Skal bli tante

[AnonymBruker]

Min bror og hans kjæreste skal ha barn om noen mnd. De er begge 20 år gamle, han har jobb og hun skulle gå på skole men har nå sluttet. De har vært sammen i 1 år og har på den tiden forlovet seg, flyttet sammen, flyttet flere ganger fra sted til sted og har hatt mange fikse ideer som har gått i dass. Dette barnet ser ut til å være en av dem.

Dette var nemlig planlagt, og de ringte til våre foreldre med nyheten ed en gang de visste om graviditeten. Mamma og pappa var selvsagt knust, de visste ikke om planleggingen, spesielt mamma som har gledet seg enormt til å få barnebarn, men som nå er ganske flau over det hele, vil ikke fortelle det til noen og gruer seg til resten av familien skal få vite det slik at det slår tilbake på henne. Helst hadde de sett at de tok abort, og det sa de selv til meg, men de kan selvsagt ikke be henne om det. Nå skal min bror og dama dessuten flytte hjem, om de planlegger å finne noe eget eller skal bo på gutterommet slik de gjorde i begynnelse av deres forhold er vanskelig å si. Mine foreldre har alltid sydd puter under armene på min bror og kommer neppe til å være streng med ham når alt kommer til alt.

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

[AnonymBruker]

Herregud, foreldrene dine virker som de dummeste nekene jeg har hørt om!

Lar de virkelig dem flytte hjem igjen??

[AnonymBruker]

Synes du virker egoistisk jeg.

[Belle de Jour]

Jeg har full forståelse for at du ikke anser situasjonen som optimal, men jeg synes ikke det er riktig løsning å "straffe" dem for valget sitt, ved å nekte å være fadder, sitte barnevakt osv. - hadde du gjort det hvis de var eldre eller om barnemoren var en annen? Forventer du at broren din skal støtte deg når du får barn? En ting er å kreve at han skal ta ansvar for det valget de har gjort, en annen ting er å straffe både dem og barnet. Forøvrig synes jeg det er veldig dumt om de flytter hjem til foreldrene deres, de må jo selvfølgelig ta ansvar for sin egen familie nå.

[Gjest BettyBoop28]

Min bror og hans kjæreste skal ha barn om noen mnd. De er begge 20 år gamle, han har jobb og hun skulle gå på skole men har nå sluttet. De har vært sammen i 1 år og har på den tiden forlovet seg, flyttet sammen, flyttet flere ganger fra sted til sted og har hatt mange fikse ideer som har gått i dass. Dette barnet ser ut til å være en av dem.

Dette var nemlig planlagt, og de ringte til våre foreldre med nyheten ed en gang de visste om graviditeten. Mamma og pappa var selvsagt knust, de visste ikke om planleggingen, spesielt mamma som har gledet seg enormt til å få barnebarn, men som nå er ganske flau over det hele, vil ikke fortelle det til noen og gruer seg til resten av familien skal få vite det slik at det slår tilbake på henne. Helst hadde de sett at de tok abort, og det sa de selv til meg, men de kan selvsagt ikke be henne om det. Nå skal min bror og dama dessuten flytte hjem, om de planlegger å finne noe eget eller skal bo på gutterommet slik de gjorde i begynnelse av deres forhold er vanskelig å si. Mine foreldre har alltid sydd puter under armene på min bror og kommer neppe til å være streng med ham når alt kommer til alt.

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

Jeg forstår deg på en måte. Broren din og kjæresten er veldig unge og de virker totalt ufornuftige og uskikket til å bli foreldre. Og det er trist at de har skapt så mye bekymring i familien.

På en annen side syns jeg du er litt egoistisk med tanke på at du virker sjalu fordi broren din var først ute, og akkurat det er litt barnslig. Det blir nok barn på deg også. Og den dagen du forteller om din graviditet vil det nok bli en gladnyhet, for dine foreldre vet jo hvor seriøst forhold du og mannen din har pluss at de vil ha vent seg til at minstemann også er blitt pappa, så det går nok fint sånn sett.

jeg i motsetning til mange andre syns det er på en måte bra de flytter hjem for de klarer nok ikke å ta seg av dette barnet alene, samtidig skaper de mye belastning for foreldrene dine, så jeg håper de setter ned foten om de forsøker å legge for mye på dem.

Endret 11. januar 2012 av BettyBoop28

[AnonymBruker]

Min bror og hans kjæreste skal ha barn om noen mnd. De er begge 20 år gamle, han har jobb og hun skulle gå på skole men har nå sluttet. De har vært sammen i 1 år og har på den tiden forlovet seg, flyttet sammen, flyttet flere ganger fra sted til sted og har hatt mange fikse ideer som har gått i dass. Dette barnet ser ut til å være en av dem.

