Jeg har en voldelig kjæreste

[Gjest AnonymBruker]

-Ekstrem sjalusi

-Vil ha kontroll på hva du driver med

-Blår bråsint uten grunn

-Liker ikke å dele deg med andre (venner/familie)

-Bruker makt for å få viljen sin

-Truer

-Ikke empati. Forståelse for andres følelser

Slikt er det første en ofte tenker når en tenker på en voldelig kjæreste. Jeg har alltid tenkt at menn/kvinner som slår er av dette typen som er nevnt over, og både jeg om samboer har hatt en holdning om at menn/kvinner som slår er drittsekker.

Men nå er det ikke så lett lenger.

Her kommer et langt innlegg. Beklager.

For noen år side begynte forholdet og kommunikasjonen å rakne. Vi skjønte ikke hverandre, og kom aldri til bunnen av noen av problemene da kommunikasjonen alltid sto i veien.

Vi hadde hjelpebøker foran oss, leste, snakket om rosa skyer hvor vi begge skulle bli flinkere til det ene og det andre. Men jeg følte meg ofte alene om å forbedre meg, han fikk ikke til å handle. Vi begge satt oss inn i forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder problemer og løsninger, kommunikasjon og handling. Men han brukte ikke dette som et våpen i mot kranglingen. Mulig han ikke satt seg inn i det, eller at det ikke satt seg fast i han, at han heller konstant havnet i en passiv rolle.

Jeg har hele tiden følt at dette er mitt forhold som jeg vil være i, mitt sted – og ingen forhold kommer unna kommunikasjonsproblemer. Dypt forelsket, ville virkelig ikke avslutte dette forholdet uten å ha gjort alt jeg kunne.

Men jeg ble selv etterhvert ganske passiv, da jeg ikke fikk gjennomslag med noen av disse kommunikasjonsmetodene som skulle hjelpe og lignende. Det hadde jo tatt sinnsykt lang tid med snakk uten handling. Og nå endte det opp med at vi begge bare ble fly forbannet når vi kranglet, ingen av oss handlet rett. Nå handlet det også om «følelser» fordi ingenting hjalp. Det handlet om skuffelsene, om alt vi hadde snakket om, om alle løftene og om personligheten til oss begge - og at vi muligens burde gå hver vår vei. At vi begge var idioter, kom vi også frem til. Vi kom rett og slett ingen vei det året. Et helt år med krangling hver uke, det var helt grusomt.

Vi forsøkte å gå i fra hverandre. Men det føltes aldri rett.

Vi kunne være borte en uke, to uker. Men vi fant begge ut at vi satt på hver vår kant av byen og egentlig tenkte på «hva kunne jeg gjort annerledes?» «Hvorfor gjorde jeg ikke det istedet for..?» «Hvorfor var jeg så sint over en såpass liten filleting, når jeg egentlig skulle ha handlet slik...»... Så vi ble alltid enige om at det var galskap å gå i fra hverandre, vi var jo ikke ulykkelige generelt. Det var bare denne kommunikasjonen som lå over oss når det kom til problemer! Dessuten var vi unge. 20år.

Det begynte med:

Han begynte å kase møbler, bord, lamper, mobil, glass, ting og gjenstander. Som regel med alkohol inn i bildet.

Første gangen husker jeg at jeg ble så livredd for oppførselen hans at jeg låste meg inn på do. Selv om han prøvde å hindre meg i å få igjen døren, klarte jeg å få den lukket og låst. Da slo han løs på døren og tok hardt i håndtaket flere ganger. Han Brølte at jeg skulle åpne. Huff, Det var såpass skremmende og kvalmende oppførsel at jeg ikke klarte å holde igjen tårene. Husker at jeg ikke hadde hatt slike tårer siden jeg var barn. De bare rente ned og hadde ingen ende, jeg skalv. Kommer aldri til å glemme det.

Dette var første gangen jeg opplevde samboeren min sånn, på denne måten.

Da hadde vi vært sammen i tre år! Jeg slapp han inn på badet da jeg hørte at han hadde roet seg og satt bak døren på den andre siden og gråt. Jeg fikk armene hans rundt meg med det samme, han var så lei seg og skjønte at jeg ble redd. Han skulle ikke gjøre det igjen.

Disse situasjonene var skremmende. Det endte alltid opp med at jeg gikk gråtende fra situasjonen mens han holdt på. Han kom alltid etter meg en liten stund etterpå og angret seg, ville ikke være ustabil, skremmende eller uberegnelig i oppførselen.

Men det var ord. Det var løfter han brøt flere ganger i ettertid. Den første gangen førte til flere ganger. Som det så ofte gjør...

Dette var et tegn på at ting bare ble verre, ikke bedre.

Enda verre krangler, enda verre kommunikasjon. Fra å krangle til å kaste møbler og være «skremmende»! Skulle det nå bli sånn at alt skulle ødelegges når vi kranglet? Irriterende. Det var ikke sunt, og dette var begges holdning. Men det fortsatte uansett...

Så kom utviklingen.

-Startet med et dytt ned i sofaen. Jeg snudde meg å så opp på han og da skjønte han at han hadde gjort noe dumt med det samme og sa unnskyld. Jeg trodde han med det samme, vi gjorde ikke mye drama ut av det. Ting hadde jo begynt å gå langt for lenge siden.

