skal jeg fortelle ham om borderline?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med kjæresten i snart 1 år. Han vet at jeg sliter med angst i små grader, og har sett litt av utfallene. Han takler det fint, og som regel er forholdet vårt helt fantastisk. Noen ganger gjør jeg rare og vrange ting som irriterer han.

Jeg går til psykolog og det hjelper veldig. Vi har pratet mye om selvbilde, oppvekst og relasjoner jeg har til andre. Idag fortalte psykologen min at jeg KAN ha lett borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg har det ikke på den måten at jeg virker "sinnsyk" og bare ødelegger alt rundt meg, men at jeg gjør meg selv sliten med tanker og handlinger. Jeg har lest en del på nettet om det, og kjenner meg igjen i noe, og noe kjenner jeg meg ikke igjen i i det hele tatt. Som sagt, det var "lett" borderline, og det er en trøst.

Jeg har så lyst å fortelle kjæresten det, for vi er åpne om våre bekymringer og problemer. Men jeg er redd han skal lese om det og med det anta at jeg er "sykere" enn jeg faktisk er. Jeg vil ikke at han skal få et annet bilde av meg, og min størse frykt er at han vil gå fra meg. Om jeg skal fortelle ham det, så skal jeg ikke brase ut med at jeg har det og diagnosere meg selv, men si at det er en mulighet. Om det bedrer situasjonen vet jeg jo ikke.

Er det noen her med slike erfaringer som kan gi gode råd?

[Lumpelure]

Ærlighet er det beste alternativet. Hvis du ikke forteller nå når skal du fortelle? En gang senere når han kommer til å oppleve det som uærlighet fra din side? Problemer man har tror eg blir værre - ikke lettere å fortelle med tiden.

Fortell at psykologen sa du muligens hadde et snev av boarderline og si at du har lest litt av nyskjerrighet - hva tror han? Kjenner han deg igjen i dette? Gjør det til en felles undring. Du er deg uansett hva det heter og hvis han ikke kan leve med det er han ikke mannen for deg uansett men jeg tipper du vil bli positivt overasket!

[Gjest Borderline]

Er ikke borderline - forstyrrelser karaktertrekk som på ett eller annet vis avviker fra normalen.

Leste en gang at det finnes mange firskjellige typer borderline"diagnoser".

Det er nok veldig mange mennesker som faller under en av disse uten å ha fått "diagnosen".

Er ganske sikker på at jeg selv f.eks. har en eller flere av dem.

Har selv fått behandling for angstdiagnose for noen år siden.

Men da konsentrerte de seg om den spesielle pyskriatiske diagnosen som hadde med en type angst å gjøre.

Tror det er vanskeligere å få omgivelsene til å anerkjenne/ stadfeste avvikende personlighetsdiagnoser.

[Gjest Borderline]

Er ikke borderline - forstyrrelser karaktertrekk som på ett eller annet vis avviker fra normalen.

Leste en gang at det finnes mange forskjellige typer borderline"diagnoser".

Det er nok veldig mange mennesker som faller under en av disse uten å ha fått "diagnosen".

Er ganske sikker på at jeg selv f.eks. har en eller flere av dem.

Har selv fått behandling ifm angstdiagnose for noen år siden.

Men da konsentrerte de seg om den spesielle psykiatriske diagnosen som hadde med en type angst å gjøre.

Tror det er vanskeligere å få omgivelsene til å anerkjenne/ stadfeste avvikende personlighetsdiagnoser.

Der får jeg nok en gang igjen for at jeg ikke leser korrektur før jeg sender i vei innlegget.

[*Sinnataggen*]

Siden psy ikke var sikker, kan du vente. Det er jo tross alt en annen type diagnose enn litt angst til tider. Kanskje han blir skremt. Du kan jo lufte det på en annen måte først.

Les på nettet om forskjellige lidelser og diskuter dem på artighet. Så sier du noe som at om jeg hadde denne eller denne hva hadde du gjort da ? Eller denne denne ? Så passer du på at en av dem er borderline.

[Gjest a]

Siden psy ikke var sikker, kan du vente. Det er jo tross alt en annen type diagnose enn litt angst til tider. Kanskje han blir skremt. Du kan jo lufte det på en annen måte først.

Les på nettet om forskjellige lidelser og diskuter dem på artighet. Så sier du noe som at om jeg hadde denne eller denne hva hadde du gjort da ? Eller denne denne ? Så passer du på at en av dem er borderline.

Solosuper10:Så på svaret ditt leser jeg at du ville foretrekke at en dame, som gikk til psykolog, spilte et spill/mindgame med deg og testet deg ut om hun kunne stole på deg uten å være ærlig, altså?Og at du ikke ville gjennomskuet noe av det?

Eller at du ikke forstrå at du ville ha gitt dama et helt annet svar når du ikke visste at det var den diagnosen damen hadde fått, enn når du visste at det var dette hun led av.