Dette var nemlig planlagt, og de ringte til våre foreldre med nyheten ed en gang de visste om graviditeten. Mamma og pappa var selvsagt knust, de visste ikke om planleggingen, spesielt mamma som har gledet seg enormt til å få barnebarn, men som nå er ganske flau over det hele, vil ikke fortelle det til noen og gruer seg til resten av familien skal få vite det slik at det slår tilbake på henne. Helst hadde de sett at de tok abort, og det sa de selv til meg, men de kan selvsagt ikke be henne om det. Nå skal min bror og dama dessuten flytte hjem, om de planlegger å finne noe eget eller skal bo på gutterommet slik de gjorde i begynnelse av deres forhold er vanskelig å si. Mine foreldre har alltid sydd puter under armene på min bror og kommer neppe til å være streng med ham når alt kommer til alt.

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

Jeg synes det er litt egoistisk og tenke på seg selv og sine problemer, men jeg relaterer likevel til hvordan du føler det. Jeg reagerte også på samme måte da jeg fikk høre at min samboers søster som en gang var min beste venninne skulle ha barn. Hun var også den typen som er uansvarlig og som helst vil plassere ungen sin hos noen andre mest mulig slik at hun kan feste eller gjøre andre ting. Så det er vel litt naturlig at man automatisk tenker negativt om saken. Men hun hadde ingen kjæreste som støtte og barnet var ikke planlagt. Hvem vet? Kanskje broren din vokser med ansvaret?

Men ta ikke sorgene på forskudd og vær flink til å sette ned foten. Min venninne forsøkte seg også med å få oss til å sitte barnevakt for ungen hennes i tid og utide. Men vi sa at vi kom ikke til å sitte barnevakt om det ikke var krise. Ellers var hun velkommen på besøk med ungen og vi kommer gjerne på besøk vi også. Ta en prat med din mor og si at du ikke vil at hun skal ta på seg for mye ansvar angående ungen. Ofte er det jo sånn også at ansvaret faller mer på morens foreldre enn farens foreldre.

At de vil flytte inn på gutterommet til far synes jeg du burde få moren din til å nekte dem. De er to personer så de har full mulighet til å leie et sted som ikke er så dyrt. De kommer sikkert til å få litt støtte fra NAV også så de klarer seg. Ser ikke helt hvorfor de skal flytte inn hos moren din.

[Wildy]

Ja, det er nok mindre lurt av de å få barn slik omstendighetene er. Men barnet kommer, og hvilket valg har egentlig foreldrene dine bortsett fra å stille opp???

Jeg hadde ikke akkurat blitt overlykkelig om en av mine barn ble gravid på et tidspunkt i livet som ikke var spesielt gunstig, men jeg hadde stilt opp alt jeg kunne for å hjelpe!

Det blir jo ikke mindre gledelig når du og din mann venter barn selv om det er ett barnebarn fra før?

Slik omstendighetene er kan det se ut som dette paret kommer til å trenge endel hjelp for å skape en god oppvekst for barnet. Og du kan velge å være en ressurs og en viktig omsorgsperson.Som kanskje gjør den forskjellen slik at barnet får en god oppvekst. Eller være snurt for at det ikke ble deg først.....

[Dubbedingsen]

Uff stakkars deg da som ikke fikk være først ute med baby, og trist at din mor synes det er flaut å få dette barnebarnet. De er 20 år og din bror har jobb og når babyen er født kan det være at ansvarligheten kommer over natten og de finner sitt eget. Og du sier at de har hatt mange fikse ideer som har gått rett i dass, og at dette barnet ser ut som å være en av dem. Trist tankegang for en som skal bli tante til et uskyldig barn som ikke har muligheten til å si sin mening om saken.

Høres ut som om du vil at de skal feile.

[AnonymBruker]

TS her: det stemmer nok at om situasjonen var annerledes, f.eks. Alder og barnemor hadde jeg stilt meg annerledes også. Og når det gjelder dette med å være først så handler det mest om min mor - jeg syns det er fryktelig trist at hun tar dette så tungt, noe hun gledet seg sånn til og hadde selvsagt regnet med at det fra meg det første barnebarnet kom.

[Orchideae]

Etter å ha lest åpningsinnlegget til ts, slår ordene sjalusi og egoisme meg.

Jeg er selv 20, samme med forloveden og samboeren min, vi planlegger barn. Er det galt da? Dette er noe som passer for oss, mens andre vil vente.