Det viktigste var liksom å ikke krangle... Er faktisk litt usikker på hva vi følte på den tiden. Var så mye sinne i oss begge. Men også en veldig, veldig sterk kjærlighet!

Så ble det verre – nok en gang et nivå vi vist nok kunne havne i.

-Han holder meg godt og hardt fast, lot meg ikke gå i fra situasjonene.

Hver eneste gang gjorde han dette. Det var grusomt å bli holdt fast slik, med redsel, sinne og alt inni meg – uten å kunne bevege meg som jeg ville. Jeg ble helt hysterisk i de situasjonene. Prøvde alltid å komme med løs på alle tenkelige måter. Han gråt, jeg gråt. Når jeg hadde gitt opp og ble liggende der helt rolig mens han holdt meg fast, pleide han å slippe og unnskylde seg. Jeg hørte alltid på han. Jeg følte ikke at det bare var han som var teit, men at jeg også var en idiot. Krangling på denne måten, og alt som hadde skjedd. Ante ikke hvordan eller hvorfor alt var sånn her. Jeg tror ikke han hadde noe større forståelse, og jeg så at han var frustrert og lei seg. Jeg så at han hadde andre holdninger, at han ikke var sånn her. At han hadde et ønske om å endre det. Men av en eller annen grunn, ble det liksom ikke noe av det. Det ble løfter uten handling.

En kveld, med alkohol i bildet, tok han tak i stolen jeg satt i (som hadde hjul) og presset meg inn i et hjørne på kjøkkenet. Han sto foran meg og var fly forbannet. Jeg prøvde å komme meg løs, da ble han sint og tok tak i meg for å holde meg fast.

Vi falt og jeg fikk finger ut av ledd.

Det var en stikkende følelse i hele hånda, jeg ble helt kvalm av den følelsen pluss synet. Måtte rett å slett legge noe rundt den for å ikke se det, å legge meg ned pga svimmelhet. Han ringte legevakta og en drosje, så ble vi der resten av natten. Vi begge var i sjokk.

Neste dag skjønte han at han hadde gått for langt. Bare synet av bandasjen fikk han til å reagere. Han var oppriktig lei seg, men jeg håpte på at dette skulle bli enden.

Jeg sa klart i fra at hvis han rørte meg en gang til, kom jeg til å måtte gå i fra han. Dette var ikke første gangen, langt i fra. Men han lovte, som alle de andre gangene, at ting skulle bli bedre. At han skulle skjerpe seg. Jeg skulle skjerpe meg. Vi skulle få det bedre, løsningen var altså der – vi måtte bare ikke krangle. Han lovte å reagere annerledes når vi kranglet, at vi skulle snakke rolig. Men det ble igjen bare tomme løfter. Ord.

Det er mye som kunne ha blitt nevnt her. Som dere ser er det litt enkelt skrevet med stikkord. Men det er første gangen jeg skriver alt det her ned, og det er vanskelig å huske på alt igjen og få flashbacks, tenke på at ting skal bli lesende og forståelig og samtidig informativt. Så beklager om det er hull mange steder. Har ikke snakket med noen andre enn samboer om disse hendelsene.

-Han hadde perioder hvor han aldri gjorde noe, tiden gikk sin gang, vi begge gikk videre og trodde alt var i grunnen ganske fint. Spesielt etter natten på legevakta. Virka som at ting ble bedre. Kommunikasjonen og kranglene endret seg. Han begynte å ta tak i problemer.

Men ofte med alkohol inn i bildet, fortsatte han å være aggressiv. Holde meg fast litt mer voldelig. De første gangene gjorde vei for det verre – på en måte.

Starta forsiktig, fortsatte i det verre.

Nå var det liksom en del av oss, en del av han, så det er som at han lot det skje. Vi kranglet om det, vi prøvde å endre det – men det skjedde igjen og igjen.

Så nå kranglet vi om dette.

Nå er det to år siden jeg var inne på legevakta.

Vi har fortsatt ikke de samme problemene som vi hadde det året vi kranglet en hel del. Alt i alt har vi det veldig bra. Har hørt at mange par har tøffe perioder, og den perioden var vår tre års krise.

Men dessverre, med alkohol blir han fortsatt voldelig om vi er uenige om noe. Slår man en gang - slår man igjen. Det er en sannhet!

I jula tok han første forsøk på kveletak. Jeg skjønte at det kom til å komme, siden det alltid er et lite tegn. «Volden mot møblene førte til dytting», «dytting førte til å holde fast» «Holde meg fast førte til legevakta» «Legevakta førte til mer aggressivitet».

Så jeg skjønte at nå lekte han med enda verre ting.

Jeg tok det opp med han dagen etter, og prøvde så godt jeg kunne å gi han et bilde av hvordan situasjonene hadde blitt verre og verre. At det forsiktige kveletaket kunne føre til enda verre. Han var enig og urolig. Skulle virkelig ikke skje, og han var knust pga hendelsen og alle hendelsene. Jeg trodde han, og jeg tror han den dag i dag. Jeg tror ikke dette er han! Men han innså ikke problemet - at han var en voldelig kjæreste.

