Egistiske selvmord?

[Gjest Poirot]

Folk tar livet sitt av ulike grunner, og de som sitter igjen har full rett til å føle at det var egoistisk, like mye som å forstå handlingen. Det er ikke kun en måte å sørge på.

I mange tilfeller er selvmord egoistisk i mine øyne, særlig når du setter andres liv i fare.

Da jeg var yngre var det en jeg kjente på 14 år som gjorde noe som han ikke trodde foreldrene kunne tilgi ham (veldig streng oppvekst). Han tok livet sitt samme natt. Det synes jeg ikke var egoistisk, han var veldig fortvilet, og trodde det verste ventet uansett.

Vet om flere foreldre som har tatt livet sitt, og har full forståelse for at de har vært i en vanskelig situasjon. Men man har et ansvar selv også. Når ingen i familien aner at noe er galt, og du kommer hjem fra skolen og finner mor hengt eller du våkner av et skudd, gir det sår som aldri går bort.

[Retz]

Som lekebøll og Iset påpeker, så har ofte selvmordskandidater et forvrengt syn på hva som er best for de nære personene de har rundt seg. Særlig mennesker som lider av alvorlige depresjoner ser på sin egen tilstedeværelse som en byrde for familie og venner. Hvilket faktisk ofte er tilfelle, men selvsagt ikke i den grad de selv opplever det. Etter deres mening vil familien ha det bedre uten dem. Jeg ser ikke på dette som egoisme.

Psykotiske, og da spesielt schizofrene, tar ofte livet av seg fordi de ikke orker mer. Lidelsestrykket er så stort, og angsten så altoppslukende at den eneste måten de kan slippe unna på er ved selvmord. Medikamenter kan som regel - men ikke alltid - dempe symptomer som hallusinasjoner, mens influensopplevelser og, ikke minst, vrangforestillinger er langt vanskeligere å medisinere. Egoisme? Prøv å hold deg våken i 4 døgn i strekk med et minimum av stimuli, for så å la 4-5 personer stå tett opp til deg mens hver og en av dem kverner om igjen og om igjen på de samme ulike, nedvurderende og motstridende beskjedene til deg. I ulikt volum. Da får du en mikroskopisk følelse av hva det vil si å være gal.

Kronisk suicidalitet er ofte et resultat av alvorlig personlighetsforstyrrelse, med en forhistorie prega av utallige selvmordsforsøk og destruktiv livsførsel. Enkelte av selvmordsforsøkene er seriøst ment, men de fleste er mer et uttrykk for ønsket om å bli "sett", at noen ser lidelsen deres og tilbyr hjelp. Det tragiske i denne gruppa er at det som kun var ment som et selvmordsforsøk, av og til ender med et fullbyrdet selvmord pga at de har feilberegna dosen, (oftest er det snakk om overdose med en blanding av medikamenter) undervurdert virkestoffene i medikamentet eller at virkningen inntreffer så raskt at de ikke rekker å kontakte legevakt, familie, psykiatrisk avd. etc.

Egoisme eller ikke; selvmord er alltid et resultat av lidelse, og terskelen for hvor mye lidelse man tåler er meget individuell.

[Gjest Catwoman]

Men folk som bare gir opp og dreper seg selv og lar de som er glade i seg sitte igjen m stor sorg og alle spørsmålene...

Kan ikke få sagt hvor egoistisk d er.

De som velger å ta selvmord, i allefall de fleste, vet ikke at de har noen som er glad i seg. De tenker ikke at "de som er glade i meg vil få det vondt når jeg dør" fordi de ikke vet at det er noen. De tror alle menneskene rundt dem ikke vil legge så stor merke til om de er der eller blir borte, eller at de bare er glad til.

Derfor syns jeg ikke man kan si at det er egoistisk.

[Iset]

De som velger å ta selvmord, i allefall de fleste, vet ikke at de har noen som er glad i seg. De tenker ikke at "de som er glade i meg vil få det vondt når jeg dør" fordi de ikke vet at det er noen. De tror alle menneskene rundt dem ikke vil legge så stor merke til om de er der eller blir borte, eller at de bare er glad til.

