Ingen kjenner meg

[AnonymBruker]

For tiden har alle på statusen sin "Jan Olsen ga meg en H. Beskriv meg med et ord på H" Og alle får kommentarer med en gang..

Jeg kommenterte en eks-venninne og fikk en bokstav. Så satte jeg det på statusen min, men ingen kommenterte. Hvor patetisk er ikke det?? Følte meg offentlig ydmyk og måtte bare slette innlegget igjen.

Jeg prater noen ganger med folk på face. Eller kommenterer statuser etc. Og får noen ganger "likes" eller kommentarer tilbake, men det er sjeldent.

Folk vet hvem jeg er, men de har ikke fått noe forhold til meg. De ser på meg som "Åja hun ja" and thats it.. og det er jo min egen feil naturligvis.

NÅ innser jeg at jeg faktisk er ganske venneløs. Har 2-3 venninner, men de bor så langt unna. Ellers har jeg kjæresten min da, men kanke ha han som min eneste venn. Jeg verken jobber eller går på skole, begynner ikek før til høsten. Men til da vet jeg ikke hvem jegkan gå på cafe med eller bare... finne på noe med i hjembyen min. For som sagt, mine 2-3 venninner bor laangt vekk.

Flere som opplever slikt eller? :S Håper virkelig jeg klarer å få meg venner til høsten..

[AnonymBruker]

TS igjen.

Har altså aldri hatt problemer med å få meg venner. Alltid hatt en eller ti venner gjennom oppveksten. Er ikke noen outsider eller noe, men det er bare jeg selv som har vært så likegyldig til andre mennesker i det siste.

Jeg er ikke så lett å bli kjent med tror jeg. Er litt "kald" uten å egentlig mene det. men vil gjerne endre på det nå, nå som jeg plutselig har innsett at jeg faktisk er jævli outsider

[Gjest kath93]

Du er ikke alene

[Gjest fireflies]

Hvis du bor på hjemplassen din, så kjenner du vel fler enn de tre venninnene som har flyttet vekk? Du skriver jo at du bestandig har hatt flere venner gjenom oppveksten. Hva med å ta opp igjen kontakten med noen av de? Hva med kjæresten din, har han ikke noen venner som også har kjærester? Hva med å prøve og bli kjent med de jentene?

[Gjest loner]

Ey, trøst til deg TS; Før hadde jeg mange venner som gjerne ville kommentere statusen min, og gå på cafe med. Men ingen av de kjente meg egentlig.

Nå har jeg bare et par venner, men som faktisk kjenner meg.

[AnonymBruker]

Jeg har studert et annet sted enn hjembyen min hele livet. Av en grunn. Men siden jeg ble ferdig på skolen, har jeg bodd her i hjembyen min, for meg selv. Og ingen av vennene mine som jeg har gått på skole med bor i samme by :gjeiper: Derfor...

Joda.. er ikke såå lett å bare "duu gutten min, kanke du be kompisen din spørre dama si om hu vil bli kjent med meg?!" haha... Han har bare en ordentlig kompis btw. Resten er litt mer sånn.. han bare prater med på jobb and thats it. Han sier han ikke gidder å ha så mange folk rundt seg.. særing. Men jeg derimot er litt glad i å finne på ting etc.

Skakke være lett

[AnonymBruker]

Ey, trøst til deg TS; Før hadde jeg mange venner som gjerne ville kommentere statusen min, og gå på cafe med. Men ingen av de kjente meg egentlig.

Nå har jeg bare et par venner, men som faktisk kjenner meg.

Det er jo det jeg også vil ha. Og i grunn HAR. Men de bor som sagt veeldig langt unna! Er snakk om mer enn 2 timers kjøretur... Så derfor føler jeg meg ensom, fordi jeg ikke har noen å bare "hey møtes på cafe kl 17 i morra?" liksom .. :gjeiper:

[muffineline]

Skjønner hva du mener med å være kald uten å egentlig være det. Jeg er slik, men tror det har med at jeg er sjenert og usikker rundt nye og ukjente folk. Det eneste man må gjøre er å hoppe i det, finne en hobby eller noe hvor man kan bli kjent med noen.

[Chord]

For tiden har alle på statusen sin "Jan Olsen ga meg en H. Beskriv meg med et ord på H" Og alle får kommentarer med en gang..

Jeg kommenterte en eks-venninne og fikk en bokstav. Så satte jeg det på statusen min, men ingen kommenterte. Hvor patetisk er ikke det?? Følte meg offentlig ydmyk og måtte bare slette innlegget igjen.

Jeg prater noen ganger med folk på face. Eller kommenterer statuser etc. Og får noen ganger "likes" eller kommentarer tilbake, men det er sjeldent.

Folk vet hvem jeg er, men de har ikke fått noe forhold til meg. De ser på meg som "Åja hun ja" and thats it.. og det er jo min egen feil naturligvis.

NÅ innser jeg at jeg faktisk er ganske venneløs. Har 2-3 venninner, men de bor så langt unna. Ellers har jeg kjæresten min da, men kanke ha han som min eneste venn. Jeg verken jobber eller går på skole, begynner ikek før til høsten. Men til da vet jeg ikke hvem jegkan gå på cafe med eller bare... finne på noe med i hjembyen min. For som sagt, mine 2-3 venninner bor laangt vekk.