Det er ikke snakk om mye vold lenger, for de små episodene er borte. Det er store episoder nå, og det skjer sjeldnere. Vi har lange perioder uten.

Jeg har stor tro på oss, at med rett hjelp kan vi få det til. Alle som kjenner oss kunne aldri gjettet at vi hadde det sånn. Vi har begge sosial intelligens, venner, familie, varme. Men av en eller annen grunn er det dette som skal være våres skygge. Dette skal være våres problem! Ellers hadde vi hatt det for fantastisk, kanskje... jeg vet ikke? Men jeg føler at det er viktig å få frem hvordan vi er? At han ikke har noen voldelig og vond fortid. At han er intelligent. At vi begge rett og slett ikke vet hvorfor dette skjer! Jeg aner ikke hvorfor han ikke kan skjerpe seg? Hvordan han kan tillate seg å være sånn mot meg. Rett og slett.

Sist helg fikk jeg bank. Han var drita, denne gangen sjalu. Det har ikke vært et slikt motiv bak de andre gangene, men denne gangen hadde han vist forestilt seg ting som gjorde han sjalu.

Dette ser jeg på som svært skummelt, i og med at det har utviklet seg til motiver nå.

(Har dessverre begynt å ta dette som en dagligdags tankemåte)

Han slengte meg i gulvet og kakket hodet mitt i gulvet flere ganger, jeg begynte å foss blø fra et sår jeg fikk på nesen. Fikk tre kuler i panna. Han tok sterke kveletak, hardt og brutalt. Aldri opplevd lignende brutalitet!

Dagen etter voknet jeg med blåmerker overalt. Øynene mine hadde røde prikker rundt seg pga kveletaket. Tror han traff en blodåre og fikk blodet til å sprenge? De røde prikkene var der i mange dager, hele huden rundt øynene mine og over kinnene. Blåmerker i hals, panne, nese, hele kroppen. Aldri blitt banket opp lignende, så jeg var i dypt sjokk. Klarte ikke å være verken sint eller lei meg. Gråt når jeg voknet, men ikke noe mer.

Han kom og pratet med meg, var helt knust. Men jeg husker ikke hva han sa til meg.

Dagen etter ba jeg han om å oppsøke hjelp, igjen. Denne gangen mente jeg det. Gjorde han ikke det med det samme – måtte vi avslutte forholdet. Nå kunne det ikke bli verre. Nå hadde jeg ikke mer tålmodighet – og nå sa jeg rett ut til han at han rett og slett er en voldelig kjæreste, og at han må innse det.

Vi begge må innse at han er det! Ellers kommer dette til å ende vondt..

Vi satt oss ned å så etter stoff/hjelp på nettet. Men det meste vi fant var situasjoner og forhold hvor verken han eller jeg kjente oss igjen i. I sjalusien, i autoritære, trangen på kontroll, trangen på å bestemme. Isolasjoner osv! Mange grusomme situasjoner, og derfor var det veldig vanskelig å skjønne noe av våres situasjon.

Etter en stund fant vi Alternativ til vold http://www.atv-stiftelsen.no/

Fant også en link som på mange måter er beskrivende. http://www.sinnetshelse.no/artikler/voldelige_menn.htm

Han skal begynne med behandlingen om noen måneder, og har innsett sitt problem. Skal gå til psykolog i ventetiden.

Vi har kommet til buns i problemene vi hadde, som var starten på det hele. Dette står igjen som en skygge som ikke vil slippe. Jeg har noen ganger flashbacks til hendelsene. Spesielt når jeg fikk fingern ut av ledd, og kveletak situasjonen. De bildene er så ekle og virkelige. Hvor ofte ser jeg ikke noen få kveletak på TV feks? Det er vondt.

Vet ikke hvordan dette vil ende, men jeg elsker han fortsatt sterkt. Jeg ønsker virkelig at ting skal bli bedre. At han kommer seg ut av sitt voldelige mønster.

Grunnen til at jeg skriver dette er for å la andre som oss få denne informasjonen, Og kjenne seg igjen hos noen. Er det noen her som kjenner seg igjen, eller har noe å si?

Jeg vet at det er riktig å innse problemet, oppsøke hjelp. Hvis han ikke gjør dette, vet jeg at jeg må gå. Jeg håper virkelig ikke at tankemønsteret mitt er feil.

Takk for at du leste hele mitt innlegg, om du har lest alt. Beklager igjen for at ting kanskje ikke er like godt beskrevet, men jeg har fått tenkt mye mens jeg har gjort dette. Har alltid likt å skrive ned følelser, men med disse tingene har jeg aldri klart det.

[Gjest AnonymBruker]

Håper at han får den hjelpen han trenger, og at det ordner seg for dere

[Gjest Mann på 45]

Desverre synes jeg at tankemønsteret ditt er litt feil. Du har allerede mange ganger gitt ham ultimatum om at dette må slutte ellers går du.

Når har det skjedd mange ganger og konsekvensene har aldri inntruffet.

Dette blir aldri bra. Enten går du ellers så kommer du til enten:

a) bli et forslått og underkuet menneske uten tro på at duger

b) ende opp som en spalte i avisen

DU er den eneste som kan fikse dette. Det blir ALDRI bedre.

