Erfaring fra psykisk terror der mannen er den undertrykte?

[Gjest Gjest]

Er det noen der ute som har erfaring med, eller kjenner til parforhold, der det er mannen som blir utsatt for psykisk terror?

Kan du fortelle litt om hvordan det kan arte seg, både for mannen og for omgivelsene?

Hvordan kan man som utenforstående forholde seg?

Jeg har i flere år nå vært vitne til et nært mannlig familiemedlem som blir mer og mer innestengt og tilsynelatende kontrollert.

Vil ikke gå i detaljer, men det er utallige episoder og hendelser med damen over disse årene som har dannet et ganske tydelig mønster, og som gjør at jeg blir bekymret for at det her er noe som overhodet ikke stemmer.

Det står en del om psykopati og personlighetsforstyrrelser på nettet, men faktisk svært lite om situasjoner der det handler om psykisk, ikke fysisk, terror og det er mannen som er offeret.

[Gjest Gjest]

Ja jeg er mann og har vært borti det. Kan skrive veldig mye om det....tror desverre det er mye verre å være mann og offer for kvinneøig psykopat enn omvendt. Verste er at ingen tror deg og den kvinnelige psykopaten fremstiller seg selv som offer og deg som overgriperen og kan få venner til å gå mot deg...

[Gjest Gjest]

TS her.

I dette tilfellet forsvarer han damen på det sterkeste.

Ja, blir nesten aggresiv noen ganger, bare det kommer det minste lille ymt om noe som er negativt med henne.

Er dette normalt i slike situasjoner, at man går i forsvar for overgriperen?

[Gjest Gjest]

det er normalt at ofre av psykopater forsvarer sin gjerningsmann/kvinne. Psykopaten skjærer en vekk fra venner og kjære, bryter deg ned til å bli avhengig av seg. Offeret bli da avhengig av sin psykopat, for trygghet osv....

Jeg har vært der.

[Adonis]

Bare ta en tur på IKEA og se alle de bistre kvinnfolkene som leder ann med en tafatt mann luntende bak seg, sistnevnte uten tegn på livsgnist.

[Gjest Gjest]

Som en pisslunka skrukkete snegle

[Gjest Renate]

Dette finnes det endel kunnskap om rundt omkring. Vil anbefale deg å kontakte et krisesenter for å få mer informasjon og kunnskap. Jeg jobber selv på krisesenter og vet at kunnskapen om temaet er økende og skal tas på alvor! Dersom jeg har tid i morgen på jobb så kan jeg skrive et mer informativt svar, men det er i veldig stor grad samme mekanismer og konsekvenser for både kvinner og menn som utsettes for kontroll/psykisk mishandling.

Flott at du bryr deg!!

[Gjest VS]

Jeg vil også anbefale boken "ut av psykopatens grep". Uten å gi noen diagnose til noen, så gir den mye informasjon og forståelse for slike situasjoner.

Det er vanlig at det dannes et "oss mot verden", og at frustrasjonen over situasjonen kan komme ut andre steder. Fordi det ikke kan tas ut hjemme, fordi nervene er blitt tynnslitte, fordi man ønsker/prøver å skape ro i situasjonen, fordi man skammer seg, ford alt føles håpløst.

Jeg fikk hjelp av psykisk helsevern i kommunen, som innhentet råd hos politi -de har enheter som kan sitte på mye kunnskap - og krisesenter. Og det hjalp enormt med den forståelsen av slike situasjoner som de har. Og å se at det er tydelige mønstre som går igjen.

Håper han får hjelp

[Gjest Holm]

Hei

Ja, det er nok flere som opplever det du beskriver. Har selv vært i en lignende situasjon(7 år siden).

For min del, lappet jeg over, pakket ting inn, bagatelliserte og fortalte veldig lite til omverdenen. Kun for å beskytte meg mot hennes reaksjoner/restriksjoner og konsekvenser. (brudd på lojalitet dersom jeg fortalte andre, og kraftige reaksjoner) I tillegg hadde jeg svekket egenverd og selvfølelse, det var vanskelig å forsvare hvorfor man ble i forholdet når det var som det var. (vanskelig å forstå den dagen i dag, hvorfor jeg aksepterte å blir behandlet som jeg ble)

Det skulle svært lite til før parteren ikke snakket til meg, eller kastet meg ut av hjemmet i sinne. Jeg kunne feks være uenig med henne i forhold til bagateller. Brudd på lojalitet igjen!

Straff kunne være med slag utført i sinne, dytte meg ut av hjemmet sent på kvelden.

