Hvordan vet jeg at han er den rette?

[Gjest Jente22]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i tre, snart fire år. Vi har hatt det ganske bra i alle disse årene. Han har vært den eneste for meg siden jeg ble sammen med ham. Han har nesten alt jeg vil ha i en gutt. Kjekk, morsom, pålitelig og gir meg masse trygghet. Det er nå de siste månedene jeg har begynt å tvile om forholdet er levedyktig. Jeg har de siste månedene merket at vi har forandret begge to, jeg har i hvert fall gjort det. Jeg har jo vært forelsket og litt blind kan man si, men nå etter flere år ser jeg hvor forskjellige vi egentlig er. Vi har forskjellige mål i livet, forskjellige interesser, ulike personligheter og ulike meninger om forskjellige ting.

Jeg er fremdeles veldig glad i gutten og kan egentlig ikke tenke meg et liv uten ham foreløpig. Jeg vil ikke miste den tryggheten han gir meg og jeg er redd for å gjøre et feilgrep. Han er veldig "laidback" som person og tar det meste med ro, mens jeg er helt motsatt: Jeg er alt annet enn "laidback" og har alltid mange baller i lufta. Jeg har mer til felles med klassekameratene mine, vi har de samme interessene og kan ha interessante diskusjoner i timevis - det kan jeg ikke ha med kjæresten min, for han interesserer seg ikke for det jeg studerer. Jeg holder på å utdanne meg til ingeniør, mens han er utdannet musikkprodusent. Jeg har store planer om å reise mye da jeg er ferdig med studiene og vil egentlig ikke slå meg til ro med det første. Han har flere ganger hintet til at jeg er den eneste for ham og at han godt kunne tenke seg å slå til ro - han har snakket om å investere i en felles leilighet eller hus - bare det å prate om dette gir meg full panikk innvendig. Burde ikke jeg være klar for dette siden vi har vært sammen såpass lenge? Er det kanskje bare et tegn på at jeg aldri bli klar for å dele livet mitt med ham?

Det er så vanskelig siden jeg er så glad i ham som jeg er og jeg er så vant til å ha ham rundt meg - er dette grunn av kjærlighet eller på grunn av en avhengighet til partneren min?

[Gjest Nuppa_]

Man kan aldri være sikker på at man er sammen med "den rette" for ting forandrer seg stadig. Men man trenger ikke å være helt like for at det skal fungere, jeg og mannen min har ikke alle de samme interessene. Det som jeg føler er viktig er at man har ca samme humor og at man har noe å prate om, selvom man ikke deler samme interesse. Akkurat det med mål i livet kan jo bli et problem hvis ingen av dere forandrer syn på det.

Kanskje du må ta deg en prat med han, det er ikke sikkert dere egentlig vet hva den andre har som mål i livet. Kanskje dere egentlig ser for dere det samme når alt kommer til alt

[Lumpelure]

Jeg har spurt meg det spørsmålet i mange forhold. Først når jeg traff min nåverende mann så forsto jeg svaret. Det er når du ikke trenger å stille spørsmålet. Det passer. Det mener jeg ikke rosenrødt men også på negative ting - som en puslespillbit hvor alt passer - og det man ikke liker spesielt godt (iallefall til tider) passer f... også.

Endret 5. desember 2011 av Lumpelure

[Gjest Nuppa_]

Jeg tror ingen finner en de er 100% fornøyd med, som ikke har en eneste liten feil

[Gjest Katten.]

Jeg tror ingen finner en de er 100% fornøyd med, som ikke har en eneste liten feil

Mulig, men det er et ordtak som går ca. slik:

"Man liker noen mennesker for deres gode sider, man elsker noen for feilene deres."

[Gjest Nuppa_]

Mulig, men det er et ordtak som går ca. slik:

"Man liker noen mennesker for deres gode sider, man elsker noen for feilene deres."

Jeg elsker ikke mannen pga feilene hans :gjeiper:

Endret 5. desember 2011 av Nuppa_

[Gjest Katten.]

Jeg elsker ikke mannen pga feilene hans :gjeiper:

Jo, for de er ikke av den typen som får deg til å avvise ham - altså har han såpass overkommelige feil at du kan elske ham "til tross" for dem.

