Hva har du "gjort" før 30?

[Gjest 30]

jeg har funnet meg en mann jeg liker veldig godt. Vi er begge 30.

Jeg føler meg bra sammen ham, eller på de fleste punkter.

Men jeg føler liksom at jeg ikke har gjort noe med livet, i sammenligning med ham.

Han skryter aldri, men har gjort så mye. Kan hende er dette bare 30-års krise, hva vet jeg.

Uansett, denne mannen har to bachelorgrader, en master, gitt ut CDer som han har vunnet priser med, gitt ut flere bøker, har et barn fra et tidligere forhold som gikk bra, men de skle bort fra hverandre, han har bodd i Italia og i Tyskland, og snakker begge språkene sånn nogenlunde. Han har ikke lån, tvert imot 2mill etter de delte huset (han har arvet fra besteforldre). Jeg derimot, 30 år, to halvseriøse forhold bak meg, utdannet sykepleier, mislykket bildekunstner (kanskje ikke misslykket, men fikk aldri gjort noe med interessen). Er jeg en dårlig fangst? Eller? Jeg føler meg stusselig...

[o..o]

Hvis man legger sammen alt man har på CVen, så blir det jo mye.

Jeg ser ikke på meg selv som veldig oppegående,

men hvis jeg tenker etter er det lett å finne mange sånne ting,

som tilsammen kanskje kan virke truende.

Tror dette kommer av din usikkerhet, mer enn at han er en superhelt.

[Gjest Heloise]

Nei du er den han vil ha! Uansett hva du har "oppnådd"! Det er vel det viktigste

Jeg har ingen utdannelse, men jeg har reist! Jobbet og reist, og kost meg. Jeg maler og tegner men det er ingen kunstner jeg er fordet. Det viktigste er at du er tilfreds med livet ditt. Er du ikke det, så må du rett og slett gjøre noe med det Det er livet DITT tross alt.

Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg ikke har utdannelse og ikke er noe "tess". Men jeg har innfunnet meg i det, fordi jeg har ingen interesse av å tilbringe halve livet på en skolebenk for å så kanskje ikke få jobbet med det alikevel, kanskje ikke engang ønske den utdannelsen lenger etter den er ferdig. Jeg har en jobb jeg trives i og som jeg ikke tar med meg hjem , tjener godt, har ingen gjeld (enda), kan bruke fritiden min på hva jeg vil ( = reise).

Jeg har det egentlig helt fint, selvom jeg ikke har noen grad i noesomhelst, jeg er ikke "viktig" eller "interessant" i mange andre sine øyne - Men Hvem Bryr Seg. Det er mitt liv, min tid, det er meg det gjelder.

Oh kjæresten valgte meg ikke for fasaden og statusen. Men fordi jeg er meg!

[AnonymBruker]

Jeg er nok en av dem som ikke har "opplevd" så mye før jeg ble 30. Jeg er ganske hjemmekjær av meg, og har reist på kortere ferier i Europa (ikke nødvendigvis charter, men heller ikke turer til India etc), men har ikke bodd i andre land feks, ikke vært på utveksling.

Jeg har studert og flyttet tilbake til hjembyen og kjøpt hus og planlegger barn. En ganske kjedelig oppskrift på et helt vanlig A4 liv. Men en viktig del i dette er at jeg ikke kjenner at jeg har gått glipp av noe, jeg har ikke har ingen uoppfyllte drømmer. Jeg har levd slik jeg ønsker, jeg har hatt spennende studier, spennende jobber, spennende venner. Jeg liker det nære i livet, jeg liker å buke tid på menneskene jeg har rundt meg. Jeg har ikke et behov for å utrette de store bragdene eller gjøre de store oppdagelsene. For mange høres nok dette ufattelig kjedelig ut, men for meg lever jeg akkurat det livet jeg ønsker å leve. Jeg har jobbet for å få meg et godt liv som jeg er lykkelig i, jobbet for å få gode stabile venner rundt meg, for å være en del av familien min og ha dem nær, jobbet for å lage et hjem.

Dersom jeg en dag skulle få behov for å reise, oppleve mer eller utrette langt andre ting enn det jeg har gjort til nå så tar jeg det når det kommer. Det er ikke alle som har behov for å leve et storslått liv, med champagne, reiser, bokutgivelser etc. De aller fleste av oss har helt normale liv, hvor vi opplever lykke også i de små dagligdagse tingene i løpet av dagen.

