Psykisk syk?

[AnonymBruker]

Har gjerne noe jeg vil dele med dere.

Har i mange år sleti psykisk. Har Den siste tiden følt meg slapp og irritabel og lei det meste. Har fått hendvisning til psykolog (dps). Har gått hos psykolog tidliger men føler at dette ikke har hjelpet. så jeg lurer på om det er nødvendig nå.

Men har mange ting som jeg gjerne vil få ut av hodet.

Kan ramse opp endel ting

-sliter med deprisjoner

-hatt en tøff barndom

-Seksuelt missbrukt

-familie medlemer som er rusavhengi

-selvskading

Lurer bare på hvor jeg kan få hjelp. Vil jo ikke bli innlagt heller. Føler ikke at det er så ille.

Noen som har noen erfaringer? Merker kroppen min er helt ute av drift om dagen. Masse mareritt og giddalaus! Det jeg også lurer på er om jeg kan fortelle dps det jeg har på hjertet? har hørt så mange historier om at man kan bli tvangsinnlagt om man forteller for mye? Vil jo ikke "pynte" på sannheten heller. Dette innlegget blei vist bare rot. ja håper noe kan svare meg.

[AnonymBruker]

Fortell alt du har behov for å fortelle! Det skal _veldig_ mye til å bli tvangsinnlagt, og skjer kun dersom det er stor fare for ditt eller andres liv.

Siden du ikke vil bli innlagt er nok poliklinisk behandling hos psykolog/annen kompetent person det beste for deg. Kanskje endrer du oppfatning angående innleggelse senere.

[Gjest True Khaleesi]

Først og fremst:

Og ikke la frykten for å bli innlagt hemme deg. Det skal litt til for å tvangsinnlegges og det er mange ulike kriterier som MÅ være oppfylt før noen kan legge deg inn mot din vilje.

Det høres ut som du trenger å få ut litt. Det hjelper nok skal du se.

[AnonymBruker]

Først og fremst:

Og ikke la frykten for å bli innlagt hemme deg. Det skal litt til for å tvangsinnlegges og det er mange ulike kriterier som MÅ være oppfylt før noen kan legge deg inn mot din vilje.

Det høres ut som du trenger å få ut litt. Det hjelper nok skal du se.

Jeg kan jo fortelle at jeg har begynt med selvskading igjen. Har veldig mange ganger lyst å forsvinne herifra. Er så mye oppe i den skallen. Er så lei Har vært på legevakten flere ganger før pga dype kutt. Så vil gjerne få hjelp føre jeg kommer så langt igjen. Har nå venta i 2 mnd på å få time. Og føler situasjonen har forverret seg. Men da jeg også sliter med angst tørr jeg ikke ringe. Så får nok bare vente. (har en veldig dårlig dag i dag hvor jeg syntes alt er dritt) Men tusen takk for svar.

[Gjest True Khaleesi]

Jeg kan jo fortelle at jeg har begynt med selvskading igjen. Har veldig mange ganger lyst å forsvinne herifra. Er så mye oppe i den skallen. Er så lei Har vært på legevakten flere ganger før pga dype kutt. Så vil gjerne få hjelp føre jeg kommer så langt igjen. Har nå venta i 2 mnd på å få time. Og føler situasjonen har forverret seg. Men da jeg også sliter med angst tørr jeg ikke ringe. Så får nok bare vente. (har en veldig dårlig dag i dag hvor jeg syntes alt er dritt) Men tusen takk for svar.

Men hvorfor vil du ikke innlegges da? Det virker jo egentlig som du vil ha hjelp, men forstår at det virker skremmende og skummelt med innleggelse. Men du må prøve å tenke at de som jobber på slike behandlingssentre vil deg godt.

Dersom du er en reell fare for deg selv, så kanskje du behøver noen som kan hjelpe deg til å ikke være det?

[AnonymBruker]

Men hvorfor vil du ikke innlegges da? Det virker jo egentlig som du vil ha hjelp, men forstår at det virker skremmende og skummelt med innleggelse. Men du må prøve å tenke at de som jobber på slike behandlingssentre vil deg godt.

