Vold i nære relasjoner

[Gjest TS]

Jeg velger å være anonym. Jeg er ei jente i 20-årene. Har vokst opp i en tilsynelatende "normal" familie. Har bodd i et stort fint hus, har to søsken og alltid hatt det jeg trenger. Jeg er den eldste av mine søsken. Så lenge jeg kan huske har faren min hatt et stort sinne og det har gått utover moren min ved flere episoder. Det har vært ganske voldsomme krangler, som har ført til grov vold.

Dette har jeg og mine søsken vært vitne til. Disse minnene husker jeg veldig klart, hvis jeg tenker på dem. Jeg har gått til psykolog og gruppeterapi, der har jeg fått muligheten til å snakke om det. Det var vanskelig, men følte kanskje det har hjulpet på en måte.

Jeg husker en barndom hvor jeg var redd for å sove borte, fordi jeg var redd noe skulle skje moren min mens jeg ikke var der. Jeg lå mange netter våken og lyttet for å høre etter lyder. Jeg var redd for å ikke våkne tidsnok. Jeg var redd for å ta med venner hjem, fordi jeg aldri kunne vite "hvilken dag det var i dag". Jeg var redd for å lage lyd når jeg gikk i trappen, det kunne gjøre ham sint, redd for å lage rot. Visste aldri hva som kunne utløse en "eksplosjon". Men på den andre siden har faren min vært verdens snilleste og mest omsorgsfulle. Er kanskje det som gjør det så vanskelig.

På mange måter føltes det alltid som en uskrevet taushetsærklering innad i familien, at dette var noe som vi ikke snakket om. Det gjorde jeg heller ikke. Selv om jeg vet at mange visste, som feks. politiet (som var innom en del ganger), naboer, familie, lærere på skolen, noen av vennene mine og foreldrene deres.

Etter slike episoder følte jeg meg lammet og nummen. Nå er det lenge siden sist noe skjedde. Jeg og søsknene mine er voksne og kan forsvare oss selv (moren min) mer enn når vi var barn. Vet ikke om det er derfor eller om ting har forandret seg?

Jeg føler kanskje jeg trenger å høre fra andre. Hvordan takler dere å leve med dette? Jeg føler at det har påvirket meg mye. Jeg er psykisk frisk, vil jeg si. Men på mange måter påvirker dette mitt forhold til andre mennesker. Jeg er altfor tilgivende. Jeg har ikke hatt annet valg, i barndommen, enn å tilgi.

Jeg var i et psykisk/fysisk voldelig forhold i over to år, men kom meg ut av det. Det er ikke sånn jeg vil være. Vil ikke være "et offer". Ble sikkert veldig rotete dette, men vanskelig å forklare det her.

[Gjest TS]

dytt..

[Gjest Gjest]

Vil anbefale at du tar dette med legen og ber om å få time med profesjonell. Du kan også ta kontakt med folk på familiekontoret, alternativ til vold etc.

Hvordan folk takler å leve med slikt er individuellt, men svært mange ender som uføre i en alder av 40. Meg inkludert. Så man skal ta disse tankene alvorlig og rydde opp i dem! Rydde opp i seg selv, fordi opplevelsene er årsaken til responsreaksjoner som ikke nødvendigvis fungerer i andre sammenhenger. Du kan få problemer med relasjoner til andre når du selv etablerer en familie.

[Gjest TS]

Trist hvis det ikke har gått bra for deg. Men jeg går allerede jevnlig til psykolog.

Jeg ønsker ikke å ende opp slik. Har lest mye om emnet og studerer psykologi/kognitiv terapi.

Hva er grunnen til at du er ufør? Er det på grunn av oppveksten din ,eller tror du det kunne skjedd uansett?

[Gjest Gjest]

Trist hvis det ikke har gått bra for deg. Men jeg går allerede jevnlig til psykolog.

Jeg ønsker ikke å ende opp slik. Har lest mye om emnet og studerer psykologi/kognitiv terapi.

Hva er grunnen til at du er ufør? Er det på grunn av oppveksten din ,eller tror du det kunne skjedd uansett?