For det er noe helt annet å svare på noe som man tenker er uaktuelt, enn å svare på noe som er en realitet med konsekvenser for begge to i hverdagen.

Skal man svare på noe man ikke vet at er realiteten så svarer man nemlig helt overfladisk og ugjennomtenkt.

Og du må tenke på at det svaret du ga var det svaret ei dame med den diagnosen ville oppleve at ble din dom over henne, og gå og rundt, og kanskje bli utrygg av og få ødelagt livskvaliteten sin i fortvilelse over det du oplevde som et uforpliktende, ugjennomtenkt svar, som kanskje ville ha blitt et helt annet om du visste at hun hadde diagnosen.

Kanskje ville ditt svar når du ikke visste hva hun led av vært med på å bekreftet en fordom hun hadde om seg selv og fått henne til å tro at hun måtte skjule noe så viktig om seg selv som sin diagnose, for å ikke miste et forhold.Eller ta det som en bekreftelse på at hun måtte gjøre det slutt i stedenfor å bli ærlig.

Mens fra din side var det et et ugjennomtenkt utsagn om et ikke-scenario og du forstod ikke hva du gjorde mot henne da du svarte.

=Dårlig ide for TS å utsette seg for.

For noen med borderline er det svært vondt å avslutte en relasjon til noen de har knyttet seg til, og svært vondt å bli avvist. Det er også svært vanskelig å unngå å tolke ting feil og ta ting for bokstavlig.Så når noen sier hva de KANSKJE ville ha gjort HVIS, og det ikke er overførbart på den reelle situasjonen,-så har svaret allerede skapt helvete for den med borderline.Og muligens helt unødvendig.

Siden om man elsker noen kan det hende man ikke ville svart det samme, om man visste hva det gjaldt, og at man ville ordlagt seg annerledes og vært mer imøtekommende og unngått å si sårende ting.

Jeg tror det er bedre for TS å finne ut av om hun har diagnosen, før hun informerer, og heller legge det fram som en felles undring over hva dette betyr for dem begge.

--------------------

Dessuten, TS, så må du huske at du har ikke forandret deg bare fordi noen sa ordet borderline hos en psykolog. Du er den samme fortsatt som han ble glad i.Du fikk ingen nye sider eller trekk som han ikke vet om bare fordi det ordet ble sagt i en time.

Kjenner kjæresten deg og er glad i deg er ikke dette forandret på, selv om noen sa ordet borderline.

Men om du gjør vanskelige, vrange ting,som han reagerer på, kan du kanskje si til han at du i samtaler med psykolog prøver å finne ut hva dette skyldes.At du vil gjøre noe med det og at problemene muligens kan ha noe sammenheng med trekk fra slike diagnoser som du har lest om-og vise han det du har lest.Du kan fortelle at målet er å gjøre noe med det sammen med psykolog og at du kommer til å trenge støtte fra kjæresten også.

Du kan spørre om han er villig til å være med å støtte deg gjennom det.Da får du svar på det du spør om:Om han blir eller går.

Lykke til.

Jeg har selv fått en diagnose, og min dame er fortsatt hos meg. Jeg har jo ikke forandret meg, selv om det ordet står i papirene til legen.Det var meg hun ble glad og det er meg hun er sammen med fortsatt, selv om vi nå vet hva legene kaller det som skjer når jeg ikke fikser ting slik som andre uten min diagnose kunne ha gjort.

Ha tro på degselv. Du blir ikke en annen, eller mer vanskelig, av å få en diagnose.

Går forholdet i stykker er det heller ikke på grunn av diagnosen, men fordi dere ikke passet sammen uansett.

Hilsen en mann som har oppdaget at avogtil går han i svart, og at det heter noe på legespråk.

[Gjest a]

Idag fortalte psykologen min at jeg KAN ha lett borderline personlighetsforstyrrelse.

Dessuten kalles det ikke lenger borderline heller, men er med mer kunnskap delt opp i mange under-grupper forstyrrelser, og det er ulike grader av disse, - så det er noe som man vanskelig kan lese seg til selv i bøker med generell info.

Det er muligens også nødvendig å bli utredet av spesialist i psykiatri for å få satt den rette diagnosen.

Derfor er det all grunn til å finne skikkelig ut av hva de kaller det som du sliter med, før man setter en merkelapp på seg selv (eller lar en kjæreste sette den på sviktende grunnlag.)

Ønsker deg alt det beste.

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for gode svar, satt spesielt pris på det over her om at jeg er den samme selv om noen sa ordet borderline:)

Det jeg kjenner meg igjen i som jeg fant på bl.a wikipedia er at jeg går med ekstrem og langvarig anspenthet når jeg får avvisning eller noen kommuniserer dårlig med meg, f.eks ikke svarer eller driter i hva jeg har å si. Også går meningene mine om folk veldig opp og ned. Det går på dette med glorifisering og devaluering.

