Samsoving...

[FrøkenMånestråle]

Heisann, jeg har samsovet med babyen min siden jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg prøvde i begynnelsen å legge han i senga, oppi vognbagen osv, men det funket ikke. Når jeg la han med oss så roet han seg med en gang, og sover faktisk ganske bra gjennom natten våkner to eller tre ganger, alt etter hvor lenge vi sover.

Nå er han to måneder og jeg må innrømme at etter jeg så hvor bra han sov med oss så har jeg ikke prøvd så mye å legge han for seg selv i sengen... Synes også det er så koselig å ligge sammen :kgbaby:

Når bør jeg begynne å "avvenne" han med samsovinga? Noen her som har erfaringer?

Må legge til at om dagen sover han som regel oppå meg eller pappaen, sjelden han sovner av seg selv i vogna, utenom nå jeg er på tur da...

[*Joyce*]

Tja, det kommer vel egentlig an på hva du/dere ønsker og er komfortable med selv? Vi samsov til lillejenta rundet 2 år, deretter sov hun i egen seng på vårt rom en god stund, og nylig flyttet hun inn på eget rom. Hun kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta, men tidspunktet har forflyttet seg stadig lengre mot morgenen. Den overgangen har mao gått veldig fint. Vi har trivdes med samsovingen, vi har stor nok seng og har for det meste sovet godt slik alle tre. Det er bare nå som magen min begynner å vokse at jeg merker at jeg synes det blir litt trangt med henne i senga.

Særlig syntes jeg samsoving var supert så lenge jeg nattammet (til 16 mnd), da jeg våknet mye mer om jeg måtte opp om natta enn hvis jeg bare kunne slenge ut puppen og amme. Men det er sikkert mye smak og behag. Og jeg har fått høre fra flere at det er rimelig teit å samsove så lenge. Men for oss har det vært en god løsning, og jenta sover godt. Vi kommer nok til å kjøre omtrent det samme løpet med mageboeren, og har planer om å utvide senga med enda en 80 cm-madrass før hun kommer til verden.

[helenaa]

Dette må dere gjerne fortsette med så lenge dere ønsker. Mange tror at man gir babyen en "dårlig" vane som er vanskelig å snu, men min erfaring er at det er en god vane, som er enkel å snu etter som barna blir større.

Det var ikke lett å få henne over i egen seng i starten (prøvde med jevne mellomrom det første halve året). Etter ca 6 mnd gikk det lettere, og ved 8-9 mnd sov hun hele natta i egen seng, og på eget rom.

[Gjest Modig mor]

Jeg synes dere skal slappe av med det som funker for dere. Ikke gjør det til et problem før det er et problem. Den dagen dere ikke får sove skikkelig, eller du eller mannen får klaus av at det alltid er et barn i ektesenga, er det på tide å begynne å lete etter andre løsninger.

Våre barn har alltid hatt fri tilgang til foreldresenga, det er rett og slett mer behagelig å løfte opp dyna og ta en nattredd smårolling opp i senga, enn å skulle begynne å vandre tilbake til barnerommet. Men vi har vel gode sovehjerter, for vi sover godt med sprelleunger mellom oss også. Etter hvert som de har blitt eldre, har de sluttet å komme tassende, så det "problemet" løste seg selv før det ble noe problem.

Når babyen din blir eldre, kan du begynne å flytte ham over i egen seng når han sover godt (hvis dere vil), etter hvert kan det hende han sover der hele tiden. Men de første månedene er det ingen grunn til å være redd for såkalte dårlige vaner. Bare gi ham masse kos og nærhet, og nyt denne tida, den går så fort!

[AnonymBruker]

Jeg ventet til mine var 5 mnd før jeg startet avvenning. Og det gikk helt fint.

[Møffi]

Her samsov vi til 4 mnd, da følte jeg rett og slett at nå hadde jeg lyst til at sengen skulle være "mamma og pappa-seng" ikke familieseng, og startet med og legge han over i sengen sin etter amming. Var dog veldi koselig med samsoving, og hender han blir liggende hos oss etter amming i sekstiden og frem til vi står opp <3

[AnonymBruker]

Vi har samsovet av og på i rett over to år. De første 18 mnd. hadde han senga si på vårt rom. Da sov han mye bare i egen seng som stod tett inntil min side, men også sammen med oss ved behov. Så flyttet vi han på eget rom.

Nå den siste tiden, har han igjen hatt behov for å sove i vår seng, og da får han lov til det. Vi bekymrer oss ikke over at han kommer til å bli boende der for all fremtid.

[AnonymBruker]

Dette må dere gjerne fortsette med så lenge dere ønsker. Mange tror at man gir babyen en "dårlig" vane som er vanskelig å snu, men min erfaring er at det er en god vane, som er enkel å snu etter som barna blir større.

Det var ikke lett å få henne over i egen seng i starten (prøvde med jevne mellomrom det første halve året). Etter ca 6 mnd gikk det lettere, og ved 8-9 mnd sov hun hele natta i egen seng, og på eget rom.

Mulig jeg misforstår nå, men du skriver først at det er enkelt å snu, men så var det ikke så lett og tok 9 måneder likevel?

[AnonymBruker]

Jeg tolker det skik at barnet hadde behov for den nærheten samsovingen gir de første ni månedene, men så gikk det greit. Ikke at de strevde med å få henne i egen seng. De bare prøvde for å se om babyen var klar, og det var den ikke før rundt ni måneder. Når babyen først var klar for det, så var det ikke noe problem.

[Djungelvrål]

Hva er greia med å skulle sove sammen med babyen? Er det ikke bedre å venne barnet til å sove alene fra starten av?

[Gjest Alabama]

Hva er greia med å skulle sove sammen med babyen? Er det ikke bedre å venne barnet til å sove alene fra starten av?

