Alene med baby på 8 uker...

[AnonymBruker]

Lurer på om det er noen alenemødre her som kan fortelle litt om hvordan de hadde det da forholdet tok slutt?

Jeg ser nå at forholdet vårt synger på det siste verset, han er skikkelig ustabil og temperamentsfull, og det har bare blitt verre etter at barnet kom. Han lover å bli bedre klarer det en måned og så er det full krangling igjen. Vil ikke at barnet skal vokse opp i dette her...

[AnonymBruker]

Uff og uff.

Dere må prøve å få orden på livet deres sammen. Det er ikke alltid lett å "bare" være pappa den første tiden.

For deg dreier jo alt seg rundt den lille, så det blir lite tid til pappa'n. Dere må snakke ordentlig sammen om dette problemet. Du har jo egentlig bare overskudd til å være mamma nå.

Det er slitsomt å være alenemor, det kan jeg love deg.

Har du mulighet til å få barnevakt noen timer, så dere kan være litt alene. Prøv å huske hvorfor du ble glad i han og hvorfor du ville ha barn med han. Hvis økonomien tillater det, så gå ut og spis bare dere to. Da må du være 100% trygg på barnevakten, så du ikke sitter og tenker på den lille der hjemme. Kanskje det kan være med på å gi han det lille ekstra han trenger akkurat nå. Du kan ikke gi opp så lett. Alle forhold går opp og ned i perioder.

Det er slitsomt å være alene om nattevåk, være urolig hvis barnet blir sykt eller du bare er sliten og trenger litt avlastning. Ikke minst økonomisk, du vil konstant ha dårlig råd. Så gjør alt du kan for å få forholdet til å bli mer stabilt. Husk du er fremdeles full av hormoner.

Kanskje du/dere var for unge når dere valgte å få barn.

Hilsen mormor, som har fulgt min datters hormonsvingninger med tre barn på 5 år, hvor den første døde pga en sykehustabbe.

[AnonymBruker]

Uff og uff.

Dere må prøve å få orden på livet deres sammen. Det er ikke alltid lett å "bare" være pappa den første tiden.

For deg dreier jo alt seg rundt den lille, så det blir lite tid til pappa'n. Dere må snakke ordentlig sammen om dette problemet. Du har jo egentlig bare overskudd til å være mamma nå.

Det er slitsomt å være alenemor, det kan jeg love deg.

Har du mulighet til å få barnevakt noen timer, så dere kan være litt alene. Prøv å huske hvorfor du ble glad i han og hvorfor du ville ha barn med han. Hvis økonomien tillater det, så gå ut og spis bare dere to. Da må du være 100% trygg på barnevakten, så du ikke sitter og tenker på den lille der hjemme. Kanskje det kan være med på å gi han det lille ekstra han trenger akkurat nå. Du kan ikke gi opp så lett. Alle forhold går opp og ned i perioder.

Det er slitsomt å være alene om nattevåk, være urolig hvis barnet blir sykt eller du bare er sliten og trenger litt avlastning. Ikke minst økonomisk, du vil konstant ha dårlig råd. Så gjør alt du kan for å få forholdet til å bli mer stabilt. Husk du er fremdeles full av hormoner.

Kanskje du/dere var for unge når dere valgte å få barn.

Hilsen mormor, som har fulgt min datters hormonsvingninger med tre barn på 5 år, hvor den første døde pga en sykehustabbe.

Synes dette er elendig råd!

Hun sier han er ustabil og temperamentsfull noe som IKKE er bra for barnet!

Jeg ville gått fra han så fort som mulig!

Tenk om han plustelig lar temperamentet sitt gå ut over babyen :S

Babyen trenger ett trygt hjem med folk rundt seg som er rolig å stabile.

[AnonymBruker]

Synes dette er elendig råd!

Hun sier han er ustabil og temperamentsfull noe som IKKE er bra for barnet!

Jeg ville gått fra han så fort som mulig!

Tenk om han plustelig lar temperamentet sitt gå ut over babyen :S

Babyen trenger ett trygt hjem med folk rundt seg som er rolig å stabile.

Det er det jeg er redd for... Han har truet meg med det, hvis jeg gjør han sint en gang til osv...

[AnonymBruker]

Inviter hjem hans foreldre og ha en samtale der du forteller hvor bekymret du er for temperamentet hans.