Kontakt et krisesenter eller en god venn(inne).

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg bunte å lese denne boken http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=147404

den kan vær en hjelper i melomtiden mens han venter på hjelp, den hjalp meg lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Håper at han får den hjelpen han trenger, og at det ordner seg for dere

Tusen takk. Det håper jeg også. Er viktig at han får den hjelpen han trenger, får opp fokuset sitt. Han har ikke tenkt til å røre alkohol mer. Så håper virkelig at ting er i gang

Desverre synes jeg at tankemønsteret ditt er litt feil. Du har allerede mange ganger gitt ham ultimatum om at dette må slutte ellers går du.

Når har det skjedd mange ganger og konsekvensene har aldri inntruffet.

Dette blir aldri bra. Enten går du ellers så kommer du til enten:

a) bli et forslått og underkuet menneske uten tro på at duger

b) ende opp som en spalte i avisen

DU er den eneste som kan fikse dette. Det blir ALDRI bedre.

Kontakt et krisesenter eller en god venn(inne).

Lykke til.

Tankemønsteret mitt har vært veldig feil. Det har du helt rett i å nevne.

Er flere episoder hvor ting skulle vært reagert på, hvor jeg skulle skjønt at han hadde et sinneproblem. Tok meg faktisk mange år på å skjønne at han var sånn. Hver gang tenkte jeg at det ikke vill skje igjen, samtidig som jeg hadde en skeptis på at episodene utviklet seg. Både jeg og han skulle skjønt mer. Om han ikke tar tak i tilbudene, eller om ting ikke hjelper vet vi begge hvor veien må gå.

Jeg bunte å lese denne boken http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=147404

den kan vær en hjelper i melomtiden mens han venter på hjelp, den hjalp meg lykke til

Takk. Skal bestille den siden du anbefaler den - og at den hjalp deg. Veldig bra!

[Gjest AnonymBruker]

Min venninne brukte også mange år på å forstå hvor gale det var, og hun endte opp i en kiste før hun klarte å forstå hvor gale det var.

Du tillater han å behandle deg slik, for det blir aldri noen konsekvenser for hans handlinger. Du truer han med det ene og det andre, men samtidig gjør du ingenting. Dette ser han, og derfor blir det verre og verre.

jeg personlig tror ikke dere vil klare å fikse hans problemer sammen, for du er en han har behandlet som drit og det vil han fortsette med selv om han får hjelp. Den hjelpen han får, vil ta tid, og den tiden har ikke du og livet ditt.

Er han verdt livet ditt?

Det du burde gjøre er å gå, og si at du kommer tilbake den dagen han har fått hjelp og den dagen han virkelig har lært hvordan man skal oppføre seg mot andre mennesker. Han er ikke glad i deg, selv om han sier det. For man legger ikke en hånd på de man er glad i, og man behandler ikke de som drit.

Jeg vet at du mest sannsynlig kommer til å bli værende, og jeg bare håper for din skyld at du ikke havner der min venninne havnet, nemlig i graven.

Les innlegget ditt, og lat som det er en annen jente som har skrevet det, hva ville du rådet henne til? Jeg kan ikek råde deg til å bli værende i det forholdet, for da vil jeg samtidig råde deg til å bli værende i et voldelig forhold. Hvorfor skal man råde noen til noe slikt?

Jeg skulle ønske min venninne stolte nok på oss, at hun snakket skikkelig med oss om hvordan hun egentlig hadde det. Vi visste litt, men hun holdt seg alltid for seg selv når det hadde vært de store smellene, som når hun var opphovnet i hele ansiktet ol, dette har vi forstått etter henens død, da foreldrene fant en mengde med bilder hun ahdde tatt selv som bevis. Men hun brukte aldri bildene, men var som deg, og stolte på at han nå ville forandre seg. Dagen hun døde tok han kvelertak på henne, og slapp for seint. Han sa så fint etterpå at han aldri mente å ta livet hennes, men samtidig var det jo det han valgte å gjøre.

Det var aldri hennes feil at hun ble behandlet på den måten, på lik linje som at det ikke er din feil at han behandler deg slik. Foruten at du lar han fortsette, så har du lov til å krangle, si din mening på lik linje som han. Jeg tror de færreste forhold ikke krangler, eller har heftige diskusjoner, men de færreste bruker hans metode på å kontrollere den andre. For selv om han sier at det ikke er det, så er det faktisk derfor de gjør det. Han kan tro at det ikke er det, men når han får nøstet opp i det hans liter med, så vil han se at det handler om kontroll.

Dette ble mye, men ejg håper virkelig du kommer deg vekk, før noe alvorlig skjer. Og noe alvorlig kommer til å skje, om du ikke kommer deg vekk.

[Moshyen]

Hei!

Jeg vet mange vil anbefale deg å gå fra denne mannen, men jeg forstår godt at det ikke er så lett.

Hvis du ikke klarer å forlate ham vil jeg på det sterkeste be deg kontakte Alternativ til vold. De har veldig bra behandling for voldelige menn, der 9 av 10 visstnok klarer å slutte å slå for alltid etter behandling der.

Parterapi for å hindre at kranglene deres eskalerer så mye vil også kunne være nyttig.

