Savner kona

[Gjest Ensom]

Jeg flyttet for noen uker siden ut av familiehjemmet vårt, og kjøpte ett sted kort vei fra eksen. Vi har barn sammen, og så derfor på dette som en god løsning.

Det er snart tre måneder siden hun sa hun ville skilles. Bruddet er min feil pga depresjoner jeg aldri fikk behandling for, noe jeg selvfølgelig angrer bittert på den dag i dag. Vi samarbeider bra mtp barna, og alt skulle dermed ligge til rette for ett "fint" brudd.

Problemet mitt er bare at jeg savner henne så mye. Våkner midt på nettene, og ser om hun har ringt, eller står utenfor. Hver gang telefonen ringer, får jeg hjertebank, fordi jeg håper at det er hun som ringer for å si at jeg skal komme hjem. Jeg går med en konstant klump i magen, fordi jeg er så trist. Prøver å hjelpe henne så mye jeg kan, for å vise at det er noe bra i meg.

Hun er nok dessverre tapt for alltid, men fy faen som jeg savner å være en familie sammen med henne. Hun elsker ikke meg lengre, og jeg unner henne ett godt liv uten meg. Jeg hater meg selv fordi jeg ødela familien min. Men jeg må lære meg å akseptere at jeg er verdiløs, og ikke fortjener henne.

[Nemesis75]

Jeg flyttet for noen uker siden ut av familiehjemmet vårt, og kjøpte ett sted kort vei fra eksen. Vi har barn sammen, og så derfor på dette som en god løsning.

Det er snart tre måneder siden hun sa hun ville skilles. Bruddet er min feil pga depresjoner jeg aldri fikk behandling for, noe jeg selvfølgelig angrer bittert på den dag i dag. Vi samarbeider bra mtp barna, og alt skulle dermed ligge til rette for ett "fint" brudd.

Problemet mitt er bare at jeg savner henne så mye. Våkner midt på nettene, og ser om hun har ringt, eller står utenfor. Hver gang telefonen ringer, får jeg hjertebank, fordi jeg håper at det er hun som ringer for å si at jeg skal komme hjem. Jeg går med en konstant klump i magen, fordi jeg er så trist. Prøver å hjelpe henne så mye jeg kan, for å vise at det er noe bra i meg.

Hun er nok dessverre tapt for alltid, men fy faen som jeg savner å være en familie sammen med henne. Hun elsker ikke meg lengre, og jeg unner henne ett godt liv uten meg. Jeg hater meg selv fordi jeg ødela familien min. Men jeg må lære meg å akseptere at jeg er verdiløs, og ikke fortjener henne.

Hvorfor gikk du ikke til behandling ?

[Gjest Ensom]

Er det ikke typisk mannfolk da? Å ikke skjønne at det er nødvendig, før det er for sent? Trodde jeg kunne fikse dette, at det gikk over, at jeg bare var sliten. Kom i bølger ser du, og det gikk bra i lengre perioder, men kom alltid tilbake. Når det fungerte, tenkte jeg at problemet var over.

Det ironiske er at NÅ har jeg søkt hjelp. Men det er så lang ventetid hos psykologene. Skulle ønske jeg hadde ett bedre svar, men det er det ikke. Var vel redd for å bli avvist: Du er bare sånn, lev med det-svaret??

[Gjest Gjest]

Gå til behandlig for depresjonene dine. Det kan gjøre en stor forskjell, mest for deg selv.

Du er ikke verdiøs selvom du ikke er sammen med henne, du har egenverdi. Konsentrer om å få det bedre meg deg selv. Hvem vet, kanskje dere finner tilbake til hverandre eller kanskje dere ikke gjør det. Det er ikke verdens undergang, selv om det føles slik. Det vil bli bedre, bare gi det litt tid og distanser fra følelsene dine for henne.