[AnonymBruker]

Uff stakkars deg da som ikke fikk være først ute med baby, og trist at din mor synes det er flaut å få dette barnebarnet. De er 20 år og din bror har jobb og når babyen er født kan det være at ansvarligheten kommer over natten og de finner sitt eget. Og du sier at de har hatt mange fikse ideer som har gått rett i dass, og at dette barnet ser ut som å være en av dem. Trist tankegang for en som skal bli tante til et uskyldig barn som ikke har muligheten til å si sin mening om saken.

Høres ut som om du vil at de skal feile.

TS her: han skal si opp sin nåværende jobb før de flytter, dva at når barnet kommer er det ikke sikkert han har jobb. Jeg sier ikke at ungen kommet til å gå i dass, men at dette også har vært en fiks ide som de åpenbart ikke har tenkt gjennom. Jeg sier også at jeg ikke ønsker at dette skal gå utover ungen, men jeg vil heller ikke applaudere tankegangen deres. Hvordan det blir ETTER fødselen vet da hverken du eller jeg.

[Gjest BettyBoop28]

TS her: han skal si opp sin nåværende jobb før de flytter, dva at når barnet kommer er det ikke sikkert han har jobb. Jeg sier ikke at ungen kommet til å gå i dass, men at dette også har vært en fiks ide som de åpenbart ikke har tenkt gjennom. Jeg sier også at jeg ikke ønsker at dette skal gå utover ungen, men jeg vil heller ikke applaudere tankegangen deres. Hvordan det blir ETTER fødselen vet da hverken du eller jeg.

Jøss. De høres jo ut som rakettforskere begge to... Stakkars babyen.

[Gjest BettyBoop28]

Etter å ha lest åpningsinnlegget til ts, slår ordene sjalusi og egoisme meg.

Jeg er selv 20, samme med forloveden og samboeren min, vi planlegger barn. Er det galt da? Dette er noe som passer for oss, mens andre vil vente.

Leser du hvor uansvarlige de høres ut da? Jeg tror nok ts kjenner broren sin mer enn deg.

Endret 11. januar 2012 av BettyBoop28

[AnonymBruker]

Ja det er klart at de virker uansvarlige.

For det første så må foreldrene dine slutte å dille med "barnet" sitt. De kan fint kreve at han trer til og blir voksen nå.

For det andre så synes jeg det er utrolig dårlig gjort at de å fortelle deg og kansje andre at de ville ta abort.

For det tredje, du ville være "først" ?

Jeg tror det er litt sent for deg å din bror å leke første mann nå siden dere er over 20 alle i hop?

De har ikke snytt deg eller noen andre for noe, og jeg tenker at når barnet kommer så vil pipa få en annen lyd. OG så klart blir foreldrene dine like glade når du får et barn også.

[Gjest Tirkes]

Jeg forstår deg på en måte, men du høres desverre veldig egoistisk ut.

Det er ingen skrevet tidslinje for når man skal få barn. Å være storesøster betyr ikke at du skal bli mor før du blir tante, noen ganger går det andre veien.

Noen får huslån, stasjonsvogn og bikkje før unger. Noen får unger uten at det var planlagt. Noen får unger når de er 15, noen er 20 og noen er 43. Noen er arbeidsløse, noen har jobb.

At din egen lillebror ikke har alt klart til et fremtidig barn, det høres veldig sant ut. Men om du var min storesøster, så hadde jeg satt stor pris på råd. Og hjelp. Barnet som kommer er i blodslekt med deg. En bit av broren din, en bit av foreldrene dine. Vil du straffe barnet og hele familieforholdet fordi du er uenig i hvordan foreldrene til dette barnet lever livet sitt?

At du er sint, skuffet, såret og oppgitt - det er legitimt. Det er lov. Det er helt OK.

Men at du vil snu ryggen til et familiemedlem som har vært myndig i flere år, er i et forhold og planla og fikk familieforøkelse - det er litt ondt. Litt egoistisk. Du sier du aldri vil sitte barnevakt, ikke pga barnet men for å straffe de unge foreldrene som "tross alt" planla å få seg barn, det henger ikke på greip. Jeg er straks 30. Om jeg blir mor ved alder 32 og skaffer mine foreldre barnebarn nummer fem - så vil jeg likefullt ha behov for barnevakt i blant. Jeg vil ha behov for at barnet skal ha et ålreit forhold med søskenbarn, besteforeldre og sine tanter og onkler? Du straffer mest deg selv. Og det fremtidige barnet. Og forholdet mellom deg og din bror. Mye mer enn du straffer det unge foreldreparet for det "dumme" valget de tok.