Når man blander inn familien hans blir det vanskeligere for han å gjøre noe dumt, og kanskje han til og med skjerper seg. Jeg har sett det før..

[AnonymBruker]

Inviter hjem hans foreldre og ha en samtale der du forteller hvor bekymret du er for temperamentet hans.

Når man blander inn familien hans blir det vanskeligere for han å gjøre noe dumt, og kanskje han til og med skjerper seg. Jeg har sett det før..

Ehm, han har ingen familie, dessuten er vi ikke i tenårene. Jeg er 25 og han er 40. Uansett hva jeg foreslår så blir forslage overkjørt. Jeg har prøv å hinte frem på om vi skal avtale noe på familievernkontoret, men det nekter han og... Han sier at vi ikke trenger å blande fremmende inn i våre saker...

[AnonymBruker]

Inviter hjem hans foreldre og ha en samtale der du forteller hvor bekymret du er for temperamentet hans.

Når man blander inn familien hans blir det vanskeligere for han å gjøre noe dumt, og kanskje han til og med skjerper seg. Jeg har sett det før..

Ehm, han har ingen familie, dessuten er vi ikke i tenårene. Jeg er 25 og han er 40. Uansett hva jeg foreslår så blir forslage overkjørt. Jeg har prøv å hinte frem på om vi skal avtale noe på familievernkontoret, men det nekter han og... Han sier at vi ikke trenger å blande fremmende inn i våre saker...

[AnonymBruker]

Det et utrolig vanskelig å komme med forslag og råd når du skriver så lite.

Men om han er så temperamentsfull at du blir redd han, så bør du oppsøke familievernkontoret og forklare situasjonen til dem. De har mye mer erfaring og kompetanse til å svare deg enn vi som vet så lite om saken.

[AnonymBruker]

Vanskelig å komme med forslag, ja, for spørsmålet er ikke hvordan hun skal få til å leve videre med han. Hun vil jo vite hvordan det er å være alene med en baby på 8 uker.

Det er nok tøft, men samtidig kan det være godt å kunne ha fokus helt på deg selv og den lille. Og ikke ha å gjøre med en ekstra urofaktor. Det kan neppe bli verre. Lykke til og klem!

[AnonymBruker]

Det er det jeg er redd for... Han har truet meg med det, hvis jeg gjør han sint en gang til osv...

Hvis han truer deg og babyen er det vel ikke noe å sitte å lure på? Da pakker man en bag og drar til nærmeste krisesenter om man må! Å være alenemor er en liten pris å betale i forhold til egen og barnets sikkerhet...

[Fru Filifjonka]

Hvis han truer deg og babyen er det vel ikke noe å sitte å lure på? Da pakker man en bag og drar til nærmeste krisesenter om man må! Å være alenemor er en liten pris å betale i forhold til egen og barnets sikkerhet...

Støtter denne. Sånt er alvorlig!

[Vibi]

Hvis han truer deg og babyen er det vel ikke noe å sitte å lure på? Da pakker man en bag og drar til nærmeste krisesenter om man må! Å være alenemor er en liten pris å betale i forhold til egen og barnets sikkerhet...

Helt enig!

Nå skriver du jo veldig lite, og det forstår jeg godt, men jeg kan garantere deg at det er enklere å være alene med en baby på åtte uker, enn å være sammen med en voldelig mann.

[AnonymBruker]

Han har aldri vært voldelig mot meg, men han har sagt flere ganger under krangler at han er i ferd med å bli voldelig... Han pleier å slå inn i veggen og slike ting... Vet ikke helt hva jeg gjør som irriterer han så veldig heller, vi har en god tone og plutselig så klikker han for da har jeg sagt noe som er feil... Og jeg skjønner aldri hva som er feil, for vi har en helt vanlig samtale og så bllir han sykt sint...

[AnonymBruker]

Lurer på om det er noen alenemødre her som kan fortelle litt om hvordan de hadde det da forholdet tok slutt?