[Gjest 40år]

Uff, dette er ingen god situasjon for deg. Kjenner på følelsene du må sitte med.... Men vi mennesker er nå engang sånn at vi dessverre ikke ser hva vi skulle gjort før det er for sent mange ganger

Er du så rimelig sikker på at livet med din x er over for godt da? Har du hatt en samtale med ho om at du nå har tatt riv i seila og endelig skal få behandling?

Om det skulle være at ho ikke vil prøve mer, så gi deg selv tid. Masse tid. Snakker av erfaring... Få behandling, jobb med deg sjøl. Men gi ikke hele deg til ho ved å hjelpe ho i "tide og utide" av håp for at ho skal se deg fra en annen side.

Ta vare på deg sjøl, la deg gi deg den tiden du trenger til å sørge deg ferdig over at det ikke ble som du hadde tenkt, hvis det skulle vise seg at ho ikke vil mere.

Klem fra 40år.

[Gjest Ensom]

Håper jeg snart får hjelp. Hadde det ikke vært for barna, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde avsluttet alt. Jeg vil de skal ha en pappa, om en syk en, så er det bedre enn ingen. Jeg er så glad i dem, at jeg sliter meg gjennom dagene for deres skyld. Det er forferdelig, men det er bedre jeg har det vondt enn dem.

[Gjest 40år]

Jeg har vært der du er nå, i denne sorgfasen. Den er kvelende og altoppslukende Jeg også har heldigvis barn som holdt meg oppe, ellers hadde jeg ikke hatt stort å leve for. Jeg ble dumpet som lyn fra klar himmel over tlf, om at han hadde tatt tilbake x som plutselig ville ha han igjen. Jeg mistet alt av selvtillit og selvfølelse, og unner deg ikke å havne så dypt som jeg var.

Fastlegen var en meget god støttespiller for meg i den fasen, fikk gå til samtale der en dag i uka, og etterhvert annenhver uke osv.

Etter et år nå, ser jeg endelig at det begynner å lysne.

Derfor; gi deg selv tid, respekter og vær inneforstått med at det TAR tid, gi deg selv og ungene små lyspunkter av opplevelser når dere er i sammen. Gå tur om du orker, pump øra fulle av musikk. Gjør alt du kan for å presse de depressive tankene ut noen minutter hver eneste dag.

Skjønner hva du står oppe i, og føler med deg

[Gjest Ensom]

Takk for varme tanker. Håper det går bra med deg

[Gjest 40år]

Med meg går det bra nå, men har nok kommet til den konklusjon at jeg ikke tør å involvere meg noe mer med det annet kjønn på lang lang tid, av frykt for å "miste" meg selv igjen ved nok et brudd.

Det er av erfaring man vokser som menneske, selv om det ser svart ut her og nå, husk det.

Og prøv så godt du kan og kos deg med ungene når du har de, de har bare èn pappa

[AnonymBruker]

Du er ikke verdiløs. Du betyr masse for din fraseparerte kone, venner, familie - og alt i hele verden for barna dine. De elsker deg nok betingelsesløst.

Det er bare tre måneder siden du fikk denne nyheten, og da vil jeg si det er naturlig at du enda opplever stor sorg over skilsmissen.

Du søkte kanskje hjelp for sent for å redde forholdet, men det er ikke for sent for deg selv og barna. Og det betyr veldig mye.

Depresjoner er for mye å skulle ta hånd om helt alene - man må snakke med noen om det, og det krever tid og arbeid for å komme gjennom.

Det at du har hatt gode perioder er veldig positiv - det betyr at du kan få de periodene tilbake igjen, og lengre av gangen etterhvert.

Samlivsbrudd er veldig tungt, og det gjør ikke depresjonen din enklere å håndtere. Men du må gjøre som du gjør nå; bruke barna som motivasjon.

Kanskje forholdet kan reddes, kanskje ikke - men akkurat nå er jobben din å ta vare på deg selv på en god måte - og det betyr å stå opp hver eneste dag og gjøre noe ut av dagen, selv om det bare er små ting.