Jeg har bekjennte som jeg vet ser på meg som kjedelig, blndt dem har du de som har vært på utveksling to ganger, jorden rundt reiser, som dykker, klatrer og hopper i fallskjerm. Men jeg tenker at jeg er gankse heldig som finner den samme lykken som dem, men i mer hverdagslige opplevelser. Jeg trenger ikke de store hendelsene for å finne samme rus og lykke som det de opplever på sine reiser feks.

Men om man ikke er som meg, om man ikke finner den store lykken i det helt normale og hverdagslige, så må man se på hva annet man kan gjøre for å leve det livet man lever. Poenget mitt er bare at man ikke kan sette to liv opp i mot hverandre og måle ut i fra ytre sukksessfaktorer, det hele handler om hvor VI opplever lykke og trivsel. Noen mennesker ønsker seg de store opplevelsene, men det betyr ikke at det er ok å være lykkelig uten dem heller. Noen opplever de store øyeblikkene som forandrer en i de store opplevelsene, mens andre kan oppleve store øyeblikk som forandrer en i de mindre hverdaglige hendelsene.

På den andre siden kan jeg også legge til en stor rekke andre opplevelser til min CV, som har vært med på å forme mitt liv, som kanskje gjør at jeg har opplevd mer på andre områder i livet. Jeg har mistet en mor i kreft, har en søster som er psykisk syk og jeg har i perioder måttet ta meg av hennes barn, jeg har vært på utallige besøk på psykiatrisk avdeling, jeg har vært i gjennom en tøff oppvekst med mobbing, jeg har vært i gjenom forhold som ikke har vært bra for meg, jeg har måttet ta avstand fra mennesker i livet mitt som ikke var bra for meg etc. Livet mitt på utsiden er veldig A4, og jeg er ikke den store eventyrlystne personen, men går man mer inn i mitt liv vil man også se at jeg har store ting jeg har oppnådd på det personlige plan, og som definitivt er med på å gjøre meg til en spennende person selv uten de store eventyrene.

Det jeg prøver å si er at vi alle har opplevd livsdefinerende store øyeblikk, noen av oss opplever dem i reiser og store bragder man oppnår, mens andre har de livsdefinerende hendelsene i hverdagsutfordringene. Vi har alle vår historie som vi kan fortelle om hva som gjør oss til hvem vi er. Og en hver historie vil være en spennende historie, fordi det er nettopp de opplevelsene vi selv ser at vi har vokst på som er de store og viktige øyeblikkene i livet. For meg var det situasjoner omkring liv, død, familie etc. for andre er det reiser, kunst, musikk osv.

Så lenge man lever etter drømmene sine, og ikke har holdt tilbake noe i livet fordi man ikke tør, så har man en spennende livshistorie å fortelle og en spennende historie bak de valgene man har tatt i livet. Det er ikke før man kjenner at man ikke har fått levd ut drømmene sine at man står i fare for å selv kjenne at man lever et kjedelig liv.

[Belle]

Jeg er nok en av dem som ikke har "opplevd" så mye før jeg ble 30. Jeg er ganske hjemmekjær av meg, og har reist på kortere ferier i Europa (ikke nødvendigvis charter, men heller ikke turer til India etc), men har ikke bodd i andre land feks, ikke vært på utveksling.

Jeg har studert og flyttet tilbake til hjembyen og kjøpt hus og planlegger barn. En ganske kjedelig oppskrift på et helt vanlig A4 liv. Men en viktig del i dette er at jeg ikke kjenner at jeg har gått glipp av noe, jeg har ikke har ingen uoppfyllte drømmer. Jeg har levd slik jeg ønsker, jeg har hatt spennende studier, spennende jobber, spennende venner. Jeg liker det nære i livet, jeg liker å buke tid på menneskene jeg har rundt meg. Jeg har ikke et behov for å utrette de store bragdene eller gjøre de store oppdagelsene. For mange høres nok dette ufattelig kjedelig ut, men for meg lever jeg akkurat det livet jeg ønsker å leve. Jeg har jobbet for å få meg et godt liv som jeg er lykkelig i, jobbet for å få gode stabile venner rundt meg, for å være en del av familien min og ha dem nær, jobbet for å lage et hjem.

