Samlivsbrudd og flytting

[AnonymBruker]

Jeg og mannen skal skilles. Vi har en sønn på 2,5 år. Jeg flyttet hit vi bor for mannen sin skyld, og har lite/inget nettverk her. Jeg ønsker derfor å flytte tilbake til dit jeg er fra (eller ihvertfall nærmere), der har jeg både jobb (slipper derfor store pendlerutgifter og får mer tid med barnet) og et mye større nettverk. Dette betyr at jeg kommer til å bo 1-1,5 times kjøring fra (eks)mannen min, men jeg er redd han setter seg på bakbena og ikke vil la meg flytte så langt. Jeg skjønner at det er dårlig gjort ift samvær etc (jeg regner med jeg får hovedomsorgen, han har ikke tid til å ha det per dags dato i alle fall pga jobb og fritidsaktiviteter, i tillegg er barnet mye mer knyttet til meg). Jeg føler meg veldig egoistisk, men jeg vet også at jeg ikke kommer til å trives med å fortsette å bo her.

Noen som har råd eller erfaring med å bo såpass langt unna BF/BM? Hvordan fungerte det mtp samvær?

[Gjest Annaires]

Å bosette seg så langt unna barnefaren vil jeg si er helt på tryne. (Så lenge barnefaren faktisk vil ha samvær.) Det er fryktelig dårlig gjort overfor barnet..

Du har jo tydeligvis trivdes nok der til å gifte deg og få barn, så da burde du kanskje tenke deg om to ganger før du flytter barnet så langt unna pappaen sin. Er du virkelig heelt sikker på at du vil mistrives der? Om du virkelig går inn for å trives?

[Gjest mann]

Jeg og mannen skal skilles. Vi har en sønn på 2,5 år. Jeg flyttet hit vi bor for mannen sin skyld, og har lite/inget nettverk her. Jeg ønsker derfor å flytte tilbake til dit jeg er fra (eller ihvertfall nærmere), der har jeg både jobb (slipper derfor store pendlerutgifter og får mer tid med barnet) og et mye større nettverk. Dette betyr at jeg kommer til å bo 1-1,5 times kjøring fra (eks)mannen min, men jeg er redd han setter seg på bakbena og ikke vil la meg flytte så langt. Jeg skjønner at det er dårlig gjort ift samvær etc (jeg regner med jeg får hovedomsorgen, han har ikke tid til å ha det per dags dato i alle fall pga jobb og fritidsaktiviteter, i tillegg er barnet mye mer knyttet til meg). Jeg føler meg veldig egoistisk, men jeg vet også at jeg ikke kommer til å trives med å fortsette å bo her.

Noen som har råd eller erfaring med å bo såpass langt unna BF/BM? Hvordan fungerte det mtp samvær?

Vil bare minne deg på det som står i linken om du flytter og far vil ha barnet boende.

Jobb kan en bytte ovs. men ikke sin sønns tid. Mange fedre tenker annerledes enn det dine foreldre og det kanskje er vant til. Sees i retten sier jeg etter å ha lest innelehhet ditt. Bry din x seg like mye kan det hende dere også gjør det.

http://www.verdensbestepappa.no/artikkel11-samlivsbrudd_og_flytting.html

[Gjest loren]

Kunne ikke falt meg inn å flytte så langt.

Og ja - jeg bor på et sted hvor jeg har et knøttlite nettverk, for barnet mitt sin skyld. Jeg datt innom ideen i noen tankerunder på å flytte til hjemstedet mitt - 7-8 timer unna. Men nei.

Barnet ditt har krav på nærhet til begge foreldre, det er det mange misforstår, det handler ikke om mor og fars rett til samvær, men barnets rett.

Å flytte såpass langt vil kunne forringe samværet og ødelegger sjansen til vellykket 50/50deling og barnets mulighet til å være like mye hos hver forelder.

Endret 2. januar 2012 av loren

[AnonymBruker]

Du valgte selv å bosette deg og få barn der du bor. Å flytte så langt unna mannen du har valgt å få barn sammen med er rett og slett på trynet, og vil telle mot deg i en evt. barnefordelingssak.

[AnonymBruker]

Syns ikke 1,5 time er så veldig langt unna. Kjenner flere som har det slik, de pleier å møtes på halvveien og levere/hente. Har ikke hatt noe problemer med det.

[AnonymBruker]

Ved å flytte så langt frarøver du barnet mye tid sammen med sin far. Avstanden er jo så lang at noe annet enn minimumssamvær vil være uaktuelt. Jeg hadde aldri latt deg gjøre det uten å gå til retten for å få hovedomsorgen for barnet. Og jeg hadde gladelig skiftet jobb for å få ha barnet mitt så mye som mulig.

[Gjest Separert]

Er i akkurat samme situasjon, der eks-kona ønsker å flytte med barna for å slippe reisevei til jobb. Det betyr også at barna må få to nye hjem og ny barnehage, nye folk rundt seg, nye omgivelser, og veldig mye nytt å forholde seg til i stedet for egentlig å kunne slippe unna med ett nytt hjem, mens alt annet er normalt bortsett fra at mor og far ikke bor sammen lenger... Trist sak å krangle om...