Flere som opplever slikt eller? :S Håper virkelig jeg klarer å få meg venner til høsten..

Kjenner meg virkelig igjen her.. Hvor i landet bor du? Fylke? Jeg tror uansett at det kommer til å ordne seg når du begynner med skolen, der blir det ivertfall enklere å finne venner.

Du har ikke noen hobbyer eller noe sånt? Du kan jo kanskje begynne i en klubb, eller begynne med en aktivitet?

[Erotisk Flukt]

Hva med politiske partier, frivillige organisasjoner, turklubber, idrett, andre lag, osv.? Perfekt mulighet til å treffe mennesker med like interesser. Videre kan du arrangere en liten fest hvor du ber de du kjenner om å ta med en annen person. Da kan du knytte større nettverk.

-Domino

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt slik som du beskriver. Flyttet vekk fra hjembyen allerede som 16åring for å gå på videregående (en linje som ikke fantes over alt). Knyttet sterke bånd der, men føler jeg flyttet vekk i den perioden der "alle andre" hjemme ble kjent med hverandre på en annen måte enn barne/ungdomsskolevenner. Det å bo såpass langt vekke gjorde det også vanskelig å opprettholde kontakt med venner hjemme. Skolen min hadde ikke høst og vinterferie på likt med skolene hjemme så da ble det ikke like sosialt når jeg var hjemme på ferie heller (for alle var jo på skole/jobb).

Når jeg omsider kom tilbake etter flere år vekke (rundt om i landet, også litt i utlandet) var det rundt den tiden der folk "normalt" sett flytter vekk for å studere, og jeg følte meg veldig alene. Det er ikke det at jeg ikke har venner, men alle vennene mine bor i varierende grad langt vekke så det er begrenset hvor ofte jeg treffer dem. Noen av disse har jeg også gradvis mistet kontakt med pga dette, og jeg føler ofte jeg får litt angst fordi jeg føler flere faller fra uten at jeg får nye venner. Jeg har noen venner som er fra gammelt av, men de er gutter. Har blitt kjent med noen på fest (både jenter og gutter) og vi er en liten gjeng som pleier å gå ut sammen, men det er typiske "drikkevenner", og jeg kjenner jeg savner en skikkelig venninne som ikke bor langt vekke. Det er også begrenset hvor ofte jeg faktisk går ut, det er jo dyrt, og siden jeg har kjæreste så har jeg heller ikke trangen om å gå ut på byen for å finne noen (slik som alle de single guttevennene våre har).

Jobbet noen år, og fikk erfare hvor utrolig vanskelig det er å bli skikkelig venn med folk når man jobber i motsetning til å gå på skole! Begynte å studere i høst, men da vi ikke har skole hver dag føler jeg det er litt vanskelig å bli skikkelig kjent med de i klassen utenfor skolen. Heldigvis har det ikke gått så lang tid, og jeg tror flere føler det litt som meg. Heldigvis, som deg, har jeg iallefall kjæresten min.

Når man ser alle de fantastiske statusoppdateringene på facebook føler man seg ofte litt mislykket selv om det faktisk er statusoppdateringer fra flere personer. Tror det er viktig å faktisk tenke over at det er jo ikke slik at det er alle som alltid gjør kjekke ting (det bare virker sånn)

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar! Føler meg ikke så "alene" nå lenger... hehe. Bor i Østfold. Mer detaljert tørr jeg ikke å bli :gjeiper:

Begynner snart å trene på treningssenter. (måtte bytte fordi jeg flyttet) Men det treningssenteret har dessverre ikke gruppetreninger, så det er også litt dumt da. Men ellers tenkte jeg å ta med hunden min på hundekurs snart, kanskje jeg blir kjent med noen der =)

Finner sikkert på noe! Man er jo ikke ensom for alltid heller.

[Avalon]

Har det helt likt deg.

Har en venninne som bor her, hun går på universitetet mens jeg er ferdig med utdannelsen og har jobb. Treffes nå og da. Ellers bor de andre langt unna.

Familie bor også et et stykke unna.

Det er sjelden jeg får kommentarer på mine statuser fra noen, hverken familie, venner eller kollegaer. Føler meg ofte derfor litt utenfor når jeg ser de andre får mange kommentarer.

Men, jeg har bestemt meg for å ikke la det plage meg så mye nå lenger.

Og siden det er så lite action på min FB, så har jeg tenkt å gjøre den mindre og mindre synlig for en del folk, sakte men sikkert.

Grei plass å holde kontakten med de vennene som bor langt unna, så derfor sletter jeg ikke profilen. Siden jeg er en så uinteressant person, så gjør jeg meg heller mindre synlig for de som ikke bryr seg i det hele tatt og koser meg med de som faktisk kjenner meg

[Gjest gjest]

Har det helt likt deg.

Har en venninne som bor her, hun går på universitetet mens jeg er ferdig med utdannelsen og har jobb. Treffes nå og da. Ellers bor de andre langt unna.

