Relasjon til hans mor

[AnonymBruker]

Putter denne under relasjoner selv om det omfatter litt mer enn som så.

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som har diagnosen hypomani (bipolar 2), som helt enkelt vil si svingninger i humøret - i en mildere grad. Nå har jeg vært nesten helt uten symptomer i 3 år og er med medisiner tilnærmet helt frisk. Jeg går ikke lengre inn i dype depresjoner og får ofte høre at jeg er en glad og hyggelig jente. Folk jeg ikke betror meg til vil ikke kunne gjette at jeg har en psykisk lidelse.

Nå har det seg slik at jeg er inne i et relativt nytt forhold hvor jeg bestemte meg for å være åpen om min diagnose fra starten av. Min kjæreste er god og forståelsesfull, men dette gikk raskt videre til hans mor (som forøvrig jobber innen psykiatrien). Dessverre har jeg fått en følelse av at hun har blitt veldig skeptisk til meg, og jeg vet gjennom kjæresten min at hun analyserer alt jeg sier og gjør for å evt. beskytte han. Hun tror bl.a at jeg hører stemmer i hodet mitt som forteller meg hva jeg skal gjøre osv, noe jeg aldri har opplevd, og heller ikke har hørt at en "bipolar person" kan gjøre. Trodde først hun forvekslet det med schizofreni, men nei.. Angrer nå på at jeg har vært åpen om diagnosen min og har mest lyst til å flykte fra hele forholdet.

I morgen kveld skal vi ha en samtale for å "ordne opp", men det føles som at jeg skal inn til avhør. Jeg har aldri skadet meg selv eller tenkt i de baner, og jeg har aldri villet gjøre noen vondt. Men fordi hun jobber i psykiatrien står hun på en måte sterkest, selv om det er jeg som tross alt vet og har lært mest om dette.

Jeg skriver dette innlegget for å høre deres syn på saken, og for å kanskje få et par gode råd til hvordan jeg kan gå fram i morgen. Er redd for å si noe som gjør hennes syn på meg enda verre. Ryktet om meg har hun spredt videre innad i familien, så jeg ønsker ikke å møte noen av dem slik ting er nå.

[Testosteron]

Du gjorde rett i å være åpen om dine tidligere psykiske problemer overfor ham, for skal et forhold virkelig være godt, så må man kunne være åpne overfor hverandre. Kan man ikke stole på hverandre og vise hvem man virkelig er, så er det bedre å droppe forholdet.

Han gjorde feil i å fortelle moren sin det du fortalte ham i fortrolighet. Det sier noe om ham og forholdet hans til moren hans. Han burde være voksen nok til å betrakte deg som kvinnen i livet sitt nå og ikke moren hans. Han er jo ikke en liten gutt lenger.

At hun tillegger deg psykiske problemer du ikke har, er ille, men kanskje vil hun forstå at hun har tatt feil når dere snakker sammen direkte og ikke via kjæresten din. Hun burde uansett ikke ha fortalt ting videre til andre, og dessuten burde hun selvsagt ikke ha forstørret problemet.

Uansett får du bare fortsette å være ærlig, men siden kjæresten din har vist seg å ikke forstå at sensitiv informasjon må bli mellom ham og deg, så bør du si klart ifra til ham om at han må holde fortrolige ting hemmelige, også overfor moren sin. Hvis han ikke gjør det, så spørs det om han er den rette for deg.

[Raven Emerald]

Dette med "stemmer i hodet", kan være hennes oppfatning av hvordan bipolar 1 pasienter har det, med det en jeg kjenner beskrev som "psykoser med bisarre innslag". Men om du har bipolar 2, har du jo ingen psykoser som det er. Vet svigermor hvilken variant du har, eller vet hun kun at det er bipolar?

Strengt tatt har hun ingenting med ditt sykdomsbilde, men for å "berolige" henne, kan du opplyse at du er symptomfri, og at medisin slik og sånn, funker utmerket for deg. Ut over det, synes jeg ikke du trenger si noe mer. Er ikke dette godt nok for henne, så er det hennes problem. Dette er mellom deg og din(e) behandler(e). Og som ansatt i psykiatrien, burde hun ha kunnskaper nok til å vite at en psykiatrisk lidelse ikke nødvendigvis innebærer at du er splitter pine gal.

At man blir engstelig når ens barn finner sammen med en person med en psykiatrisk lidelse, er nå så. Men synes ikke du skal være redd for å si at det ikke er noen som helst grunn til å analysere deg på den måten, særlig ikke når man bommer så totalt. Du har ikke psykoser, og det er ingen grunn til å tro at du skal få det, heller.

Hovedsaken er at din kjæreste er forberedt på tegn til at du får en svingning utenom det vanlige, enten det er en mani eller en depresjon.