Kjæresten har merket at jeg er ekstremt mistenksom- men han vet at jeg er en menneskekjenner. Han vet at jeg "alltid" har rett, men analyseringen av mennesker jeg bare har møtt eller sett et par ganger blir selvsagt slitsom. Men jeg går rundt med konstant skepsis til alt rundt meg. Psykologen skrev i journalen at bare ved å sitte i stolen og prate, var jeg på vakt, hele kroppspråket mitt roper det ut.

Jeg var deprimert, redd og uselvstendig som barn, klarte ikke å kommunisere med barn på min alder, bare yngre. Levde ikke i virkeligheten før jeg var rundt 16 år egentlig. Da begynte intelligensen min å virkelig skinne fram, og jeg fikk gode sosialkunnskaper, ble likt av folk og ble flinkere på skole, ble med på frivillige hjelpetiltak og lignende. Har hatt flere jobber, trent barn i idrett og blitt en god venn å ha for de som har kjent meg lengst. Er21år nå.

Fant ut at det er bare meg selv som kan lage et liv som jeg er fornøyd med,og jeg kan ikke forvente at de i mitt nærmiljø skal gjøre noe. Det har blitt en besettelse å ikke havne i samme "mølja", og der kommer skepsisen, vrange handlinger og og stahet frem. Og jeg blir utslitt av det. Så sier og gjør jeg ting som får meg til å virke sær. Nå er jeg heldigvis ikke redd for å drite meg ut, folk får mene hva de vil om meg. MEN. Tilbake til det denne diskusjonen handler om: jeg bryr meg om hva kjæresten syns. Jeg vil han skal være stolt av meg, slik jeg er stolt av han.

Jeg har ikke fortalt ham om det ennå, og det er 2 dager siden jeg fikk høre om det. Lurer på om jeg skal si noe hver gang han sender melding, men jeg får la det vente. Det som kansje er det verste akkurat nå, er at han tar en høy helseutdanning, og lærer sikkert ganske snart om psykiske lidelser. Min største frykt i et forhold, er at jeg skal bli uutholdelig å leve med. :/

[Lumpelure]

Vær åpen og ikke utsett!

Jeg kom med et forslag til hvordan du kan ta det opp over - jeg mente på ingen måte "å lirke", lure eller omgå og beklager dersom det ble oppfattet sånn - det er en serdeles dårlig strategi! Tanken var at det er lurt å skape en situasjon hvor dere kan snakke rundt det sammen - istedet for at han tenker bare alene. I tilegg får han - og du - sett på informasjon/ fakta om tema og du unngår myter og uvitenhet i større grad. Jeg forstår innlegget ditt slik at psykologen enten holder på med utredning (diagnose ikke satt) eller at du fyller noen kriterier / ikke alle / tvilstilfelle men at forståelsesrammen er nyttig. Da vil informasjon fra mennesker som står deg nær være nyttig i prosessen. En PF diagnose er ikke enten/eller men en vurderingssak!

En god nyhet er at de som han denne gruppen diagnose i hovedsak blir bedre med alderen og at mye ofte roer seg veldig i slutten av tyveårene - spesielt dersom man tar tak i og jobber med problemene. Grunn til å være optimist!

Og igjen - en diagnose endrer ikke noe, den bare beskriver (gir navn) til noe som er der. Det var der også når han forelsket seg

Og igjen: ikke utsett, snakk om det!

Endret 26. oktober 2011 av Lumpelure

[Gjest a]

TS her:

Takk for gode svar, satt spesielt pris på det over her om at jeg er den samme selv om noen sa ordet borderline:)

Det jeg kjenner meg igjen i som jeg fant på bl.a wikipedia er at jeg går med ekstrem og langvarig anspenthet når jeg får avvisning eller noen kommuniserer dårlig med meg, f.eks ikke svarer eller driter i hva jeg har å si. Også går meningene mine om folk veldig opp og ned. Det går på dette med glorifisering og devaluering.

Kjæresten har merket at jeg er ekstremt mistenksom- men han vet at jeg er en menneskekjenner. Han vet at jeg "alltid" har rett, men analyseringen av mennesker jeg bare har møtt eller sett et par ganger blir selvsagt slitsom. Men jeg går rundt med konstant skepsis til alt rundt meg. Psykologen skrev i journalen at bare ved å sitte i stolen og prate, var jeg på vakt, hele kroppspråket mitt roper det ut.

Jeg var deprimert, redd og uselvstendig som barn, klarte ikke å kommunisere med barn på min alder, bare yngre. Levde ikke i virkeligheten før jeg var rundt 16 år egentlig. Da begynte intelligensen min å virkelig skinne fram, og jeg fikk gode sosialkunnskaper, ble likt av folk og ble flinkere på skole, ble med på frivillige hjelpetiltak og lignende. Har hatt flere jobber, trent barn i idrett og blitt en god venn å ha for de som har kjent meg lengst. Er21år nå.