...men, han vil ikke kunne løse dette problemet på egen hånd. Få profesjonell hjelp til han- hvis ikke vil han med all sannsynlighet aldri forandre seg.

[Gjest AnonymBruker]

Min venninne brukte også mange år på å forstå hvor gale det var, og hun endte opp i en kiste før hun klarte å forstå hvor gale det var.

Du tillater han å behandle deg slik, for det blir aldri noen konsekvenser for hans handlinger. Du truer han med det ene og det andre, men samtidig gjør du ingenting. Dette ser han, og derfor blir det verre og verre.

jeg personlig tror ikke dere vil klare å fikse hans problemer sammen, for du er en han har behandlet som drit og det vil han fortsette med selv om han får hjelp. Den hjelpen han får, vil ta tid, og den tiden har ikke du og livet ditt.

Er han verdt livet ditt?

Det du burde gjøre er å gå, og si at du kommer tilbake den dagen han har fått hjelp og den dagen han virkelig har lært hvordan man skal oppføre seg mot andre mennesker. Han er ikke glad i deg, selv om han sier det. For man legger ikke en hånd på de man er glad i, og man behandler ikke de som drit.

Jeg vet at du mest sannsynlig kommer til å bli værende, og jeg bare håper for din skyld at du ikke havner der min venninne havnet, nemlig i graven.

Les innlegget ditt, og lat som det er en annen jente som har skrevet det, hva ville du rådet henne til? Jeg kan ikek råde deg til å bli værende i det forholdet, for da vil jeg samtidig råde deg til å bli værende i et voldelig forhold. Hvorfor skal man råde noen til noe slikt?

Jeg skulle ønske min venninne stolte nok på oss, at hun snakket skikkelig med oss om hvordan hun egentlig hadde det. Vi visste litt, men hun holdt seg alltid for seg selv når det hadde vært de store smellene, som når hun var opphovnet i hele ansiktet ol, dette har vi forstått etter henens død, da foreldrene fant en mengde med bilder hun ahdde tatt selv som bevis. Men hun brukte aldri bildene, men var som deg, og stolte på at han nå ville forandre seg. Dagen hun døde tok han kvelertak på henne, og slapp for seint. Han sa så fint etterpå at han aldri mente å ta livet hennes, men samtidig var det jo det han valgte å gjøre.

Det var aldri hennes feil at hun ble behandlet på den måten, på lik linje som at det ikke er din feil at han behandler deg slik. Foruten at du lar han fortsette, så har du lov til å krangle, si din mening på lik linje som han. Jeg tror de færreste forhold ikke krangler, eller har heftige diskusjoner, men de færreste bruker hans metode på å kontrollere den andre. For selv om han sier at det ikke er det, så er det faktisk derfor de gjør det. Han kan tro at det ikke er det, men når han får nøstet opp i det hans liter med, så vil han se at det handler om kontroll.

Dette ble mye, men ejg håper virkelig du kommer deg vekk, før noe alvorlig skjer. Og noe alvorlig kommer til å skje, om du ikke kommer deg vekk.

Enig. Kom deg vekk!

[<CupCake>]

Jeg håper han får den hjelpen han trenger..

MEN, du burde gå fra han..

Er ikke noe vits i å utdype det en gang..

En gang er en gang for mye..

[Gjest AnonymBruker]

Blir kvalm av å lese dette. Er jo ikke lenge siden du fikk den kvelehendelsen. Lurer virkelig på hvordan du har det der du sitter, uten å kunne prate med andre enn samboer om det.

Skjønner at det er vanskelig å gjøre det offentlig.

Har du noen venninner som kunne skjønt noe av dette uten å reagere i mot deg? En som kunne jobbet med en løsning ved siden av deg?

Jeg anbefaler ingen å bli i et voldelig forhold. Det kan være altfor alvorlig. Men menn og kvinner kan komme over sinneproblem. Hvis det er en mulighet for samboeren din, grip tak i det NÅ.

Men du skal ikke måtte stå der alene.

Du har nok en venninne/familiemedlem der som skulle ønske at h*n ante noe, slik at du kunne fått riktig støtte DU også.

Du snakker om flashbacks. Det er 7år siden jeg ble utsatt for blind vold på gaten, fortsatt får jeg vondt med sterk innlevelse pluss angst for å føle det igjen. Du trenger nok mer hjelp enn du kanksje tror

[Gjest TS]

Du tillater han å behandle deg slik, for det blir aldri noen konsekvenser for hans handlinger. Du truer han med det ene og det andre, men samtidig gjør du ingenting. Dette ser han, og derfor blir det verre og verre. Jeg personlig tror ikke dere vil klare å fikse hans problemer sammen, for du er en han har behandlet som drit og det vil han fortsette med selv om han får hjelp. Den hjelpen han får, vil ta tid, og den tiden har ikke du og livet ditt.

Er han verdt livet ditt?