Og ikke vær redd for å være åpen; åpenhet er utrolig viktig. Ikke bare for å vise at bipolare mennesker ikke er mer sinnsyke enn folk flest, men også fordi det tross alt er den beste måten å finne støtte, og dermed også styrke, hos andre. Du har ingen verdens ting å ordne opp i. Så om du føler at hun lurer på ting hun ikke har noe som helst med, si ifra. Du trenger ikke dele mer av ditt indre, enn du er komfortabel med. Hun har ingen rett til å forvente "betroelser" fra deg, uansett.

Og om hun nå skulle begynne å dra frem "alt hun kan" om bipolar 2 lidelse, og du føler det ikke stemmer, så påpek for henne at din bipolar ikke er sånn. For det er faktisk en rimelig individuell diagnose, som man håndterer ulikt...

Endret 12. november 2011 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for gode, utfyllende svar. Jeg er villig til å snakke fordi jeg håper å kunne berolige henne, men at hun ikke har rett til å kjenne til hele mitt sykdomsbilde skal jeg ha i bakhodet.

Jeg tok det nok for gitt at kjæresten min ikke ville si noe videre. Synes det er veldig leit at det ble slik, men får gjøre det beste ut av det og kreve at han ikke alltid går rett til moren sin, selv om de har en veldig god dialog. Som Testosteron sier, da er han kanskje ikke den rette for meg.

TS

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en fantastisk gutt som også hadde fortalt om mine tidligere problemer innad i familien. Moren bar kjempeskeptisk fra dag en og uansett hva jeg gjorde var jeg aldri god nok eller "frisk" i hennes øyne. Dette forsterket i grunn bare det allerede dårlige selvbildet mitt på den tiden - følte meg rett og slett som en ting som alle hadde "lov" å ha en formening om, og som moren ikke visste hvordan hun skulle forholde seg til.. Dette til en jente som var helt vanlig, oppegående og reflektert...

Ikke før hennes sønn og jeg gikk fra hverandre og jeg fikk aleneansvaret for babyen vår fikk hun mer respekt for meg.. Og spesielt hun har endelig sett meg i et helt annet lys. Unner ingen å ha det slikt med svigerfamilen.. Åpenhet burde jo være positivt - å ha vært deprimert eller psykisk syk et ikke et grovt lovbrudd... Men åpenhet kan altså slå helt negativt ut..

[AnonymBruker]

Putter denne under relasjoner selv om det omfatter litt mer enn som så.

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som har diagnosen hypomani (bipolar 2), som helt enkelt vil si svingninger i humøret - i en mildere grad. Nå har jeg vært nesten helt uten symptomer i 3 år og er med medisiner tilnærmet helt frisk. Jeg går ikke lengre inn i dype depresjoner og får ofte høre at jeg er en glad og hyggelig jente. Folk jeg ikke betror meg til vil ikke kunne gjette at jeg har en psykisk lidelse.

Nå har det seg slik at jeg er inne i et relativt nytt forhold hvor jeg bestemte meg for å være åpen om min diagnose fra starten av. Min kjæreste er god og forståelsesfull, men dette gikk raskt videre til hans mor (som forøvrig jobber innen psykiatrien). Dessverre har jeg fått en følelse av at hun har blitt veldig skeptisk til meg, og jeg vet gjennom kjæresten min at hun analyserer alt jeg sier og gjør for å evt. beskytte han. Hun tror bl.a at jeg hører stemmer i hodet mitt som forteller meg hva jeg skal gjøre osv, noe jeg aldri har opplevd, og heller ikke har hørt at en "bipolar person" kan gjøre. Trodde først hun forvekslet det med schizofreni, men nei.. Angrer nå på at jeg har vært åpen om diagnosen min og har mest lyst til å flykte fra hele forholdet.

I morgen kveld skal vi ha en samtale for å "ordne opp", men det føles som at jeg skal inn til avhør. Jeg har aldri skadet meg selv eller tenkt i de baner, og jeg har aldri villet gjøre noen vondt. Men fordi hun jobber i psykiatrien står hun på en måte sterkest, selv om det er jeg som tross alt vet og har lært mest om dette.

Jeg skriver dette innlegget for å høre deres syn på saken, og for å kanskje få et par gode råd til hvordan jeg kan gå fram i morgen. Er redd for å si noe som gjør hennes syn på meg enda verre. Ryktet om meg har hun spredt videre innad i familien, så jeg ønsker ikke å møte noen av dem slik ting er nå.

