er jo kjempeflott at du har kontakt med brødrene dine, men det er ikke nødvendigvis malen det heller.

Jeg tror at miljø/oppvekst/oppdragelse spiller en stor rolle selvsagt, men allikevel, det tenderer jo til at veldig mange menn/gutter ikke har/føler behov for like stor nærhet til familie som jenter. Det går jo begge veier, for er ikke alle jenter som er like nære heller selvsagt.

Hva vet du hva jeg trenger? Et spark bak? Vokse opp? Av alle innleggene som har kommet inn her, er det de konstruktive jeg har hatt størst utbytte av. Et spark bak eller irriterte innlegg hjelper ikke på situasjonen, tvert imot, det får meg til å føle meg enda verre. Og gjør terskelen for å snakke om dette enda høyere, selv om det kanskje er akkurat det jeg trenger, for både min, mannen og det kommende barnets del. Og tro meg, jeg føler meg allerede som verdens verste person som tenker som jeg gjør.

Til alle dere som får frem de lyse sidene og erfaringene med å ha gutt; tusen takk! Det hjelper for det første å vite at jeg ikke er alene om slike tanker, og at det kanskje ikke blir så ille som man ser for seg i hodet! Tok faktisk frem fotoalbumet med barnebilder fra da kjæresten var liten gutt i går. Vi så på det sammen, og snakket litt om hvordan han var som barn etc. Det hjalp masse. Han fikk også fortalt at han savnet å ha nærere kontakt med sin familie, og at han nok ville ha vært nærmere dem om de hadde lagt litt mer opp til det selv. Så han er overbevist om at den oppveksten og verdiene vi gir ungen, kan gjøre at han blir en mer åpen og hjemmekjær person.

[Gjest grapefrukt]

TS her!

Jeg tror du skal være forsiktig med å dømme andres virkelighetsoppfatning. Min oppfatning av virkeligheten trenger ikke å være mindre eller større enn din, bare annerledes. Og det er slik at alle har sin virkelighetsoppfatning basert på de erfaringene man har gjort, de opplevelsene man har hatt, oppvekst, miljø etc. Dette skjønner du sikkert. Jeg har bare fortalt hvordan jeg har opplevd det, som en forklaring til hvorfor jeg kanskje føler som jeg gjør. Det er jo kjempeflott at du har kontakt med brødrene dine, men det er ikke nødvendigvis malen det heller.

Jeg tror at miljø/oppvekst/oppdragelse spiller en stor rolle selvsagt, men allikevel, det tenderer jo til at veldig mange menn/gutter ikke har/føler behov for like stor nærhet til familie som jenter. Det går jo begge veier, for er ikke alle jenter som er like nære heller selvsagt.

Hva vet du hva jeg trenger? Et spark bak? Vokse opp? Av alle innleggene som har kommet inn her, er det de konstruktive jeg har hatt størst utbytte av. Et spark bak eller irriterte innlegg hjelper ikke på situasjonen, tvert imot, det får meg til å føle meg enda verre. Og gjør terskelen for å snakke om dette enda høyere, selv om det kanskje er akkurat det jeg trenger, for både min, mannen og det kommende barnets del. Og tro meg, jeg føler meg allerede som verdens verste person som tenker som jeg gjør.

Jeg dømmer deg ikke, men jeg sier at det finnes andre virkeligheter enn din, og hvis du leser innlegget mitt engang til så vil du kanskje forstå at det er ment som en positiv ting. Hadde det vært slik at alle gutter her i verden var sønner uten godt forhold til sin egen familie og som bare forlot den familien når han ble voksen, DA hadde du hatt grunnlag for det du frykter.

Jeg sier ikke din familie er malen, og jeg sier ikke at din familie er malen. Det jeg prøver å få deg til å se er at det faktisk er ufattelig mange som har et godt forhold til sine brødre, og at det faktisk er oppfostringen fra foreldres side som er det avgjørende.

Og ja, jeg tror du trenger et spark bak, ikke for at du skal føle deg verre eller som en dårlig person, men fordi det kan få deg til å åpne øynene for hvor fint det kan være med en sønn. Det må være lov å svare deg annerledes enn å si at dette kommer til å ordne seg, (for det gjør det helt sikkert) men du må kunne jobbe med deg selv og ta i mot konstruktiv kritikk for å få deg til å innse at dine erfaringer ikke behøver å samsvare med hvordan det blir å være mamma til en gutt og ikke en jente.

Endret 13. januar 2012 av grapefrukt

[håpefullprøver]

Alle har noe de vil ha mer enn det andre! Sånn er det med meg også! Du kommer nok etterhvert til å bli vanvittig glad, selv om det er en gutt!! Har lest mange artikler om dette her, og alle jordmødre og såkalte eksperter sier at det er LOV til å bli skuffet og at mange faktisk blir det! Denne skuffelsen varer nok ikke så veldig lenge, det tror jeg ikke den kommer til å gjøre for deg heller! TENK at du har en liten, herlig prins i magen din, tenk at han er frisk og tenk at han er bare din og kjæresten din sin!! Dere er vanvittig heldige!!

Det er lov til å bli skuffet! Men jeg vet at du kommer til å elske den gutten høyere enn noe annet!

Gode råd om kjønn:

Gi deg selv lov til å ha en drøm om et spesielt kjønn.

Husk at ultralyden aldri er 100 prosent sikker når det gjelder kjønn.