[Gjest Nuppa_]

Jo, for de er ikke av den typen som får deg til å avvise ham - altså har han såpass overkommelige feil at du kan elske ham "til tross" for dem.

Ja men det er jo ikke pga av feilene jeg elsker han. Hvis jeg kunne velge ville jeg vært foruten de. Jeg elsker han for de positive tingene.

[Gjest Gjest]

Man kan aldri forsikre seg om at man har funnet den rette. Det er nesten 7 milliarder mennesker i verden, så sannsynligheten for å finne den rette (med et utgangspunkt at h*n fins), er svært liten. Det er ikke sånn at man kan kontrollere mannen mot faktabasert empiri, man kan derimot tro på at det vil fungere.

[Gjest Katten.]

Ja men det er jo ikke pga av feilene jeg elsker han. Hvis jeg kunne velge ville jeg vært foruten de. Jeg elsker han for de positive tingene.

[Stinelin]

Enig med brukeren som skiver at du vet det når du ikke lurer på det lengre!

Etter å ha "høstet erfaringer"/ kasta bort tiden på tvilsomme forhold traff jeg mannen min, og har siden aldri vært i tvil om han er den rette. Visst har vi ulike sider og ikke bare solskinnsdager, men vi bare vet at vi har funnet den rette

[I Grosny]

Hvis dere trives i hverandres selskap, og liker å gjøre alt mulig sammen, respekterer hverandre og liker å ta på hverandre, så er dere ett tilnærmet perfekt par.

Jeg tror de andre tingene du etterlyser er ting du egentlig kan gjøre med andre venner eller alene. Kansje du skal bruke litt mer tid på egenhånd?

[Gjest Jente22]

Man kan aldri være sikker på at man er sammen med "den rette" for ting forandrer seg stadig. Men man trenger ikke å være helt like for at det skal fungere, jeg og mannen min har ikke alle de samme interessene. Det som jeg føler er viktig er at man har ca samme humor og at man har noe å prate om, selvom man ikke deler samme interesse. Akkurat det med mål i livet kan jo bli et problem hvis ingen av dere forandrer syn på det.

Kanskje du må ta deg en prat med han, det er ikke sikkert dere egentlig vet hva den andre har som mål i livet. Kanskje dere egentlig ser for dere det samme når alt kommer til alt

Jeg er enig i at man aldri kan vite 100% sikkert at man er de rette for hverandre, men burde ikke man ha denne følelsen om at den man er sammen med er den rette, at du vil være med denne personen livet ut? Jeg og kjæresten min har lik humor og ler av de samme tingene og fungerer ellers veldig bra sammen, men vi vil forskjellige ting i livet. Jeg tror egentlig han vil slå seg til ro, kjøpe hus og få barn, og jeg vet at jeg ikke kommer å være klar for dette før jeg begynner å nærme meg tredve. Den stormende forelskelsen er over, og jeg begynner å tvile på forholdet, men jeg er fremdeles utrolig glad i ham og det føles rart å tenke meg et liv uten ham.... Jeg blir så forvirret av meg selv...

Jeg har spurt meg det spørsmålet i mange forhold. Først når jeg traff min nåverende mann så forsto jeg svaret. Det er når du ikke trenger å stille spørsmålet. Det passer. Det mener jeg ikke rosenrødt men også på negative ting - som en puslespillbit hvor alt passer - og det man ikke liker spesielt godt (iallefall til tider) passer f... også.

Det er akkurat det jeg mener. Jeg burde egentlig ikke stille meg selv disse spørsmålene om han er den rette, da skal man jo ikke tvile, eller? Forholdet vårt er ikke rosenrødt, men det er veldig bra og vi er begge veldig rasjonelle som personer, så vi krangler nesten aldri. Men jeg har fått mine tvil og jeg vet ikke helt hvorfor...

Man kan aldri forsikre seg om at man har funnet den rette. Det er nesten 7 milliarder mennesker i verden, så sannsynligheten for å finne den rette (med et utgangspunkt at h*n fins), er svært liten. Det er ikke sånn at man kan kontrollere mannen mot faktabasert empiri, man kan derimot tro på at det vil fungere.