Familie bor også et et stykke unna.

Det er sjelden jeg får kommentarer på mine statuser fra noen, hverken familie, venner eller kollegaer. Føler meg ofte derfor litt utenfor når jeg ser de andre får mange kommentarer.

Men, jeg har bestemt meg for å ikke la det plage meg så mye nå lenger.

Og siden det er så lite action på min FB, så har jeg tenkt å gjøre den mindre og mindre synlig for en del folk, sakte men sikkert.

Grei plass å holde kontakten med de vennene som bor langt unna, så derfor sletter jeg ikke profilen. Siden jeg er en så uinteressant person, så gjør jeg meg heller mindre synlig for de som ikke bryr seg i det hele tatt og koser meg med de som faktisk kjenner meg

Hei, har det på samme måte og lurer på hvordan du "gjør den mindre og mindre synlig, sakte men sikkert"?

Som noen skrev her kan jeg også skrive statusoppdateringer, og får da et par sympati-likes og thats it. Veldig ydmykende ja.

[Avalon]

Hei, har det på samme måte og lurer på hvordan du "gjør den mindre og mindre synlig, sakte men sikkert"?

Som noen skrev her kan jeg også skrive statusoppdateringer, og får da et par sympati-likes og thats it. Veldig ydmykende ja.

Det du gjør da er at du går gjennom vennelisten din, og de du ikke vil skal se så mye trykker du da "begrenset" på.

Og når du da skriver en status er det en liten greie i hjørnet hvor du kan bestemme om det skal være offentlig eller begrenset.

Jeg er veldig dårlig til å forklare sånn som dette

[AnonymBruker]

Det du gjør da er at du går gjennom vennelisten din, og de du ikke vil skal se så mye trykker du da "begrenset" på.

Og når du da skriver en status er det en liten greie i hjørnet hvor du kan bestemme om det skal være offentlig eller begrenset.

Jeg er veldig dårlig til å forklare sånn som dette

Hvis man virkelig har et sterkt ønske om å betraktelig begrense enkelte folks tilgang til profilen sin (greit nok hvis en ikke vil at folk kan se bildene man er tagget i) bør man gå i seg selv og tenke om det ikke faktisk bare er bedre å slette disse personene. Det er veldig innlysende når folk har lagt en til på begrenset profil, og det føles litt kjipt hvis man finner ut av det ("hva har jeg gjort galt?" type følelse) i motsetning til hvis man blir slettet så legger man kanskje ikke merke til det en gang.

Med mindre det er snakk om yngre søsken/familiemedlemmer(barn/ungdom) og lignende som man ikke føler man kan slette så synes jeg at begrenset profil er en litt feig måte å unngå å slette noen på. Jeg har forståelse for at man ikke ønsker at folk man knapt kjenner eller ikke har kontakt med lenger skal ha full innsyn på profilen, men da er det bedre å slette synes jeg (er selv ganske privat som person og derfor veldig påpasselig med å slette folk jeg ikke har kontakt med, og legger heller ikke ut noe på profilen min som jeg ikke har noe imot at alle kan se).

[Gjest gjest]

Det du gjør da er at du går gjennom vennelisten din, og de du ikke vil skal se så mye trykker du da "begrenset" på.

Og når du da skriver en status er det en liten greie i hjørnet hvor du kan bestemme om det skal være offentlig eller begrenset.

Jeg er veldig dårlig til å forklare sånn som dette

Ok, sånn ja . Kanskje jeg burde begynne med det også, det er nesten litt småflaut og skrive noe og ingen svarer.

[Gjest gjest]

Hvis man virkelig har et sterkt ønske om å betraktelig begrense enkelte folks tilgang til profilen sin (greit nok hvis en ikke vil at folk kan se bildene man er tagget i) bør man gå i seg selv og tenke om det ikke faktisk bare er bedre å slette disse personene. Det er veldig innlysende når folk har lagt en til på begrenset profil, og det føles litt kjipt hvis man finner ut av det ("hva har jeg gjort galt?" type følelse) i motsetning til hvis man blir slettet så legger man kanskje ikke merke til det en gang.

Med mindre det er snakk om yngre søsken/familiemedlemmer(barn/ungdom) og lignende som man ikke føler man kan slette så synes jeg at begrenset profil er en litt feig måte å unngå å slette noen på. Jeg har forståelse for at man ikke ønsker at folk man knapt kjenner eller ikke har kontakt med lenger skal ha full innsyn på profilen, men da er det bedre å slette synes jeg (er selv ganske privat som person og derfor veldig påpasselig med å slette folk jeg ikke har kontakt med, og legger heller ikke ut noe på profilen min som jeg ikke har noe imot at alle kan se).

Hei, jeg er gjest over som spurte.

Men er det ikke litt flaut å bare ha 50 stk på vennelisten f.eks? Da tror jeg hadde slettet hele profilen istedet... For det er jo egentlig ikke så mange man har kontakt med i hverdagen.

[Gjest Katten.]

Facebook er ingen reell pekepinne på ens reelle liv.