Siktet for mord

[AnonymBruker]

Hvordan ville du reagett om din sønn ble siktet for mord? Ville du brutt all kontakt eller hadde du støttet sønnen din? Ville du uansett trod han var uskyldig?

[I Grosny]

Hvordan ville du reagett om din sønn ble siktet for mord? Ville du brutt all kontakt eller hadde du støttet sønnen din? Ville du uansett trod han var uskyldig?

Jeg ville trodd at det var han som ble drept som var den slemme. Og hvis man kommer i konflikt med noen som er for slemme, så kan det fort ende dødelig.

[QueenPenelope]

Det kommer helt an på situasjonen.

Er det en slosskamp som gikk galt, eller i det minste tydelig at sønnen min aldri mente at ting skulle få et dødelig utfall, er det nok enklere enn om det var et planlagt mord, eller blind uprovosert vold.

Jeg klarer ikke å leve meg inn i min egen reaksjon i et slikt tilfelle, fordi det uansett hadde føltes grusomt at mitt barn har tatt et annet liv.

Jeg har lyst til å si at dersom det var overlagt mord, så hadde jeg aldri mer villet ha kontakt med barnet mitt. Men som sagt, jeg sliter med å leve meg inn i så grusom situasjon, at bastant er jeg ikke.

[Lunivere]

Jeg ville selvfølgelig støttet han. Han er jo fortsatt sønnen min uansett hva han har gjort.

[Gjest finurlig]

Det kommer jo helt an på situasjonen.

Blind vold, var det planlagt, er det et uaktsomt drap, var han tilregnelig, etc.

Tror du må spesifisere litt her..

[AnonymBruker]

Enig med QueenPenelope.

Tror muligens også det hadde vært lettere å svelge om den drepte ikke var en person jeg hadde en nær relasjon med, f.eks. et annet barn.

[Suzy]

Hvordan ville du reagett om din sønn ble siktet for mord? Ville du brutt all kontakt eller hadde du støttet sønnen din? Ville du uansett trod han var uskyldig?

Det finnes vel en mellomting...?

Jeg hadde blitt helt knust og fryktelig lei meg, på hans vegne og på egene vegne. Det kan godt hende jeg hadde trodd han hadde gjort det - det kommer jo an på - og i så fall hadde jeg nok følt meg temmelig mislykket som mor.

Jeg tror ikke jeg hadde slått hånda av ham uansett, men kanskje om det var virkelig graverende saker han hadde gjort (nå er selvsagt mord alltid graverende, men det er er grader uansett...).

[AnonymBruker]

Det kommer da svært anpå. Hadde sønnen min gjort noe som ABB så hadde jeg nok slitt med å være støttende mamma ja.

Min første instinktive reaksjon ville nok vært frykt, for det må jo ha vært en farlig situasjon siden noen endte med å dø. Kunne sønnen min dødd også?

Så ville jeg nok blitt skuffet og sint over at han kunne rote seg bort i noe sånt.

Så ville forhåpentligvis fornuften slått inn og jeg kunne brukt tid på å finne ut av hva som faktisk hadde skjedd og gitt sønnen noen trøstende ord (vil tro han ville vært knust om noe sånt hadde skjedd). Jeg ville ikke støttet handlingen, men kunne støttet sønnen i en vanskelig tid. Men da tenker jeg at det har vært snakk om et "uheldig" drap, f.eks. en slåsskamp eller lek eller uforsvarlig kjøring etc som har gått for langt. Da ville jeg nok vært skuffet og sint fortsatt, men likevel vært glad i og støttet sønnen min gjennom rettssak osv.

Iskaldt mord er noe annet, da ville jeg nok følt at jeg ikke lenger kjente sønnen min. Jeg tror ikke jeg ville brutt all kontakt uansett. En sønn er en sønn. Men jeg ville nok vært reservert og ikke lenger hatt et avslappet forhold til han. Kanskje kunne det bygget seg opp igjen over tid, men det er vanskelig å vite før man sitter i situasjonen. Håper og tror at jeg aldri vil oppleve noe slikt.

[AnonymBruker]

La oss håpe TS at du slipper å oppleve dette. En sønn eller datter vil for alltid være det uansett hva de gjør og har gjort, vil en mor alltid være glad i dem. Jeg støtter mitt barn i en vanskelig tid og kunne aldri snu ryggen til det, men det betyr ikke at jeg støtter det mitt barn har gjort. Det er også klart vanskelig å tenke på de andre pårørende som har mistet et medlem og barn som har mistet sin pappa på grunn av mitt barn.

Men han vil alltid være mitt barn og jeg vil alltid være glad i det.

[Pene sko...]

Hvordan ville du reagett om din sønn ble siktet for mord? Ville du brutt all kontakt eller hadde du støttet sønnen din? Ville du uansett trod han var uskyldig?