Hadde en hybel, slik at jeg slapp hotellutgifter..

Alt dette, med hennes eget barn tilstede(gjorde ikke ting enklere). Dette barnet var mye av grunnen til at jeg stadig ble kalt og vendte tilbake.

Hvorfor ble jeg? Ja, hvorfor blir man i slike destruktive forhold?

Tap av egenverd, tap i forhold til andre, slik terror er svært vanskelig å leve med. Gikk ned i vekt 50 kg, nektet meg å spise kjøtt! Hvorfor, jo - det stinket "lik" av kjeften min! (fikk jeg klar beskjed om! Når jeg kom hjem, kunne en slik påstand komme: Du har spist lik!Og straffen kunne være enorm!

Råd: Vær der for kameraten din hele veien, ikke gi ham opp. Han er mest sannsynlig i en lojaliteskonflikt, der han ikke føler eller tør å fortelle sannheten.

Det vonde er at han selv må komme seg ut, og selv velge det han velger.

Alternativet er kanskje å kontakte et krisesenter selv, og søke råd der.

Hadde jeg opplevd dette i dag, er det dit jeg ville henvendt meg.

Å oppleve en slik terror som mann, er fryktelig vanskelig å innrømme i tillegg.. For menn blir jo ikke mishandlet..

Krysser fingrene for dere!

[Gjest Gjest]

(gikk ned i vekt til 50 kg) Var opprinnelig 70!

[makkapakka]

TS her.

I dette tilfellet forsvarer han damen på det sterkeste.

Ja, blir nesten aggresiv noen ganger, bare det kommer det minste lille ymt om noe som er negativt med henne.

Er dette normalt i slike situasjoner, at man går i forsvar for overgriperen?

ja livredd for at hun skal oppdage at han sier det, da blir det enda mer helvete

[Gjest Anonym gjest]

jeg sliter med at mødrene til mine barn bruker min smerte ved å bli adskilt fra mine elskede barn, som pressmiddel for å tvinge meg til underkastelse. Jeg kan ikke bære tanken på å må ofre forholdet til mine barn for å slippe unna den terror som moren til mine to yngste barn produserer med god hjelp av hennes egen mor. Jeg lever i et kvinnetyranni på sitt verste. Myndighetene anerkjenner ikke fedre som fullverdige foreldre og som regel kan en mor slippe av sted med det meste og sikre seg bukten og begge endene når det gjelder familien og velferdsgodene forbeholdt foreldre og barn. Det er problematisk at myndighetene har satt mishandling av fedre og barn i system, ved å premiere og belønne mødre i sterkt økende grad med at presse fedrene ut, bort og vekk fra barna. Når skal fedres kjærlighet til egne barn anerkjennes på lik linje med det som vi tar som en selvfølge i dag?

[Gjest Anonym gjest]

jeg sliter med at mødrene til mine barn bruker min smerte ved å bli adskilt fra mine elskede barn, som pressmiddel for å tvinge meg til underkastelse. Jeg kan ikke bære tanken på å må ofre forholdet til mine barn for å slippe unna den terror som moren til mine to yngste barn produserer med god hjelp av hennes egen mor. Jeg lever i et kvinnetyranni på sitt verste. Myndighetene anerkjenner ikke fedre som fullverdige foreldre og som regel kan en mor slippe av sted med det meste og sikre seg bukten og begge endene når det gjelder familien og velferdsgodene forbeholdt foreldre og barn. Det er problematisk at myndighetene har satt mishandling av fedre og barn i system, ved å premiere og belønne mødre i sterkt økende grad med at presse fedrene ut, bort og vekk fra barna. Når skal fedres kjærlighet til egne barn anerkjennes på lik linje med det som vi tar som en selvfølge i dag?

Jeg mener: på lik linje med det som vi tar som en selvfølge når det gjelder mødre i dag!

[Lumpelure]

Psykisk mishandling skjer stort sett uten at noen er psykopat. Like mye kvinner som menn - og ikke sjeldent den som beskylder andre for å være det. Hvorfor det er farligere når menn mishandler er at de er fysisk sterkere og oftere enn kvinner har også annen type makt - som økonomisk.

Antisosial personlighetsforstyrrelse ("psykopat") er 70% menn.

[Gjest Anonym gjest]

Psykisk mishandling skjer stort sett uten at noen er psykopat. Like mye kvinner som menn - og ikke sjeldent den som beskylder andre for å være det. Hvorfor det er farligere når menn mishandler er at de er fysisk sterkere og oftere enn kvinner har også annen type makt - som økonomisk.

