Studiepoengs verdi

[Surriball]

Jeg har da inntrykk av man på realfaglige studier har mer trykk på innleveringer/oppgaver underveis i semesteret, noe som naturlig nok fører til økt tid som "må" brukes på disse. På enkelte av mine humanistiske fag har jeg hatt 3000 sider pensum, 2 forelesninger i uka og 6 timers skriftlig eksamen som teller hele karakteren. Å påstå at man kan surfe seg gjennom det er pussig. I tillegg er det vel noe i myten om at på realfag er fasiten gitt, mens tolkning, refleksjon etc er sentral i en del humantistiske fag.

edit: Oppsummert: Jeg er altså litt usikker på hva som egentlig menes med "vanskegrad". Er det lettere (kan man altså teoretisk sett være "dummere" ) å få A i humanistiske fag enn i realfagene?

Jeg har nok satt dette en del på spissen, og det er et litt ømfintlig tema. Men noe man lærer seg i førsteklasse der jeg studerer er at C faktisk er en grei karakter, og kan ikke sammenlignes med en firer fra vgs.

Og det er også lett å si at fasiten er gitt i realfag, men man må også bruke det man har lært på nye problemer. Altså må man tenke og bruke det man har lært til å komme fram til noe nytt. Det krever dermed kreativitet, forståelse og refleksjon på samme måte som i en del humanistiske fag. Det er ikke metodebruk på samme måte som matematikken på vgs. Ofte finnes det ikke noen fasit, og man må prøve og feile.

Noen humanistiske fag burde jo sånn sett også ha "fasitsvar" på samme måte som realfag, som for eksempel historie. Der må man jo kunne en del harde fakta, og jeg regner med at man også må kunne se og reflektere rundt de store linjene. Men man kan vel ikke finne opp kruttet i hver eneste eksamensoppgave heller.

Man kan nok ikke skjære alle fag over en kam, men med grunnlag i de humanistiske fagene jeg selv har tatt vil jeg si at ja, det er lettere å få A i dem enn i de realfaglige jeg har tatt.

[AnonymBruker]

Slett ikke, har aldri søkt på ntnu i det hele tatt så du kan likegodt dra til deg kjeften først som sist.

Unødvendig tone, syns jeg!

[AnonymBruker]

Unødvendig tone, syns jeg!

Vel, det er ikke så vondt ment, men ja, når folk spekulerer om at jeg er bitter får de tåle tilsnakk tilbake. Det hadde ikke vært annerledes i real life heller.

[AnonymBruker]

På www.classmate.no kan man se karakterfordelingen i forskjellige fag, så der er det mulig å se om realfag er vanskeligere i den forstand at flere stryker, noe TS antyder.

Personlig tror jeg at både realfag og humanistiske fag kan være "60-kronersfag" hvis man kun har ambisjoner om å stå. For øvrig er det selvsagt mange som har såkalt anlegg for fag og kan gjøre det svært godt uten stor innsats, samt at det ofte er en del som kommer med visse forkunnskaper.

Jeg har tatt en del "myke" fag, og det er helt klart mange som ikke legger ned så altfor mye tid på studiene, men med mindre de har særlige personlige forutsetninger reflekteres dette også i resultatene deres. Likevel, det er nok en myte at så mange humanister dasser seg gjennom studiene.

Hovedtyngden i studiet mitt ligger i et "hardere" fag (omtrent så nært opp til realfag man kan komme innen humaniora, vil jeg tro), og jeg bedriver definitivt mer standard jobbing nå enn jeg har gjort i andre humanistiske fag, men jeg føler vel egentlig at det ikke er helt riktig å sammenligne så forskjelligartede fag på denne måten. Forskjellige fagfelter krever helt forskjellig type innsats og helt forskjellig type innstilling.

Jeg ser uansett ikke helt poenget til TS med å skulle standardisere antall arbeidstimer som gjennomsnittlig legges ned i et studiepoeng, all den tid disse studiepoengene til slutt gir vidt forskjellige kvalifikasjoner. Psykologi i Oslo bør i størst mulig grad tilsvare psykologi i Bergen, men hvorfor/hvordan skulle vel middelhavsarkeologi jevnføres med teoretisk fysikk?

