Alle har blitt såret av sin kjære engang, men hvor går grensen?

[Gjest anonym]

Alle vet jo at forhold går opp og ned eller eventuelt bare at den ene partneren har såret den andre.. men hvor går grensen? grensen til at du begynner å tvile på forholdet med din partner?

Og hvis du er den personen som har såret, har du noen gang tenkt tanken at; "Jeg har såret personen så utrolig mye at jeg føler at personen fortjener så mye bedre at jeg må bare gjøre det slutt"

[meesah]

Jeg vil tilgi så lenge det ikke er gjort bevisst.mhvis du forstår hva jeg mener.

Min samboer har såret meg. Men han har ikke gjort det for å såre meg, problemet er at vi bare er mennesker, og da vil man såre hverandre. Så enten kan man bære nag, eller tilgi og gå videre.

Jeg har jobbet med eldre, og felles for alle, var at det de husket var det store bildet. Ikke de små kranglene, eller sårene man ga hverandre så lenge man gjorde noe for å rette det opp igjen.

Fremfor å gå fra noen hvis jeg såret de, ville jeg jobbet med meg selv hvis jeg gjorde det gjentatte ganger

[Gjest anonym]

Hvordan gikk ting frem, Messah? ALtså når du tilga ham? Var det han som kom bort til deg og begynte å prate om det, eller var det du som tok det opp, om at du følte deg såret av handlingene hans o.l.?

[Cannavaro]

Interessant spørsmål igrunn. Grensesetting og grensespørsmål i parforhold er vel igrunn veldig individuelt, men det kan være flere momenter som spiller inn :

-hvor lenge parforholdet har vart

-har man barn sammen

-er det stor aldersforskjell

-kjærester,samboere eller ektefeller

Dersom man graderer forholdet så er kanskje kjæresteforholdet det som kanskje er minst seriøst (om vi skal kalle det det) og ekteskap med barn kanskje det som er mest seriøst. Grensesettingen kan allikevel være lik, men man vil nok oppleve et kjæresteforhold som et forhold med kanskje noe løsere grensesetting overfor hva man kan tolerere. Dog må det sies at det er i de første kjæresteforholdene at man lærer sin egen toleranse overfor partner, og dette legger ofte grunnlaget til mer seriøse forhold. Derfor blir det litt prøve og feile i begynnelsen av sitt kjæresteliv.

Alle mennesker har jo en toleransegrense og hva man oppfatter som rett og galt i et forhold. Man skal leve ut en kvinnerolle og en mannsrolle, eller kjønnsrollemønster om du vil. Hvilke kunnskaper man har om det andre kjønnet, samt egne verdier og erfaringer danner ditt eget bilde om toleranseevne. Det er jo her krysningene tilfaller og det kan bli vanskelig i et forhold. I noen forhold vil den ene parten kunne tilgi utroskap. I et annet forhold vil kanskje kvinnen ikke tolerere mannens treff med gutta på byen eller "gutteturer". Vi reagerer forskjellig også på grunnlag av hva slags forhold vi er i, samt hva du ser som verdien og kjernen i forholdet. Hvordan kan noen tilgi utroskap ?? Har man ikke gått for langt da, selv når man er gift ? Det er jo kjernespørsmål som berører/ryster dybden i forholdet. Skal man lage egne toleranseregler i et forhold o.s.v ?? Slik at man definert vet når man går over streken ??

Det er et interessant tema, jeg har ikke noe fasit svar. Men jeg dveler heller sterkt over hva slags forhold man er i, verdien og kjernen i det forholdet - opp mot den urett du føler er gjort mot deg, som da relateres til MIN toleranse og verdigrunnlag.

Som sagt ; bra spørsmål, som kan debatteres fra flere synsvinkler enn kanskje jeg nevner her.

[meesah]

Vel.. Han forsto det. Hadde han ikke forstått, så ville jeg jo blitt bekymret. Da hadde det kanskje vært grunn til å gå.

Når jeg forklarte hva som såret meg ved det han gjorde, så forsto han det jo. Siden forsto jo jeg at han ikke prøvde bevisst å såre meg, han var bare ubetenksom. Ellers så sier jeg jo ifra veldig tydelig hva jeg aksepterer og ikke aksepterer. Forventerr ikke at han skal vær tankeleser, jeg er ganske rak med hva jeg tenker og hvis jeg føler at han tråkker over grenser. Men så hjelper det jo at vi har kjent hverandre i 12 år.mså må man jo være generøs også.