Ting som å gå en tur eller trene fremfor å sitte hjemme er veldig verdifullt når man sliter med vonde følelser og tanker.

Du må gi deg selv mye ros for å ha søkt hjelp - mange gjør det aldri.

[Sweet77]

Jeg flyttet for noen uker siden ut av familiehjemmet vårt, og kjøpte ett sted kort vei fra eksen. Vi har barn sammen, og så derfor på dette som en god løsning.

Det er snart tre måneder siden hun sa hun ville skilles. Bruddet er min feil pga depresjoner jeg aldri fikk behandling for, noe jeg selvfølgelig angrer bittert på den dag i dag. Vi samarbeider bra mtp barna, og alt skulle dermed ligge til rette for ett "fint" brudd.

Problemet mitt er bare at jeg savner henne så mye. Våkner midt på nettene, og ser om hun har ringt, eller står utenfor. Hver gang telefonen ringer, får jeg hjertebank, fordi jeg håper at det er hun som ringer for å si at jeg skal komme hjem. Jeg går med en konstant klump i magen, fordi jeg er så trist. Prøver å hjelpe henne så mye jeg kan, for å vise at det er noe bra i meg.

Hun er nok dessverre tapt for alltid, men fy faen som jeg savner å være en familie sammen med henne. Hun elsker ikke meg lengre, og jeg unner henne ett godt liv uten meg. Jeg hater meg selv fordi jeg ødela familien min. Men jeg må lære meg å akseptere at jeg er verdiløs, og ikke fortjener henne.

Faan, uff, tenkte ikke å svare på denne men gjør det visst. Du er ikke aleine, vet du..

Har du tenkt på. Det er ikke sikkert hun ikke elsker deg, men (høres sikkert dumt ut men jeg mener det) kanskje hun elsker deg, men ikke vil det livet dere har sammen. Da ser hun det kanskje ikke selv en gang, at hun elsker deg, kanskje hun bare ser det livet dere har og at hun vil ut av det, og at hun syns du står i veien for det hun vil. Ja, jeg vet det kan høres rart ut, men det er to forskjellige ting. Å elske og å ville ha et annet liv enn man har.

Var alt jeg ville si. Ikke sikkert det er sånn i ditt forhold, ikke sikkert det er noen trøst en gang, men ville bare si det..

[Gjest Jytte]

Jeg vet hvordan du har det

Er selv separert og savner mannen min noe så innihampen Vi har et langt samliv bak oss og hos meg sitter han fast i sjelen min ..

Vi har et fint forhold, og treffes flere ganger i uken. Når noe skjer i livet hans så er jeg den første han ringer til. I helgen har han vært ute og kjørt endel og har ringt meg for å prate mens han kjører. Å vite at jeg er den han foretrekker å snakke med, at han ser på meg som sin beste venn gjør meg utrolig glad. Jeg vet at det kommer til å bli oss to igjen, må bare ha hverandre på avstand en stund ... Dersom det IKKE skulle bli oss igjen, og hvis han hadde funnet en ny kvinne så hadde jeg kollapset er jeg redd.

Tanken på en ny mann og innlede et nytt forhold er totalt fjernt for meg - helt uaktuelt. Jeg vil (og skal) ha ham hjem igjen.

[Gjest Ensom]

Forstår jeg det slik at det var han som ville separeres? Jeg skulle så gjerne komt hjem igjen også. Har tanker i hodet mitt om at hun snart finner en annen som gir henne alt det jeg ikke kunne. Er ikke interessert i å finne noen ny jeg heller, ikke annet enn venner. Tanken på å ha sex med en annen jente gjør meg dårlig. Det er jo ikke det jeg vil. Jeg lengter bare hjem, til kona mi. Barna mine, huset mitt. Men det blir nok bare med drømmen. Hun har fått x antall sjanser til å ta meg tilbake, men hun er like bestemt hver gsng. Så hun endrer nok aldri mening.