En arbeidsgiver ser normalt ikke hovedsakelig etter hvorvidt kandidaten har 180 studiepoeng eller ei, han ser etter hvilket fagområde disse poengene er avlagt i. Det er ikke tallene som er viktige, det er kvalifikasjonene som ligger bak disse tallene. (Men så kan selvsagt humaniorahaterne krangle på hvorvidt humanistene i realiteten har noen kvalifikasjoner, men det er en annen debatt. Håper jeg.)

[AnonymBruker]

Jeg ser uansett ikke helt poenget til TS med å skulle standardisere antall arbeidstimer som gjennomsnittlig legges ned i et studiepoeng, all den tid disse studiepoengene til slutt gir vidt forskjellige kvalifikasjoner.

Men studiestedene standardiserer faktisk dette (eks over fra UMB med 30 t pr studiepoeng), og det er nødvendig med en slags forutsigbarhet/sammenlikningsmulighet når studentene planlegger semesteret sitt, og når fagene evalueres. Hvor tidkrevende, sånn omtrent, er 30 studiepoeng, kan man ha en deltidsjobb ved siden av etc? Dette påvirker jo også hvordan politikere, Lånekassa osv tror studiehverdagene er. Altså, det kan ikke bli likt, for man jobber ulikt med ulike fag, men det er ikke noen unaturlig tilnærming til problemet.

Det andre du skriver, som jeg ikke har sitert, er jeg i store trekk enig i, men jeg synes en del av det er litt utenfor diskusjonen.

Ellers tenker jeg at forskjellene mellom humaniora og realfag antagelig er størst tidlig i studiet, jeg tror ikke en masteroppgave i humanistiske fag er mindre tidkrevende enn en i realfag.

[AnonymBruker]

Jeg studerer medisin, med et forventet arbeid på 45 timer i uka (1,5 studiepoeng, 1800 arbeidstimer pr. år). På videregående var jeg en god allrounder, lærte veldig lett og raskt i alle fag, og endte opp med toppkarakterer selv med helt middels arbeidsinnsats. Det går stort sett greit med studiene også, selv om det er ekstremt mye å gjøre og jeg "aldri" har helt fri fra lesing eller annet studiearbeid. Jeg har tatt noen fag fra "medisin grunnfag" (årsstudium) i tillegg til jobb og andre studier, og da ble jeg nesten litt sjokkert over hvor lite som krevdes. For eksempel: Pensumboken i et emne på 10 stp. var på drøyt 500 sider (+ register og tillegg), og av dette var det flere kapitler og temaer som ikke var definert som pensum. Jeg la inn i hvert fall ikke mer enn 75 timers arbeid på dette faget og endte opp med en god karakter. Hadde dette emnet krevet 30 timer pr. studiepoeng, så burde jeg brukt 4 ganger så mye tid på det!

Poenget her er ikke at jeg tror jeg er så jævlig smart, men at det rett og slett er stor forskjell på hva ulike fag krever av arbeidsinnsats! Nå er det vel slik at nybegynneremner er litt enklere enn emner høyere opp i studieløpet, men selv 1. året på medisin krevde langt, langt mer pr. studiepoeng enn årsstudium-fagene jeg tok.

Det er noen ganger litt frustrerende at jeg står på hardt bare for å i det hele tatt stå på eksamen, mens "dumme" venner av meg (det vil si, mennesker jeg kjenner som ikke ga inntrykk av noen akademiske evner i noen fag på videregående eller forøvrig) cruiser gjennom studiene med A/B(/C), samtidig som de både reiser og jobber svært mye.

