En misshandlers tillståelse

[Gjest Mann2]

Ser at min kone skriver en del på dette forumet. Hun prøver å slette loggen sin, men hun glemmer det innimellom. Regner med at hun sletter loggen fordi hun er redd for at jeg skal oppdage at hun mulig skriver om meg her inne.

Min kone blir misshandlet, misshandlet av meg. Jeg, en voksen mann på 32 år, smart og oppegående, slår min kone.

Vi har vært sammen i 3 år nå. Jeg slo henne første gangen etter ca 6 mnd sammen. Jeg klappet til henne for at hun ikke skulle si meg imot og for å få slutt på diskusjonen.

Etter det så har det eskalert til å bli mere hardhente konfrontasjoner. Min kone er en nydelig skapning, pen, snill, veltalende, men svak, for svak til at hun klarer å reise fra meg.

De første gangene jeg slo truet hun med å gå fra meg, jeg anget grusomt,var kvalm med dårlig samvittighet ovenfor henne, tryglet om tilgivelse og om at hun ikke måtte gå fra meg. Hun ble hos meg og etter en stund forsvant den dårlige sammvitigheten min. Jeg bruker vold som ett redskap i mitt ekteskap. Det virket de første gangene jeg brukte det, og derfor bruker jeg det når hun sier meg imot, oppfører seg dårlig, skammer meg ut osv. Må si at i disse dager behøver jeg ikke bruke det mye.

Hun har vel "lært" hvordan hun skal omgåes meg nå. Hun er alltid smilende, oppvartene, huslig og varm. Hun holder ett plettfritt hjem, er alltid støttende, på utsiden så virker hun vel som en utrolig lykkelig kone med en mann som tjener bra og som kjøper pene ting til henne fordi han elsker henne så høyt.

Mulig rart å høre meg si dette, men jeg elsker henne utrolig høyt.

Selvsagt elsker jeg henne, hun behandler meg som en GUD selvom jeg behandler henne som ingenting.

Hun har lært kunsten å lyve gjennom årene, hun har lært kunsten å sminke vekk blåmerkenen, hun kan det å gråte når ingen ser henne.

Jeg har i de siste par årende ikke hatt noe særlig sammvitighet over det jeg gjør. Har ikke lagt hånd på henne så ofte som i begynnelsen, hun vet jo nå hva som setter meg i gang. Ikke tro at jeg ikke vet at det jeg gjør er forkastelig, for det vet jeg. Det vet vi alle som slår, så ikke tro den undskyldningen om at "Beklager jeg viste ikke bedre kjære", for det er bare tull.

Selvsagt vet jeg at når jeg slår min kone som er mye mindre en meg så skader jeg henne. Jeg vet at det gjør utrolig vondt å få ett hardt slag over kinne, for å ikke snakke om at det er utrolog ydmykene. Jeg vet jeg det, for det er disse to grunnene at vold virker. Hadde det ikke gjort vondt og vært ydmykenede så ville ikke min kone reagere som hun gjør og ikke gidd meg det resultatet jeg vil ha med å slå henne. Menn som slår kan vel argumenteres mot at er smarte menn, men vi er ikke så dumme at vi ikke vet konsekvensene av hva vi gjør.

I går skjedde det igjen. Jeg kom hjem fra å ha vært bortreist hele uken, jeg var noe sliten og gretten. Min kone var på badet og hun åpnet ikke døren når jeg banket på. Jeg ble utrolig sint, skjønnte jo at hun gjorden noe hun ikke ville jeg skulle se. Jeg konfronterte henne når hun kom ut. Men hun bare ungikk meg og spørsmålene mine. Jeg gav henne en klapp i fjeset, men hun nektet. Jeg ble utrolig sint og slo henne flere ganger. Hun bare gråt.

Jeg satte henne på sengen, mens jeg gikk inn på badet. Lette gjennom hyller og skap for å se hva hun hadde drevet med.

I dag er jeg ikke på jobb som jeg regner med dere har skjønt. Min koner er ikke her hos meg, jeg har sent henne til min mor og min far som bor litt utenfor byen. Jeg kjørte henne ditt i går kveld. Du skulle sett min mors ansiktsutrykk når hun så jeg komme med min kone som var full av tårer og stygge merker i ansiktet. Hun trodde førs at vi hadde vært i en ulykke.