Jeg forstår også veldig godt bekymring for hvordan forholdet og barnet skal ha det og hvordan det går med dem fremover. Men uten litt veiledning, litt hjelp og støtte i venner og familie, så er det jævlig vanskelig å leve livet - selv uten at man venter barn.

Søsken er himla gode å ha når man har et godt forhold. Vær sint, vær skuffet, pøs det ut på et nettforum. Men vær blant de som gratulerer og ber om å få holde den lille når den blir født. For det blir jævlig vanskelig å krysse den kløfta mellom dere, til mere tid som går.

[AnonymBruker]

Skal han si opp jobben sin når han får et barn å forsørge??!?!! Hvordan i alle dager henger det på greip? Og hvorfor aksepterer foreldrene dine dette? Greit nok at de lar de bo hos seg (noe jeg personlig ikke ville ha akseptert, da mye av ansvaret med barnet trolig kommer til å falle på dine foreldre) men da bør de i det minste stille krav om at han har jobb og at de begge sparer til egen bolig så snart som mulig (evt. kreve "leie" som tilbakebetales så snart de har nok EK til å flytte, evt. har nok til depositum til å leie bolig)

[Havbris]

Jeg får inntrykk av at mye av dette handler om at du er veldig skuffet over å ikke være den første som "gir" foreldrene dine et barnebarn. Og at det som har skjedd er "urettferdig" fordi du er mer ansvarlig enn broren din. Du sier også at du ikke ønsker å signalisere at dette er greit - og derfor kommer du ikke til å stille som barnevakt, fadder etc. Altså kommer du til å utøve en form for "straff" som du kanskje ellers ikke ville utøve om du bare hadde fått være først ute med barn.

For din egen del kan det kanskje være lurt å skille mellom snørr og barter her. Ja - broren din og kjæresten din høres uansvarlige ut. Men hvordan broren din lever livet sitt er jo ikke noe du trenger å ta ansvar for. Og så får vi håpe at ikke for mye faller på foreldrene dine. Men det er jo heller ikke ditt ansvar.

Men - hvis alt går bra så kommer det et barn. Du mener vel ikke at du skal fortsette med strafferegimet ditt da også? Barnet er uskyldig her - og kanskje vil dette barnet trenge et familiært nettverk, mer enn andre barn? Da må du kanskje sette din egen sårhet og skuffelse til side, og stille opp litt som tante?

Jeg skjønner at du er skuffet, men livene våre blir desverre ikke alltid slik vi ønsker at de skal bli.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg får inntrykk av at mye av dette handler om at du er veldig skuffet over å ikke være den første som "gir" foreldrene dine et barnebarn. Og at det som har skjedd er "urettferdig" fordi du er mer ansvarlig enn broren din. Du sier også at du ikke ønsker å signalisere at dette er greit - og derfor kommer du ikke til å stille som barnevakt, fadder etc. Altså kommer du til å utøve en form for "straff" som du kanskje ellers ikke ville utøve om du bare hadde fått være først ute med barn.

For din egen del kan det kanskje være lurt å skille mellom snørr og barter her. Ja - broren din og kjæresten din høres uansvarlige ut. Men hvordan broren din lever livet sitt er jo ikke noe du trenger å ta ansvar for. Og så får vi håpe at ikke for mye faller på foreldrene dine. Men det er jo heller ikke ditt ansvar.

Men - hvis alt går bra så kommer det et barn. Du mener vel ikke at du skal fortsette med strafferegimet ditt da også? Barnet er uskyldig her - og kanskje vil dette barnet trenge et familiært nettverk, mer enn andre barn? Da må du kanskje sette din egen sårhet og skuffelse til side, og stille opp litt som tante?

Jeg skjønner at du er skuffet, men livene våre blir desverre ikke alltid slik vi ønsker at de skal bli.

Enig her. TS jeg skjønner at du ikke vil stille opp for broren din for å straffe han, men om du ikke vil stille opp for hans skyld, så still da opp for babyens skyld.

[Gjest Klara Klok]

Ja det er klart at de virker uansvarlige.

For det første så må foreldrene dine slutte å dille med "barnet" sitt. De kan fint kreve at han trer til og blir voksen nå.

For det andre så synes jeg det er utrolig dårlig gjort at de å fortelle deg og kansje andre at de ville ta abort.

For det tredje, du ville være "først" ?

Jeg tror det er litt sent for deg å din bror å leke første mann nå siden dere er over 20 alle i hop?