Jeg vet at jeg har valgt studiet selv, og jeg synes det er såpass interessant at jeg ikke har lyst til å skifte, men det må jo være lov å si at man synes det er litt galt at det er sånn. Lånekassen gir jo støtte i forhold til antall studiepoeng avlagt, ikke antall arbeidstimer man bruker på studiet. Levekårsundersøkelsen fra i fjor viste at 60 % av studentene arbeider ved siden av studiene. På studiet mitt er tallet rundt 20 %... Selv har jeg valgt å ikke arbeide i semestrene fordi det er travelt nok å få tid til både studier, trening, hvile og litt sosialt liv, mens jeg arbeider meg halvt ihjel i sommerferiene for å få hjulene til å gå rundt resten av året :gjeiper:

Fordelen med å gå på et studium som krever mye, er jo at man også som regel stiller langt sterkere i arbeidsmarkedet etter endte studier.

[Anglofil]

Jeg studerer medisin, med et forventet arbeid på 45 timer i uka (1,5 studiepoeng, 1800 arbeidstimer pr. år). På videregående var jeg en god allrounder, lærte veldig lett og raskt i alle fag, og endte opp med toppkarakterer selv med helt middels arbeidsinnsats. Det går stort sett greit med studiene også, selv om det er ekstremt mye å gjøre og jeg "aldri" har helt fri fra lesing eller annet studiearbeid. Jeg har tatt noen fag fra "medisin grunnfag" (årsstudium) i tillegg til jobb og andre studier, og da ble jeg nesten litt sjokkert over hvor lite som krevdes. For eksempel: Pensumboken i et emne på 10 stp. var på drøyt 500 sider (+ register og tillegg), og av dette var det flere kapitler og temaer som ikke var definert som pensum. Jeg la inn i hvert fall ikke mer enn 75 timers arbeid på dette faget og endte opp med en god karakter. Hadde dette emnet krevet 30 timer pr. studiepoeng, så burde jeg brukt 4 ganger så mye tid på det!

Poenget her er ikke at jeg tror jeg er så jævlig smart, men at det rett og slett er stor forskjell på hva ulike fag krever av arbeidsinnsats! Nå er det vel slik at nybegynneremner er litt enklere enn emner høyere opp i studieløpet, men selv 1. året på medisin krevde langt, langt mer pr. studiepoeng enn årsstudium-fagene jeg tok.

Det er noen ganger litt frustrerende at jeg står på hardt bare for å i det hele tatt stå på eksamen, mens "dumme" venner av meg (det vil si, mennesker jeg kjenner som ikke ga inntrykk av noen akademiske evner i noen fag på videregående eller forøvrig) cruiser gjennom studiene med A/B(/C), samtidig som de både reiser og jobber svært mye.

Jeg vet at jeg har valgt studiet selv, og jeg synes det er såpass interessant at jeg ikke har lyst til å skifte, men det må jo være lov å si at man synes det er litt galt at det er sånn. Lånekassen gir jo støtte i forhold til antall studiepoeng avlagt, ikke antall arbeidstimer man bruker på studiet. Levekårsundersøkelsen fra i fjor viste at 60 % av studentene arbeider ved siden av studiene. På studiet mitt er tallet rundt 20 %... Selv har jeg valgt å ikke arbeide i semestrene fordi det er travelt nok å få tid til både studier, trening, hvile og litt sosialt liv, mens jeg arbeider meg halvt ihjel i sommerferiene for å få hjulene til å gå rundt resten av året :gjeiper:

Fordelen med å gå på et studium som krever mye, er jo at man også som regel stiller langt sterkere i arbeidsmarkedet etter endte studier.

Vel, svært mange jobber fordi de må. Hadde ikke jeg jobbet hadde det ikke gått rundt overhodet, og jeg lever forøvrig rimelig sparsommelig. Samtidig, det er ikke noe å få gjort når man har faste utgifter på nesten 9000 kr pr mnd (inkl. mat) og støtten er på 6800 kr (mer de to første månedene hvert semester, men mye av disse pengene går med til blant annet lisens, pensumbøker som koster gange mange tusen osv). Dessverre får jeg heller ikke velge min stillingsprosent selv, det har vært vanskelig å få jobb der jeg studerer, og da er jeg bare nødt til å ta til takke med en 50%-stilling (som forøvrig gir god inntekt, men går en del utover studiet).

Nå skal det sies, nå jobber jeg hardt med mitt studie. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg sluttet å jobbe tvert, men det er ikke realistisk.

Mvh Yvonne