Jeg gav bare mine foreldre den korte versjonen. Ingen av de klarte å si så mye som ett ord. Ikke det at min mor behøvde å si noe, etter utrykket i øynene hennes å dømme så kommer hun nok ikke til å ville ha noe mer med meg å gjøre.

Jeg har nå kontsktet min familie advokat, og innformert han om at min kone og jeg skal skilles. Det er ikke hun som ber om dette, det er jeg. Hun klarer jo ikke gå fra meg uansett hva jeg gjør mot henne.

Jeg må få de juridiske tingene i gang ang skilsmissen, så må jeg finne meg ett nytt sted å bo. Min kone får vårt hus, hun har jo ingen jobb. Hun har jo brukt de siste årene på å være min "perfekte" kone. Jeg håper å forlate henne i løpet av uken, i mellomtiden så bor hun hos mine foreldre.

Jeg tjener godt så hun kommer til å få ett godt oppgjør i skilsmissen, jeg skal ikke lage noe bråk for henne der. Håper at hun kan klare å skaffe seg et bra liv etter meg. hvis jeg ikke har ødelagt henne for mye, håper også at jeg ikke ber henne komme tilbake til meg, for jeg er redd for at hun kan finne på å gjøre det. Det er grunne til at jeg kjørte henne til mine foreldre så de kunne se hva jeg har gjort med henne. De elsker henne veldig høyt å kunne aldri stå å se på at jeg behandler henne sånn.

Hva nå? Jeg vet ikke. Nå er jo katta ute av sekken. Hele min familie, hele hennes familie og alle våre venner vet snart hvordan jeg har behandlet min kone gjennom disse årene.

Gjør dette meg til en god mann som endelig innså sine handlinge og gjorde det rette for sin kone? Nei, noen god mann kommer jeg aldrig til å bli. Mine handlinger har jeg vært klar over hele tiden, men jeg har ikke gjort noe med de. Ikke før nå.

Skjønnte etter det jeg fant på badet at jeg ikke kan være den del av hennes liv mer. Hun fortjener et helt annet liv en det hun har med meg, jeg har bare ikke ville gi det til henne. Men nå må jeg gi det til henne, jeg har ikke noe valg. Hadde jeg hatt ett valg så hadde jeg vel mulig holdt henne hos meg.

Men hun må få begynne ett liv uten meg nå. Ett godt liv for henne håper jeg. Et trykkt liv, uten vold.

Det jeg fant på badet var en graviditets test, en positiv en.

Jeg kan leve med (tydelig vis) å være en voldlig ektemann, men ikke å være en voldelig far.

[Gjest]

Jeg blir kvalm av deg.

[Gjest Minni]

Håper aldri du får lov til å treffe ditt barn.

Håper din kone setter politiet på deg og at du blir buret inne for resten av livet

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det bare ikke. Du sier du elsker din kone. Men hvordan kan du da påføre henne den fysiske og psykiske smerten??

[Gjest Madelene1]

Jævla idiot! Du er faen ikke en mann du er et jævla udyr!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere på dette innlegget.

Det er utrolig kvalmende å lese at noen menn kan oppføres seg så jævlig.

Hadde du tatt ansvar for oppførselen din hadde ikke kjørt henne til foreldrene dine. Du hadde oppsøkt hjelp for å takle sinne ditt.

Det er ikke ditt valg å avslutte ekteskapet alene.

Du skal bli far. Vis at du er en mann som tar ansvar for familien din, ikke feig ut med halen mellom bena!

Oppsøk hjelp for å takle sinnet ditt uansett!!

[mousepad]

Syntes at all vold er bannlyst, men lurer på hvorfor du greier å være en voldelig ektemann, men ikke en voldelig far?

Det er enkelt å være sint på deg og å bli provosert av at du har gjort ting mot din kone som ingen fortjener å måtte oppleve.

Syntes du burde gå til behandling, for selvom dere flytter ifra hverandre, så vil dere jo fremdeles ha et barn sammen som forjener å slippe å være redd for at pappa skal slå.

Du blir ikke kvitt problemet selv om du flytter ifra henne, problemet er jo i deg, så hvis du ikke gjør noe med det, vil det ikke gå bort, selvom du flytter ifra din kone.

[AnonymBruker]

Du kan pelle deg ut i dag din drittsekk!

[Gjest Kevlarsjäl]

Du får ikke noe sympati fra meg, nei. Du kan skrive så tåredryppende du bare vil, men det er ingenting som kan gjøre opp for at du har slått kona di. Ikke engang et heftig skilsmisseopprør og en unnskyldning på kg. Jesus.