[Gjest andrassy]

klart du kan flytte - med barnet. Men det forutsetter selvsagt at du har hovedomsorgen og at det er forenelig med samværet dere blir enige om. Det er heller ingen som anbefaler en 50/50 løsning for såpass små barn, så her er det vel samvær som er mest hensiktsmessig.

Det er ikke boplikt i Norge - selv om en del gjerne vil at det skal være det for fraskilte mødre med barn. Du må vurdere hva som er best i deres situasjon, en avstand med en drøy times kjøring for å komme til/fra samvær er absolutt verken umulig eller avskrekkende.

Far kan heller ikke nekte deg å flytte - ihht. seneste endringer av barneloven så er det kun innført en varslingsplikt. Ettersom forarbeidene er svært tydelige på at det ikke med dette innføres boplikt verken for barn eller voksne, vil ikke en såvidt liten avstand være noe å lage masse bråk for.

Det er imidlertid viktig at dere prøver å komme til en enighet som gavner dere alle - det er det aller viktigste også for barnet og dets oppvekst.

[Gjest Gjest]

klart du kan flytte - med barnet. Men det forutsetter selvsagt at du har hovedomsorgen og at det er forenelig med samværet dere blir enige om. Det er heller ingen som anbefaler en 50/50 løsning for såpass små barn, så her er det vel samvær som er mest hensiktsmessig.

Det er ikke boplikt i Norge - selv om en del gjerne vil at det skal være det for fraskilte mødre med barn. Du må vurdere hva som er best i deres situasjon, en avstand med en drøy times kjøring for å komme til/fra samvær er absolutt verken umulig eller avskrekkende.

Far kan heller ikke nekte deg å flytte - ihht. seneste endringer av barneloven så er det kun innført en varslingsplikt. Ettersom forarbeidene er svært tydelige på at det ikke med dette innføres boplikt verken for barn eller voksne, vil ikke en såvidt liten avstand være noe å lage masse bråk for.

Det er imidlertid viktig at dere prøver å komme til en enighet som gavner dere alle - det er det aller viktigste også for barnet og dets oppvekst.

http://www.verdensbestepappa.no/artikkel11-samlivsbrudd_og_flytting.html

Klart hun kan flytte men uten sønnen.

[B18]

Sønnen er 2,5 år, han trenger moren sin.

Jeg synts du burde flytte tilbake! det er tross alt bare 1-1,5 timer unna.

Pluss det er bedre at sønnen din vokser opp med en lykkelig mor som har et nettverk og venner, enn en dyster mor som er alene, trist og skilt fra mannen!

[Gjest Gjest]

klart du kan flytte - med barnet. Men det forutsetter selvsagt at du har hovedomsorgen og at det er forenelig med samværet dere blir enige om. Det er heller ingen som anbefaler en 50/50 løsning for såpass små barn, så her er det vel samvær som er mest hensiktsmessig.

Det er ikke boplikt i Norge - selv om en del gjerne vil at det skal være det for fraskilte mødre med barn. Du må vurdere hva som er best i deres situasjon, en avstand med en drøy times kjøring for å komme til/fra samvær er absolutt verken umulig eller avskrekkende.

Far kan heller ikke nekte deg å flytte - ihht. seneste endringer av barneloven så er det kun innført en varslingsplikt. Ettersom forarbeidene er svært tydelige på at det ikke med dette innføres boplikt verken for barn eller voksne, vil ikke en såvidt liten avstand være noe å lage masse bråk for.

Det er imidlertid viktig at dere prøver å komme til en enighet som gavner dere alle - det er det aller viktigste også for barnet og dets oppvekst.

Du skriver masse svada som ikke er relevant. En 1 og halv time gjør det hele blir værre og gjennomføre samvær hos begge like mye om de bodde i nærheten.

Det er den som flytter ut av felles bolig, hjemsted som har det svakeste kortet ang.bosted barn.

Det finnes også de som "faker" bosted et halvt år og så flytter. Meklingsavtalen er bare juridisk bindene i 6 mnd.etter dette kan en flytte. Dette oppleves som juks av den andre part som har samvær og medføre "krig" og annen konflikt mellom foreldre pga.den ene tar med barn og flytter. Eette er fakta og ikke svada.

[AnonymBruker]

Sønnen er 2,5 år, han trenger moren sin.

Jeg synts du burde flytte tilbake! det er tross alt bare 1-1,5 timer unna.

Pluss det er bedre at sønnen din vokser opp med en lykkelig mor som har et nettverk og venner, enn en dyster mor som er alene, trist og skilt fra mannen!

Gutten er så liten at han trenger regelmessig samvær med både moren og faren sin. Noe mor vil frarøve sønnen sin bare fordi hun plutselig ikke trives lenger nå som hun blir skilt. Tre timer reisevei t/r samvær er langt for en liten kropp, og man vil ikke kunne gjennomføre annet samvær enn annenhver helg, noe som kommer til å føre til en veldig utrygg liten krabat.

Mor kan for øvrig fint skaffe seg et nettverk der hun bor, i stedet for å sitte inne "alene, dyster og trist".