Nei, det finnes nok flere personer der ut som man passer sammen med. Men når du er sammen med noen du elsker, så føler du jo at den personen er den rette for deg.

Enig med brukeren som skiver at du vet det når du ikke lurer på det lengre!

Etter å ha "høstet erfaringer"/ kasta bort tiden på tvilsomme forhold traff jeg mannen min, og har siden aldri vært i tvil om han er den rette. Visst har vi ulike sider og ikke bare solskinnsdager, men vi bare vet at vi har funnet den rette

Det er det jeg har tenkt på de siste dagene, at jeg burde ikke ha disse tankene om han er den "rette" for meg eller ikke. Når man elsker en og vil være sammen med den personen skal man ikke tvile (?) Men nå er jeg veldig glad i denne gutten og kan egentlig ikke tenke meg å slå opp med ham enda, men jeg er redd for at det kanskje har noe å gjøre med at jeg er blitt avhengig av å ha ham rundt meg.

Hvis dere trives i hverandres selskap, og liker å gjøre alt mulig sammen, respekterer hverandre og liker å ta på hverandre, så er dere ett tilnærmet perfekt par.

Jeg tror de andre tingene du etterlyser er ting du egentlig kan gjøre med andre venner eller alene. Kansje du skal bruke litt mer tid på egenhånd?

Vi trives i hverandres selskap, vi gjør mye sammen, resepekterer hverandre og er seksuelt tiltrukket av hverandre, men vi har så ulike mål i livet og personlighetene våre er så ulike og den følelsen jeg hadde for ham er blitt litt borte. Men samtidig kan jeg ikke tenke meg et liv uten ham nå... Uff, det skal ikke være lett det her.

[Gjest Gjest]

Hvis du føler at forholdet ikke fungerer lenger, er det best å gjøre det slutt. Ikke kast bort tid på en person du ikke elsker, det er mitt råd.

[Wonders]

FÅr han deg til å føle deg flott? Vidunderlig og sterk?

Hjelper han deg til å leve ditt liv fullt ut? Ønsker han for deg at du overgår dine forventninger til deg selv?

Hjelper han deg til å skinne, selv på de mørkeste steder, hvor det ellers ville vært umulig å elske.

Beskytter han deg til alle tider? Er han der for deg når du har mest bruk for det, så du vet du alltid er i sikkerhet?

Er det greit å bli enige om fremtiden sammen, eller planlegger du din egen?

[Almera]

FÅr han deg til å føle deg flott? Vidunderlig og sterk?

Hjelper han deg til å leve ditt liv fullt ut? Ønsker han for deg at du overgår dine forventninger til deg selv?

Hjelper han deg til å skinne, selv på de mørkeste steder, hvor det ellers ville vært umulig å elske.

Beskytter han deg til alle tider? Er han der for deg når du har mest bruk for det, så du vet du alltid er i sikkerhet?

Er det greit å bli enige om fremtiden sammen, eller planlegger du din egen?

Veldig godt sagt!

Jeg gikk også med slike tanker som TS når det gjaldt min eks, jeg gikk i 2 år og lurte på om dette var det rette. Når det nå er slutt, og jeg tenker meg om så skal man ikke gå rundt å lure på sånt.

Jeg kunne svare nei på alle spørsmålene i svaret til Wonders. Jeg gleder meg til å treffe den som gjør at jeg kan svare ja på alle.

[Gjest Lille meg]

FÅr han deg til å føle deg flott? Vidunderlig og sterk?

Hjelper han deg til å leve ditt liv fullt ut? Ønsker han for deg at du overgår dine forventninger til deg selv?

Hjelper han deg til å skinne, selv på de mørkeste steder, hvor det ellers ville vært umulig å elske.

Beskytter han deg til alle tider? Er han der for deg når du har mest bruk for det, så du vet du alltid er i sikkerhet?

Er det greit å bli enige om fremtiden sammen, eller planlegger du din egen?

En mann som gjør alt dette hadde jeg aldri gitt slipp på