Dersom du er en reell fare for deg selv, så kanskje du behøver noen som kan hjelpe deg til å ikke være det?

Derfor jeg er engstelig er fordi jeg har venner som har vært innlagt før som har fått diagnose på diagnose og som har blitt mye værre av og være på et sykehus. Har en følelse av at dem blit dytta på medesiner også skal livet være på topp igjen. Man har hørt mye historer om psykriatiske sykehus. JA jeg vil ha hjelp, men føler ikke at jeg bør innlegges. Men i noen tilfeller så tvangsinnlegger dem folk. Det er det som skremmer meg. Da har jeg gått til frivillig behandling hos dps også hvis dem finner ut at jeg må bli innlagt er det brått ikke frivillig likevel. Det jeg lurer på da er selvskading, er det en grunn for å bli innlagt? Må bare spørre her da jeg ikke har så mange jeg kan snakke med rundt meg.

[AnonymBruker]

Jeg er AB i innlegg #2.

Det skal som sagt veldig mye til å bli innlagt på tvang. Jeg var hos akutteamet en gang jeg var fryktelig dårlig, og sa at jeg var veldig suicidal, men ikke ønsket innleggelse (fordi jeg da ville bli sendt på akuttpsykiatrisk). Da fikk jeg beskjed om at siden jeg (den gang) ikke hadde noen selvmordsforsøk bak meg, så kom hun jeg snakket med ikke til å få legen til å tvangsinnlegge meg. Jeg ble sendt hjem, men måtte love å ta kontakt med legevakt dersom jeg ble verre.

En annen gang, da jeg hadde selvmordsforsøk bak meg, skjedde omtrent det samme. Jeg nektet innleggelse, og slapp unna tvang denne gangen også. Så det skal ganske mye til. Du skal være veldig syk før de legger deg inn på tvang. Selvskading er ikke en grunn til å bli innlagt på tvang, med mindre du skader deg så alvorlig at det er fare for ditt eget liv (hvis du har prøvd å kutte pulsåra feks).

Det kan høres ut som om en innleggelse ville ha gjort deg godt - men bare om du vil. Å få en behandling man ikke ønsker hjelper nok neppe noe i det hele tatt.

Måten du beskriver psykiatriske sykehus stemmer IKKE med min oppfatning i det hele tatt. Jeg har vært mye innlagt, og har utelukkende positive erfaringer. Jeg føler at som innlagt har jeg blitt tatt VELDIG på alvor og føler at folk har gått inn for å hjelpe meg så godt de kan. Men jeg var også veldig skeptisk til innleggelse, før jeg snakket med folk som hadde vært innlagt der jeg ble innlagt til slutt. Det varierer nok veldig fra dps til dps, men jeg har i alle fall fått MYE hjelp under mine innleggelser.

Dersom du ikke ønsker innleggelse så fortell om det, det beste er å finne en behandlingsmetode som du ønsker! Kanskje endrer du mening etterhvert, kanskje tør du å prøve? Er du frivillig innlagt kan du reise når du vil (såfremt det ikke er grunn til å overføre deg på tvang, men som sagt - det skal mye til).

[AnonymBruker]

Jeg er AB i innlegg #2.

Det skal som sagt veldig mye til å bli innlagt på tvang. Jeg var hos akutteamet en gang jeg var fryktelig dårlig, og sa at jeg var veldig suicidal, men ikke ønsket innleggelse (fordi jeg da ville bli sendt på akuttpsykiatrisk). Da fikk jeg beskjed om at siden jeg (den gang) ikke hadde noen selvmordsforsøk bak meg, så kom hun jeg snakket med ikke til å få legen til å tvangsinnlegge meg. Jeg ble sendt hjem, men måtte love å ta kontakt med legevakt dersom jeg ble verre.

