Abort 9uke!

[AnonymBruker]

Nå har jeg fått timen og da vil jeg være i 9 uke. gruer meg mye til det psykiske, men lurer veldig på om det er mer smertefullt når en er i 9 uke!? har hatt en abort tideligere for noen år siden, men da var jeg bare 6 uker på vei og ble kjempe dårlig, besvimte og blødde i nesten 1 måned etterpå.

noen som har noen erfaring eller råd?

PS! trenger ikke moral preiken, jeg skammer meg og føler meg som verdens største idiot allerede!

[AnonymBruker]

Jeg hadde en medisinsk abort i uke 9. Det var sinnsykt vondt, jeg vred meg og gråt som bare det, jeg fikk smertestillende sprøyte som jeg spydde av og jeg så "klumpen" som kom ut (det var nok verre enn smerten..). Jeg blødde kraftig i noen dager og blødningen varte nok i to-tre uker om jeg ikke husker helt feil.

Det er uansett forskjellig fra person til person..

Og du, jeg ville aldri ha prøvd meg på noen moralpreken Pass bare på at du har noen å snakke med om du får det vondt psykisk etterpå. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg hadde en medisinsk abort i uke 9. Det var sinnsykt vondt, jeg vred meg og gråt som bare det, jeg fikk smertestillende sprøyte som jeg spydde av og jeg så "klumpen" som kom ut (det var nok verre enn smerten..). Jeg blødde kraftig i noen dager og blødningen varte nok i to-tre uker om jeg ikke husker helt feil.

Det er uansett forskjellig fra person til person..

Og du, jeg ville aldri ha prøvd meg på noen moralpreken Pass bare på at du har noen å snakke med om du får det vondt psykisk etterpå. Lykke til

Ts her...

huff, var vel ca samme når jeg gjorde det sist, men tenker at det vil kanskje bli enda værre nå som jeg er lengre. fikk du ligge på sykehuset for det får nemlig ikke jeg og må utføre det her hjemme!? Har kjæresten som er en ganske god støtte, men ikke helt lett for han å skjønne heller så jeg vurderer å kontakte amathea.

Takk for svar, godt å ikke føle seg alene i verden

[AnonymBruker]

Jeg tok medisinsk abort i uke 9 for et par år siden, og leste meg opp på den ene historien etter den andre om hvor vondt det var. Jeg grudde meg helt sinnsykt! Jeg var vel en av de heldige, for jeg hadde ikke vondt. Fikk noe menslignende smerter i det jeg blødde det ut. Men etter det var kommet ut, sluttet jeg å blø. Småblødde et par dager etterpå. Thats it. Hun jeg delte rom med var ikke like heldig...

At du skal gjøre det hjemme synes jeg høres merkelig ut! Kan du ha misforstått? Man kommer inn dag 1, og tar en tablett som stopper utviklingen. Så kommer man tilbake (tror det er to dager etter) og får tabletter som føres inn i sjeden. Da må man ligge på sykehuset. De må jo også ta en GU før du får dra hjem for å forsikre seg om at alt er ute..!

Uansett, lykke til..!

[AnonymBruker]

Ts, om du skal ta medisinsk abort så for gud skyld ikke gjør det hjemme! Har selv vært igjennom medisinsk abort i uke 7, og da ente jeg med å være på sykehuset i 10 timer med høye smerter, og ble tilslutt neddopet på morfin. Jeg ville ALDRI hatt den opplevelsen hjemme uten ordentlig smertestillende. For din egen del, krev å få dags-innleggelse på sykehuset når du gjør dette i tilfelle det blir et smerte helvete...

[AnonymBruker]

Jeg tok medisinsk abort i uke 9 for et par år siden, og leste meg opp på den ene historien etter den andre om hvor vondt det var. Jeg grudde meg helt sinnsykt! Jeg var vel en av de heldige, for jeg hadde ikke vondt. Fikk noe menslignende smerter i det jeg blødde det ut. Men etter det var kommet ut, sluttet jeg å blø. Småblødde et par dager etterpå. Thats it. Hun jeg delte rom med var ikke like heldig...