Han er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

[Gjest Gjest]

La oss håpe TS at du slipper å oppleve dette. En sønn eller datter vil for alltid være det uansett hva de gjør og har gjort, vil en mor alltid være glad i dem. Jeg støtter mitt barn i en vanskelig tid og kunne aldri snu ryggen til det, men det betyr ikke at jeg støtter det mitt barn har gjort. Det er også klart vanskelig å tenke på de andre pårørende som har mistet et medlem og barn som har mistet sin pappa på grunn av mitt barn.

Men han vil alltid være mitt barn og jeg vil alltid være glad i det.

og dette er det som kalles ekte kjærlighet

[Gjest hmrk]

Er det en grunn til at du spør?

[Gjest Blondie65]

Hat ugjerningen og elsk barnet!

Jeg kjenner en som måtte ta stilling til dette. Et høyt profilert drap som barnet hadde utført. Det var en påkjenning. Det var noen omstendigheter rundt her som jeg ikke har tenkt å sitere, men barnet måtte sone og forelderen levde etter prinsippet: hat ugjerningen, elsk barnet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i militæret utenlands, og min mor vet at jeg har tatt livet av andre mennesker. Selv om det er i favør til majoriteten og for å beskytte lokalbefolkningen.

Så har ikke min mor klart å se på meg som den samme sønnen sin etter det.

Tror det er enklere å skrive det på forum at man støtter sønnen sin, etc. Men når det kommer til stykket er det mye tøffere enn som så!

[AnonymBruker]

Jeg har vært i militæret utenlands, og min mor vet at jeg har tatt livet av andre mennesker. Selv om det er i favør til majoriteten og for å beskytte lokalbefolkningen.

Så har ikke min mor klart å se på meg som den samme sønnen sin etter det.

Tror det er enklere å skrive det på forum at man støtter sønnen sin, etc. Men når det kommer til stykket er det mye tøffere enn som så!

Det er nok sant at det er noe helt annet å stå i situasjonen enn å tenke ut prinsipper på forhånd. Men jeg synes det høres rart ut å være avvisende til en sønn som har drept i militær regi. Da kan man jo i utgangspunktet ikke akseptere at sønnen er yrkesmilitær?

Men jeg tror også at selv om det kan være vanskelig å tenke på at sønnen har drept noen (også om det er snakk om yrkesmilitære i krig) og man sliter med å koble slike handlinger opp mot den søte, uskyldige lille gutten man har oppdratt, så forsvinner nok ikke kjærligheten. Ikke hos normalt oppegående foreldre i hvertfall.

[Gjest MorAase]

Hvem har blitt drept, og hvorfor. Samt, vedkommende er bare siktet, det er noe annet en domfelt. Det finnes tilfeller der jeg hadde støtt vedkommende bi uansett, og andre situasjoner der jeg hadde slått hånden av vedkommende.

Barnet som drepte et annet barn i Sverige er eksempel på et barn jeg aldri ville sett igjen.

[Gjest Purple Haze]

Jeg hadde aldri slått hånden av barnet mitt, uansett.

[Gjest Nuppdupp]

huff jeg hadde spurt han om han hadde gjort det.. siden noen blir dømt uskyldig. hadde sett på alle tegn til løgn. hadde han vært overbevisende, hadde jeg kanskje trodd han.. jeg hadde også blitt en smule redd. hadde tenk på barndommen hans og sett om jeg hadde gjort noe feil

[Mrs. Morgan]

Selv om han er min sønn, ville jeg fortsatt fulgt loven. Men samtidig støttet han. Jeg hadde først og fremst bedt ham være ærlig, og uansett utfall, så hadde jeg støttet han.

Sier han at han har drept, hjelper jeg han ved å tilstå til politiet og så støtter jeg han derfra. Jeg hadde gjort alt for å hjelpe han gjennom den tunge tiden.

Har han ikke drept, gjør jeg alt for å vinne saken. Enkelt og greit

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, så jeg vet ikke helt hvor sterkt man føler, men rasjonelt sett tenker jeg at det kommer an på omstendighetene. Jeg kjenner til to som har kjørt i hjel folk i trafikken, uten å ha vært uansvarlige, og disse har jeg ingen problemer med å forholde meg til. Og jeg tror mange kan være uheldige og f eks slå for hardt eller gjøre noe annet idiotisk i affekt - noe slikt ville nok ikke gjort at jeg avviste den jeg kjente, langt mindre mitt eget barn. Men jeg ville selvsagt fordømt handlingen og ikke prøvd å unnskylde (rasjonelt sett i hvert fall). Om det var et planlagt, kaldblodig eller spesielt brutalt drap, eller drap på mindreårige o.l, da håper jeg i grunn jeg hadde hatt problemer meg å forholde meg til avkommet etterpå. Angående skyld så hadde jeg antagelig gått langt i å tro på hva sønnen selv sa...