En annen gang, da jeg hadde selvmordsforsøk bak meg, skjedde omtrent det samme. Jeg nektet innleggelse, og slapp unna tvang denne gangen også. Så det skal ganske mye til. Du skal være veldig syk før de legger deg inn på tvang. Selvskading er ikke en grunn til å bli innlagt på tvang, med mindre du skader deg så alvorlig at det er fare for ditt eget liv (hvis du har prøvd å kutte pulsåra feks).

Det kan høres ut som om en innleggelse ville ha gjort deg godt - men bare om du vil. Å få en behandling man ikke ønsker hjelper nok neppe noe i det hele tatt.

Måten du beskriver psykiatriske sykehus stemmer IKKE med min oppfatning i det hele tatt. Jeg har vært mye innlagt, og har utelukkende positive erfaringer. Jeg føler at som innlagt har jeg blitt tatt VELDIG på alvor og føler at folk har gått inn for å hjelpe meg så godt de kan. Men jeg var også veldig skeptisk til innleggelse, før jeg snakket med folk som hadde vært innlagt der jeg ble innlagt til slutt. Det varierer nok veldig fra dps til dps, men jeg har i alle fall fått MYE hjelp under mine innleggelser.

Dersom du ikke ønsker innleggelse så fortell om det, det beste er å finne en behandlingsmetode som du ønsker! Kanskje endrer du mening etterhvert, kanskje tør du å prøve? Er du frivillig innlagt kan du reise når du vil (såfremt det ikke er grunn til å overføre deg på tvang, men som sagt - det skal mye til).

takk for svar

så du mener at jeg kan legge meg inn frivillig om jg har behov for det?

[Gjest uAnonymBruker]

Legg deg heller inn frivillig enn å bli lagt inn på tvang, det er to helt vidt forskjellige verdener.

[AnonymBruker]

Legg deg heller inn frivillig enn å bli lagt inn på tvang, det er to helt vidt forskjellige verdener.

Så du mener jeg kan legge meg inn frivillig hvis jeg har behov for det?

[Gjest uAnonymBruker]

Så du mener jeg kan legge meg inn frivillig hvis jeg har behov for det?

Jada, det kan du helt fint søke om å bli

[AnonymBruker]

Jada, det kan du helt fint søke om å bli

så man må søke om det? Hvor lang tid tar det føre sånne ting bli behandlet da? det spørs kansje på alvolighetsgraden?

[AnonymBruker]

det jeg også lurer på er om hva skjer når jeg blir innlagt? Vil jeg få en fast lege? Må jeg dele rom med noen? kan jeg ha tlf der? Får jeg treffe eller dra til familie? Åssen er behandlingsmåtene? Spør kansje litt for mye nå. men dere får svare på det dere vet

Tusen takk nok engang for alle svar dere!

[AnonymBruker]

De aller fleste innleggelser som skjer i Norge er frivillige. Da har du to valg, alt ettersom om det er akutt eller ikke (den situasjonen du beskriver her er ikke akutt). Du ber da behandleren din (eller en lege) om å sende en henvisning til det dps du ønsker innleggelse på (fritt sykehusvalg), og du vil få et brev i posten med informasjon om dato. Hvor fort du får plass kommer an på alvorlighetsgrad og hvor fort det blir ledig kapasitet på dps.

Er det snakk om en akuttsituasjon kan en lege sende deg til akuttpsykiatrisk som har plikt til å ta i mot pasienter når som helst. Det finnes ikke like mange slike avdelinger som "vanlig" dps så du kan da risikere å måtte reise et stykke. Dette er kun for situasjoner som ikke kan vente, feks suicidalitet. Disse avdelingene er lukkede.

Diskuter en evt innleggelse med din lege eller behandler. Dersom du er skeptisk til innleggelse kan du jo prøve en stund med poliklinisk behandling først.

[Gjest uAnonymBruker]

så man må søke om det? Hvor lang tid tar det føre sånne ting bli behandlet da? det spørs kansje på alvolighetsgraden?