[Gjest Gjest]

Personlig syns jeg det er egoistisk om ikke "mannen" din i så tilfelle er villig til å flytte etter?? Må være eneste grunn til at det vil være klokt!

For å fortelle en historie, selv om den ikke er lik din

Min man har ei datter, hans ex flyttet 2,5 timer unna for 3-4 år siden. Hun hadde funnet en mann som hadde eget barn der og som ikke ønsket bo her nede.(Allikevel flyttet hun langt fra sitt eget barns familie og far)

Før hadde min mann og jeg hans datter ca 50/50 selv om det ikke var skriftlig(mor ville ikke, da ville hun få mindre penger..)

Min mann sin datter er snart tenåring, men hater å kjøre buss så langt alene. I tillegg har hun fått nettverk med venner i bygda, så hun kommer derfor sjeldnere til oss. Min mann sliter psykisk på grunn av det hele, da loven sier han ikke kan gjøre noe med dette. Han må derfor kjøre for å besøke hun der oppe, noe som heller ikke passer for hans ex så ofte.

Så om du ønsker god kontakt og samvær mellom barnet faren og ditt barn, så pleace tenk på barnet og faren.

Ta en seriøs samtale med din ex og luft dine ønsker, men for all del ikke flytt uten samtykke

Jeg forstår at du har det tøft, men noen ganger må man tenke på barnets beste

[Gjest loren]

Å bli sittende alene, dyster og trist er et valg man gjør!

Som nevnt er nettverket mitt her lite - men jeg jobber med det. Jeg tar kontakt med foreldre i barnehagen, jeg finner ut om det finnes andre i området med mine interesser, jeg tar vare på de jeg allerede har i nettverket mitt.

Man må noen ganger jobbe for å trives et sted, men når man kommer dit at man føler det er greit, da er det verdt det. Er ikke barnet ditt verdt det for deg? Stabiliteten du kan gi ved å slippe å bytte barnehage osv?

Som foreldre må man noen ganger ofre litt for barna sine, og jobbe litt for det livet man vil ha.

[Gjest Annaires]

Sønnen er 2,5 år, han trenger moren sin.

Jeg synts du burde flytte tilbake! det er tross alt bare 1-1,5 timer unna.

Pluss det er bedre at sønnen din vokser opp med en lykkelig mor som har et nettverk og venner, enn en dyster mor som er alene, trist og skilt fra mannen!

Hun har jo tydelig bodd der en stund da, så da må hun jo kjenne noen...

Dessuten, så trenger en unge på 2,5 år både mammaen og pappaen sin.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke forstå at 1 - 1,5 times kjøretur er noe hinder for samvær med begge foreldrene. Det å møtes på midten for å overlevere barnet, høres ut som en god ide, forutsatt at barnefaren vet å innfinne seg til korrekt tid (hvilket slett ikke alltid er tilfelle). Dersom dere blir enige om en slik ordning, må du sette klare og knappe grenser for hva som kan tolerereres av forseintkomming til avtalt møteplass (ex 5 minutter en gang pr måned kan til nød godtas). Om han ikke klarer å holde tida, må samværsretten hans revurderes.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstå at 1 - 1,5 times kjøretur er noe hinder for samvær med begge foreldrene. Det å møtes på midten for å overlevere barnet, høres ut som en god ide, forutsatt at barnefaren vet å innfinne seg til korrekt tid (hvilket slett ikke alltid er tilfelle). Dersom dere blir enige om en slik ordning, må du sette klare og knappe grenser for hva som kan tolerereres av forseintkomming til avtalt møteplass (ex 5 minutter en gang pr måned kan til nød godtas). Om han ikke klarer å holde tida, må samværsretten hans revurderes.

Det er kanskje ikke noe hinder hvis foreldrene er enige om helgesamvær o.l, men hvis de ønsker en mer lik fordeling blir det vanskelig med tanke på hverdagene i barnehage og etter hvert skole. Å kjøre ungen over en time til barnehagen er vel ikke så aktuelt. De fleste som har 50/50 fordeling velger vel å bo nærmere hverandre, typisk i samme skoledistrikt.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke forstå at 1 - 1,5 times kjøretur er noe hinder for samvær med begge foreldrene. Det å møtes på midten for å overlevere barnet, høres ut som en god ide, forutsatt at barnefaren vet å innfinne seg til korrekt tid (hvilket slett ikke alltid er tilfelle). Dersom dere blir enige om en slik ordning, må du sette klare og knappe grenser for hva som kan tolerereres av forseintkomming til avtalt møteplass (ex 5 minutter en gang pr måned kan til nød godtas). Om han ikke klarer å holde tida, må samværsretten hans revurderes.

Hehe er du seriøs?

Det er ikke sikkert barnet kommer til å flytte langt med mor.

Dine generelle holdningetr til menn og tiden er skammelig.

[Gjest Gjest]

Hun har jo tydelig bodd der en stund da, så da må hun jo kjenne noen...

Dessuten, så trenger en unge på 2,5 år både mammaen og pappaen sin.

Godt poeng