Gå eller ikke?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er rimelig frustrert, lei og usikker.. Så jeg håper på ikke dømmene svar...

Jeg er 23 år. Jeg møtte kjæresten min når jeg var 18 år gammel, ca 3 uker etter jeg var ute av Rehab for pillemisbruk faktisk. Jeg var på det tidspunktet ganske usikker, syk, litt "uerfaren" og rett og slett på utkikk etter noe stabilt i livet mitt... (siden det hadde vært ganske ustabilt i noen år)

Etter 3 måneder sammen, kjøpte vi faktisk hus sammen. Ja, helt utrolig, men sant. Var muligens ikke stormforelska, men forelska i tanken på ett hus, mann og familie. Noe stabilt jeg kunne bruke livet mitt på. Jeg fikk også butikksjefstilling for en klesbutikk på dette tidspunktet; så livet var ganske alright!

Når vi var 21 og 23 "giftet" vi oss i en sermoni i Tyrkia, med hele familien min.. Ganske spontant og moro. Men allerede da hadde jeg tvil om hva i huleste jeg gjorde. I alt bryllupsstyret, fikk vi mye oppmerksomhet, att det ble litt glemt i alt. Vi er faktisk ikke lovlig gift i Norge, men det er det ingen som veit av familie/venner.. Bare meg og min "mann".

Første året var det smask og klem ganske ofte, sex`en hadde allerede vært forferdelig og meget sporadisk i ett år allerede. (sporadisk en gang hver 3 mnd kanskje?) Og det er det allerde.

Men vi var i værtfall veldig glad i hverandre.

For ikke så lenge siden hadde vi 2 års bryllupsdag, Ingen av oss husket det engang. Fjorårets status på Facebook minte oss på det! Er ikke det forferdelig?

Min mann er borte hele dagen på jobb, mens jeg går på videregående (har ikke hatt tid før, pga jeg valgte jobb) på kvelden sitter jeg og leser eller tv/pc, mens han er 30 min unna på bilverksted. Han har det som hobby og bruker veldig mye tid på det. Inkludert nasjonalrallycross, isbilkjøring og nå rally. Jeg ser ham kanskje 30min om morran, 1 time om kvelden hvis jeg er heldig. Helgene jobber jeg som daglig leder på en bar, nattevakter og ser han overhodet ikke.

Familien min ELSKER ham, familien hans misliker meg sterkt. Meget sterkt. Jeg har nesten ingen kontakt.

Mine venner liker ham, selv om de mener jeg burde gå ifra ham. Han misliker mine venner og nekter å ha noe med dem å gjøre.. Mest fordi de er alenemødre, utføretrygda, butikkansatte osv. Han mener de er rare og kanskje ikke helt bra nok... Det har han sagt til meg. Hans venner aksepterer meg, men hovedsaklig ignorerer meg.

Jeg er ganske avhenging av ham, siden jeg er student og deltidsansatt med ca 150 000 kr i gjeld utenom huset o.l

Jeg har ikke førerkort selv om vi bor midt i skogen (ca 20 min kjøretur til sivilisasjon, ingen buss)

Så både økonomisk, muligheten til å komme meg på jobb er jeg veldig avhenging av ham. Jeg er også redd for att jeg skal "falle" sammen i forhold til livet og dop, (selv om jeg er 5 år edru) uten ham.

Jeg har sagt att jeg ikke trives, at jeg vil til psykolog med ham.. Og han prøver i noen dager.. glemmer det morgen etter...

Jeg har nå møtt en gutt, han er 21 år gammel og stikk motsatt av min nåværende mann. Han er livlig, forelska i meg, glad i alle mine venner, samme situasjon, samme historie. Jeg har rett og slett falt pladask uten like! han er også villig til å vente på meg, til jeg får styrke til å reise fra ham...

Men alikevel er jeg redd for å aldri se ham igjen.. Han kommer til å forlate livet mitt for allitd. Såpass kjenner jeg ham. Økonomisk kommer jeg også til å slite.. Spesielt siden lånet mitt, har moren hans kausjonert for meg, igjennom ham. Jeg har inget sted å bo om han plutselig kaster meg ut.. Min familie kommer til å bli forbanna på meg, fordi jeg "kaster" vekk svigersønnen som "reddet" meg fra alt og fikk meg "ordentlig"..

Jeg har egentlig ikke noen ordentlige føleser for mannen min igjen.. Jeg elsker ham, men jeg orker ikke engang tanken på noe seksuelt med ham.. han har blitt som en "storebror"for meg, som jeg vil holde rundt om natten og som tar vare på meg.. Men jeg vil ikke være kjæreste med ham lenger.. Bare egentlig ganske ulykkelig!

Han har tross alt bært den store økonomiske bølgen for meg siste 3 årene, hvor forferdelig er jeg ikke da som forlater ham? Han sier jo att det er greit, fordi han innvisterer i mor til hans fremtidlige barn... Huff

Dette ble kanskje ganske rotete.. Men det er mye jeg skulle ha sagt, og aner ikke hvor jeg skal begynne!

Hva synes du?

[eva-80]

ja, situasjonen din virker litt rotete og vanskelig, men tro meg, du er bedre stillt enn mange andre .

du er ærlig med deg selv og vet at dette funker ikke for deg lenger.

om jeg var deg ville jeg pakke sakene mine og dro. eller kanskje holdt ut til jeg er ferdig på skolen. men ikke lenger.

det er ikke et bra liv i lengden. jeg ville flytte i hvertfall inn i byen eller et tettsted i et lite hybel som kan betales av jobben du har ved siden av skolen. etter skolen kommer du til å tjene mye bedre uansett. og der har du bussforbindels til skole og jobb.

lånene dine må du betale uansett hvem kausjonerte for den.

at han investerte i deg betyr ikke at ting ikke kan forandre seg for noen av dere følelsesmessig.

å være sammen av takknemlighet kommer ikke til å vare likevel...

jeg tror jeg ville dessverre være for feig til å si dette til han face to face da enkelte menn går virkelig fra forstanden når de blir dumpet.

jeg ville skrevet et brev til han der jeg forklarer det som skjedde love at jeg betaler det jeg skylder og ber han holde seg unna deg.

( jeg flyttet fra min mann som hadde stort hus, fast jobb, bil og alt, og tok med 2 barn og klærne vi hadde. men gikk veldig bra, fått jobb, lån, og startet et nytt liv, og i dag er vi faktisk gode venner , og jeg er godt etablert selv om jeg jobber innen helse med ikke så bra betalt jobb , men er lykkelig )

den andre mannen nevner jeg ikke for jeg tror han har ikke noe med saken å gjøre.. jeg mener du må ikke ta en slik avgjørelse pga han. om det går fint mellom dere, så er det prikken på i-en.. men han skal ikke være grunnen.

og pass på at din x skal ikke få vite det for fort, om han er den småhissige typen.

og husk på en ting neste gang. : aldri gjør deg avhengig av en mann økonomisk igjen.

det er mitt råd, og min mening andre må få lov til å ha sin egen )

men lykke til uansett

[Knirke]

Du klarer deg alene.. Alle klarer det! Du må bare svelge noen kameler, lei rom i kollektiv eller noe (evt bo hos foreldre), og ta ansvar for deg selv. Så lenge du ikke har latt ham sette barn på deg kan du komme deg ut av dette uten altfor store konsekvenser. Og ut må du, det sier du jo selv. Hvor skal dette forholdet ellers gå?

INGEN skal være avhengig av en mann for å klare seg økonomisk, ikke her i Norge