Angsten dreper meg!

[Gjest Hum]

JEG BLIR GAL.

Jeg klarer jo ikke svare læreren min på skolen nesten (Fordi jeg ikke kjenner han.) alle gir meg opp. (Var hos psykolog 15 nov) og skulle få en tlf om ny time hos en annen, men har de ringt? NEIDA.

Alle bare driter i meg go gir meg opp.

I tilegg er jeg møkk deprimert og vil bare dø

Også tør jeg ikke dra til legen min, men virker som jeg må det.. :s

Noen tips? ://

[The Kitten]

Hvor gammel er du?

[Mally]

Om du ikke vil dra til legen, kan du få det bedre med å ringe til Røde kors-telefonen for barn og unge på tlf.nr 800 33 321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Du kan også ringe Alarmtelefonen for barn og unge: telefonnummer 116111. Åpent kl. 15–08 (når barneverntjenesten har stengt). Døgnåpen telefon i helgene. Og du kan ta kontakt med barneombudet: Ring 22993950. Åpent kl. 09–15. På nett: barneombudet.no

Du kommer til å få det bedre etter hvert når du skaffer deg mer hjelp til å finne ut av dette. Lykke til!

[vinterspeil]

Har du noen som kan hjelpe deg å ta kontakt med legen eller ringe opp psykologen? En venn, slektning eller andre du stoler på?

Jeg har hatt endel angst i mitt liv og jeg vet at det går over, så gi ikke opp!

[Gjest Hum]

Jeg er 21, så kan ikke akkurat kontakte barnevernet. Men gjelder det samme med tlf, tør ikke bare ringe noen å snakke...

før så fikk jeg oppfølgning, men når jeg ble ove 18, så var det liksom bare å drite i meg virka det som. Så nei har ikke akkurat noen som kan ringe for meg. Hadde før ..

Angsten går ikke bare over av seg selv. har hatt dette siden jeg var 12.. om ikke enda lengre!

[vinterspeil]

Nei, den går ikke over av seg selv, men det er fullt mulig å bli kvitt den.

Har du prøvd medisiner? Har du noen som kan ringe for deg og være med deg?

[Mally]

Du kan også snakke med folk på nettet om dette er lettere Jeg visste ikke hvor gammel du er, men når du er 21 vil jeg nå si at du går under barn og unge. Tror disse kan hjelpe deg, og vil helt sikkert snakke med deg

[Gjest Hum]

Det er mulig. Men da hjelper det ikke med psykologer som gir f

Ja, har gått på medisiner tidligere. Sluttet på de første fordi jeg fikk utslett og ble likegyldig til alt.

De andre fikk jeg av en psykolog jeg hadde for 3 år siden, og han sluttet så fikk aldri fornyet resepten min...

Vil igrunn ha tabletter, da gjør jeg hvert fall "noe" for å få det bedre, enn å bare syte på et forum!

Det er lettere å snakke på nett, men hjelper ikke på samme måten!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har slitt med angst og depresjon i over 7 år. I dag er jeg frisk. Nå vet jeg ikke så mye om deg, men i utgangspunkte er angst/depresjon noe som man kan komme seg ut av, selv om du ikke ser noe utvei nå. Jeg hadde aldri trodd at jeg kan ha det så bra som jeg har det i dag.

Skulle du tilfeldigvis bo i Bergen kan jeg tipse om et godt behandligstilbud med kort ventetid. Gi beskjed i tråden her om det er aktuelt.

[Gjest hum]

Bor nok i Oslo :-(

Men jeg får ikke til å snakkee. Det låser seg HELT. Så det funker ikke å behandle meg.

I den ene rapporten så står at det at de kanskje tror jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke klarer å snakke med folk jeg ikke kjenner ogsånn. Husker ikke hva den heter.. begynner på S og er to ord.. andre begynner på M

Det er noe man får når man er liten :s og ikke klarer å bli kvitt eller noe...

[AnonymBruker]

selektiv mutisme?

Jeg er lærer, og har et par stumme studenter. Alt jeg vil er at de skal ha det bra! Snakk med læreren din. Fortell hvordan du har det. Alle andre VIL at du skal lykkes og at du skal ha det bra.

[Gjest hum]

Ja, stemmer det.

jeg går privatist, så har forskjellige lærere i alle fag, og vi har ikke noe "forhold"..