Jeg er ufør på grunn av oppveksten min ja. De ressursene jeg hadde som skulle vært brukt på å vokse, erfare, gå på skole, utvikle meg og bli voksen i normalt tempo. Ble brukt til å gjøre meg 30 år gammel i en alder av 12, med omsorg for mor som levede/lever i en misbrukerrelasjon, dødsangst, usynliggjøring, og en evig sirkel av psykisk vold. Det var ikke krefter nok til overs til meg selv til å gå på skole, skaffe sunne relasjoner osv. Det jeg mistet har jeg aldri greid å ta igjen.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å leve med det. Hadde en fantastisk barndom før jeg fikk en voldelig stefar. Der var det for det mest psykisk vold, men det var også noen episoder med fysisk vold.

Heldigvis er det det eneste jeg husker fra de 5 årene, så jeg sliter ikke med splittede følelser. Jeg bare tvers igjennom hater fyren. Dessverre er han pappan til lillebroren min, og det plager meg noe helt enormt. Aner jo ikke hvordan han har det når han har pappauke..

Dessverre for meg kom jeg også inn i et skadelig forhold (både fysisk og psykisk voldelig fyr), men kom meg ut med god hjelp fra familien. Etter dette fikk jeg ME og var totalt utslitt i flere år. Sliter fortsatt med "nede-perioder", energi, tiltak og konsentrasjon til å gjøre vanlige ting. Skolen går det ikke bra med f.eks. Har prøvd alt av terapi, har funnet ut at det tar mer energi enn det egentlig hjelper. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre..

Jeg er ei glad jente, egentlig. Smiler mye og har et normalt sosialt liv. Har en tendens til å ta på meg ei maske og late som alt er bra, lei av å prate om det.

Er kjempeskuffa fordi jeg gikk fra å være ei jente som sto på, var kreativ, fikk 6-ere slengt etter meg, jobbet hardt og klarte ALT jeg ville. Nå klarer jeg nesten ingenting...

[AnonymBruker]

Litt av min historie: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=497906

[AnonymBruker]

Litt av min historie: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=497906

Hvordan endte dette? Har du / dere det bedre idag?

[Gjest Gjest]

Hvordan endte dette? Har du / dere det bedre idag?

13.Juli skrev jeg et innlegg hvordan det ble tilslutt.

Idag:

Jeg står på venteliste for å snakke med en psykolog.

Har lagt arbeidslivet på hylla i 1år fremover. Fått anbefaling fra både legen min og NAV. Har virkelig tenkt til å gjøre alt jeg kan i 1år på å bli sterkere! Jeg vet nemlig at jeg er bedre enn dette.

Han går på sinnemestring pluss at han står på venteliste til psykolog.

- Vi jobber begge med å bygge oss opp.

- Vi har kontakt enda, men det er ikke et forhold.

- Fokuset ligger på at vi har gått i fra hverandre. Jeg har blitt mye mer logisk på hva som har skjedd. Vi flyttet fra hverandre tidligere i år!

Anbefaler virkelig mennesker som lever under slike forhold til å ta fatt i det. Det kommer tilslutt til å gå så langt (etter min erfaring) at du tilslutt står der i en sjokktilstand pga hvor langt en har latt ting gå. Hva har man å miste, hvis en tar tak i det?

Man må gjøre det skikkelig: ikke bare la hverdagen ta deg videre hvor man unnskylder alt i det uendelige. Å leve under slike destruktive forhold er ikke bra!

Men jeg vet hvor vanskelig det er å lytte til slikt når en står midt opp i det. Synes rett og slett det er håpløst å sitte med den kunnskapen jeg har, og samtidig vite at det minimalt kan hjelpe andre. Eller kanskje det KAN hjelpe noen?

Jeg gjør mitt forsøk: Gå ut av forholdet. Gjerne som venner? (<-I enkelte situasjoner er det det beste, i andre situasjoner er det langt i fra det beste). Bruk tiden til å bestemme seg for at: Nå skal jeg få et bedre liv. Fokuset mitt skal ligge på at jeg skal bygge meg opp.

Hvem vet hva som skjer i fremtiden. Kanskje er det fortsatt håp for at man blir sammen igjen. Men gå ut av de destruktive mønstrene som spiser dere opp. Det kommer bare til å bli verre og verre.

I første omgang trenger en ikke å vite hva som skjer om 1år eller 2. Se på det som en mulighet omså til å jobbe for forholdet en gang for alle. Gå i fra hverandre, bli tatt seriøst(!), gå til psykologer og bruk hjelpeapparater. Par-terapi.