Hvis du er skuffet er det viktig at du er ærlig. Snakk om det. Det betyr ikke at du blir en dårlig mor eller far.

Unngå å putte den lille babyen din inn i en stereotyp forestilling om hva gutter eller jenter er.

Nyt at det er naturen som bestemmer kjønn.

Kilde: Jordmor Therese C. Størling

Endret 13. januar 2012 av håpefullprøver

[Gjest PinkLeaf]

Håpefullprøver: Pluss fra meg. Skulle gjerne gitt deg to! Flott, konstruktivt innlegg. Det blir dessverre altfor få som støtter seg til profesjonelle, og ikke bare sin personlige mening.

[Gjest Kvikklunsj]

TS, jeg blir kvalm av innlegget ditt! Flere av mine nærmeste sliter i disse dager med savn etter barn som har gått bort i magen, har gått bort for tidlig, noen blir født syke eller med livstruende misdannelser.. Noen får ikke barn og.. Og du bekymrer deg for kjønnet?? Voks opp!

[LindaM]

Skam deg! Sikkert unødvendig av meg å svare når jeg ikke har bedre å komme med.. men veit du hva!? At det går an å bli skuffa ved å få beskjed om at man bærer på et FRISKT barn!!

Kjenner 2 par som måtte terminere svangerskapet etter ultralyd pga at barnet ikke var levedyktig. Og du klager på kjønn??

[AnonymBruker]

Vi er to søsken, meg og min storebror. Han har alltid vært verdens snilleste og kuleste storebror!

For foreldrene mine så har nok han også vært et "enklere" barn enn meg. Han var bare snill, rolig og kosete når han var liten, mens jeg var sjalu og hissig (men litt søt også da).

Broren min ser foreldrene mine oftere enn jeg gjør, og jeg ser familien til kjæresten oftere enn jeg ser min egen familie.

Samtidig så er vi en familie med veldig tette bånd, og vi "barna" må sies å være 50/50 mamma- og pappabarn.

Poenget mitt er at min bror er et supereksempel på hvor flott det kan være å få en gutt. Han var rolig, snill og søt når han var liten og han ble kjempeglad for en lillesøster. Han har alltid tatt godt vare på lillesøsteren sin, han har et kjempegodt forhold til moren sin og han er til og med ofte på besøk hos mormoren sin. Han er forøvrig over 30 nå, så det ser ut til å vare.

[Umuriel]

Jeg syns det er trist at man etter UL nærmest går i depresjon over å få et bestemt kjønn istedet for å glede seg over at alt ser normalt og friskt ut. Da er det kanskje like greit å la være å få vite kjønn, hvis man tror man kan bli skuffet over å få det motsatte. Og kanskje har man opplevd litt for lite motgang i livet hvis det betyr SÅ mye å få jente istedet for gutt.

[AnonymBruker]

Og kanskje har man opplevd litt for lite motgang i livet hvis det betyr SÅ mye å få jente istedet for gutt.

Men bare kanskje.

Kanskje kan motgang av forskjellig slags gi grobunn for ønske om spesifikt kjønn...

[håpefullprøver]

Helt utrolig at folk ikke kan få lov til å uttrykke skuffelse over noe, før man er ute etter dem som en heksejakt!! Alle har lov til å ha forhåpninger og alle har lov til å bli skuffet, uten at folk skal få lov til å si at "Jeg håper du mister barnet"!! Herregud! Og selv om andre har det jævlig, så skal alle få lov til å føle skuffelse! TS har allerede sagt at hun føler seg jævlig for å ha disse tankene, og jeg regner med at grunnen til at hun skriver innlegget sitt er for å vite at hun ikke er den eneste, ikke for å føle seg enda verre sånn som dere garantert får henne til å føle!! Jeg viser til mitt tidligere innlegg, der jeg har tatt fakta ut av en artikkel av en jordmor, som mener at det er VANLIG å bli skuffet over kjønn!! Gjør ikke en automatisk til et forferdelig, kvalmende menneske!!

Syns folk skal tenke litt på hvordan TS allerede føler seg på grunn av disse tankene og ikke sparke henne mens hun ligger nede!

[VirreVapp]

Følelser man ikke forventer kan dukke opp som gravid. Gudene skal vite at jeg hadde mange rare tanker under graviditeten. Man kan faktisk ikke hjelpe for hvilke følelser man har. Det man derimot kan gjøre er å jobbe med disse følelsene. Jobbe for å endre de. Det virker det som du skjønner, og jeg er helt sikker på at du kommer til å elske din lille gutt. Tenk, du skal få en sønn. En vakker liten guttebaby som kommer til å synes du er den mest fantastiske i hele verden.

At du har ditt inntrykk av gutter og menn er trist. De fleste jeg kjenner har gode familierelasjoner. Min samboer har kjempegodt forhold til moren sin, og det er jeg overbevist om at er pga oppdragelsen han har fått. Man er selv ansvarlig for hvilke relasjoner man skaper til barna sine. Sier ikke at det alltid vil være gull og grønne skoger resten av livet, men grunnlaget har du sjansen til å skape nå.

Jeg er selv mamma til verdens nydeligste lille gutt. Jeg har egentlig alltid sett for meg jeg skulle få jente, men nå klarer jeg ikke forestille meg annet enn å være mamma til min lille going

[*Frida*]

Kunne dere som er skuffet over kjønn vurdere UL i uke 12, og deretter ta abort?

Bare lurer...

Overhode ikkje!