Tanker mot slutten av permisjonen

[AnonymBruker]

I mars 2011 kom det ei nydelig lita jente til oss. Hun har vært en solstråle fra dag 1, og vi har hatt lite problemer de første månedene. Hun skrek lite, og var stort sett blid og fornøyd når alt var bra. Hun er nå snart 10 mnd, og min permisjon går mot slutten.

Jeg har en jobb jeg er glad i, men nå føler jeg en liten "sorg" over å komme tilbake. Svangerskapet var en drøm, og jeg jobbet fullt helt til permisjonsstart. Noe jeg var veldig glad for, siden jobben betyr mye for meg. Men nå, når permisjonen går mot slutten, sliter jeg med vanskelige følelser for å jobbe igjen. Permisjonstida har vært så utrolig koselig med mange nye bekjentskaper og verdens beste datter. Jeg er selvsagt glad for at mannen min skal være hjemme i noen uker, og han gleder seg veldig. Derfor har jeg så dårlig samvittighet for å sitte her med tårer i øya å tenke på at det er en måned igjen til jeg må jobb igjen. Jeg vil ikke.... Jeg innser jo at jenta mi ikke er et lite spedbarn lenger, men jeg synes at tida har gått så fort, og jeg vil ha tilbake den tida da hun var mer opptatt av meg enn alt som skjer rundt. Jeg vet, det er skikkelig egoistisk av meg, men jeg kan ikke noe for det. Flere sier at det er verre å tenke på at man skal tilbake i jobb enn det det er i virkeligheten. Håper dette stemmer i mitt tilfelle, ellers blir det lite trivelig å begynne på jobb.

Vi har heller ikke så god økonomi, så vi er avhengig av at jeg kommer tilbake i arbeidslivet. Jeg vet også at et liv som hjemmeværende ikke er noe for meg, det er bare de irrasjonelle følelsene ved at det første året snart er over som gjør vondt.

Litt rotete dette her, men håper det er flere som har hatt disse følelsene.

[AnonymBruker]

Du kan ikke begynne å jobbe bare noen dager i uka da? Så kan du trappe det opp etterhvert, så kanskje det ikke blir så ille?

[AnonymBruker]

Du kan ikke begynne å jobbe bare noen dager i uka da? Så kan du trappe det opp etterhvert, så kanskje det ikke blir så ille?

Ja, det er jo selvsagt en mulighet. Har egentlig avtale med jobben at jeg skal tilbake i 100% jobb, men jeg får se...

TS

[helenaa]

Det er jo fantastisk at du har hatt det så bra, da! Selv kunne jeg nesten ikke vente før jeg fikk være tilbake på jobben.

Jeg synes det virker helt naturlig at du er lei deg. Er man ikke alltid litt lei når noe bra går mot slutten? Men husk at det er mange timer sammen med barnet selv om man er på jobb. Mye av tiden du jobber kommer til å være i barnets soving, og siden du egentlig liker jobben din, kommer du sikkert til å glede deg mer om det når du er tilbake. Hvis ikke, ville jeg vurdert muligheten for å redusere. Men jeg synes det ville være dumt å redusere uten å prøve 100 % først, siden du tydeligvis finner glede i arbeidslivet og trenger pengene.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Jeg vil uansett jobbe 100% mens mannen er i permisjon, så får vi se hva som skjer senere. Redusert arbeidstid er noe vi har vurdert, så det er med i planene. Jeg får bare jobbe noen uker og se hvordan det arter seg. Når mannen er ferdig med sin permisjon, må det uansett bli en overgang før hun begynner i barnehage.

Jeg tror jo egentlig at alt blir bra når jeg først begynner, det er nok ukene før som er verst (håper jeg...)

TS

[Ciara]

Jeg syntes også det var veldig vemodig å skulle tilbake i jobb, men det tok overraskende kort tid før jeg var inne i det igjen. Da klarte jeg både å glede meg over tiden med barnet og tiden på jobb. Nå har jeg lyst på et barn til, og gleder meg til en ny permisjon etterhvert.