Jeg begynte å gråte når jeg leste innlegget ditt. Er virkelig grusomt det som skjedde med venninna di, og ganske lik min med tanke på hendelsen. Jeg har flere ganger denne uken tenkt hvor ille den siste gangen kunne gå. Sinneproblemene hans er ikke verdt livet mitt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal vise dere Hvordan samboeren min er som person, opp i det hele. Jeg må ta hensyn til at andre som blir utsatt for vold leser i tillegg, og når man er opp i slike situasjoner er man ganske sårbar. Jeg har ikke kompetanse til å beskrive en voldsmann. Men det finnes noen egenskaper som går igjen hos personer med disse problemene. Og mange av disse egenskapene føler jeg ikke at vi passer inn i.

Min samboer er en rolig fyr uten noen form for voldelig bakgrunn. Han er moden, har mye empati for mennesker rundt seg. Elsker dyr. Har intelligente holdninger og synspunkter, og han er opptatt av at jeg også skal ha det. Jeg er ikke stilleslått, jeg får prate og være meg selv på de fleste områder. Han manipulerer ikke, og bestemmer ikke over meg. Jeg har sett etter så mange tegn, for å være sikker. Men alt i alt tror jeg samboeren min har problemer som bare han kan fikse, med hjelp fra psykolog og Alternativ for vold. Jeg håper jeg kan oppleve at vi kommer oss ut av det sammen, som et sterkere par. Men det er mye foran oss.

Jeg vil ikke ha opplevd all denne dritten forgjeves. Jeg vil for siste gang kjempe for dette forholdet. Og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke la det bli en tom trussel uten konsekvenser, slik at jeg tillatter mer vold.

Hei!

Jeg vet mange vil anbefale deg å gå fra denne mannen, men jeg forstår godt at det ikke er så lett.

Hvis du ikke klarer å forlate ham vil jeg på det sterkeste be deg kontakte Alternativ til vold. De har veldig bra behandling for voldelige menn, der 9 av 10 visstnok klarer å slutte å slå for alltid etter behandling der.

Parterapi for å hindre at kranglene deres eskalerer så mye vil også kunne være nyttig.

...men, han vil ikke kunne løse dette problemet på egen hånd. Få profesjonell hjelp til han- hvis ikke vil han med all sannsynlighet aldri forandre seg.

9 av 10. Han skal dit i desember, håper han kan bli en av de som kommer positivt ut av det.

Vet du om en side hvor noen har beskrevet/opplevd en positiv kamp mot slike sinneproblemer? Leste en historie om en av de som fikk hjelp der, men han endte opp med å slå kona si en gang til under behandlinga. Hun dro. Mister litt tro når jeg leser slike historier gang på gang, og ender egentlig bare opp i tårer.

Føler meg som et vrak her, beklager.

Men du skal ikke måtte stå der alene.

Du har nok en venninne/familiemedlem der som skulle ønske at h*n ante noe, slik at du kunne fått riktig støtte DU også.

Du snakker om flashbacks. Det er 7år siden jeg ble utsatt for blind vold på gaten, fortsatt får jeg vondt med sterk innlevelse pluss angst for å føle det igjen. Du trenger nok mer hjelp enn du kanksje tror

Angst for å føle det igjen er veldig godt beskrevet.

Er faktisk veldig vanskelig å stå alene med det, med tanke på at jeg ikke kan møte opp på jobb med alle tegnene - må avbryte avtaler. Det etterlater seg en skamfølelse. De vet jo ikke, de vet bare at jeg avbryter.

Jeg har en veldig god venninne. Hun er ganske smart og jeg tror hun ville oppført seg beroligende. Men samtidig kjenner hun jo samboeren min også, og møter han ofte. Jeg har ikke tatt det opp med noen fordi det vil være skamfult å møtes samtidig. Jeg vet ikke. :\

[Ella_Grey]

Du sier at dere elsker hverandre, men mange ganger er ikke det nok.

Hvis det som skjedde nå sist hadde skjedd en måned inn i forholdet, så tror jeg forholdet ville vært over der og da - sant? Men dere har begge to vært med på å flytte grensen for hva som går an.

Hver gang noe skjedde krysset dere en grense, det var skremmende, han angret, lovet bedring. Men da støvet var lagt seg fikk det ingen konsekvenser. Greit at dere prøvde å jobbe med forholdet. Dere snakker begge om at noe må skje. Men i realiteten skjer det ikke noe. Dere er fortsatt sammen, bor fortsatt sammen. I den store sammenheng har ingenting forandret seg. Etter en voldsepisode er det sjokk og anger, så blir dette glemt. Hverdagen kommer, dere fokuserer på det som er bra, det vonde glemmes.

Til neste gang, og da har han lært at han trenger ikke legge lokk på sinnet - for selv om det er traumatisk der og da, så blir ting som før igjen.

Du elsker han, men elsker du han så mye at du vil risikere livet ditt for å leve med han?

Greit at han nå skal i terapi, men jeg tror at du hjelper han å se alvoret i situasjonen hvis du krever at dere flytter fra hverandre for en stund. La han få se at ting ikke alltid går tilbake til normalt igjen. Hvis du vil kjempe for forholdet, så viser du han konsekvensene nå. Flytt, krev at han begrenser drikkingen sin, si at du vil vite at behandlingen gir resultater. Hvis du lar det skure og gå, og bare sier at denne gangen er det ikke en tom trussel så syns jeg du resignerer - da kjemper du ikke for forholdet.

