Abort eller beholde?

[rhallå]

Lykke til. Håper du har venner og familie til å støtte deg uansett valg. Det ordner seg nok

[AnonymBruker]

Heh.. snakke med mamma ja. Vet jo hvordan det ender! Men ja, guess you're right

Jeg satte meg ned og snakket med min mamma. Jeg trodde jeg visste hvordan det ville ende, og jeg gruet meg fryktelig. Vel, jeg tok feil, grådig feil. Jeg har aldri vært så glad for å at mammaen min er mammaen min!

Jeg prøver ikke å si at mammaen din kommer til å reagere på akkurat samme måte. Det jeg prøver å si er at mammaen din kan overraske deg, og du aner ikke hvordan det vil ende før du har snakket med henne.

Utover det, så ville jeg ventet med å tenke for mye på spørsmålet. Du må få en avklaring på om du faktisk er gravid eller ikke...

[Gjest annemor30]

Jeg var 19 når jeg fikk min første, mamma og pappa støttet meg fullt ut. Forholdet til barnefaren var elendig, men det er en annen sak;) Men det gikk veldig bra med meg og lillegutt,startet på lærlingtiden når han var ett år og det var hardt, men det gikk. Pappa kjørte oss hit og dit og var barnepike;) Lykke til med valget ditt ihvertfall!

[frøkna]

ut i fra hvordan du skriver syns jeg ikke du høres moden eller klar nok til ett barn. Ja, det er ditt valg men når du samtidig sier at det er jo ett ledig rom siden søsteren din har flyttet ut og sånt høres det jo ut som om det er jo like greit at du får barn mens du bor hjemme og oppdrar det hos dine foreldre noen år.

er jo uungålig at dette kommer til å gå en del utover foreldrene dine. og ikke minst deg. og barnefaren.

Men du tenker vel at ett barn bare skal være velkommen?

det er jo en del å tenke over. og syns du skal snakke med barnefaren om det også, det er jo tross alt hans barn også.

hvis du i det hele tatt er gravid da..

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS? Har du fått testet deg ?

[AnonymBruker]

Irriterende når ts bare blir borte

[Molimaki]

Jeg var 15 år da jeg ble gravid.min datter er idag 17 år og jegville ikke være foruten henne, men...det var så utrolig hardt å kun være 15/16 år å mamma. Jeg gikk glipp av alle ungdomsårene mine og dei fleste venner forsvant...der kommer tids nok, hvor man kan bli mamma, 17 år er ikke den alderen. Jeg undrer meg litt over, at du en gang tidligere har måtte ta en test, bruker dere ikke beskyttelse??? P-pille f.eks??

Ups, leste alt no, å ser du tar p-piller...sorry, der var jeg lidt hurtig:(

Endret 29. desember 2011 av Molimaki

[skandale]

Helt enig med Frøkna. Ikke baser deg på å bo hjemme og la ungen få det ledige rommet, det er lite fremtidsrettet. Foreldrene dine kommer til å oppleve å bli foreldre IGJEN, ikke å bli besteforeldre. De kommer også til å våkne hver natt når ungen gråter, og alt det der.

Du bor hjemme, har aldri tatt vare på deg selv og drevet din egen husholdning og økonomi. Du har veldig godt av å oppleve dette før du får ansvar for et barn.

Og sist, men ikke minst - IKKE slutt på skolen for å jobbe. Fullfør skolen.

[Bernardette]

Barn bør ikke få barn.

[AnonymBruker]

Irriterer meg over kommentarer som tilsier at barn ikke bør få barn. Ja jeg er forsåvidt enig - men sitter man i knipa allerede hvor man skal velge, er det ikke lenger et enkelt spørsmål. Prevensjon er IKKE 100% sikkert, uansett hvor forsiktig man er.

Mange vokser på å få barn. Jeg mener ikke at man skal få barn for å modnes, men i mitt eget tilfelle modnet jeg den dagen jeg tok testen. Jeg tok tak i meg selv, for dette barnet skal få et fantastisk liv både økonomisk og med kjærlighet.

Jeg jobbet hardere og gjorde mitt beste for barnet mitt. Det har betalt seg nå, men jeg har strevd.

Når jeg ser tilbake nå er alt verdt strevet, og jeg kan være stolt.

Men vil på INGEN måte anbefale et barn å få barn. Det er ikke bare kjærlighet og kos som trengs.

[AnonymBruker]

Syns ikke du virker så moden på hvordan du svarer folk her inne men lykke til uansett

[AnonymBruker]

Så. Var testen positiv eller negativ, TS?

[Gjest annemor30]

[AnonymBruker]

Jeg selv har opplevd noe lignende selv om jeg var noen år eldre en deg, TS. Jeg var 20, plutselig fant jeg ut at jeg var gravid (selv om vi brukte kondomer). "Pappaen" var ikke noen mann verdt min tid (som det visste seg etterhvert), han nektet at babyen var hans og forholdet tok slutt da jeg fortalte at jeg var gravid. Jeg var student da og hadde veldig lyst å fullføre studiene mine. Samtidig ville jeg ikke være alenemor og utsette barnet mitt for det å vokse opp uten sin pappa. Uten støtte fra "pappaen" og ut i fra mine planer om framtiden, ble valget enkelt. Jeg angrer ikke i det hele tatt og er overbevist at jeg tok riktig valg der og da. Nå er jeg sammen med mannen jeg elsker mest i livet, vi tar vare på hverandre, jeg er ferdig utdannet, i jobb, vi har begynt å snakke om å få barn og så vet jeg at denne gangen blir det riktig.

Selvfølgelig er det ditt liv, dine planer og ditt valg. Bare prøv å ta et valg som du ikke angrer på. Uansett hva "pappaen" tenker, blir det barnebidrag for ham siden barnet er hans (det fins DNA tester), men tenk nøye om det er akkurat det du vil og om hvordan du vil at livet ditt blir senere.

[AnonymBruker]

Jeg beklager for sent svar.. Kjente jeg fikk klumper i halsen når jeg leste det dere hadde skrevet. Spesielt om at jeg ikke var moden nok for å få en baby. Sånn her er saken:

Dagen etter dette tok jeg test. Sammen med venninnen min. Testen viste positiv - jeg hadde en baby i magen min. Fikk ikke sagt noe til mamma, og turte heller ikke gå til legen med en gang. Det viste seg at jeg skulle slippe å ta valget selv. Det var skjebnen. Jeg spontanaborterte. Beklager for sent svar til dere, men håper på forståelse. Min mor vet ingenting, og sånn forblir det inntil videre. Takk for alle tilbakemeldinger

[Gjest Rivera]

Jeg beklager for sent svar.. Kjente jeg fikk klumper i halsen når jeg leste det dere hadde skrevet. Spesielt om at jeg ikke var moden nok for å få en baby. Sånn her er saken:

Dagen etter dette tok jeg test. Sammen med venninnen min. Testen viste positiv - jeg hadde en baby i magen min. Fikk ikke sagt noe til mamma, og turte heller ikke gå til legen med en gang. Det viste seg at jeg skulle slippe å ta valget selv. Det var skjebnen. Jeg spontanaborterte. Beklager for sent svar til dere, men håper på forståelse. Min mor vet ingenting, og sånn forblir det inntil videre. Takk for alle tilbakemeldinger

Ville bare gi deg en Håper det går bra med deg, selv under omstendighetene.