Liker du å se på filmer som "virkelighet?

[AnonymBruker]

Lever du deg godt inn i filmene du ser? Selv om du vet det bare er fil, hender det du fortsatt ser på det som "virkelighet" (i mangel på et bedre ord)? Som f.eks at du spør deg selv hvordan det og det kunne skje (hvordan overlevde han det, hvorfor kan han ly),diskuterer karakterer og sånt?

Selv gjør jeg det ofte. Leser gjerne wiki artikler om diverse serier og filmer for å vite mer om det og sånt. Liker egentlig ikke å tenke sånn, "de overlevde fordi det er en film, de snille vinner fordi det er en film, det skjedde fordi regissøren bestemte det" og sånt. Liker altid å finne en "virkelighetsgrunn", eller se på det som et eget univers på en måte.

[Gjest just words]

Lever du deg godt inn i filmene du ser? Selv om du vet det bare er fil, hender det du fortsatt ser på det som "virkelighet" (i mangel på et bedre ord)? Som f.eks at du spør deg selv hvordan det og det kunne skje (hvordan overlevde han det, hvorfor kan han ly),diskuterer karakterer og sånt?

Selv gjør jeg det ofte. Leser gjerne wiki artikler om diverse serier og filmer for å vite mer om det og sånt. Liker egentlig ikke å tenke sånn, "de overlevde fordi det er en film, de snille vinner fordi det er en film, det skjedde fordi regissøren bestemte det" og sånt. Liker altid å finne en "virkelighetsgrunn", eller se på det som et eget univers på en måte.

Kjæresten min er ikke særlig film glad i det hele tatt, og når vi en sjelden gang ser film sammen så hender det ofte han kommer med sukking og ”morsomme” kommentarer underveis. ARG, det ødelegger min film ”virkelighet” så til de grader. Så det er mest med venner jeg ser på film, eller alene. jeg kan godt innleve meg i filmen, le, gråte, kjenne følelsene til de i filme, men når den er ferdig så er den stort sett det, bortsett fra filmer som er basert på virkelige hendelser som jeg har lyst å finne mer ut av. Så ” The Experiment” med Adrien Brody og Forest Whitaker her en dag etter at psykologi læreren hadde pratet om den, da følte jeg litt for å hente litt mer info på nett. Men jeg liker og mye innenfor skrekk sjangeren, men synes nyhetene er verre å se på, fordi de er virkelig, ikke filmer. I filmer som bare er filmer så slutter handlingen der den slutter for min del. Skuespillerne reiser hjem til sine respektive og lager middag i Hollywood, og jeg tenker ikke mer på filmen

[Gjest Tirkes]

Nei. Men det har med filmene jeg ser... Jeg liker ikke drama, romantiske komedier og "virkelighetsnære" filmer. Jeg liker eventyr, sci fi, action og ting som er så langt fra dagens realitet at jeg ville vært litt syk om jeg trodde dette var virkelig. Det skjer oftere at jeg tenker "Fy faen så kule effekter, utrolig hva de får til idag" enn at jeg tenker "Stakkars [Rolle], hva har hun gjort for å fortjene slikt".

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på filmen. Noen filmer er jo virkelighetsnære og en føler med karakterene som om de var virkelige personer, og da tenker jeg på det som en skildring av noe som kunne skjedd. Mens mange andre filmer er mer metaforiske bilder på noe dypere/annet enn den ytre handlingen.

[FrøkenMånestråle]

Når jeg er alene pleier jeg å se filmen som om det var virkelighet, lever meg skikkelig inn Men hvis jeg ser med venner så pleier vi å kommentere å begynne å snakke da er det ikke like greit.

[Gjest UngKalven]

En film er mye mer interresant for meg hvis den er "based on a true story". Nå er det jo ikke så mange filmer som er det, men liker ofte det som kan være virkelig.

[Chocoholic]

Jeg lever meg skikkelig inn i filmer/tv-serier/bøker og kan også finne på å rope til tv-skjermen/boka... Jeg er også av typen som kan prøve å finne ut hvorfor det er slik eller slik, men det er ikke noe jeg bruker så veldig mye tid på og det blir stort sett glemt iløpet av kvelden.

[melly666]

Jeg "connecter" med karakterene i film. Husker ekstremt sjeldent hvem som har spilt i en film, og det bryr meg heller ikke noe. Jo mindre jeg kjenner til den skuespilleren jo bedre egentlig. F.eks vil han i Elling alltid være Elling for meg, selv om jeg har møtt han real life. Han er Elling, end of story!

Men leser aldri om en film ect. når den er ferdig. Nyter den mens den varer og that's it. Har så klart noen filmer og filmkarakterer jeg har et "spesielt forhold til" når de er ferdig, men er ikke en superduperfan.

[Gjest Corto Maltese]

Jeg lever meg til en viss grad inn. Det er jo klart at det er karakterer jeg liker og karakterer jeg ikke kan fordra. Men jeg blir ikke besatt slik jeg ser andre blir

for meg er det fantasi og det er alt

Endret 9. januar 2012 av Corto Maltese

[AnonymBruker]

Ja, lever meg inn i filmen som om det var ekte. Ellers ville det blitt kjedelig å se på film!

[Pingting]

Jeg har vel to tilnærminger til film og serier: empatisk og analytisk/teknisk.

Den empatiske siden er å leve seg inn i handlingen, føle frykt, smerte, sorg, glede, galskap, håp. Glemme verden utenfor og bli helt sugd inn i en annen verden i halvannen time.

I det analytiske hjørnet så er det fortellerkunsten og det filmtekniske som er viktigst. Jeg følger med på regien og estetikken (filming, klipping, lys, farger etc.), spesialeffekter, analyserer og funderer gjerne litt på historien og plottene og enkeltscenene opp mot dette, legger merke til musikken, rollene og dialogen og så videre. Kanskje også litt om filosofien og tankegangen bak handlingen/universet, men det er ofte sånn som kommer etterpå eller 2. gang jeg ser det. Jeg er langt fra noen filmekspert, og det er sikkert masse som går meg hus forbi - men jeg synes jo alt dette er ting som skiller en helt OK film fra en glimrende.

På noen filmer/serier er skuspillet og historien så elendig at jeg ikke klarer å leve meg inn i den, og da blir det jo bare det tekniske igjen. Jeg har også opplevd at de kan være så fortellingsmessig og teknisk gode at jeg forviller meg helt inn i det (på en positiv måte) og nesten glemmer å følge med på historien. Og noen er så spennende/fengslende at man glemmer alt annet. Av og til ønsker jeg bare å skru av hjernen og bli underholdt uten å måtte gå sånn i dybden på det. Så det varierer veldig. Også kommer det jo litt an på typen film og serie da, jeg ser ikke på Sherlock Holmes, Jurrasic Park, Dexter, Love Actually og Game of Thrones på samme måte, akkurat.

[Gjest Bomullsdott]

Ja, lever meg helt inn.

Ofte kunne jeg ønske jeg var venn/familie med eller kjæreste med noen av personene der. Altså at jeg var i serien jeg også, bare at det ikke var en serie, men at handlingen var virkelighet