Ja du får enten fastlegen eller psykologen til å sende avgårde en søknad, og så slipper du inn når de har plass. Hvis du ikke har noe imot å være lagt inn på et annet sted enn der du bor så kan du sende søknader rundt omkring så kan det hende du slipper inn fortere på et av de andre stedene. Små steder har kortere ventetid utifra min erfaring.

Jeg fikk ha både data, telefon, alt som jeg ville ha med og jeg kunne komme og gå som jeg ville, så lenge jeg fulgte behandlingsopplegget og var inne før de stengte dørene på kvelden. Hadde gruppeterapi, samtaleterapi og eksponeringstrening.

Men det er mulig det er forskjellige regler fra sted til sted, det må du nesten finne ut selv

[AnonymBruker]

det jeg også lurer på er om hva skjer når jeg blir innlagt? Vil jeg få en fast lege? Må jeg dele rom med noen? kan jeg ha tlf der? Får jeg treffe eller dra til familie? Åssen er behandlingsmåtene? Spør kansje litt for mye nå. men dere får svare på det dere vet

Tusen takk nok engang for alle svar dere!

Det kommer an på hvor du blir lagt inn. Reglene er forskjellig fra avdeling til avdeling, og om du er på åpen eller lukket post har også mye å si. Svarene mine her er mine erfaringer fra en åpen avdeling der jeg var frivillig innlagt.

På dps er det som regel en eller flere psykiatere som har behandlingsansvar for pasientene, og da får du nok en fast behandler.

Jeg har aldri vært borti delte rom, men jeg vet at noen plasser må man dele bad. Jeg har alltid hatt eget rom og eget bad der jeg har vært innlagt (både akutt og vanlig).

Som regel når man er på en åpen avdeling, så har man veldig stor frihet. Man kan bruke egen telefon og datamaskin med internett, man kan ha med seg personlige ting inn. Bagasjen din blir gått gjennom, men hva du får ha kommer litt an på din sykdomstilstand. Jeg har opplevd å bli tatt fra en del ting som jeg kunne skade meg med, feks mobillader, snorer i klær og neglesaks, men dette har kun vært i perioder der jeg har vært veldig suicidal.

På åpen avdeling kan du i utgangspunket gå ut og inn som du vil. Der jeg har vært har dørene vært lukket mellom 22 og 08, men med mulighet til å være ute lengre/gå tidligere dersom man spør. Noen ganger får man forbud mot å gå ut alene, dersom det er fare for at noe skjer dersom du får det. Har du ikke en sånn ordning får du gå som du vil, du kan dra på butikken eller besøke folk. Der jeg har vært har de vært veldig glade for at jeg har dratt ut for å gjøre ting, det er viktig å ikke bare bli sittende inne og stirre i veggen! Prøv å oppretthold et så normalt liv som mulig selv om man er innlagt! Du får også ha besøk, men jeg synes det var bedre å gå ut for å møte folk, men i perioder hadde jeg mye overvåkning og utgangsforbud, og da måtte mine besøkende komme til meg.

Behandlingsmåtene er det helt umulig å svare på. Du får nok psykoterapi med en psykiater eller annen kompetent person, og i tillegg til dette tilbyr mange forskjellige gruppeterapier, aktivitetsterapi, medisiner eller ECT. Det finner du og din behandler ut. Har du en behandler på poliklinikk kan du fortsette å gå til denne i tillegg under innleggelsen, om du ønsker det.

Det er bare å spørre om du har flere spørsmål Alt er veldig variabelt og vanskelig å svare konkret på, men jeg forteller gjerne mine erfaringer dersom det er av interesse.

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor du blir lagt inn. Reglene er forskjellig fra avdeling til avdeling, og om du er på åpen eller lukket post har også mye å si. Svarene mine her er mine erfaringer fra en åpen avdeling der jeg var frivillig innlagt.

På dps er det som regel en eller flere psykiatere som har behandlingsansvar for pasientene, og da får du nok en fast behandler.

Jeg har aldri vært borti delte rom, men jeg vet at noen plasser må man dele bad. Jeg har alltid hatt eget rom og eget bad der jeg har vært innlagt (både akutt og vanlig).

