Keisersnitt

[AnonymBruker]

Jeg er gravid (hurra), men pga. misbruk som liten skal jeg ta keisersnitt i stedet for å gjennomføre naturlig fødsel. Er det noen her som kan dele sin erfaring?

Hadde satt utrolig stor pris på det!

[Vibi]

Jeg hadde hastesnitt med førstemann, og det blir jo litt annerledes enn ditt planlagte snitt, siden jeg i narkose, og ikke fikk oppleve fødselen. Tiden etterpå var imidlertid helt fin, hadde ikke vondt i snittet, og var oppe og gikk og dusjet seks-syv timer etter oppvåkning.

Hadde litt problemer med blødninger i snittet i ukene etter, og måtte faktisk ned og snitte det opp litt igjen for å skylle og rense. Det var ikke noe problem, og ikke vondt.

Ellers så hadde jeg ganske fæle luftsmerter den første kvelden, og det er veldig vanlig. Jeg vet ikke om det er noe man kan ta for å forebygge disse smertene, som ofte setter seg i nakken, men det kan du jo høre med legen om.

Endret 2. januar 2012 av Vibi

[Gjest Marmot]

Jeg hadde planlagt keisersnitt, og det var en veldig fin opplevelse. Jeg var veldig lei meg for at det ikke ble noen vaginal fødsel, og er fremdeles litt lei meg for det, men det er ikke noe jeg tenker på til daglig.

Jeg fikk velge selv narkose eller spinalbedøvelse, og valgte det siste. Hadde en herlig sykepleier som holdt meg i hånden (og mannen på andre siden), stemningen på operasjonssalen var veldig fin og vi fikk med en barnepleier som tok bilder med kameraet vårt, så vi har "fine" bilder fra operasjonen.

Etter at han var født, fikk jeg se ham og lukte på ham (det var av en eller annen grunn viktig for meg), ha ham inntil ansiktet mitt noen minutter. Så ble han med mannen og barnepleier for å veies og vaskes, i mellomtiden ble jeg sydd sammen. De var borte et kvarter ca, og mann og barn ble med meg på oppvåkningen. Der ble han kledd av igjen og lagt på brystet mitt slik at vi fikk hudkontakt. Etter noen timer ble vi trillet opp på barsel.

Det eneste jeg hadde av plager var at jeg kastet opp 3 ganger i løpet av dagen, det er ganske vanlig pga. bedøvelsen. Ellers var jeg i så god form at jeg kunne dratt hjem dagen etter, melken kom som normalt og jeg hadde ingen smerter annet enn litt sviing i såret når jeg prøvde å ligge på siden for å amme. Jeg orket ikke stå opp av sengen før morgenen etter, men det har nok mer sammenheng med at jeg var veldig dårlig før snittet også.

Nå er det gått et år, og arret mitt synes knapt.

[Daraya]

Jeg hadde planlagt ks etter eget ønske, hadde ingen fysisk grunn.

Var derfor veldig positiv innstilt og ble ikke skuffet. Ble satt opp for operasjon 12 dager før termin, lagt inn dagen før. Hadde siste samtale med anestesilegen og kirurgen på formiddag, så fikk jeg permisjon og kunne gå hjem til kvelden. Sov ikke spesielt bra den natta.

Fikk selvsagt ingenting å spise på morgen, men en ekkel væske å drikke, tror det var mot kvalme eller noe. Sykepleier satt kateter og veneflom og så ble jeg trillet ned mens mannen skiftet til hvit tøy. Jeg var urolig mens jeg ventet, så hørte avslappende musikk. Det hjalp.

Det nydelige sykehustrøyet ble tatt vekk, så ble jeg dullet i en oppvarmet teppe mens hele gjengen ventet på legene. Ble spurt om det var ok at 2 studenter var med, helt greit for min del. Den ene spurte leste åpenbart journalen min og lurte hvorfor i verden jeg fikk ks, da sa den ene jordmoren at det er som det er og at han skulle holde kjeft.