Dersom jeg en dag skulle få behov for å reise, oppleve mer eller utrette langt andre ting enn det jeg har gjort til nå så tar jeg det når det kommer. Det er ikke alle som har behov for å leve et storslått liv, med champagne, reiser, bokutgivelser etc. De aller fleste av oss har helt normale liv, hvor vi opplever lykke også i de små dagligdagse tingene i løpet av dagen.

Jeg har bekjennte som jeg vet ser på meg som kjedelig, blndt dem har du de som har vært på utveksling to ganger, jorden rundt reiser, som dykker, klatrer og hopper i fallskjerm. Men jeg tenker at jeg er gankse heldig som finner den samme lykken som dem, men i mer hverdagslige opplevelser. Jeg trenger ikke de store hendelsene for å finne samme rus og lykke som det de opplever på sine reiser feks.

Men om man ikke er som meg, om man ikke finner den store lykken i det helt normale og hverdagslige, så må man se på hva annet man kan gjøre for å leve det livet man lever. Poenget mitt er bare at man ikke kan sette to liv opp i mot hverandre og måle ut i fra ytre sukksessfaktorer, det hele handler om hvor VI opplever lykke og trivsel. Noen mennesker ønsker seg de store opplevelsene, men det betyr ikke at det er ok å være lykkelig uten dem heller. Noen opplever de store øyeblikkene som forandrer en i de store opplevelsene, mens andre kan oppleve store øyeblikk som forandrer en i de mindre hverdaglige hendelsene.

På den andre siden kan jeg også legge til en stor rekke andre opplevelser til min CV, som har vært med på å forme mitt liv, som kanskje gjør at jeg har opplevd mer på andre områder i livet. Jeg har mistet en mor i kreft, har en søster som er psykisk syk og jeg har i perioder måttet ta meg av hennes barn, jeg har vært på utallige besøk på psykiatrisk avdeling, jeg har vært i gjennom en tøff oppvekst med mobbing, jeg har vært i gjenom forhold som ikke har vært bra for meg, jeg har måttet ta avstand fra mennesker i livet mitt som ikke var bra for meg etc. Livet mitt på utsiden er veldig A4, og jeg er ikke den store eventyrlystne personen, men går man mer inn i mitt liv vil man også se at jeg har store ting jeg har oppnådd på det personlige plan, og som definitivt er med på å gjøre meg til en spennende person selv uten de store eventyrene.

Det jeg prøver å si er at vi alle har opplevd livsdefinerende store øyeblikk, noen av oss opplever dem i reiser og store bragder man oppnår, mens andre har de livsdefinerende hendelsene i hverdagsutfordringene. Vi har alle vår historie som vi kan fortelle om hva som gjør oss til hvem vi er. Og en hver historie vil være en spennende historie, fordi det er nettopp de opplevelsene vi selv ser at vi har vokst på som er de store og viktige øyeblikkene i livet. For meg var det situasjoner omkring liv, død, familie etc. for andre er det reiser, kunst, musikk osv.

Så lenge man lever etter drømmene sine, og ikke har holdt tilbake noe i livet fordi man ikke tør, så har man en spennende livshistorie å fortelle og en spennende historie bak de valgene man har tatt i livet. Det er ikke før man kjenner at man ikke har fått levd ut drømmene sine at man står i fare for å selv kjenne at man lever et kjedelig liv.

[Knirke]

Jeg føler litt av det samme... Dvs gjorde. Jeg er snart 30, har aldri hatt et seriøst forhold, ingen grad eller tittel, aldri tjent mer enn 12000 kr i netto på en måned, aldri eid leilighet, osv

Men så tok jeg alle pengene mine, sa opp jobben, pakket bagen og dro til fjerne himmelstrøk i 3 mnd. Etter det snudde det litt. For nå vet jeg jo at jeg KAN, og at det ikke er noe som stopper meg, annet enn meg selv og det jeg tror er samfunnets forventninger til meg (som ikke nødvendigvis stemmer)

Endret 16. november 2011 av Knirke

[AnonymBruker]

Jeg føler litt av det samme... Dvs gjorde. Jeg er snart 30, har aldri hatt et seriøst forhold, ingen grad eller tittel, aldri tjent mer enn 12000 kr i netto på en måned, aldri eid leilighet, osv

Men så tok jeg alle pengene mine, sa opp jobben, pakket bagen og dro til fjerne himmelstrøk i 3 mnd. Etter det snudde det litt. For nå vet jeg jo at jeg KAN, og at det ikke er noe som stopper meg, annet enn meg selv og det jeg tror er samfunnets forventninger til meg (som ikke nødvendigvis stemmer)