[AnonymBruker]

Kan moderator ta IP-adressa hans? Han innrømmer ganske grovt lovbrudd her. Dette burde dere gå videre til politiet med.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke svare deg som de andre, selv om jeg heller ikke kalrer å forstå at du kan skade den personen du elsker. Du har nå innsett at du ikke er bra for henne, og jeg vil rose deg for det du nå ahr gjort. Du har gitt henne en mulighet til å få støtte og hjelp utenifra, og da fra dine egne foreldre. Det syns jeg det står stor respekt av.

Jeg tror du kan få hjelp til å klare å beherske deg, men du må ville det selv. Det er et eller annet som trigger deg til å behandle henne slik, og det er det du må finne ut hva er. Hvorfor blir du så sint? Søk hjelp hos din egen lege, og jobb med deg selv. For om du ikke klarer å gjøre det for deg selv, så gjør det for ditt ufødde barn som kanskje snart kommer til verden. Barnet ditt fortjener faren sin, men da må faren også ha jobbet med seg selv. Du har nå en del måneder på deg før barnet kommer, bruk den tiden på den hjelpen du behøver for å bli den beste faren du kan tenke deg.

Si til deg selv at dette er siste gangen du har lagt en hånd på et annet menneske, og ingen fortjener en slik behandling.

[Sophie-Ann]

Du må oppsøke hjelp NÅ!! Ellers mister du både kone og barn. Du fortjener ikke å ha en familie sånn som du holder på nå. Legg deg selv inn og få hjelp. Oppgi alt for din kone og ditt kommende barn, så er det kanskje en bitteliten sjanse for at du har en familie om 1 år.

[Gjest Wanted]

Forkastelig.

Men Gud så bra at du forlater henne. Kanskje hun møter en ny og god mann som dekke over sårene du har påført henne.

Håper du skammer deg resten av ditt liv. Mest sannsynlig vil det også komme fram ovenfor barnet ditt at pappaen pleide å banke mammaen hans.

[AnonymBruker]

Jeg håper du, etter at alt det andre praktiske er i gang eller ferdig, kontakter alternativ til vold eller noen andre som kan hjelpe deg. Om du skal bli en god far så er du nødt til å gjøre noe. Mener jeg.

Det som er gjort kan ikke gjøres om. Det du gjør nå står det respekt av.

Jeg har stått på andre siden, om ikke akkurat i samme situasjon - så føles det veldig likt det du beskriver.

Dette er min erfaring, og jeg antar fra det du skriver at mannen jeg var sammen med hadde en helt annen bakgrunn/barndom enn deg. Men jeg har mest medfølelse med ham, at han var så frustrert at det å bruke fysisk og psykisk vold og makt ble en midlertidig løsning for ham. Det ga ham en følelse av kontroll - men tankene mine og følelsene mine klarte han ikke å kontrollere. Det er han som sitter igjen uten nettverk, alene. Som fortsatt føler at det var like mye min skyld - om jeg ikke hadde.......

Jeg vil aldri stole helt på ham igjen, men om han hadde gått i terapi og jeg ikke hadde spontanabortert - så ville jeg jobbet med å finne en løsning hvor han kunne bidra positivt i livet til barnet vårt.

[mousepad]

Du får ikke noe sympati fra meg, nei. Du kan skrive så tåredryppende du bare vil, men det er ingenting som kan gjøre opp for at du har slått kona di. Ikke engang et heftig skilsmisseopprør og en unnskyldning på kg. Jesus.

Det er kanskje hans evne til å lage tåredrykkende, sympativekkende historier som har gjort at ikke kona hans allerede har gitt ham som fortjent og bedt ham dra dit pepper'n gror.

Endret 25. november 2011 av mousepad

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet. Spørsmål angående ryddingen kan stiller på pm.

Kråkesaks.

[Gjest OlaOla]

Tråden er ryddet. Spørsmål angående ryddingen kan stiller på pm.

Kråkesaks.

Øh

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet. Spørsmål angående ryddingen kan stiller på pm.

Kråkesaks.

[aphelion]

Ts, du er jo ingen mann. Du er en gutt. Menn er voksne og klarer å romme sine egne følelser. Gutter handler på impulsene sine. Du har ikke klart å bli voksen.

[nissejenta]

Forkastelig.. kom deg ut av landet og vis deg aldri mer her!

Endret 25. november 2011 av nissejenta