Anestesilegen kom og satt spinalbedøvelse, jeg merket ingenting av det. Bare at for første gang den dagen fikk jeg varme føtter. Blodtrykket falt en del slik at jeg ble kvalm, men det ble fikset på et blunk. Så satt de opp skjerm slik at mannen og jeg ikke så noe og de satt i gang. Følte med en kald bomullsdott om alt var bedøvet, joda.

Mannen og jeg snakket litt smalltalk, vi var begge anspent. Så plutselig hørte vi et tynt skrik og vips ble et blodig barn vist til oss. Mannen begynte å grine mens jeg primært var glad at ungen var ok. Fikk han ved hodet mitt noen minutter, så tok de han til rommet ved siden der han ble veid, målt og vasket, mannen min ble med. Fra etter den tid husker jeg ikke så mye, vet ikke om jeg fikk noen narkotika eller var bare trøtt og utmattet var spenningen før. Etter jeg var ferdigsydd ble jeg trillet til overvåkingen, ungen og mannen var hos meg en stund før de reiste til barsel. Jeg var på overvåking 3-4 timer, anestesilegen sjekket om jeg hadde følelse i beina igjen, jeg ble vasket og så var det opp til barsel.

Var litt overrasket at ungen hadde blitt fraktet til barneavdeling, han pustet litt rart og for sikkerhets skyld ville de ha ham der over natta. Så jeg ble trillet dit for å se ham der, var jo litt kjipt men for å være helt ærlig, etter en time holdt det for min del, jeg var sååå sliten. Nede på barsel gjorde jeg en deal med sykepleier, de tok bort kateter mot at jeg gikk på do. Det var kl 5 og gikk helt strålende, med litt støtte fra mannen i tilfelle jeg skulle vingle. Jeg visste jo at det ville være en del blod, men likevel ble jeg ordentlig kvalm når jeg så i doen. Som om det var blitt slaktet en gris.

Etter dobesøk ble det mere vask og jeg spiste en brødskive og drakk litt vann. Mannen fikk beskjed av meg å se etter sønnen og så kunne han hjem, trengte ikke være hos meg da jeg rett og slett ville sove. Så jeg sov kl 19, helt til 5. Da våknet jeg og bare måtte opp til barnet mitt, klarte ikke vente et minutt til. Gikk forresten helt fint å gå, bare ta det med ro. Mannen min ble stresset når han dukket opp på sykehus kl 9 og ingen på rommet. Sønnen ble skrevet ut fra barneavdeling kl 13 og etter det hadde vi ham for oss. Vi var på sykehus fra onsdag til mandag da han gikk ned en del i vekt, men melka kom etter 4 dager, voldsomt mye. Jeg ammet i 18 måneder.

[Meaty]

Jeg ble lagt inn på sykehuset med mulig svangerskapsforgiftning i uke 28+5. Jeg lå der en uke, før jeg ble skikkelig dårlig, fikk plutselig veldig hodepine og begynte å kaste opp. Det ble tatt en avgjørelse om at barnet måtte forløses ved KS, jeg fikk beskjed om at barnet ville være ute om en halvtimes tid, jeg vet ikke om dette kalles hastesnitt, men fort gikk det. Jeg fikk akkurat ringt samboeren min sånn at han rakk å komme, så kom det en jordmor og satt kateter før jeg ble trillet inn på operasjonssalen. Jeg var veldig redd på forhånd, hadde aldri vært operert før og var sikker på at jeg kom til å besvime av skrekk. Dette sa jeg fra om til sykepleieren som skulle passe på meg.