Hva tenker du om de da? for jeg føler meg dum som et brødhue.. nå virker det som du allerede er klar over at de har det da, jeg kommer ikke til og fortelle at jeg har sosial angst til noen av lærerne mine, så da får jeg heller slite :-(

[Gjest lily]

Ja, stemmer det.

jeg går privatist, så har forskjellige lærere i alle fag, og vi har ikke noe "forhold"..

Hva tenker du om de da? for jeg føler meg dum som et brødhue.. nå virker det som du allerede er klar over at de har det da, jeg kommer ikke til og fortelle at jeg har sosial angst til noen av lærerne mine, så da får jeg heller slite :-(

Hva med å snakke med legen din? Jeg hadde selv en tøff periode og snakket med legen, som var overraskende flink til å hjelpe meg med nye tankemåter.

Du er ikke dum. Utifra måten du skriver på så vil jeg si at du er smartere enn de fleste av mine studenter. Du har det bare tøft akkurat nå, og alle har perioder hvor livet er tungt. Dette er bare en fase, og det vil ordne seg. Jeg hadde selv en tid hvor jeg virkelig følte at nå var ikke livet verdt å leve..men så passerer tiden og ting blir bedre..

Kuren er å møte frykten. Om det er å starte en samtale med noen du frykter, så prøv det. Og så skal du se at du faktisk overlever det og takler det helt fint etterhvert! Hva er det verste som kan skje om du prater med noen? Hva så om de tenker det og det om deg? Det er ikke viktig hva andre synes. Jeg synes du skal se for deg deg selv i den situasjonen som du frykter aller mest og tenke "So what! Drit i dem!" Si det inne i deg selv 20 ganger.

[Gjest hum]

Jo, nå har jeg tenkt i to uker på å ringe legen min, for å bestille time, men har enda ikke turt, så da sier det seg jo at det ikke er store "håpet".

Jeg har gråtet meg i søvn fler netter, go har bestemt at dagen etter SKAL jeg ringe. Men etter litt søvn er det som oftest litt lettere, og da tenker jeg bare at det går over, så da lar jeg vær å ringe. Men jeg kommer jo tilbake hele tiden, skulle tro jeg var bipolar med mine humørsvingninger...

Når jeg snakker lavt, mumler og ser en helt annen vei, så er det ikke akkurat fristende å starte en samtale med mindre jeg må.

Lærer på barneskolen du da eller? Hehe.. søtt sagt uansett:)

[vinterspeil]

Hva med å skrive et brev til fastlegen din og forklare hvordan du har det? Det har jeg gjort flere ganger, selv om jeg ikke har samme diagnose som deg ... Og det har vært produktivt.

[Gjest hum]

Syns det er så flaut! :S

Hvordan gjorde du det da? bestilte time, og ga han /hun brev når du kom?

Mamma sendte med et brev engang .. følte jeg som den duste som ikke kunne snakke selv.

[vinterspeil]

Syns det er så flaut! :S

Hvordan gjorde du det da? bestilte time, og ga han /hun brev når du kom?

Mamma sendte med et brev engang .. følte jeg som den duste som ikke kunne snakke selv.

Jeg har gjort det litt forskjellig. En gang skrev jeg et laaangt brev der jeg ba om å få satt opp time etter at legen hadde lest det. Andre ganger har jeg hatt med meg kortere brev som jeg har gitt legen når jeg kom dit.

Det er ikke flaut!! Mange gjør det, og du gjør det for din egen skyld. Man må bli flinkere til å ta vare på seg selv.

[AnonymBruker]

Sliter en del med angst selv, men hos meg går det mer i perioder.

Det begynner som regel med et eller annet problem (som mange ville ansett som en bagatell), også er det i gang. Jeg greier ikke å tenke på annet, og å holde en samtale med noen blir umulig. Jeg trekker meg automatisk ut av sosiale sammenhenger, fordi jeg ikke greier å fokusere på det som skjer rundt meg, blir helt innelåst i mitt eget hode.

Jeg er også livredd for å prate med noen når jeg er midt oppi en angstperiode, bare det å gå i butikken blir skummelt. Det er da nettet er greit å ha. For her slipper man å holde en samtale flytende; her kan man kommunisere i sitt eget tempo.

Er det noe spesielt som trigger angsten hos deg? Jeg for min del, er vertfall livredd for sykdommer. Ikke smittsomme sykdommer, men heller den typen som oppstår som et resultat av gener.