Du skriver at han angrer, og det tror jeg på. Og da syns jeg du skal tenke over hvor mye han vil komme til å angre den dagen han faktisk går så langt at du får varige mén eller verre. Av og til bør man innse at selv om man elsker hverandre, så kan man ikke leve sammen. Og uansett hvor mange fine sider han har (og det tviler jeg ikke på at han faktisk har), så han han en mørk side som gjør at prisen du betaler for å være sammen med han er ALT for høy.

Voldelige menn kan komme i alle slags innpakninger, og det er ikke alle som har noe varseltegn som man er dum hvis man ikke oppdager fra starten av. Og som sagt her før, du kan ikke fikse han. Og da skal du ikke prøve så hardt på det, at du ødelegger deg selv.

Og så vil jeg si at du har ingen som helst grunn til å føle skam for dette.

[Gjest Gjest]

Dere har vært sammen i 3 år og hatt det dårlig i noen (2?) av dem? Hvorfor i himlens navn gikk du ikke allerede dengang. Seriøst! Hva fikk deg til å bli? Er sexen himmelsk god? Har dere barn sammen eller er han vanvittig vakker, eller hva er det som fikk deg til å bli? Du var bare 21(?) da, og derute er en hel verden full av menn som vet å behandle andre mennesker bra og som vet å løse konflikter uten vold.

Det kan godt ta noen år å finne ut at man ikke passer sååå godt sammen og da er det er overhodet ingen skam å så gi opp. Det er ingen grunn til å bli i et destruktivt forhold og det med "mitt livs kjærlighet" er noe tull. De fleste utvikler seg kontinuerlig i løpet av et langt liv, og mange opplever også å være innom flere prinser. Heldigvis for det. Min første store kjærlighet kunne jeg ikke se meg selv sammen med i dag

[Gjest jonas]

Våkn opp!

Du er ikke lenger i et forhold. Det har han ødelagt for lenge siden.

Nå bør du bare bruke kreftene dine på å komme deg unna han.

Han fyren er ikke noe å samle på og det er rett og slett tragisk at du sitter og forsvarer han.

Ikke lur deg selv til å tro at han er en grei mann. Det er åpenbart for alle som leser dette at denne fyren er farlig og ikke god i hodet. Normale menn oppfører seg ikke slik.

Kom deg vekk!

PS!

Prat med venninna di. Hun vil nok fort forstå alvoret og hjelpe deg.

[Gjest TS]

Greit at han nå skal i terapi, men jeg tror at du hjelper han å se alvoret i situasjonen hvis du krever at dere flytter fra hverandre for en stund. La han få se at ting ikke alltid går tilbake til normalt igjen. Hvis du vil kjempe for forholdet, så viser du han konsekvensene nå. Flytt, krev at han begrenser drikkingen sin, si at du vil vite at behandlingen gir resultater.

Jeg tror han har skjønt alvoret.

Men det har jeg trodd mange ganger...

Jeg er ikke i stand til å gå igjennom mer.

Så om jeg tar feil denne gangen.... vet du, det er faktisk helt umulig dette her! Jeg nekter samme mønster som før, hvor alt blir glemt. Vi snakker om det og han skal til psykolog. Går dette feil, kan jeg aldri stole på dømmekraften min ang dette her igjen, og bare komme meg vekk. Og det er ikke bare hvis han slår, det er hvis han viser tegn til å ikke ta det på alvor, havne i gamle mønster.

Han drikker ikke ofte, men han har frivillig sagt at han ikke vil ha noe mer alkohol. Han blir bare dårlig av å tenke på det pga alt han assosierer med det nå. Han er enig i at forholdet må ta slutt om samme mønster dukker opp igjen. Snakker han ikke alvor, får jeg fort se det. Har jo trossalt levd med det lenge nå.

Blir ikke ting bedre, skal jeg finne denne tråden igjen og slippe det ut på nettet her. Hvor dum en kan bli, om det skulle vært tilfellet denne gangen og. Jeg skulle ha vist konsekvenser tidligere.

Dere har vært sammen i 3 år og hatt det dårlig i noen (2?) av dem? Hvorfor i himlens navn gikk du ikke allerede dengang. Seriøst! Hva fikk deg til å bli?

Vi hadde vært sammen i tre år da dette startet. Nå er vi på det sjette året sammen.

Våkn opp!

Du er ikke lenger i et forhold. Det har han ødelagt for lenge siden.

Han fyren er ikke noe å samle på og det er rett og slett tragisk at du sitter og forsvarer han.

Jeg er ikke i et bra forhold nei, ikke i det hele tatt. Jeg forsvarer han i grunnen ikke, jeg har fortalt ganske ærlig hva han driver med i svart og hvit. Både positivt og negativt. Sånn er situasjonen min. Hadde den bare vært svart, hadde ting vært så mye enklere...

Jeg hater det han er i stand til å gjøre. Jeg har vært inne på tanken på å sende han i arresten i noen dager, jeg har vært inne på mange tanker på å ikke gjøre vold enkelt for han i fylla. Men som sagt, jeg kan ikke endre han. Han må innse det, og det må han ha gjort nå.

Jeg lurer på om jeg skal la han lese denne tråden. For det er mye jeg har lært av å skrive med dere og svare på dette her.