[LineGourmet]

Kjenner meg veldig igjen i tankene og følelsene dine ts

Prøver å trøste meg med at jeg har igjen 3 hele mnd og at når man først har kommet tilbake på jobb og er igang - så er det ålreit

[captiva]

Jeg grudde meg VELDIG til at permisjonen skulle ta slutt. Var mye lei meg og hadde dårlig samvittighet på slutten. Men når jeg kom igang og ble litt vant til å jobbe og ikke være sammen med jenta mi hele tiden,gikk det lettere,og etterhvert var det godt å få komme ut og få brukt seg litt igjen. Nå har jeg jobba i 5 mnd, og vi har fin rutine på ting, og jeg setter enda mer pris på den tiden jeg har med henne

[Redbull]

Jeg er akkurat begynt i jobb igjen, og jeg elsker det! Jeg elsker hverdagen med dattera mi, mannen min, hunden, jobben og treninga. Men, jeg tror nok det er pga at jeg jobber 70% stilling, har en dag fri i uka, annen hver helg har jeg lang helg og jeg har to kveldsvakter. Anbefaler redusert stilling

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i 6 mnd, og det går veldig fint! Grudde meg veldig!! De første 2-3 ukene var tøffe, men så har resten gått veldig fint, og nå er det en selvfølge for meg å gå på jobb, og jeg har nesten glemt at jeg var hjemme så lenge. Babyen savnet mamma veldig i starten, men trives godt i bhg nå, og alle har det fint

Jobber forøvrig 80 % turnus.

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle gode ord, dere gjorde kvelden min litt bedre

Jeg skal kose meg de siste ukene, prøve å ikke slippe til de vonde tankene, selv om jeg vet at de vil dukke opp en gang i blant.

Igjen, takk for oppmuntring!!

TS

[siebaeo]

Vi bestemte oss på slutten av min permisjon for å gjøre overgangen litt myk. Så da delte vi rett og slett på de to første ukene. Jeg måtte jo starte en uke før planlagt, men jobbet bare to dager og så tre dager den neste. Uka etter der 100%. kjempefint! Jeg fikk prøvd meg på jobb og så hjem igjen en dag og kjente at jeg gledet meg til å gå på jobb igjen. Det var faktisk myyye bedre å begynne på jobb enn jeg trodde! Deilig å tenke på annet enn bleier og soving og pupp igjen. Nå skal jeg jobbe 90% for å slippe det verste presset. Hadde det ikke vært for alle de sure pengene man taper hadde jeg nok gjerne jobbet litt mindre da

[AnonymBruker]

Vi bestemte oss på slutten av min permisjon for å gjøre overgangen litt myk. Så da delte vi rett og slett på de to første ukene. Jeg måtte jo starte en uke før planlagt, men jobbet bare to dager og så tre dager den neste. Uka etter der 100%. kjempefint! Jeg fikk prøvd meg på jobb og så hjem igjen en dag og kjente at jeg gledet meg til å gå på jobb igjen. Det var faktisk myyye bedre å begynne på jobb enn jeg trodde! Deilig å tenke på annet enn bleier og soving og pupp igjen. Nå skal jeg jobbe 90% for å slippe det verste presset. Hadde det ikke vært for alle de sure pengene man taper hadde jeg nok gjerne jobbet litt mindre da

Det var en veldig god ide, kanskje dette er noe å vurdere for oss.

Jeg er forøvrig mye mer positiv i dag, og det er mest fordi dere har skrevet trøstende ord til meg.

TS

[AnonymBruker]

vet du hva, det å gå å grue seg var verre enn å begynne å jobbe! Jeg gruet meg veldig! Men det gikk overraskende bra. Så lenge du har en grei jobb å komme tilbake til, går det nok bra Det føles rart å ikke skulle være hjemme mer, men etter et par uker er det en ny hverdag, og det blir en selvfølge at det skal være slik