alenetid

[AnonymBruker]

Hvor mye alenetid er det behov for i et forhold?

Har en partner som noen ganger har sagt til meg "du skal aldri noe...", som om det ønskes at jeg skal dra ut på noe alene... Nå har jeg på ingen måter overflod av venner... sånn er det bare, men en sjelden gang så skjer det at jeg blir invitert med på noe, typisk kanskje en lønningspils. Jeg velger oftes da å takke nei, ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi jeg har mer lyst å tilbringe tiden med min partner. Er mitt tankesett helt ulikt andres?? Jeg har ikke det behovet for alenetid.. med andre.. gjerne finne på aplegøyer med andre sammens med min partner men ikke alene... begynner å lure på om jeg er litt unormal på det punktet. På den annen side så lager jeg ikke kvalme om min partner drar ut på typisk en lønningspils alene... viktig å gjøre det man har lyst til..

[AnonymBruker]

Jeg har både behov for alenetid og for å gi mannen min den alenetid han trenger. Så det hender jeg sier ja til ting jeg ikke har sånn kjempelyst til for å gi ham litt "fri".

[Cata]

Det kommer vel an på dem som er i forholdet? Noen trenger mer alenetid enn andre.

Selv trenger jeg såpass mye alenetid at for meg ville en særboende kjæreste vært optimalt. Dermed har jeg heller ikke hatt problemer med at mannen har gjort ting "uten meg" de gangene jeg har vært i forhold. Likeledes så har de "kjærestene" (høres tåpelig ut å bruke det ordet når man er såpass gammel som jeg) jeg har hatt ikke hatt noe problem med at jeg har gjort ting uten dem.

Men jeg har ingen problemer med å se at andre kan ha det annerledes.

Det jeg tror er viktig er at det enkelte par finner en balansegang som passer for dem, men jeg tror også det er viktig å ikke gå så opp i parforholdet at det blir fullstendig vakuum dersom det skulle ta slutt. Av den grunn er det kanskje viktig å ha noen gjøremål som er bare ens egne, selv om man foretrekker å gjøre ting sammen med partneren.

[ludo]

Jeg og min kjæreste bor hver for oss,så vi velger litt selv når vi har behov for alenetid!

Og det har vi begge to

[AnonymBruker]

I mitt nåværende forhold er jeg egentlig ALDRI alene hjemme. Og det har blitt et stort savn. Min partner er aldri utenfor husets fire vegger bortsett fra da vedkommende er på jobb, og siden h*n kun jobber natt er det lite jeg får nyttet meg av den "alenetiden" i bevisst tilstand.

Jeg tror jeg kan telle på en hånd, de gangene jeg har vært alene hjemme i mellom 07:00 og 23:00 i løpet av det siste halvannet året, og fremdeles ha fingre igjen.

Nå synger dette forholdet på siste verset, ikke hovedsaklig på grunn av dette, men jeg kjenner at eget liv og enge interesser vil være et kriterium for en fremtidig kjæreste.

[Gjest Illiya]

Jeg har både behov for alenetid og for å gi mannen min den alenetid han trenger. Så det hender jeg sier ja til ting jeg ikke har sånn kjempelyst til for å gi ham litt "fri".

Samme her. Er veldig glad i å ha litt tid hjemme alene, og det tror jeg han har også.

[AnonymBruker]

Tusen takk for kommentarer og innlegg, setter stor pris på det, fint å høre andres meninger.

Det er litt rart.. Vi har vell alle vært i den situasjonen hvor man fungerer som en rådgiver for en annen person/venn som har et problem av en eller annen karakter. Man gir de rådene man som utenforstående anser for å være fornuftige. Disse rådene kan vell oftes sies å være de man burde følge. Men når man havner i en lignende situasjon selv og får de samme rådene så er de ikke alltid like enkle å følge. Nå snakker jeg på generelt basis og ikke spsifikt rettet mot min problemstilling ang alenetid.