Derfor syns jeg ikke man kan si at det er egoistisk.

nettopp! syns folk burde tenke seg om før de sier slikt. de som tar selvmord er som regel ikke istand til å tenke klart, og de gjør det faktisk av uegoistiske grunner, som å "spare" familien for å leve videre med dem.

[aline]

Det er utrolig mange forskjellige sjebner bak selvmord og selvmordstanker og forsøk.

Jeg vil faktisk tro det er helt umulig å si at "folk som tar selvmord er slik og sånn!"

eller "folk som tenker på/prøver på å ta selvmord er sånn og slik!"

Jeg er helt overbevist om at du har utallig mange forskjellige mennesker i utallig mange forskjellige situasjoner som tenker tanken, som forsøker og som får det til.

Å ta sitt eget liv ved å fronte med en annen bil, er ordentlig stygt synes jeg!! Men det vil ikke si at personer som gjør det er onde eller fæle mennesker, men kanskje fortvilte mennesker som ikke ser konsekvensene av det de gjør.

Du har alt fra de som virkelig PLANLEGGER å ta sitt eget liv, de sliter i mange år, de tror ikke de er viktige for noen, de føler ikke de har noen å gå til om det innerste, de vil ikke være egoister selv om de tar sitt eget liv, fordi de ikke ser at de betyr nok for andre til at andre kommer til å sørge over deres fravær!!

Du har også de som skjønner at det er mange som er glade i dem, som VET at de kommer til å utsette mange for smerte og sorg, men som ALLIKEVEL ser sin egen smerte som større en noens sorg over ens eget fravær.

du har også de som IKKE planlegger det, som ikke engang TENKER på det, men som får sammenbrudd eller nevroser som gjør at de gjør desperate ting for å slippe vekk fra alt som føles jævlig! Hvor selvmord faktisk ikke er en ønsket konsekvens, men som er så langt nede psykisk at man ikke klarer å se annet en at man må gjøre NOE!!

Hva er det som gjør psykisk ustabile mennesker til tapere SS?

Jeg har opplevd selvmord i nær omgangskrets, og vedkommende vil jeg aldri aldri kunne kalle svak eller taper!! Ikke heller egoist.

[Gjest India Gyllenhaal]

Å diskutere selvmord er en ting, men å si at alle som tar selvmord er egoistske tapere er noe helt annet. Her må man vokte ordene sine vel.

[Gjest Poirot]

Å diskutere selvmord er en ting' date=' men å si at alle som tar selvmord er egoistske tapere er noe helt annet. Her må man vokte ordene sine vel.[/quote']

Man kan risikere å støte noen, det er rikitg. På den annen side kan man ikke nekte folk som eks har opplevd svært vonde ting å føle dette.

[Gjest India Gyllenhaal]

På den annen side kan man ikke nekte folk som eks har opplevd svært vonde ting å føle dette.

Nei man kan ikke nekte folk å ha slike tanker/meninger, men man både kan og bør si ifra når folk er direkte ufine, for ingen av oss kan vite hvilken smerte og fortvilelse en som har tatt livet sitt har bært på i forkant.

Og med hvilken rett sitter vi og dømmer disse menneskene? Ingen! Bitre tanker om den avdødes egoisme og feighet lindrer ikke noe som helst, man må bare trekke pusten å gå videre.

[Gjest .]

Hvis en sitter igjen og synes så veldig synd på seg selv på grunn av at en synes det er vanskelig, hvem er det som er egoistisk da?

Uansett hvor vanskelig de som er igjen har det er det da ingenting imot det den som tok selvmord følte.

Selvsagt kan det være vanskelig for den som sitter igjen, men hvis du kaller den som tar selvmord for egoistisk fordi det påfører deg smerte, så ser du ikke lenger enn egen nesetipp.