[Gjest Jytte]

Forstår jeg det slik at det var han som ville separeres? Jeg skulle så gjerne komt hjem igjen også. Har tanker i hodet mitt om at hun snart finner en annen som gir henne alt det jeg ikke kunne. Er ikke interessert i å finne noen ny jeg heller, ikke annet enn venner. Tanken på å ha sex med en annen jente gjør meg dårlig. Det er jo ikke det jeg vil. Jeg lengter bare hjem, til kona mi. Barna mine, huset mitt. Men det blir nok bare med drømmen. Hun har fått x antall sjanser til å ta meg tilbake, men hun er like bestemt hver gsng. Så hun endrer nok aldri mening.

Hos oss var separasjonen noe som var uungåelig - og det var jeg som tok initiativet til det. Ville det ikke innerst inne, men valgte det for at vi skulle få en tenkepause og tid til å puste hver for oss en periode.

Det er selvsagt en risiko å ta - utfallet kan bli at en av oss finner en ny partner - men jeg tviler på det.

[AnonymBruker]

Forstår jeg det slik at det var han som ville separeres? Jeg skulle så gjerne komt hjem igjen også. Har tanker i hodet mitt om at hun snart finner en annen som gir henne alt det jeg ikke kunne. Er ikke interessert i å finne noen ny jeg heller, ikke annet enn venner. Tanken på å ha sex med en annen jente gjør meg dårlig. Det er jo ikke det jeg vil. Jeg lengter bare hjem, til kona mi. Barna mine, huset mitt. Men det blir nok bare med drømmen. Hun har fått x antall sjanser til å ta meg tilbake, men hun er like bestemt hver gsng. Så hun endrer nok aldri mening.

Du må først konsentrere deg om å bli frisk. Flott at du søker behandling, og jeg håper du får det snart. Mas gjerne på legen din. Det er synd at det skal være slik, men man må ofte presse litt på for å bli tatt på alvor.

Kona di orket ikke lenger leve sammen med en syk mann som ikke tok grep for å bli bedre. Nå har du tatt det første steget, men selvsagt tør hun ikke stole på at det er nok. Det er det ingenting du kan gjøre med, og det er hennes måte å beskytte seg selv på. Du har sikkert hatt det veldig vanskelig, men det har nok også tatt veldig på henne.

Det beste du kan gjøre nå, er å være en god far og gjøre alt som står i din makt for å bli bra. Kanskje kommer dere da sammen igjen, når hun oppdage at du virkelig har klart det og at det ikke bare var tomme ord fra din side i et desperat forsøk på å beholde henne. Kanskje oppdager du at deler av dette samlivet var med å å gjøre deg syk, og du ønsker ikke lenger å gjenoppta forholdet. Det vil tiden vise, men uansett kommer det til å bli bedre etterhvert. Når sykdommen ikke lenger har kontroll over livet ditt, vil du igjen oppdage de positive sidene ved livet og føle deg som et helt menneske igjen. Barna dine vil ha en frisk far som klarer å være der 100% for dem (selv om jeg er sikker på at du allerede er en flott far!).

Lykke til framover.

[Gjest Ensom]

Forsøker virkelig å være en god far. Men depresjonen gjør meg sliten, sinna og lite konstruktiv. Er veldig oppfarende og brøler ut i sinne. Så setter jeg meg ned og tenker: Herregud, det er ikke dette jeg ønsker å være. Jeg vil være glad, tålmodig, fornøyd og initiativrik. Innerst inne kommer jeg aldri til å oppnå mine mål og krav for den persinen jeg vul være. Jeg absolutt elsker barna mine, gir dem masse klemmer og kjærlighet. Og de elsker å komme til meg. Men i mine øyne er jeg ikke den pappaen de fortjener. Og derfor måtte jeg ut.

[Kråkesaks]

Kjære Ensom

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Kråkesaks, mod

Endret 30. oktober 2011 av Kråkesaks