Jeg ser nå at forholdet vårt synger på det siste verset, han er skikkelig ustabil og temperamentsfull, og det har bare blitt verre etter at barnet kom. Han lover å bli bedre klarer det en måned og så er det full krangling igjen. Vil ikke at barnet skal vokse opp i dette her...

du må bare ta kontakt med nærmeste krisesenter, jeg vet det både høres og føles drastisk ut men jeg har opplevd nesten det samme selv, forskjellen var bare at min eks VAR voldelig mot vårt nyfødte barn. du kan IKKE vente på det!! ta med deg kun det nødvendigste og dra når han ikke er hjemme, de på krisesenteret kan hjelpe deg på veien videre, de er kjempeflinke husk å ta vare på og ta med mulige bevis på temperamentet hans, tekstmeldinger etc. du må også belage deg på et rent lite helvete etterpå, slike menn er avhengige av å ha en å utagere på og han vil komme med all verdens unnskyldninger og årsaker til at du skal komme tilbake og du må bare være beinhard i beslutningen din. i værste fall får du skru av telefonen din så han ikke kan påvirke deg for du kan være sikker på at han vil komme til å bruke alle triks han har lært om deg ved å bo sammen med deg. jeg må også berømme deg for å være en så super mamma at du forstår at barnet ditt ikke har godt av dette så tidlig. og du kommer til å merke hvor godt det er å bare være mamma for barnet ditt uten å være redd for utbrudd fra mannen din, du kommer til å få det bedre som alenemamma. sønnen min var 11 uker da jeg dro.

ble et litt rotete innlegg, men bare spør om du lurer på noe mer.

ps. å slå i veggen under en krangel er også vold!

[Gjest Kathrine25]

Kjære Ts, ditt barns og egen sikkerhet bør komme først, ingen skal måtte finne seg i å bli møtt med trusler...Ut fra det du forteller virker det som forholdet deres ikke er bra,håper du klarer å finne styrken til å ta en avgjørelse som er til det beste for deg selv og barnet:)

Når det kommer til spørsmålet om å være alenemor, så har jeg selv vært alenemor til lillejenta fra hun ble født, og det går helt fint:) God støtte av venner og familie er jeg evig takknemlig for, men vi har klart oss fint:) Og babyen og jeg har et helt spesielt bånd, siden det er oss to:)

Håper du finner ut av ting ,TS:)

[AnonymBruker]

du må bare ta kontakt med nærmeste krisesenter, jeg vet det både høres og føles drastisk ut men jeg har opplevd nesten det samme selv, forskjellen var bare at min eks VAR voldelig mot vårt nyfødte barn. du kan IKKE vente på det!! ta med deg kun det nødvendigste og dra når han ikke er hjemme, de på krisesenteret kan hjelpe deg på veien videre, de er kjempeflinke husk å ta vare på og ta med mulige bevis på temperamentet hans, tekstmeldinger etc. du må også belage deg på et rent lite helvete etterpå, slike menn er avhengige av å ha en å utagere på og han vil komme med all verdens unnskyldninger og årsaker til at du skal komme tilbake og du må bare være beinhard i beslutningen din. i værste fall får du skru av telefonen din så han ikke kan påvirke deg for du kan være sikker på at han vil komme til å bruke alle triks han har lært om deg ved å bo sammen med deg. jeg må også berømme deg for å være en så super mamma at du forstår at barnet ditt ikke har godt av dette så tidlig. og du kommer til å merke hvor godt det er å bare være mamma for barnet ditt uten å være redd for utbrudd fra mannen din, du kommer til å få det bedre som alenemamma. sønnen min var 11 uker da jeg dro.

ble et litt rotete innlegg, men bare spør om du lurer på noe mer.

ps. å slå i veggen under en krangel er også vold!

Jeg forstår at det kan høres ut som om jeg er i et voldelig forhold men jeg er egentlig ikke det (tror jeg iallfall)... 95% av tiden er alt i orden, han er verdens beste, både mann og far. Men så er det når han får disse periodene sine jeg blir bekymret, og det har vært mange av de. Før vi fikk barn så kunne jeg leve med at han ble jærvlig forbannna på meg en dag og ikke pratet til meg de to neste dagene... Men nå er jeg redd det og vil gå ut over barnet, for han merker når jeg stresser og da stresser han og griner mer. Han var veldig ok de siste 6 månedene av graviditeten, derfor trodde jeg han var blitt bedre nå... Han sliter med psyken og, han har PTSD... Men på måten han av og til oppfører seg så tror jeg at han har psykopatiske trekk...men er hele tiden redd for å overdramatisere, jeg er veldig følsom som person... Han har til og med truet med å kaste både meg og barnet ut på gaten hvis jeg ikke sluttet å grine og oppførte meg som en voksen... Da blir jo jeg jævlig stressa for jeg har ingen venner eller familie her jeg bor, så hvis han skulle finne på å gjøre det så har jeg ingen steder å dra, bortsett fra et krisesenter...men føler det blir å overdramatisere det hele... .