Kos for både baby og foreldre? Skaper trygghet for babyen?

[AnonymBruker]

Hva er greia med å skulle sove sammen med babyen? Er det ikke bedre å venne barnet til å sove alene fra starten av?

For tilknytningens og trygghetens del, såvel som at det er praktisk. barnet har tross alt vært inni magen i mange måneder og det er en STOR overgang å komme ut i verden. De fleste spedbarns søker trygghet hos sine nærmeste omsorgspersoner, og da er det ikke alle babyer som liker å ligge alene. Rent evolusjonsmessig er det jo farlig for barnet å ligge alene, da mennesket i tusenvis av år har måttet søke sammen for trygghet.

[Gjest pysepusen]

Her er han 19 måneder og vi samsover mye enda. Etter at han begynte å krabbe og sånn har han måttet sovne i sin seng da Nå legger han seg i sin seng om kvelden og en eller annen gang i løpet av natta kommer han oppi til oss.

[AnonymBruker]

Kos for både baby og foreldre? Skaper trygghet for babyen?

Skaper vel i grunn bare en utrygghetsfølelse hos barna når foreldrene lar dette pågå til barna er godt over 2 år, og må jobbe i 1år for å få barna til å sove alene.

[AnonymBruker]

Skaper vel i grunn bare en utrygghetsfølelse hos barna når foreldrene lar dette pågå til barna er godt over 2 år, og må jobbe i 1år for å få barna til å sove alene.

Skjønner at du kan minimalt om tilknytning og at barn er høyst forskjellige. Har noen sagt her at de har måtte JOBBE i ETT ÅR for å få barnet i egen seng, eller på eget rom?

[helenaa]

Jeg tolker det skik at barnet hadde behov for den nærheten samsovingen gir de første ni månedene, men så gikk det greit. Ikke at de strevde med å få henne i egen seng. De bare prøvde for å se om babyen var klar, og det var den ikke før rundt ni måneder. Når babyen først var klar for det, så var det ikke noe problem.

Takk, det var akkurat det jeg mente!

Jeg ønsket å få fram at det ikke blir vanskeligere med tiden, men lettere.

[AnonymBruker]

Skjønner at du kan minimalt om tilknytning og at barn er høyst forskjellige. Har noen sagt her at de har måtte JOBBE i ETT ÅR for å få barnet i egen seng, eller på eget rom?

Det var ikke lett å få henne over i egen seng i starten (prøvde med jevne mellomrom det første halve året). Etter ca 6 mnd gikk det lettere, og ved 8-9 mnd sov hun hele natta i egen seng, og på eget rom.

Se sitat over f.eks. 9 måneder er godt som et år. I tillegg så har man da erfaringer fra andre steder enn det som er skrevet i tråden her. Jeg vet om folk med unger på nesten 3 år som fremdeles samsover mot foreldrenes ønske fordi de har latt det gå altfor langt.

Jeg har aldri samsovet med mine barn, og forstår ikke hvorfor enkelte mødre lar sin egen kos gå på bekostning av barnets utvikling.

[helenaa]

Se sitat over f.eks. 9 måneder er godt som et år. I tillegg så har man da erfaringer fra andre steder enn det som er skrevet i tråden her. Jeg vet om folk med unger på nesten 3 år som fremdeles samsover mot foreldrenes ønske fordi de har latt det gå altfor langt.

Jeg har aldri samsovet med mine barn, og forstår ikke hvorfor enkelte mødre lar sin egen kos gå på bekostning av barnets utvikling.

Jeg tillater meg å svare, siden det ene siterer meg:

For det første er jeg ikke enig i at "9 mnd er godt som et år", men greit nok. 9 mnd er lenge, det er jeg enig i. Men du beskriver det som om det tok et år PÅ TOPPEN av den tiden man samsov. Du beskriver en 2-åring som trenger 1 ekstra år for å lære å sove alene. Det kan du dessverre ikke bruke meg som belegg for. Fra jenta vår var 9 mnd har hun aldri sovet i vår seng, ikke engang når hun er syk (hun finner faktisk ikke roen der, men foretrekker sin egen seng).

For det andre tror jeg jenta vår var litt spesielt engstelig for å sove alene.

For det tredje hadde samsovingen vår absolutt ingenting med mitt behov for kos å gjøre. Det var hennes behov for trygghet, og mitt behov for å begrense skrikingen. Hun fant ikke roen alene, ganske enkelt. Jeg skulle gjerne hatt bedre netter på den tiden, og savner ikke å ha henne der.

[Gjest pysepusen]

Jeg har aldri samsovet med mine barn, og forstår ikke hvorfor enkelte mødre lar sin egen kos gå på bekostning av barnets utvikling.

På bekostning av barnets utvikling? Helsesøster sa til meg at samsoving var kjempepositivt. Da fikk sønnen vår den nærheten han trengte om natten og kunne utfolde seg motorisk på dagen! Så hun mente at samsoving var bra for utviklingen.

Trygge barn gir barn som utvikler seg fint. Noen barn trenger mer nærhet enn andre for å være trygge. Flott for deg om du har barn som ikke har behøvd dette. Andre har det!

Endret 3. januar 2012 av pysepusen

[SummerJoy]

Hva er greia med å skulle sove sammen med babyen? Er det ikke bedre å venne barnet til å sove alene fra starten av?

De fleste sover vel med babyen av to grunner; 1. babyen nekter å sove alene (det er lettere sagt enn gjort å venne slik babyer til å sove alene, og det bør ikke gjøres, for de er ikke trygg nok til det), og 2. praktiske årsaker som ved amming (slippe å løfte ungen ut og inn av egen seng ørten ganger per natt)