At du skal gjøre det hjemme synes jeg høres merkelig ut! Kan du ha misforstått? Man kommer inn dag 1, og tar en tablett som stopper utviklingen. Så kommer man tilbake (tror det er to dager etter) og får tabletter som føres inn i sjeden. Da må man ligge på sykehuset. De må jo også ta en GU før du får dra hjem for å forsikre seg om at alt er ute..!

Uansett, lykke til..!

Tror nivået av smerte man får kommer an på hvordan livmoren din er plassert. Det gynekologen sa til meg, er at de jentene som har bakovervendt livmor, som ofte får høye smerter når livmoren trekker seg sammen under en abort, eller rett etter en fødsel...

[Rampolina]

Dette blir som å spørre hvor vondt det er å ha vondt i hodet. Dette oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne.

Det er forbundet noe smerte til åpningsfasen, det er jo livmorhalsen som skal modnes, akkurat som ved en fødsel, bare at du ikke trenger "full åpning" =10cm.. Men du får jo rier, om ikke så sterke.

Du vil få smertestillende og kvalmestillende, men man kan ikke ta vekk plagene helt.

Noen kvitterer foster og morkake helt fint selv, andre har rester og må til en kirurgisk utskrapning. Dette skjer etter fødsler også, at ikke alt av morkaken kommer ut.

Da blir man lagt i narkose og livmoren skrapes ren. Dette er en kort prosess, men det forlenger jo sykehusoppholdet litt.

Så er det jo igjen noen som reagerer på narkosen, ikke sant. Og noen er lettblødende. Og noen har vondere enn andre osv osv. Derfor blir opplevelsen av det hele så forskjellig.

Ta det som det kommer, fortell din sykepleier hvordan du har det underveis og si du er redd. Det gjør jobben vår sååååå mye enklere, vi er jo der for å HJELPE deg gjennom.

Jeg har vært med på utallige aborter og i de aller, aller fleste tilfeller ( jo tidligere, jo "enklere"..og du er jo tidlig sånn sett) går det veldig greit med litt åpningsrier og en forholdsvis enkel kvittering av foster og placenta.

Veldig lykke til, gå med hodet hevet. DITT VALG, DIN KROPP!

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Nå har jeg ringt og forklart at jeg gruer meg veldig, det var i orden at jeg kunne være der når jeg skal gjennomføre selve aborten. Grunnen til at jeg skammer meg og er flau er vel at jeg har gjort det før, alltid sagt at det ikke ska være mulig å bli gravid mot sin vilje i 2011 osv. men jeg skjønner at det er min kropp og jeg vil være helt sikker på at jeg er klar for barn før jeg setter en til verden!

takk igjen...

[AnonymBruker]

Vil bare ønske deg all lykke til

Jeg trodde også at jeg aldri skulle bli ufrivillig gravid, men det holdt med ett samleie, en kondom som ikke holdt og en angrepille som ikke virket. Tok abort i uke 6, gruet meg veldig, men det gikk mye greiere enn jeg hadde trodd. Jeg var hjemme (alene), men hadde jeg kommet flere uker på vei tror jeg at jeg hadde valgt å være på sykehuset fordi det er jo mer som skal ut. Og siden du hadde så vondt sist gang, kan det være greit å ha sykepleiere som kan gi deg sterke smertestillende hvis det er behov.

Jeg synes også det var flaut, men det er egentlig ikke noe å skamme seg over. Man skal ikke bare beholde et barn fordi abort er tabu. Ønsker man ikke barn, så skal man heller ikke få barn. Det er det ingen som har noe med, og det er et voksent valg.

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for en liten stund siden, og jeg leste (blant annet her) mye om emnet i forkant. Det jeg kom frem til var at jeg aldri i livet skulle ha en medisinsk abort, jeg har nesten bare hørt negative erfaringer. Mye smerte, lange blødninger, og selvfølgelig, det psykiske rundt det. Så jeg bestemte meg for å ta en kirurgisk abort, da de historiene kun var positive. Jeg ville heller være "borte" også våkne og ha det overstått på tjue minutter, enn å ligge og vri meg i smerter i flere timer. Jeg hadde aldri operert før, aldri hatt narkose, og alltid hatt generell sykehusskrekk - men likevel ble jeg SÅ overbevist om at kirurgisk var eneste måten...