Tusen takk for svar alle sammen. Dere aner ikke hvor mye det har hjulpet meg å få dette ut idag og svart på innleggene deres.

[AnneBonny]

Ts:

http://www.hedmark.org/article.aspx?m=4579&amid=30212

http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/article315880.ece?redir=true

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/02/522664.html

Endret 4. juli 2010 av Kristin

[AnneBonny]

Du sier at dere elsker hverandre, men mange ganger er ikke det nok.

Hvis det som skjedde nå sist hadde skjedd en måned inn i forholdet, så tror jeg forholdet ville vært over der og da - sant? Men dere har begge to vært med på å flytte grensen for hva som går an.

Hver gang noe skjedde krysset dere en grense, det var skremmende, han angret, lovet bedring. Men da støvet var lagt seg fikk det ingen konsekvenser. Greit at dere prøvde å jobbe med forholdet. Dere snakker begge om at noe må skje. Men i realiteten skjer det ikke noe. Dere er fortsatt sammen, bor fortsatt sammen. I den store sammenheng har ingenting forandret seg. Etter en voldsepisode er det sjokk og anger, så blir dette glemt. Hverdagen kommer, dere fokuserer på det som er bra, det vonde glemmes.

Til neste gang, og da har han lært at han trenger ikke legge lokk på sinnet - for selv om det er traumatisk der og da, så blir ting som før igjen.

Du elsker han, men elsker du han så mye at du vil risikere livet ditt for å leve med han?

Greit at han nå skal i terapi, men jeg tror at du hjelper han å se alvoret i situasjonen hvis du krever at dere flytter fra hverandre for en stund. La han få se at ting ikke alltid går tilbake til normalt igjen. Hvis du vil kjempe for forholdet, så viser du han konsekvensene nå. Flytt, krev at han begrenser drikkingen sin, si at du vil vite at behandlingen gir resultater. Hvis du lar det skure og gå, og bare sier at denne gangen er det ikke en tom trussel så syns jeg du resignerer - da kjemper du ikke for forholdet.

Du skriver at han angrer, og det tror jeg på. Og da syns jeg du skal tenke over hvor mye han vil komme til å angre den dagen han faktisk går så langt at du får varige mén eller verre. Av og til bør man innse at selv om man elsker hverandre, så kan man ikke leve sammen. Og uansett hvor mange fine sider han har (og det tviler jeg ikke på at han faktisk har), så han han en mørk side som gjør at prisen du betaler for å være sammen med han er ALT for høy.

Voldelige menn kan komme i alle slags innpakninger, og det er ikke alle som har noe varseltegn som man er dum hvis man ikke oppdager fra starten av. Og som sagt her før, du kan ikke fikse han. Og da skal du ikke prøve så hardt på det, at du ødelegger deg selv.

Og så vil jeg si at du har ingen som helst grunn til å føle skam for dette.

Flott skrevet!

Jeg håper samboeren din skjønner at han må slutte med dette tullet. Hvis han leser dette skal han ha dette klart for seg: Skaff deg hjelp! Du har et alvorlige problem og store vanskeligheter med å kommunisere og få ut følelsene dine på andre måter enn med sinne! Nå er det opp til deg å få kontroll på deg selv og ikke med å kontrollere vonde samtaleemner med vold!

[tineline]

Uff, dette er fælt. Er det eventuelt en mulighet å ha en pause i forholdet - ha kontakt, men som venner primært - fram til han er i gang med behandlingen og ser hvordan det går? Dere kan jo treffes ofte likevel, og være innstilt på å fortsette forholdet etter litt tid. Man skal ikke kimse av hva en tenkepause kan uttrette! Kanskje du får litt fri til å tenke etter hva du virkelig føler.

Spesielt hvis dere bor sammen, kan det være godt for deg å komme bort en stund. Bo hos foreldre, venner eller ta en aleneferie. For å være ærlig tror jeg du også trenger å gå til samtaler med noen, det er helt utrolig hvor lite som skal til før man føler seg MYE bedre med hensyn til stress og bekymring. Går ut fra at du bekymrer deg for ham, like mye som du bekymrer deg for forholdet og deg selv? Det høres i alle fall slik ut. Du kan for eksempel kontakte familiekontoret der du bor, de tilbyr gratis samtaleterapi, både for par og alene.

Lykke til! Det er ikke enkelt å elske noen når ting går som dette. Men det er ikke så enkelt å slutte med det, heller!

[Jade]

Jeg håper du innser at dette kan gå fryktelig gale! At han gjerne ikke har kontroll over det, og at han faktisk kan skade deg alvorlig, uten at han vil det selv. Når du ligger på kirkegården eller på akutten, så spiller det vel ingen rolle hvor mye han angrer (oppriktig, til og med), og hvor høyt han elsker deg, og hvor mye det aldri skal skje igjen? Jeg håper du innser at selv om han har lovet å aldri drikke mer, og selv om han faktisk mener det og tror på det selv, så kan det hende at det skjer likevel... Jeg håper du er klar over at du lever i et livsfarlig forhold. Selv om han elsker deg høyere enn høyest, og selv om han er verdens snilleste mann.

[Kristin]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Kristin, mod