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det kan høres ut som om jeg er i et voldelig forhold men jeg er egentlig ikke det (tror jeg iallfall)... 95% av tiden er alt i orden, han er verdens beste, både mann og far. Men så er det når han får disse periodene sine jeg blir bekymret, og det har vært mange av de. Før vi fikk barn så kunne jeg leve med at han ble jærvlig forbannna på meg en dag og ikke pratet til meg de to neste dagene... Men nå er jeg redd det og vil gå ut over barnet, for han merker når jeg stresser og da stresser han og griner mer. Han var veldig ok de siste 6 månedene av graviditeten, derfor trodde jeg han var blitt bedre nå... Han sliter med psyken og, han har PTSD... Men på måten han av og til oppfører seg så tror jeg at han har psykopatiske trekk...men er hele tiden redd for å overdramatisere, jeg er veldig følsom som person... Han har til og med truet med å kaste både meg og barnet ut på gaten hvis jeg ikke sluttet å grine og oppførte meg som en voksen... Da blir jo jeg jævlig stressa for jeg har ingen venner eller familie her jeg bor, så hvis han skulle finne på å gjøre det så har jeg ingen steder å dra, bortsett fra et krisesenter...men føler det blir å overdramatisere det hele... .

kjære deg, jeg kjenner igjen alt fra mitt eget forhold jeg fikk beskjed av eksen da jeg hadde barseltårer at jeg fikk faen meg bare ta meg sammen før jeg havnet på psykriatiske og da måtte vi adoptere bort barnet for han ville ikke være i stand til å ha han alene... det med overdramatisering kjenner jeg godt igjen, og det kommer jo av at alle dine reaksjoner blir bagatelisert av mannen din... jeg skulle bare på helsestasjonen og be om hjelp jeg, fordi jeg håpet han ville skjerpe seg ang barnet vårt hvis han fikk høre det samme jeg fortalte han om spedbarns gråt bla, men fra en fagperson for han tok jo ikke meg alvorlig... derfra gikk det opp på barnevernet og siden på krisesenteret...

det tok meg to uker etter at jeg hadde dratt å forstå hvilken alvorlig situasjon jeg var i... truslene han kommer med er jo for å ha mental kontroll på deg... og det er jammen ikke rart du er følsom når du lever med en sånn mann... jeg hadde det også bra i lange perioder med eksen, fikk fine gaver og mye kos... men man blir jo ekspert tilslutt på hvordan man skal holde husfreden. men mannen trenger kun en bagatell før han eksploderer... jeg fikk kjeft en dag fordi jeg lot han støvsuge før kl 12 på formiddagen, jeg burde jo visst at han ble sur av slike ting (hans initiativ, jeg klaget ikke over støv eller noe lignende) og man må gå på tå hev for å unngå eksplosjonene etterhvert... eksen min var aldri fysisk voldelig mot meg, men i ettertid har jeg forstått at han brukte en haug med andre knep i stedenfor... som de sier på krisesenteret (jeg bodde der i 6 uker før jeg fikk leilighet) det er ikke den fysiske volden som er den værste, men det mentale overgrepet... jeg vil ikke overbevise deg om å dra eller noe, for det må komme 100% fra deg selv hvis du skal klare å stå i mot presset fra mannen din etterpå.. men jeg tror du er på vei til å erkjenne noe ovenfor deg selv som er veldig viktig for ditt barns fremtidige mentale helse, det skjer noe med oss kvinner når vi får barn, fokuset flyttes og vi kan ikke akseptere ting man kunne akseptere før man fikk barn... men tør du vente på at han kanskje går løs på barnet deres eller deg?

[Gjest Michelle82]

Han her er det bare å kvitte seg med så fort som mulig.

[FrøkenMånestråle]

Han her er det bare å kvitte seg med så fort som mulig.

Helt enig