Da jeg kom på sykehuset for en innvendig ultralyd, og for å få avtalt aborten, ble jeg møtt av en MEGET lite forståelsesfull lege. Jeg måtte praktisk talt sitte og KRANGLE meg til en kirurgisk abort, jeg hadde lest meg opp på mine rettigheter på forhånd, og var forberedt på at legen skulle anbefale en medisinsk abort. Dette er billigere for sykehusene, må vite! Aldri blitt så kvalm av en leges innstilling før, jeg tror hun ga etter da jeg til slutt påpekte at jeg har KRAV på en kirurgisk abort (jeg tror man må være mellom 9 og 12 uker, og det var jeg, og det var IKKE tilfeldig at det var da jeg "satt i gang prosessen". Jeg passet på at jeg var innenfor de ukene). Om det er det du ønsker, så vær forberedt på at du må være ganske tøff, det kan bli en ubehagelig samtale. Men dette er IKKE tidspunktet å være nikkedukke på!

Det hele endte med at jeg fikk avtalt en kirurgisk abort tre dager etter, og kom inn på morgenen, og rett ut på formiddagen igjen. Var bare litt slapp resten av dagen, blødningene ( ikke stort mer enn en kraftig mens) varte i kun fire dager. Jeg er VELDIG fornøyd med at jeg stod på mitt, jeg visste det var det riktige valget for meg.

Nå har jeg surret mye her, men poenget mitt er; jeg tror faktisk jeg ville spurt etter en kirurgisk abort, hadde jeg vært deg. Med mindre du har dårlige erfaringer med, eller ikke tåler narkose, så tror jeg du slipper billigere unna, både psykisk og fysisk, med en kirurgisk.

Lykke til! Og husk at det er DIN kropp, og du har rettigheter du må bruke om du føler for det:)

[AnonymBruker]

Takk, det visste jeg ikke at jeg hadde krav på. Er egentlig ikke ei som gir meg så lett, men er ganske langt nede og orker ikke å krangle om ting, men skal prøve å ringe igjen imorgen å snakke med de om kirugisk... jeg vil være i 9 når jeg skal inn på sykehuset og tanken på å blødninger i 1 måned etterpå frister lite, er ikke så fristende med smertene og den psykiske påkjenningen av medsinsk abort heller.

Jeg skal på samme sykehus igjen og kan ikke akkurat huske så veldig åpne eller omtenksomme sykepleiere. fikk bare beskjed om at det ikke var plass til meg på sykehuset og at jeg var nødt til å reise hjem. innkalling til ny ultralyd fikk jeg heller ikke så jeg måtte ringe legevakten 1uke etterpå pga store blødninger og smerter! Jeg skjønner at de har mye å gjøre og kanskje ikke plass til meg, men jeg trenger virkelig å bli tatt på alvor den her gangen og jeg er livredd

[AnonymBruker]

forrige anonym, her.

Nå vet jeg ikke hvor i landet du bor, om det er flere sykehus i nærheten eller ikke. Jeg bor i Oslo og tok aborten på Ullevål, og der er det kanskje mer plass.

Plass eller ikke, to ting er sikkert; du har krav på en abort innen 12 uker, og du har krav på en kirurgisk abort, om du ønsker det.

Jeg skjønner godt at du er inne i en vanskelig periode, jeg kjenner meg godt igjen. Men det som ikke dreper deg gjør deg som kjent sterkere, og det er i akkurat DISSE periodene i livet ditt, du må være sterk og makte å si ifra. Du må rett og slett bare nøste sammen den siste energien din, og kjøre på. Ikke regn med å bli møtt med forståelse, systemet er veldig upersonlig. Drit i det. Det eneste som er i din interesse, er at du får den behandlingen du vil ha!

Jeg blir utrolig provosert av hvordan sykehusene oppfører seg ovenfor kvinner som vil ha en abort, og jeg synes det er helt sinnsykt at de kan sende folk hjem med disse pillene. Har en venninne som ble sendt hjem for en medisinsk abort, og det ble bare kaos. Jeg har hørt mange historier fra mennesker jeg kjenner, og jeg har i tillegg (som nevnt) lest ganske mye rundt dette emnet. At ingen forstår omfanget og konsekvensene av å slite unødvendig psykisk etter abort, er helt utenfor min fatteevne. Men sånn er det, er vel mange leger / sykepleier som innehar en holdning om at vi kan skylde oss selv. Dessverre er det ikke så svarthvitt.