Alt gikk unna i full fart, de var så samkjørte at de ikke trengte å snakke noe særlig. Jeg ble først løftet fra senga og opp på operasjonsbordet, så måtte jeg sette meg opp med krummet rygg, og spinalbedøvelse ble satt. Dette hadde jeg gruet meg til, men det var ikke så ille. Jeg fikk beskjed om å puste rolig, og fokuserte på det, så da gikk det veldig bra. Jeg fikk en veneflon i armen, i tillegg til den jeg hadde i hånda fra før. Tror jeg hadde noen andre "greier" koblet til meg også, armene mine lå fastspent ut til hver side så jeg vet ikke egentlig hva de drev med. Jeg fikk oksygenmaske, dette hadde en positiv effekt, jeg følte meg mer avslappet. Pleieren som satt ved hodet mitt snakket med meg hele tiden, dette hadde jeg bedt om på forhånd, og det er jeg glad for. Hun hadde nok opplevd dette før, for hun hadde mange spørsmål på lur. Jeg var livredd for å kjenne smerte, hun spurte om jeg hadde kjent noe, noe jeg avkreftet. Da sa hun at de nettopp hadde kløpet meg hardt i mageskinnet, og da jeg ikke kjente noe til det, kunne jeg slappe mer av.

Selve operasjonen kjentes merkelig ut, akkurat som om noen drar i mageskinnet og løfter deg opp. Det er jo ikke vondt, man ligger bare der og rister og kjenner at noen river og sliter i deg. Da de løftet ut lillegutt ga han fra seg to små klynk, og da satte både jeg og samboeren min i gang å gråte. Vi hadde ikke forventet å høre noe lyd, siden gutten var født så tidlig. To intensivsykepleiere løp avgårde med ham, dette var vi forberedt på. Jeg husker ikke om samboeren min fikk være med, jeg tror han fikk bli med dem litt senere. Utrolig nok fikk gutten 9/10/10 på Apgar score, så etter en stund kom intensivsykepleierne inn på operasjonssalen med gutten igjen, og viste ham til meg. DET var virkelig uventet. Jeg så jo ikke så mye der jeg lå, men jeg så så vidt et lite ansikt som stakk ut av teppet. Da skulle det ta et døgn før jeg så ham igjen, for jeg hadde så høyt blodtrykk at jeg måtte ligge på intensiv overvåkning.

Det verste var egentlig da jeg ble sydd sammen, jeg følte at dette tok veldig lang tid, og sykepleieren som hadde sittet hos meg, satt ikke der lenger. Det gjorde at jeg begynte å tenke over at jeg ble sydd i, og følte meg uvel. Jeg ba om mer oksygen, og fikk det.

Hvis jeg skal gå gjennom KS en gang til, kommer jeg ikke til å grue meg spesielt, men jeg vil be om at det sitter en pleier ved hodet mitt helt til operasjonen er ferdig, jeg følte meg litt "glemt" etter at lillegutt var kommet ut.

Så ble jeg altså kjørt til post-op med intensiv overvåkning, eller hva det heter. Jeg hadde en pleier hos meg hele tiden. Da jeg hadde ligget en liten stund, ble jeg kvalm og kastet opp. Jeg fikk mye medikamenter, jeg vet ikke hva jeg fikk, men i hvert fall gjorde det at jeg følte meg utrolig avslappet, og jeg gråt ikke selv om jeg hadde fryktelig lyst til å treffe sønnen min. Det var bare deilig og ligge der i senga, og det rare var at jeg kunne sove akkurat når jeg ville, jeg trengte bare å lukke øynene så sovnet jeg. Har i ettertid hørt at det kan ha vært morfin jeg fikk. Samboeren min fikk komme innom og vise meg bilder av og til. Jeg hadde ikke vondt i såret før dagen etter, da jeg fikk beskjed om å prøve å røre litt på meg. Jeg er veldig pysete når det gjelder smerte, så jeg syntes det var helt forferdelig å skulle sette meg opp. Det tok halvannet døgn før jeg prøvde meg på gulvet, da skulle jeg gå på do selv, og hadde to pleiere til å støtte meg. Det gikk bra en stund, men så ble jeg veldig svimmel så de måtte hjelpe meg.