Antisosial personlighetsforstyrrelse ("psykopat") er 70% menn.

Vel, det kan være ganske vanskelig å måle den totale skadeomfang av direkte inngrep i interne familieforhold når alle aspekter over lang tid skal medregnes. Hva gjør det med barn å bli hindret i tilgang på fars eller mors kjærlighet? Eller barn som avlives før de fødes? Det viser seg at i forhold, hvor begge er fysisk voldelige, er kvinnen dobbelt så ofte initiativtaker til anvendelsen av fysisk vold. Vi bør utvide perspektivet således at vi ikke blir for snevert opptatt av den ulykken som utelukkende rammer kvinner!

[Gjest Gjest]

TS igjen.

Jeg tror ikke nødvendigvis at damen i dette forholdet har diagnosen psykopat, eller benytter fysisk vold. Men noe unormalt er der. Hun har talegaver og en egen evne til å fremprovosere negative situasjoner der hun selv står frem som offer. Alltid.

For meg virker det rett og slett som hun liker å se andre lide.

Eller så er det det at hun liker å se at hun har makt til å få andre til å lide.

Vi er flere som over år nå har sett forandringen i mannen. De har ingen venner, han - som før var supersosial - har nå ikke lenger kontakt med kamerater. Han tilbringer heller kvelder og helger på jobben, der hun uten unntak leverer og henter ham.

Og vi er flere som over år nå har sett mønsteret i hvordan denne damen snor seg, dog på en måte slik at det sjelden kan bevises at hun har gjort noe galt.

Sannsynligvis trenger de begge hjelp, men hver på sin måte.

Det er vondt å se på, men jeg føler meg samtidig så utrolig maktesløs.

[Lumpelure]

Vel, det kan være ganske vanskelig å måle den totale skadeomfang av direkte inngrep i interne familieforhold når alle aspekter over lang tid skal medregnes. Hva gjør det med barn å bli hindret i tilgang på fars eller mors kjærlighet? Eller barn som avlives før de fødes? Det viser seg at i forhold, hvor begge er fysisk voldelige, er kvinnen dobbelt så ofte initiativtaker til anvendelsen av fysisk vold. Vi bør utvide perspektivet således at vi ikke blir for snevert opptatt av den ulykken som utelukkende rammer kvinner!

Dette er helt irrelevant i forhold til innlegget mitt så jeg skjønner ikke hvorfor du siterer meg. Slitsomt når folk har en agenda de leser inn i alt andre måtte si.

[Gjest Trist]