Selv om du er en fremmed, så vil jeg virkelig gjerne at du skal ta tak i dette, om det er det du innerst inne vil. Det kan ha alt å si for tiden etter aborten. Jeg hadde en veldig behagelig dag på sykehuset, både før og etter operasjonen, og dette til tross for sykehusskrekk! "Smertemessig" vil jeg si at kanylen (plastrøret) man får narkosen via var det verste, og til og med det var INGENTING:)

Og husk; du har krav på en abort innen uke 12, plass eller ikke!

Og du, ta kontakt med Amathea om du vil ha mer oversikt over rettighetene dine, de vet hva de snakker om.

[Rampolina]

Jeg vil bare legge til en ting i diskusjonen medisinsk vs kirurgisk abort.

Ikke alle KAN gjennomgå en kirurgisk abort og det er absolutt ikke risikofritt. Man legges i narkose og det kan oppstå komplikasjoner i livmoren under og etter inngrepet.

At medisinsk abort kan oppleves som en traumatisk situasjon har jeg full forståelse for, men for de aller fleste så er dette en veldig mye mer skånsom abort.

Så krav på det ene eller det andre, man kan ikke kreve at de skal utføre et inngrep om det utgjør en stor risiko dersom det er en alternativ måte.

Bare litt fakta

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til en ting i diskusjonen medisinsk vs kirurgisk abort.

Ikke alle KAN gjennomgå en kirurgisk abort og det er absolutt ikke risikofritt. Man legges i narkose og det kan oppstå komplikasjoner i livmoren under og etter inngrepet.

At medisinsk abort kan oppleves som en traumatisk situasjon har jeg full forståelse for, men for de aller fleste så er dette en veldig mye mer skånsom abort.

Så krav på det ene eller det andre, man kan ikke kreve at de skal utføre et inngrep om det utgjør en stor risiko dersom det er en alternativ måte.

Bare litt fakta

Men om jeg er i uke9, gruer meg veldig og må kanskje være alene noen deler av dagen jeg skal gjøre det, hva ville du ha anbefalt da? Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, hører så mye forskjellig og sykehuset har omtrent ikke tid til å ta tlf når jeg ringer.

[Rampolina]

RING AMATHEA!

Du har fått rådet lenger oppe her også, de er FANTASTISKE!

Du skal ikke følge alle andres råd, du skal gjøre det som er riktig for deg.

Jeg kan fortelle deg om dusinvis av jenter som ville valgt medisinsk abort som har vært gjennom kirurgisk og jeg kan fortelle om like mange som ville valgt motsatt. Man vet ikke hvordan kroppen reagerer før man har gjennomgått det.

Vi har hvertfall en super oppfølging på de som tar medisinske hjemmeaborter, de ringes og følges opp og de aller fleste er veldig fornøyde. Men vi er jo forskjellige..

Skal du ha kirurgisk abort er du, som regel, veldig kjapt ute av sykehuset igjen og da bør du ikke være alene hvertfall, da er du jo full av medisiner..

Igjen: RING AMATHEA!

[ladyeh]

jeg gjennomførte medisinsk abort i dag.

Hadde også lest en del skrekkhistorier her. Men min opplevelse var helt annerledes, tok ikke noe smertestillende i det hele tatt, ikke vondt. Var over i løpet av maks 4 timer, og jeg var i uke 8.

Nå har blødningene roet seg også. Så det trenger ikke være så ille...

[AnonymBruker]

Hei igjen..

Nå er første omgang overstått, det gikk mye bedre enn forventa. Det blir medsinsk-abort og jeg får lov til å være på sykehuset de første timene det settes i gang så henter samboeren meg.

Gruer meg forsatt veldig, men hjalp veldig å bli møtt av omsorgfulle og hjelpsomme sykepleiere igår. Har vært sint og lei meg siden, har gått mye utover samboeren min desverre, men han forstår at dette er min reaksjon på det(håper jeg). Takk for alle gode råd og hjelp her inne, hjelper å ikke føle seg alene.