Det som var ille, var å gjøre "nr 2", tre dager etter operasjonen. Det var fullstendig stopp på siste stasjon, så jeg måtte be om miniklyster for å få gjort noe i det hele tatt. Dette gjentok seg to dager etter, deretter stabiliserte det seg etter hvert som jeg ble mer mobil.

Såret grodde fint, men det tok vel to uker før jeg begynte å føle meg tilnærmet normal igjen. Brukte rullestolen mye, siden lillegutt lå på nyfødtintensiven mens jeg bodde på barsel, i en annen etasje. Renselsen varte i sju uker, men jeg hadde ikke så store blødninger, omtrent som mensblødning. Men det luktet fælt, selv om jeg var nøye med å bruke hånddusjen hver gang jeg skiftet bind, det syntes jeg var skikkelig guffent!

Nåja, vi bodde nå på sykehuset i over 2 mnd, så jeg hadde vel litt tettere oppfølging enn de fleste. Keisersnittet er ikke den delen som var mest skremmende med oppholdet, det å få en liten tass som på det minste veide under 900 gram, det var mye verre. Men han har klart seg kjempebra, dette er nå 7 mnd siden, og han utvikler seg helt som han skal iflg. termin, han er bare litt mindre i størrelse.

Ser nå at dette ble veeeeldig langt, men måtte liksom ha med hele historien. Lykke til, TS!

[Redbull]

Jeg ble lagt inn på sykehuset med mulig svangerskapsforgiftning i uke 28+5. Jeg lå der en uke, før jeg ble skikkelig dårlig, fikk plutselig veldig hodepine og begynte å kaste opp. Det ble tatt en avgjørelse om at barnet måtte forløses ved KS, jeg fikk beskjed om at barnet ville være ute om en halvtimes tid, jeg vet ikke om dette kalles hastesnitt, men fort gikk det. Jeg fikk akkurat ringt samboeren min sånn at han rakk å komme, så kom det en jordmor og satt kateter før jeg ble trillet inn på operasjonssalen. Jeg var veldig redd på forhånd, hadde aldri vært operert før og var sikker på at jeg kom til å besvime av skrekk. Dette sa jeg fra om til sykepleieren som skulle passe på meg.

Alt gikk unna i full fart, de var så samkjørte at de ikke trengte å snakke noe særlig. Jeg ble først løftet fra senga og opp på operasjonsbordet, så måtte jeg sette meg opp med krummet rygg, og spinalbedøvelse ble satt. Dette hadde jeg gruet meg til, men det var ikke så ille. Jeg fikk beskjed om å puste rolig, og fokuserte på det, så da gikk det veldig bra. Jeg fikk en veneflon i armen, i tillegg til den jeg hadde i hånda fra før. Tror jeg hadde noen andre "greier" koblet til meg også, armene mine lå fastspent ut til hver side så jeg vet ikke egentlig hva de drev med. Jeg fikk oksygenmaske, dette hadde en positiv effekt, jeg følte meg mer avslappet. Pleieren som satt ved hodet mitt snakket med meg hele tiden, dette hadde jeg bedt om på forhånd, og det er jeg glad for. Hun hadde nok opplevd dette før, for hun hadde mange spørsmål på lur. Jeg var livredd for å kjenne smerte, hun spurte om jeg hadde kjent noe, noe jeg avkreftet. Da sa hun at de nettopp hadde kløpet meg hardt i mageskinnet, og da jeg ikke kjente noe til det, kunne jeg slappe mer av.

