Egoistisk og lite empatisk samboer?

[Gjest NN]

Jeg og samboeren min har et barn på snart 5 år. Vi har hatt diverse problemer i alle år. Barnet er det man av ulike årsaker vil kalle et krevende barn. Når jeg snakker med venner eller har fått råd fra ukjente mennesker fra diverse forum, hvor jeg har forklart min situasjon, så er det mange som sier at jeg bør si til samboren min at nå reiser jeg bort en uke for å hente meg inn igjen, eller for å tenke på meg selv litt. Eller for at han skal få sjansen til å se hvordan det er å ta det fulle ansvar.

Nå har det seg sånn at jeg har blitt bedt av min bestemor å komme på besøk, fordi hun trenger meg akkurat nå. Hun har mistet sin yngste datter til kreften, og jeg har mistet min mamma. Vi ønsker begge å treffes og å snakke.

Det er en relativt lang reise, fra jeg tar taxi hjemmefra tar det minst åtte timer til jeg er fremme. Samboeren min har aldri likt at jeg er borte, bare fordi han da er alene med barnet. Mye stress ift bringing i barnehagen, som jeg pleier å gjøre seinere på dagen siden jeg er student. Han begynner på jobb 0815 og begge to må da opp og ut tidligere. I tillegg blir det nok mer arbeid på han og kjedeligere om ettermiddagene.

Samboeren min syns i utgangspunktet at jeg bør reise fredag til søndag. Dette er vanskelig ift at jeg da kommer sent fredag og det ikke går fly søndag. Da er han villig til å forstå at jeg bør reise torsdag til mandag. Men da mener han at jeg kan droppe jenteturen til en annen by om fire måneder, siden de to jentene jeg da treffer, en gang i året, vil jeg likevel kunne treffe mens jeg besøker bestemoren min.

Hvor er logikken? Er han kontrollerende, eller er jeg urimelig?? Må legge til at hver gang det er snakk om at jeg vil treffe noen som ikke bor her(vi bor på min samboers hjemplass), så er det mye om og men..

Må nevne at vi har mange problemer på alle mulige områder i vårt forhold, og at vi i løpet av denne tiden har gått i parterapi i to år.

[AnonymBruker]

Han er urimelig, uten tvil! Barnet er da like mye hans ansvar som ditt. Syns dette hadde vært langt over streken i enhver situasjon, men at han ikke har mer omtanke for deg i en slik situasjon er rystende. Selvfølgelig er det viktig å treffe bestemoren din nå, men det er også viktig at man har noe som en jentetur å se frem til når man sørger.

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke setter stopper for hans eventuelle gutteturer, skulle det da bare mangle at du får dra på en jentetur! Og dette i forhold til bestemoren din nå som du har mistet moren din/dattera hennes, burde være en selvfølge at du får dra.

[CoffeeCup]

Du er absolutt ikke urimelig, og ja han virker veldig kontrollerende. Kanskje noe å ta opp i parterapien? Jeg syns ikke du skal avlyse jenteturen fordi du skal bort en langhelg nå. Absolutt ikke. Helt enig i AB som sier at barnet er like mye hans ansvar som ditt.

[Gjest NN]

Takk, begge to, for svar og støtte

Men han mener egentlig at vi er to foreldre som til enhver tid bør være sammen. Han drar så og si aldri på gutteturer, selv om jeg oppmuntrer han til det. Men så lenge det vil koste mer enn hva han syns er rimelig holder han seg hjemme, sannsynligvis fordi han alltid er negativ til ting jeg har lyst å gjøre som koster noen kroner.

Han ringer til og med hjem etter arbeidstid og spør om det er greit om han prøver å få time hos frisøren. Jeg har alltid oppmuntret han til å gjøre det han ønsker, trenger eller må gjøre. Han har alltid klagd, sutret eller vært negativ på en eller annen måte når jeg har luftet at jeg har lyst til å gjøre noe som ikke involverer han. Bortsett fra å gå ut på noe for en kveld etter barnet har lagt seg.

Likevel har jeg andre behov. Og selv om jeg vet at min datter vil få det mer slitsomt når jeg reiser, så vet jeg at jeg må tenke på andre enn henne av og til, noe jeg nesten ikke har gjort i løpet av de årene som har gått siden hun ble født.