Som regel når man er på en åpen avdeling, så har man veldig stor frihet. Man kan bruke egen telefon og datamaskin med internett, man kan ha med seg personlige ting inn. Bagasjen din blir gått gjennom, men hva du får ha kommer litt an på din sykdomstilstand. Jeg har opplevd å bli tatt fra en del ting som jeg kunne skade meg med, feks mobillader, snorer i klær og neglesaks, men dette har kun vært i perioder der jeg har vært veldig suicidal.

På åpen avdeling kan du i utgangspunket gå ut og inn som du vil. Der jeg har vært har dørene vært lukket mellom 22 og 08, men med mulighet til å være ute lengre/gå tidligere dersom man spør. Noen ganger får man forbud mot å gå ut alene, dersom det er fare for at noe skjer dersom du får det. Har du ikke en sånn ordning får du gå som du vil, du kan dra på butikken eller besøke folk. Der jeg har vært har de vært veldig glade for at jeg har dratt ut for å gjøre ting, det er viktig å ikke bare bli sittende inne og stirre i veggen! Prøv å oppretthold et så normalt liv som mulig selv om man er innlagt! Du får også ha besøk, men jeg synes det var bedre å gå ut for å møte folk, men i perioder hadde jeg mye overvåkning og utgangsforbud, og da måtte mine besøkende komme til meg.

Behandlingsmåtene er det helt umulig å svare på. Du får nok psykoterapi med en psykiater eller annen kompetent person, og i tillegg til dette tilbyr mange forskjellige gruppeterapier, aktivitetsterapi, medisiner eller ECT. Det finner du og din behandler ut. Har du en behandler på poliklinikk kan du fortsette å gå til denne i tillegg under innleggelsen, om du ønsker det.

Det er bare å spørre om du har flere spørsmål Alt er veldig variabelt og vanskelig å svare konkret på, men jeg forteller gjerne mine erfaringer dersom det er av interesse.

Tusen takk for svar

Du har nå klart og berolige meg med hvordan ting er på sykehus har vært så utrolig nervøs for dette her. Jeg vil så gjerne ha hjelp. Men jeg er så utrolig nervøs for ting som er fremmed. Man hører jo så mye rart. Jeg er jo oppegående (på en måte) hehe. Det er bare det at tanker følelser tar overhånd.

Jeg sliter med å sove på kveldene. Våkner mye og har mye mareritt når jeg først sovner. Har mange ting/ritualer jeg må gjøre hvis ikke trur jeg noe galt vill skje. Skjekker at døra er låst iværtfall 5 ganger føre jeg legger meg. Sliter også med sjelvinger og hodepine. Liker ikke være våken på dagen, foretrekker kveldene. Redd for å møte nye mennesker. Har hatt flere angst anfall.

Vil så gjerne bli kvitt alt dette! dette er ikke meg

Syntes du jeg bør ringe å purre til dps? føler jeg trenger hjelp ganske snart.

[AnonymBruker]

Bra at jeg har beroliget deg. Det høres kanskje veldig skummelt ut å være innlagt, men jeg har som sagt bare gode erfaringer og har fått veldig god hjelp. Jeg vet at det varierer litt fra sted til sted, men med regelen om fritt sykehusvalg kan man be om innleggelse et annet sted enn det som er nærmest.

Vil så gjerne bli kvitt alt dette! dette er ikke meg

Syntes du jeg bør ringe å purre til dps? føler jeg trenger hjelp ganske snart.

Har du fått et brev om at de har mottatt henvendelsen din? Hvis ikke ville jeg ringt og purret. Du får time så fort de har kapasitet, men tror det er en makstid på hvor lenge du kan gå.

Blir det for vanskelig i mellomtiden kan du kanskje dra til fastlegen din for å snakke litt ut? Eller ringe en hjelpetelefon dersom du tør det.

Det er kjempebra at du vil ta i mot hjelp. Jeg har noen av de samme plagene som deg, så skjønner at du ikke har det så lett.