Du skriver at "svigermor" jobber i psykiatrien. Er hun utdannet noe? Det høres nesten ikke sånn ut siden hun tror /er redd for at du hører stemmer i hodet. Dette er jo ikke sammenfallende med bipolar i det hele tatt. Høres ut som ei spesiell dame spør du meg. Det står forøvrig respekt av deg som er åpen om sykdommen din. Det bør hun ta som et god tegn. Hva er det forresten dere skal "ordne opp" i? Du må ikke tenke at hun har overtaket selv om hun jobber i psykiatrien.

[hulaboer]

Nei, vet du hva. Hvis min mor hadde holdt på slik mot min kjæreste, hadde hun fått høre det! Kjæresten her må jo klare å ta en oppvask med sin egen mor og lære henne litt folkeskikk?

[AnonymBruker]

Jeg har også samme diagnose og venta en liten stund med å fortelle selv kjæresten min om det. Foreldrene hans har vi ikke fortalt noe til, men hadde ikke hatt noe med å gjøre det og om jeg måtte forsvare det så hadde heller ikke det vært noe problem, det burde det ikke være for deg heller og du har ingenting å skamme deg over. Syns ikke du skal forsvare det eller måtte ha en samtale med mammaen til kjæresten om det heller egentlig, om hun jobber i psykiatrien så burde hun vite bedre enn andre hva diagnosen innebærer.

Jeg pleier alltid å forteller at det egentlig kan minne om sterk pms på humøret,men når man er såpass klar over hva det er så er det også lettere å styre om man skulle plutslig være super glad eller nedstemt uten grunn.

Ønsker deg lykke til, ikke la fordommsfulle mennesker ødelegge for deg

[Gjest Jytte]

Jeg har en sønn som også var sammen med en jente med psykiske problemer en lengre periode.

Tok aldri opp dette med hverken min sønn eller kjæresten, men jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk. Hun var på en måte aldri "normal" ... enten var hun langt oppe eller langt nede. Rundt henne var det kaos og det var nettopp dette som gjorde at ikke sønnen min taklet foroholdet i lengden. Han er en stor tilhenger av ro og orden, mens hun ofte lot skuta seile og rotet kunne flyte rundt henne uten at hun "så" dette. Hvis hun så det så klarte hun ihvertfall ikke ta seg sammen nok til å rydde og vaske.

Jeg gjorde meg mine tanker i denne tiden. Tenkte med skrekk om de skulle slå seg sammen for godt og få barn sammen .. hvordan ville det gått? Selvom det på en måte ikke angikk meg direkte så vil man jo at barn, svigerbarn og eventuelle barnebarn skal ha det godt og ha en så trygg og god plattform som mulig.

Og det er nok spesielt vi mødre som bekymrer oss over barnas ve og vel .. selvom de er voksne så slutter vi ikke å bry oss. Iformasjon er viktig når det gjelder misforståelser og viktig for å fjerne unødige bekymringer.

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme problem. Jeg har ligget på psykiatrisk i en periode hvor jeg var avhengig av alkohol og altså ikke helt meg selv - var veldig hissig, surrete og ja.. Full. Og jeg sa ikke noe om at jeg hadde sprit gjemt på rommet, så det var ikke hver gang de skjønte det og de ga meg diagnosen bipolar 2 fordi jeg var full. Rett og slett. Moren til samboeren min jobber der oppe og har gått inn og lest i journalen min (som hun ikke har lov til) og er veldig skeptisk til meg pga dette selvom hun SER og HØRER at jeg ikke er sånn som det i det hele tatt nå lenger. DØDSKJIPT!!!

Heldigvis står kjæresten min opp for meg så også hun etterhvert klarer å se meg som jeg er nå og sånn, men regner med hun er skeptisk inni seg av og til ihvertfall. Hva sier kjæresten din til dette?

[Gjest Gjest]

TS, du får informere henne om at hun ikke er på jobb på det psykiatriske sykehuset når hun snakker med deg, og at du faktisk er så frisk at du ikke er innlagt, og har følgelig ikke de alvorlige symptomeme til folk som får plass på sykehuset der hun jobber. Siden det er lange køre, plassmangel og pengemangel i psykiatrien, så kun de aller, aller sykeste av de syke kommer på sykehus.

Og der er som kjent ikke du, da du har god nytte av dine stabiliserende medisiner og i grunn symptomfri.

Også kan du minne henne på at selv om hun møtte en pasient med de symptomene hun da så hos denne personen, så betyr ikke det at alle med en diagnose innenfor spektrumet av affektive lidelser, er identiske med den personens individuelle situasjon...

Hun virker forøvrig uhyre lite erfarenog/eller i behov av oppdatert etterutdanning...