Vil først fortelle litt om meg selv,jeg er to meter høy,veier 130 kg og er tidligere tungvektsbokser.Jeg har fysiske krefter i kroppen min til å kunne rive en mann i to.Alikavel sitter jeg nå og er varig depressiv og psykisk ødelagt.Jeg er ikke lenger arbeidsfør,jeg er så knekt at jeg nå gruer meg og får angstanfall for en så liten ting som å hente posten.Grunnen er at jeg har vært igjennom et ekteskap som har vært gjennomsyra av psykisk terror egentlig fra første dag.Jeg må også si om meg selv at jeg er like dummsnill og godhjertet,som jeg er stor og sterk,jeg veit nesten ikke hva jeg skal finne på for å gjøre ting godt nok for alt og alle,og omgivelsene rundt meg,så sånn sett er jeg som skapt for å kunne utnyttes og brukes.Historien begynte med at jeg dro til andre siden av verden,til et land med fattigdom og elendighet,der skulle jeg møte ei dame,hun har familie i Norge som jeg kjente,disse begynte å oppsøke meg mange ganger daglig,og "presset" meg til å dra å besøke slektningen sin.Og snill som jeg er,greide jeg ikke å si nei til det.Da jeg møtte hun som skulle bli kona mi,var det ikke noen form for følelser fra min side for henne,men når jeg så hvor fattigslig og vondt hun hadde det,var det heller ikke mulig for meg å bare dra fra henne ,familien sa også til meg,at hvis jeg ville ha henne med til Norge,måtte jeg gifte meg med henne,og at det ikke var mulig for damer i det landet å få turistvisum,dette fant jeg ut lenge lenge etterpå at hun kunne ha fått.Så i et anfall av medlidenhet fridde jeg til henne,og tenkte at det er ikke noe problem for meg å gi henne denne muligheten til et nytt og bedre liv,og jeg tenkte også at når vi ble litt kjent,ville følelsene komme.Dagen før jeg dro hjem giftet vi oss,og så dro jeg til Norge,og begynte straks med å ordne papirer for at hun skulle komme etter.Nesten med en gang begynte jeg å føle et jeg kun var blitt brukt,familien hennes her i landet (de bodde bare noen kilometer fra meg) begynte å komme til meg,og jeg følte at de begynte å kontrollere og skulle bestemme i mitt hus,og hver gang var det beskjeder fra "kona mi" om at hun måtte ha penger penger penger,jeg sendte mange tusen kroner hver måned,og måtte jobbe mere og mere overtid for å også greie å betale for mitt eget opphold i livet.Da dagen kom at hun fikk innreise til Norge,måtte jeg dra i banken å låne mere penger på huset for å ha råd til flybilletten hennes.Da hun ankom Norge,var vi alle sammen på flyplassen og møtte henne,de første ordene hun sa til meg var "hvor er familien,hvor er søstera mi,hvor er de andre"Hun overså meg fullstendig,og ga blaffen,da hun fikk øynekontakt med familien sin var det skriking og jubelsener,og de gikk lykkelige mot parkeringsplassen,jeg gikk 30 meter bak,med en tralle full av kofferter.Vel fremme i det nye hjemmet sitt,var det bare å sove i noen timer,før jeg neste morgen måtte kjøre henne til resten av familien hennes,og der ble hun i mange dager,når hun var "her" var også familien her.etter hvert som hverdagen kom,begynte hun med mere og mere Psyskisk terror ovenfor meg,og hun hadde noen humørsvingninger som jeg aldri har sett maken til,Det var kjefting og skriking mange ganger hver dag,uansett hva jeg prøvde å gjøre for henne var det galt,samme hva jeg prøvde å finne på for å glede henne ble jeg møtt med kritikk.Jeg gikk mere og mere på nåler,jeg ble gradvis mere og mere usikker på meg selv,jeg viste hele tiden at,ett galt ord,en gal handling fra meg,og hun ville bli fullstendig hysterisk.Det var helt umenneskelig.Og hvis jeg noen tok igjen med henne,eller hun så at hun hadde greid å få meg sur eller lignende,pakket hun kofferten og ga meg beskjed om at sånn skulle ikke hun ha det,da dro hun til familien sin,med beskjed om at hun kom kanskje hjem dagen etter eller uka etter eller aldri.Da ble jeg gående alene å lure å tenke "kommer hun i dag" nervene mine ble mere og mere ødelagte.Hun dukket somregel opp to tre dager senere,og så var terroren igang Hun elsket å latterliggjøre meg og få meg til å føle meg som en mindreverdig bruksgjenstand for henne.Sånn var livet mitt i mange år,helt til hun fikk det norske passet sitt,da dro hun.På disse årene har hun drevet meg fra å være en superaktiv sprudlende utadvent person,en person som var aktiv i idrett ,alltid var den som stilte opp på dugnader og engasjerte seg for alle.Til å bli en person som ikke har interesse for noen ting mere,en person som gråter hver dag,og er trist i hjertet sitt hele tiden.Hver kveld når jeg legger meg,ber jeg inni meg om at jeg aldri skal våkne igjen,livet mitt er en psykisk påkjenning,livet mitt er ødelagt.

[AnonymBruker]