[AnonymBruker]

Bra at jeg har beroliget deg. Det høres kanskje veldig skummelt ut å være innlagt, men jeg har som sagt bare gode erfaringer og har fått veldig god hjelp. Jeg vet at det varierer litt fra sted til sted, men med regelen om fritt sykehusvalg kan man be om innleggelse et annet sted enn det som er nærmest.

Har du fått et brev om at de har mottatt henvendelsen din? Hvis ikke ville jeg ringt og purret. Du får time så fort de har kapasitet, men tror det er en makstid på hvor lenge du kan gå.

Blir det for vanskelig i mellomtiden kan du kanskje dra til fastlegen din for å snakke litt ut? Eller ringe en hjelpetelefon dersom du tør det.

Det er kjempebra at du vil ta i mot hjelp. Jeg har noen av de samme plagene som deg, så skjønner at du ikke har det så lett.

Ja jeg har fått svar på hendvisningen. Det står at jeg skal få time føre 1 feb. så jeg får vel innkalling snart tenker jeg Men kan jeg da allerede nevne på først timen at jeg vil bli innlagt? Skal på poleklinikken. Er veldig nervøs, men håper jeg får en allright person å snakke med

Er så slitsom å ikke ha en ordentlig hverdag. Deprimert og lei livet. jaja, trur jeg får ringe dps imorra og høre hvordan dem ligger ann

[AnonymBruker]

Jeg ble ”frivillig tvangs” innlagt da jeg var 18. Det vil si, jeg hadde valget om å legge meg inn frivillig eller at psykologen la meg inn med tvang. Når man er frivillig har man flere rettigheter enn på tvang, så valget var enkelt. jeg var innlagt i 2 år. Og for meg var dette den beste tiden i livet mitt omtrent. Folk som ikke har opplevd det, men får sitt inntrykk av psykriatiske sykehus skjønner jeg godt har en skrekk for slikt. Jeg sa til en venn av meg da jeg var 24 at jeg av og til skulle ønske jeg bare kunne gå hoppende som en frosk igjennom byen, så folk kunne lagt meg inn igjen. Han sto som et spørsmålstegn. Helt til han selv ble rammet av kraftig depresjon. Han var innlagt i et halvt år og forstod hva jeg mente da han kom ut. I dag har jeg det kjempe bra, trives i samfunnet og trives stort sett med meg selv.

Jeg var innlagt på akutt avdelingen hele tiden, det er sjeldent for vanligvis får man restreksjoner i begynnelsen, så blir man kanskje flyttet til andre avdelinger der det er mykere regler.

Jeg hadde både eget rom, men i perioder bodde jeg på to manns rom, det kom mye an på hvordan de andre pasientene var, om det var mange som hadde mer bruk for eget rom enn meg. Men selv om jeg var på akutt avdelingen så hadde vi internett, vi gjekk på kino, leide dvd, osv. Mobilen var det nok ikke lov å ha. jeg hadde egen utgang fra tid til annen, men dette var og noe pleierne vurderte. Jeg syklet i 2-3 timer alene i lange perioder, så kom depresjonene, lysten til å ta mitt eget liv. Da var det ikke snakk om å gå ut på trappen alene.

Det er nå ti år siden jeg ble innlagt, har ikke vært det siden, og selv om jeg sliter fra tid til annen, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært her i dag viss ikke. Jeg dannet også vennskap med flotte folk, jeg og noen av mine medpasienter har kjempe kontakt i dag, (selv om det ikke er meningen med behandlingen da, så er det jo kjekt.)

Jeg er ikke noe gruppe terapi menneske, men det er tilgjengelig om en ønsker det. Behandlingen min var å prate med psykolog, ingen medisinering. Vi skulle også ha noen familie møter, men det ville ikke familien. Men jeg fikk fint lov til å ha venner på besøk, jeg fikk perm etter hvert, men det situasjonsbetinget.

Jeg gir en og håper inntrykket har forandret seg noe av psykriatiske sykehus av oss som har vært der.