Min familie er ikke nedlesset i genetiske lidelser, men det finnes såklart noe snusk her og der, så jeg vet at jeg - som veldig mange andre mennesker - kan i løpet av livet bli rammet av genetisk betingede plager. Likevel så går jeg rundt 24/7 og har panikk for at jeg skal begynne å plages.

Jeg prøver å fortelle meg selv at hvis jeg blir rammet så blir jeg rammet, uansett om jeg bekymrer meg eller ikke. Men greier uansett ikke å ta meg sammen, og frykten løper løpsk. Jeg føler at jeg kaster bort masse tid på å bekymre meg for noe som ennå ikke er et problem, at jeg tar sorgene på forskudd. Bruker mye tid på å lese om sykdommer, angrer meg nesten på at jeg ikke valgte legestudiet.

For har store vansker med å konsentrere meg om det jeg faktisk studerer...

Kort oppsummert så har jeg angst for alt jeg selv ikke kan styre. Men flyskrekk har jeg ikke - for jeg er ikke redd for å dø.

Angsten spiser opp mye av meg og tiden min, og ødelegger for meg på alle områder. Skulle ønske jeg greide å slappe mer av.

Det eneste som hjelper meg er å trene. Forleden fikk jeg skikkelig angstanfall og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, begynte å hyperventilere og følte meg kvalm. Jeg bestemte meg for å dra på joggetur, og løp 1,5 mil. Husket nesten ikke hvor jeg hadde løpt da jeg kom hjem, alt hadde gått helt på autopilot, men følte meg vertfall mye roligere til sinns

Trener du?

[Nabokona]

Sliter en del med angst selv, men hos meg går det mer i perioder.

Det begynner som regel med et eller annet problem (som mange ville ansett som en bagatell), også er det i gang. Jeg greier ikke å tenke på annet, og å holde en samtale med noen blir umulig. Jeg trekker meg automatisk ut av sosiale sammenhenger, fordi jeg ikke greier å fokusere på det som skjer rundt meg, blir helt innelåst i mitt eget hode.

Jeg er også livredd for å prate med noen når jeg er midt oppi en angstperiode, bare det å gå i butikken blir skummelt. Det er da nettet er greit å ha. For her slipper man å holde en samtale flytende; her kan man kommunisere i sitt eget tempo.

Er det noe spesielt som trigger angsten hos deg? Jeg for min del, er vertfall livredd for sykdommer. Ikke smittsomme sykdommer, men heller den typen som oppstår som et resultat av gener.

Min familie er ikke nedlesset i genetiske lidelser, men det finnes såklart noe snusk her og der, så jeg vet at jeg - som veldig mange andre mennesker - kan i løpet av livet bli rammet av genetisk betingede plager. Likevel så går jeg rundt 24/7 og har panikk for at jeg skal begynne å plages.

Jeg prøver å fortelle meg selv at hvis jeg blir rammet så blir jeg rammet, uansett om jeg bekymrer meg eller ikke. Men greier uansett ikke å ta meg sammen, og frykten løper løpsk. Jeg føler at jeg kaster bort masse tid på å bekymre meg for noe som ennå ikke er et problem, at jeg tar sorgene på forskudd. Bruker mye tid på å lese om sykdommer, angrer meg nesten på at jeg ikke valgte legestudiet.

For har store vansker med å konsentrere meg om det jeg faktisk studerer...

Kort oppsummert så har jeg angst for alt jeg selv ikke kan styre. Men flyskrekk har jeg ikke - for jeg er ikke redd for å dø.

Angsten spiser opp mye av meg og tiden min, og ødelegger for meg på alle områder. Skulle ønske jeg greide å slappe mer av.

Det eneste som hjelper meg er å trene. Forleden fikk jeg skikkelig angstanfall og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, begynte å hyperventilere og følte meg kvalm. Jeg bestemte meg for å dra på joggetur, og løp 1,5 mil. Husket nesten ikke hvor jeg hadde løpt da jeg kom hjem, alt hadde gått helt på autopilot, men følte meg vertfall mye roligere til sinns

Trener du?

Hei, ville bare gi deg en klem og si at du må huske GPS neste gang du er på løpetur

Enig i at løping er god medisin:)

[Gjest hum]

Sier noe der, jeg tar virkelig ikke vare på meg selv. Bare utsetter problemer på problemer, og lar de forblir :S