[Nusse]

Jeg tror nok de aller fleste som begår selvmord sliter med psykiske lidelser, da blir det feil å bruke utrykk som egoisme. I mange tilfeller kan en vel ikke engang kalle det for et bevisst "valg", disse menneskene kan ha tvangstanker som er helt umulige å forstå for oss "normale".

[Gjest Anonymous]

Jeg har forsøkt å ta selvmord, to ganger.

Nå i ettertid synes jeg og at jeg var ekstremt egoistisk, men det er som flere har nevn her, det skjønner man ikke når man er i den situasjonen!

Når man har begynnt å sysle med seriøse selvmordstanker har alleredet hodet hengt seg opp i feil tankegang, vanlig logikk blir ikke lenger logisk. Jeg tenkte faktisk på løsninger for å spare min familie å finne meg, såpass klarte jeg å tenke. Men å dra den tanken videre til hvor mye skade jeg ville gjort på dem, det gikk rett og slett ikke. Fordi jeg virkelig trodde de ville få det bedre uten meg. Jeg trodde verden ville bli bedre uten meg.

Og jeg hadde ingen egentlige grunner til å ta selvmord heller, det var bare tankene mine som hadde hengt seg opp i feil spor, og som jeg ikke klarte å komme meg ut av. Litt enkelt forklart riktignok, men ser ingen grunn til å komme med alle detaljer her

Dette er lenge siden nå, og jgeb har i dag overhodet ingen slike tanker. Tvert i mot, jeg er generellt lykkelig! Men, jeg vet hvor fort det kan gå galt når tankene begynner å sette seg i feil spor, og hvordan fornuft forsvinner ut av hodet. Slik jeg ser det er det rett og slett en sykdom. jeg var syk da, jeg er frisk nå.

[aline]

Jeg er også en av de som holdt på å ta selvmord, men jeg planla det aldri, jeg tenkte aldri en bevisst tanke om at jeg ønsket å ta livet mitt. Jeg elsker livet mitt, og ser på meg selv som en sterk og oppegående kvinne, men kunne veldig lett ha endt som ett selvmords"offer" om jeg hadde hatt feil piller i huset.

Jeg planla aldri, eller tenkte aldri tanken, jeg har faktisk benektet den sannheten at jeg holdt på å gjøre det, fordi det er så fjernt for meg.

men jeg hadde det jævlig i en periode i livet mitt, og jeg fikk to blackout på flere timer hver, hvor jeg ikke vet hva jeg har gjort. Den ene gangen fant jeg meg selv sittende sammenkrøpet i ett mørkt kott, med knærne under haka og tårende bare fossende.

Den andre gangen fant jeg meg selv i stua med munnen og hånden full av piller, og vannglasset i handa!!!

Jeg har hele tiden sagt til meg selv at "neida!!", men det er det som er fakta! Og hadde jeg ikke kommet til meg selv akkurat da, og hadde jeg hatt noe sterkere en paracet i huset, så hadde jeg kanskje ikke sittet her idag. (og det var bare flaks, for jeg bodde med en som har brukt sterkere tabletter flere ganger, og som en som blir småfull på fire vanlige paracet, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd jeg.)

Og DET skremmer meg.

Jeg aner ikke hva jeg tenkte! Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, tror bare jeg ønsket å slippe unna litt. Jeg tenkte IKKE på konsekvensene for min familie, som jeg VET er glad imeg. Jeg tenkte jo ikke engang bevisst på at jeg kunne dø, fordi jeg ikke VAR bevisst!

Det er det jeg mener med at du har så mange forskjellige selvmordstilfeller, at det må være umulig å sette alle i èn boks å si "de er sånn!"

Jeg vet vi ikke skal skrive om slike tanker, og jeg har heller ingen slike tanker! Har aldri hatt selvmordstanker, men er allikevel en av dem som kunne endt opp med det.

(moderatorer får slette om det går over streken for hva vi har lov til. For meg er det litt viktig å både skrive og å lese, og å få fortelle, for at man skal se også den siden.)