For å forklare litt nærmere så har min partner reisejobb. Borte halve året. Når han er hjemme er jeg på jobb, normal arbeidstid. Han har forpliktelser på diverse hold så det hender at han kommer sent hjem på kveldene, eller ikke av praktiske grunner. Føler derfor at den tiden jeg faktisk får er uendelig verdifull og gjør det jeg kan for å få den tiden med han. Feks har jeg planlagt trening etter jobb så dropper jeg heller den og drar hjem om jeg vet at han er hjemme eller kommer hjem innenfor den tiden jeg ville vært på trening. Det som da skjer er at jeg ALLTID er hjemme når han er hjemme, slik som frk anonym over skriver har vært et aldri så lite problemområde for henne. Blir litt redd for at jeg ødlegger forholdet pga min drivkraft til å få all den tid jeg kan med min kjære - fordi den er ganske så liten fra før av. Ikke lett å gjøre det man kanskje burde gjøre... la han få huset for seg selv når man lengter så gæli etter samvær.....

[Eatme]

slettet

Endret 26. september 2012 av Eatme

[AnonymBruker]

tenker at alenetid er ikke bare når man er vekke fra hverandre. Har venner og også opplevd i forhold, der "de" mener at siden vi var borte fra hverandre på hver sin jobb, så har man fått sin alenetid.

Det blir jo ikke helt riktig.

Her i huset jobber mannen veldig mye seine kvelder... så å dikte opp ting å gjøre kun fordi det skal passe med når han kommer hjem om kvelden for å gi han stua for seg selv blir teit.

Men i løpet av uken er jeg på kaffi med en venninne minst en gang, gjerne flere. Av og til klaffer dette med at han er hjemme slik han får huset for seg selv, av og til ikke. Han trener etter jobb, av og til er jeg med, av og til ikke.

Jeg ser fotball med venner, han er fotball med venner, og av og til sammen.

Har det vært en hektisk uke med lite oss-tid så prioriterer vi dette og avtaler at feks "imorgen handler vi, lager middag sammen og spiser sammen", eller "på tirsdag kan jeg ha mat og film klar om d passer, så kan du komme hjem i fem-tiden så får vi hele kvelden sammen". Da er det bevisst planlagt tid og det innebærer kos og avslapping og ingen mobil eller internett.

[Gjest Illiya]

Datteren min er nok et godt eksempel på en person som trenger mye alenetid.

Hun ble skikkelig lei av kjæresten sin her i vår fordi han alltid ville være sammen med henne når hun hadde mulighet. Hun var mye opptatt med eksamener, jobb og oppkjøring, men han ville jo være sammen med henne når hun hadde ledig tid utenom det. Da følte hun at hun liksom måtte "være noe" for han også, og fikk ikke slappet av og hentet seg inn den tiden.

Så dro han på jobbtur ei helg, og hun var ikke utafor rommet sitt på hele den helga. Hun som ellers gjerne ville sitte sammen med meg, særlig når jeg også var alene da (jentetid). Neida, hun var ikke å se. Hun trengte altså tid for seg selv, til bare å slappe av, slippe å måtte forholde seg til noen. Det var så tydelig den helga at hun trengte alenetid! Det var også noe hun sa selv.

Noen trenger mer alenetid enn andre, rett og slett for å hvile. Eller føle at man ikke må være noe for noen, kun for seg selv.

Med de to gikk det bra. Hun var såpass lei at hun vurderte å gjøre det slutt. Men han lærte seg at hun trengte det, og ga henne rom for det.

Det viser også at det er ulikt om man trenger å være alene for å hente seg inn eller ikke også. Kjæresten hennes hadde ikke det, så han skjønte ikke at hun hadde det behovet. Han var aldri alene, og hadde ikke lyst til å være det heller.

Mannen min sier at han ikke har behov for alenetid, men han får det likevel, fordi jeg er ute på andre ting.

Endret 29. november 2011 av Illiya