[Gjest Gjest]

Jeg har litt samme problem. Jeg har ligget på psykiatrisk i en periode hvor jeg var avhengig av alkohol og altså ikke helt meg selv - var veldig hissig, surrete og ja.. Full. Og jeg sa ikke noe om at jeg hadde sprit gjemt på rommet, så det var ikke hver gang de skjønte det og de ga meg diagnosen bipolar 2 fordi jeg var full. Rett og slett. Moren til samboeren min jobber der oppe og har gått inn og lest i journalen min (som hun ikke har lov til) og er veldig skeptisk til meg pga dette selvom hun SER og HØRER at jeg ikke er sånn som det i det hele tatt nå lenger. DØDSKJIPT!!!

Heldigvis står kjæresten min opp for meg så også hun etterhvert klarer å se meg som jeg er nå og sånn, men regner med hun er skeptisk inni seg av og til ihvertfall. Hva sier kjæresten din til dette?

Dette kan du faltisk anmelde henne til fylkeslegen for, siden hun har brutt loven.

[Gjest Gjest]

Du skriver at "svigermor" jobber i psykiatrien. Er hun utdannet noe? Det høres nesten ikke sånn ut siden hun tror /er redd for at du hører stemmer i hodet. Dette er jo ikke sammenfallende med bipolar i det hele tatt.

En svært syk person med bipolar, kan i perioder med sine verste depresjoner få psykoser utløst av hjernes forsøk på å skjerme seg selv.

Det er imidlertid når folk er svær, alvorlig syk og ikke medisinert, og dte hører til skjeldenhetene. Denne psykosen vil imidlertid gå over med rett hjelp, og personen er ikke shizofren.

Svigermoren kan ha møtt på et slikt case på jobben, men at hun da tror dette gjelder alle pasientene innefor dette området, forteller hvor lite kunnskap hun sitter på, og hvor dårlig vurderingsevne hun faktisk har...Skremmende at slike folk har ansvar for pasienter. Svært trist, faktisk.

Hun virker jo også til å ikke greie å forstå at disse psykosene er forbigående, og for mange kommer de aldri mer tilbake, når diagnosen er stilt, og pasienten satt på rett medisin.

Det er rett og slett bekymringsfullt at slike folk går rundt og jobber med folk som trenger kompetent hjelp..

[Gjest Gjest]

TS, du får informere henne om at hun ikke er på jobb på det psykiatriske sykehuset når hun snakker med deg,

Hun skal heller ikke drive å prøve å diagnostisere deg eller avdekke tegn på at din situasjon endres på noe tidspunkt. Opplys henne om at du har din egen lege som følger opp sånt, så det er ikke jobben hennes, uansett hvor redd hun er for at du skal være uforutsigbart syk.

Be henne skille jobb og privatliv og ha tillit til at legen din kan jobben sin.

[Gjest Nuppdupp]

hvordan gikk det ts?

[Gjest Gjest]

hvordan gikk det ts?

Mulig det er litt tidlig å spørre om det, to dager etter at tråden ble startet?

Ikke alle lever i hyperaktivt tempo.

[Gjest Nuppdupp]

Mulig det er litt tidlig å spørre om det, to dager etter at tråden ble startet?

Ikke alle lever i hyperaktivt tempo.

det sto hun skulle snakke med denne personen dagen etter.

ikke alle følger med.

[AnonymBruker]

TS her:

Tusen hjertelig takk for tilbakemeldinger. Fikk bruk for flere av rådene her inne. Skal sette meg ned i morgen og fortelle hvordan det gikk for de som er interessert.

[AnonymBruker]

Samtalen gikk egentlig ganske fint. Jeg kom fram til at jeg ville strekke meg ganske langt for å få en åpenhet mellom oss. Fikk avklart at jeg ikke har vrangforestillinger, psykoser, hører stemmer osv, og jeg føler at hun trodde meg. Det å informere om at medisiner funker fint for meg, at jeg går jevnlig til oppfølging og har lært meg diverse mestringsteknikker roet ned hele situasjonen. Psyken er jo veldig sammensatt, så jeg følte også behov for å prate om ting som ikke var sykdomsrelatert. Bl.a at jeg ble mishandlet i tenårene av min daværende kjæreste, noe jeg trodde jeg var ferdig med, men som ser ut til å fortsatt påvirke meg. Føler jeg fikk støtte og forståelse fra svigers, så kanskje kan vi klare å skape en fin relasjon likevel.

Og ja, kjæresten min har pent fått lov til å be om unnskyldning, og gjentatt etter meg at ting ikke skal gå videre uten min tillatelse.

TS

[AnonymBruker]

Dette kan du faltisk anmelde henne til fylkeslegen for, siden hun har brutt loven.

Det er jeg fullt klar over, men tror du det blir populært hos svigermor å kjøre anmeldelse og evt. sak mot henne? Yeah right, flott forhold aye. Glem det liksom