De har ikke snytt deg eller noen andre for noe, og jeg tenker at når barnet kommer så vil pipa få en annen lyd. OG så klart blir foreldrene dine like glade når du får et barn også.

Jeg forsto det ikke som om det var snakk om noe førstemann til mølla mellom hun og broren, men heller at hun hadde en bror som langt på vei ikke var klar til å få barn med tanke på livssituasjon, modenhet og slik og at det kom veldig uventet og uønsket både på henne og resten av familien at han skulle få barn og at hun heller skulle ønske at hun var først slik at dette ble en kilde til glede for både henne og foreldrene hennes i stedet for slik det var blitt nå.

Det er mulig det kanskje er egoistisk av TS å ønske seg at hennes foreldre skulle få oppleve glede knyttet til første barnebarn i sted for bekymring, frustrasjon og barn som flytter hjem til gutterommet og er avhengige, men jeg forsto det faktisk mer som omtanke over foreldrene som virket å ha blitt veldig negative på grunn av dette.

[Gjest Tirkes]

Min ærlige mening på det du spør om er å ikke høre på de som vil at du skal snakke din mor og far til å kaste dem ut, snu ryggen til dem, lære dem lekser. Leksene lærer de likevel. Det er familieforsøkelse på vei, og med mindre du har tenkt å gjøre noe straffbart, så kan du ikke hindre spiren i å gro.

Om du hekser dine foreldre til konflikt med din bror - bortskjemt om han nå er - så skaper du splid i din egen familie.

Du bør kunne være ærlig. Fortelle din bror at du synes hans valg om å si opp jobb etc er forhastede, dumme om du vil. Gi dem råd til hvordan å stable eget liv på beina og strekke ut en hånd. Det er det jeg ville gjort i dine sko, og jeg har tre søsken. Mange av dem har driti på draget gjennom livet, men jeg har ikke gått til mine foreldre eller andre søsken for å "krige", jeg har fortalt dem ståa og gjort mitt for å hjelpe. Jeg tror det er det jeg vil vinne på i lengden.

Tenk om du blir gravid neste måned, skuddet sitter. Skal du kaste bort muligheten for et ypperlig søskenbarnforhold med å være sint på DITT barns tante og onkel?

Noen velger økonomisk trygghet før de får barn, noen velger annen type trygghet. Mitt eget søskenbarn fikk to barn med ett års mellomrom, førstemann når hun var 20. De bodde på hybel og gikk på skole. De har nå, fem år etter, villa og gode jobber. Hun elsker barna sine og har sagt at målet hennes i livet var å få barn ung. For å være en ung mor, en sprek bestemor. Engasjert i sine barn og kunne pøse på dem all energi hun måtte ha. Om det var rett valg? Vet ikke. Det var rett for henne, og hun har skjønne unger, rene og trygge.

Min egen mor fikk barn når de leide en kummerlig leilighet og hun ikke hadde fast jobb. De er nå "Hjemmet" og "Allers"-modeller på perfekte besteforeldre, fortsatt i jobb, snart pensjonister, samler unger og barnebarn til jul. Gode ressurser og kommer trolig (om ikke noen ulykke skjer) til å oppleve oldebarn.

Nei, ingenting henger på greip for din brors liv nå. Han er kanskje ung, kanskje blåøyd. Men hadde det vært bedre om han ikke var i et forhold og fikk et barn han skulle bli helgepappa for, i samme sitatusjon? At hans livsvalg ikke passer deg, det er fordi dere ikke er samme person. Man kan ikke velge sine søskens partnere eller stake ut livet for dem, like lite som man kan stake utt egne barns partnere og valg i livet.

Skal du slå hånden av ditt eget barn, en fremtidig datter om hun planlegger graviditet før hun fullfører høyere utdannelse? Om hun følger en drøm? For all del, rettled og si din hjertens mening.

Broren din har ikke gjort deg noe personlig galt. Dine foreldre er gamle nok til å bestemme over hva som skjer i deres hus. Mange bor hjemme til de er ferdig med høyere utdannelse, mange midt i tjueåra flytter hjem på sommeren eller bor hjemme en stund mellom jobber eller mellom utdannelse og jobb. Hvorfor skal det være så grusomt annerledes om man venter barn? Man trenger om mulig mer støtte da...

Skjønner ikke helt alle sjokkerte og sint/provoserte svar her. Jeg antar jeg skal sette et kryss i taket og takke alle gudene jeg kjenner navnet på, for at jeg har en familie som vil hjelpe meg selv om jeg skulle drikke meg full og sette fyr på huset mitt i kjedsomhet en dag.