Vil først fortelle litt om meg selv,jeg er to meter høy,veier 130 kg og er tidligere tungvektsbokser.Jeg har fysiske krefter i kroppen min til å kunne rive en mann i to.Alikavel sitter jeg nå og er varig depressiv og psykisk ødelagt.Jeg er ikke lenger arbeidsfør,jeg er så knekt at jeg nå gruer meg og får angstanfall for en så liten ting som å hente posten.Grunnen er at jeg har vært igjennom et ekteskap som har vært gjennomsyra av psykisk terror egentlig fra første dag.Jeg må også si om meg selv at jeg er like dummsnill og godhjertet,som jeg er stor og sterk,jeg veit nesten ikke hva jeg skal finne på for å gjøre ting godt nok for alt og alle,og omgivelsene rundt meg,så sånn sett er jeg som skapt for å kunne utnyttes og brukes.Historien begynte med at jeg dro til andre siden av verden,til et land med fattigdom og elendighet,der skulle jeg møte ei dame,hun har familie i Norge som jeg kjente,disse begynte å oppsøke meg mange ganger daglig,og "presset" meg til å dra å besøke slektningen sin.Og snill som jeg er,greide jeg ikke å si nei til det.Da jeg møtte hun som skulle bli kona mi,var det ikke noen form for følelser fra min side for henne,men når jeg så hvor fattigslig og vondt hun hadde det,var det heller ikke mulig for meg å bare dra fra henne ,familien sa også til meg,at hvis jeg ville ha henne med til Norge,måtte jeg gifte meg med henne,og at det ikke var mulig for damer i det landet å få turistvisum,dette fant jeg ut lenge lenge etterpå at hun kunne ha fått.Så i et anfall av medlidenhet fridde jeg til henne,og tenkte at det er ikke noe problem for meg å gi henne denne muligheten til et nytt og bedre liv,og jeg tenkte også at når vi ble litt kjent,ville følelsene komme.Dagen før jeg dro hjem giftet vi oss,og så dro jeg til Norge,og begynte straks med å ordne papirer for at hun skulle komme etter.Nesten med en gang begynte jeg å føle et jeg kun var blitt brukt,familien hennes her i landet (de bodde bare noen kilometer fra meg) begynte å komme til meg,og jeg følte at de begynte å kontrollere og skulle bestemme i mitt hus,og hver gang var det beskjeder fra "kona mi" om at hun måtte ha penger penger penger,jeg sendte mange tusen kroner hver måned,og måtte jobbe mere og mere overtid for å også greie å betale for mitt eget opphold i livet.Da dagen kom at hun fikk innreise til Norge,måtte jeg dra i banken å låne mere penger på huset for å ha råd til flybilletten hennes.Da hun ankom Norge,var vi alle sammen på flyplassen og møtte henne,de første ordene hun sa til meg var "hvor er familien,hvor er søstera mi,hvor er de andre"Hun overså meg fullstendig,og ga blaffen,da hun fikk øynekontakt med familien sin var det skriking og jubelsener,og de gikk lykkelige mot parkeringsplassen,jeg gikk 30 meter bak,med en tralle full av kofferter.Vel fremme i det nye hjemmet sitt,var det bare å sove i noen timer,før jeg neste morgen måtte kjøre henne til resten av familien hennes,og der ble hun i mange dager,når hun var "her" var også familien her.etter hvert som hverdagen kom,begynte hun med mere og mere Psyskisk terror ovenfor meg,og hun hadde noen humørsvingninger som jeg aldri har sett maken til,Det var kjefting og skriking mange ganger hver dag,uansett hva jeg prøvde å gjøre for henne var det galt,samme hva jeg prøvde å finne på for å glede henne ble jeg møtt med kritikk.Jeg gikk mere og mere på nåler,jeg ble gradvis mere og mere usikker på meg selv,jeg viste hele tiden at,ett galt ord,en gal handling fra meg,og hun ville bli fullstendig hysterisk.Det var helt umenneskelig.Og hvis jeg noen tok igjen med henne,eller hun så at hun hadde greid å få meg sur eller lignende,pakket hun kofferten og ga meg beskjed om at sånn skulle ikke hun ha det,da dro hun til familien sin,med beskjed om at hun kom kanskje hjem dagen etter eller uka etter eller aldri.Da ble jeg gående alene å lure å tenke "kommer hun i dag" nervene mine ble mere og mere ødelagte.Hun dukket somregel opp to tre dager senere,og så var terroren igang Hun elsket å latterliggjøre meg og få meg til å føle meg som en mindreverdig bruksgjenstand for henne.Sånn var livet mitt i mange år,helt til hun fikk det norske passet sitt,da dro hun.På disse årene har hun drevet meg fra å være en superaktiv sprudlende utadvent person,en person som var aktiv i idrett ,alltid var den som stilte opp på dugnader og engasjerte seg for alle.Til å bli en person som ikke har interesse for noen ting mere,en person som gråter hver dag,og er trist i hjertet sitt hele tiden.Hver kveld når jeg legger meg,ber jeg inni meg om at jeg aldri skal våkne igjen,livet mitt er en psykisk påkjenning,livet mitt er ødelagt.

Meld henne til immigrasjonsmyndighetene, hun fikk opphold på feilaktig grunnlag. Slike type ekteskap er ulovlig i Norge.

På tide å ta igjen, mann!

Og når du har tatt igjen, så blir det starten på å gjenoppbygge deg igjen, og dette er et skritt på veien, meld henne som et første steg på veien.

Gjør det!

Anonym poster: 1ebf8f90e80fd40c9f54d2bbc9171e0f

[Gjest Ninni]

Støtter denne. Meld henne!