Hurra for deg! Synes du høres veldig tøff ut

For min del er det nok mer snakk om hva jeg ikke har gjort før jeg fylte 30. Jeg har ikke eid eget bo, har ikke vært i forhold, har ikke hatt ONS, har ikke hatt fast jobb og har heller ikke reist kjempemye. Lever et temmelig kjedelig liv, men har det helt fint. Det skjer lite rundt meg, men heldigvis har jeg et "rikt indre liv" hahhaha

[Wonders]

jeg har ikke en eneste fiende, noe jeg aldri kunne trodd når jeg var 15 år... things changes og det er godt å si som 30 åring. Er fra bøgda og der er det mye snålt... Hadde ca 2 sekunders krise når jeg var 25 år, resten har vært smuuuuuud.

Sammenligner ikke meg selv med noen

[AnonymBruker]

Om jeg sammenlikner meg med andre som har oppnådd masse så har jo jeg opplevd så og si ingenting.

Jeg hadde mange planer når jeg var yngre - som ikke ble noe av pga kronisk sykdom. Jeg måtte legge mange av planene litt på hylla, og følte meg ganske mislykket(hadde veldig høye krav til meg selv).

Fortsatt har jeg begrensninger pga denne sykdommen, men så avogtil minner jeg meg selv på at jeg faktisk har oppnådd en hel del utfra vanskelige forutsetninger.

Jeg hadde en helt utrolig kjip barndom, som virkelig ikke gav meg noen positive forutsetninger i livet. Og jeg fikk denne sykdommen i sene tenår, som satte begrensninger.

Men jeg har tatt mastergrad, har hatt bra jobber flere steder, klart å holde på kjæresten i mange år uten å ødelegge det med dårlig oppførsel/uten å la manglende god oppvekst ødelegge mine nåværende relasjoner, jeg har kjempet meg gjennom masse kjipe perioder andre har fått slippe.

Og folk flest har jo ikke oppnådd jeg jeg har - langt nær.

Så da plutselig blir regnestykket bedre, når man bare gir seg selv litt slack

Å oppleve noe kan være så mangt. Etter jeg fikk disse begrensningene i perioder har jeg lært meg verdien av indre erfaringer - at å oppnå sterkere selvinnsikt, bli bedre kjent med ett eller flere andre mennesker - det er igrunnen de beste opplevelsene.

Den viktige jobben min betyr ingenting i forhold til hva samboeren min betyr eksempelvis. Hva som skjer mellom meg og andre mennesker betyr mer enn om jeg får en bra CV.

Og sånn er det nok for han også, vil jeg tro.

Kanskje han ser et medmenneske i deg - en person med bena plantet på jorden?

[epleogkanel]

Hei

Du er helt normal-

Han derimot, som du vet selv, er ekstraordinær. Ingen grunn til å føle seg mindreverdig- han har bare oppnådd mer enn de fleste. Vi har alle forskjellige forutsetninger i livet- og til syvende og sist; hva vi ønsker selv og gjør ut av det...

Hvis du synes selv du har oppnådd lite, da burde du ta litt tak i deg selv- 30 er ingen alder.

jeg er ikke 30, men blir 29 rett rundt hjørnet.. merker det er litt "rart" å snart bikke 30.

Jeg har oppnådd en del ting i livet positivt, som negativt- jeg er vel en person som får høre at jeg har gjort mye i livet, selv om jeg ikke synes at det stemmer..ikke har jeg barn, ikke har jeg et lykkelig ekteskap, ikke har jeg oppnådd mine ambisjoner yrkesmessig, ikke eier jeg min egen bolig ... etc.

MEN, jeg har ingenting å angre på- jeg tok de valgene jeg tok- jeg er fornøyd etter mine forutsetninger. Faktisk, når jeg ser tilbake og alt jeg har oppnådd så er jeg jævlig tilfreds..

..og forresten; hva spiller det for noen rolle at du har to tidligere halvseriøse forhold bak deg som har gått dukken når du har drømmemannen nå? Eller at du ikke eier din egen leilighet? Han har jo tydeligvis egen bolig/ nok penger til å kjøpe felles? Og at han har barn og ikke du? Kjempebra! Da er han en ansvarlig far som har stålkontroll når deres smårollinger kommer.

Vær positiv!

Its all part of a bigger plan