Selve operasjonen kjentes merkelig ut, akkurat som om noen drar i mageskinnet og løfter deg opp. Det er jo ikke vondt, man ligger bare der og rister og kjenner at noen river og sliter i deg. Da de løftet ut lillegutt ga han fra seg to små klynk, og da satte både jeg og samboeren min i gang å gråte. Vi hadde ikke forventet å høre noe lyd, siden gutten var født så tidlig. To intensivsykepleiere løp avgårde med ham, dette var vi forberedt på. Jeg husker ikke om samboeren min fikk være med, jeg tror han fikk bli med dem litt senere. Utrolig nok fikk gutten 9/10/10 på Apgar score, så etter en stund kom intensivsykepleierne inn på operasjonssalen med gutten igjen, og viste ham til meg. DET var virkelig uventet. Jeg så jo ikke så mye der jeg lå, men jeg så så vidt et lite ansikt som stakk ut av teppet. Da skulle det ta et døgn før jeg så ham igjen, for jeg hadde så høyt blodtrykk at jeg måtte ligge på intensiv overvåkning.

Det verste var egentlig da jeg ble sydd sammen, jeg følte at dette tok veldig lang tid, og sykepleieren som hadde sittet hos meg, satt ikke der lenger. Det gjorde at jeg begynte å tenke over at jeg ble sydd i, og følte meg uvel. Jeg ba om mer oksygen, og fikk det.

Hvis jeg skal gå gjennom KS en gang til, kommer jeg ikke til å grue meg spesielt, men jeg vil be om at det sitter en pleier ved hodet mitt helt til operasjonen er ferdig, jeg følte meg litt "glemt" etter at lillegutt var kommet ut.

Så ble jeg altså kjørt til post-op med intensiv overvåkning, eller hva det heter. Jeg hadde en pleier hos meg hele tiden. Da jeg hadde ligget en liten stund, ble jeg kvalm og kastet opp. Jeg fikk mye medikamenter, jeg vet ikke hva jeg fikk, men i hvert fall gjorde det at jeg følte meg utrolig avslappet, og jeg gråt ikke selv om jeg hadde fryktelig lyst til å treffe sønnen min. Det var bare deilig og ligge der i senga, og det rare var at jeg kunne sove akkurat når jeg ville, jeg trengte bare å lukke øynene så sovnet jeg. Har i ettertid hørt at det kan ha vært morfin jeg fikk. Samboeren min fikk komme innom og vise meg bilder av og til. Jeg hadde ikke vondt i såret før dagen etter, da jeg fikk beskjed om å prøve å røre litt på meg. Jeg er veldig pysete når det gjelder smerte, så jeg syntes det var helt forferdelig å skulle sette meg opp. Det tok halvannet døgn før jeg prøvde meg på gulvet, da skulle jeg gå på do selv, og hadde to pleiere til å støtte meg. Det gikk bra en stund, men så ble jeg veldig svimmel så de måtte hjelpe meg.

Det som var ille, var å gjøre "nr 2", tre dager etter operasjonen. Det var fullstendig stopp på siste stasjon, så jeg måtte be om miniklyster for å få gjort noe i det hele tatt. Dette gjentok seg to dager etter, deretter stabiliserte det seg etter hvert som jeg ble mer mobil.

Såret grodde fint, men det tok vel to uker før jeg begynte å føle meg tilnærmet normal igjen. Brukte rullestolen mye, siden lillegutt lå på nyfødtintensiven mens jeg bodde på barsel, i en annen etasje. Renselsen varte i sju uker, men jeg hadde ikke så store blødninger, omtrent som mensblødning. Men det luktet fælt, selv om jeg var nøye med å bruke hånddusjen hver gang jeg skiftet bind, det syntes jeg var skikkelig guffent!

Nåja, vi bodde nå på sykehuset i over 2 mnd, så jeg hadde vel litt tettere oppfølging enn de fleste. Keisersnittet er ikke den delen som var mest skremmende med oppholdet, det å få en liten tass som på det minste veide under 900 gram, det var mye verre. Men han har klart seg kjempebra, dette er nå 7 mnd siden, og han utvikler seg helt som han skal iflg. termin, han er bare litt mindre i størrelse.

Ser nå at dette ble veeeeldig langt, men måtte liksom ha med hele historien. Lykke til, TS!

Takk for at du delte en så utfylt historie med oss :)