Fant ut at det er bare meg selv som kan lage et liv som jeg er fornøyd med,og jeg kan ikke forvente at de i mitt nærmiljø skal gjøre noe. Det har blitt en besettelse å ikke havne i samme "mølja", og der kommer skepsisen, vrange handlinger og og stahet frem. Og jeg blir utslitt av det. Så sier og gjør jeg ting som får meg til å virke sær. Nå er jeg heldigvis ikke redd for å drite meg ut, folk får mene hva de vil om meg. MEN. Tilbake til det denne diskusjonen handler om: jeg bryr meg om hva kjæresten syns. Jeg vil han skal være stolt av meg, slik jeg er stolt av han.

Jeg har ikke fortalt ham om det ennå, og det er 2 dager siden jeg fikk høre om det. Lurer på om jeg skal si noe hver gang han sender melding, men jeg får la det vente. Det som kansje er det verste akkurat nå, er at han tar en høy helseutdanning, og lærer sikkert ganske snart om psykiske lidelser. Min største frykt i et forhold, er at jeg skal bli uutholdelig å leve med. :/

Hei, igjen.

Du må huske på at du blir ikke det sm står på Wikipedia fordi psykologen din brukte et gammeldags sekkebegrep for å forklare deg hva en legeteori kaller noen av de problemene du strever med.

Du har flere sider.Alle dine sider er individuell for deg.

Jeg forstår at du engster deg for å miste kjæresten din om du skulle vise deg å ha en diagnose.

Tenk over om denne frykten handler om noen fordommer du har mot folk med diagnoser?

Har du hørt stygge ting om folk, og hørt hvilke stereotypier folk har om "de som er borderline".

Siden som sagt over: Det er så mang undergrupper og individuelle grader at man kan ikke si at en med "borderline" (som er et utrangert, eldgammelt odr...) ER på den og den måten.

Husk også på at med aktiv jobbing med deg selv kan du endre på ting du sliter med sammen med psykologen.

Navnet han setter definerer ikke deg, men fortelle han hvilken terri han skal velge å støtte seg til når han velger ut en behandling. Det er en teori om hva som vil hjelpe deg, og ikke en merkelapp på hvordan du er å leve sammen med.

Det krever en åpen kommunikasjon med samboeren å få alle forhold til å funke.

Ingen forhold kommer med noen garanti.

En ting til: Ser du selv hvro bokstavelig du tar det psykologen sa om hvordan du "er" i samtalene med han?

Vel, da vil jeg stille et motspørsmål: Tror du ikke at alle som kommer til en psykolog og er på vakt i en situasjon der de trenger hjelp men ikke vet hvor psykologen vil hen eller hva som vil hjelpe dem ennå?

Han har ikke fortalt deg hvem du er, men skrevet noen ord i en journal, siden hver gang de snakker med en pasient er de forpliktet å formulere noen ord på arket. Det er lovpålagt.

Det må også gå fort, siden det står en annen pasient utafor døra og venter.

Så ser du for deg at du sitter og skal skrive en oppgave på skolen, og må formulere en setning kjapt og levere fra deg.

Er det ikke trolig at det kunne vært formulert på flere måter?

At det ikke nødvendigvis er sannheten om deg som står der, men bare en setning han måtte skrive etter å ha sittet sammen med deg i en time, og at du kan være annerledes en annen dag når du har fått mer tillit til at han vet hva som vil hjelpe deg?

Han er nok like mye på vakt som deg, og årvåken skal jeg si deg- siden han skal observere. Kunne vi ikke skrevet det samme om han?

Ta dette lungt du, og ikke tro på alle de generelle tingene som står på Wikipedia og i bøker. Det er en generell teori, og helt unyansert: IKKE DEG eller noe om din situasjon individuelt eller dine personlige trekk som kan være temmelig forskjellig.

Du er degselv og ikke en diagnose vi faktisk ikke vet om stemmer ennå.

Dessuten er det sånn at mange som får en slik diagnose, de fyller ikke lenger opp de samme diagnosekriteriene to år etter, da de har forandret seg.

Det er bare et skjema med bokser man kan krysser av for hvordan man har det der og da.

Det bestemmer ikke hvordan det vil være for din kjære å leve sammen med deg.

Det er dere to sammen som uansett vil måtte finne ut om et samliv dere imellom vil funke.

Lykke til

Hilsen meg som har en lignende ting.

[AnonymBruker]

hva med å si det rett ut, akkurat sånn du skrev det i innlegget ditt? ærlighet er alltid den beste løsningen. Selv har jeg slitt mye med anoreksi, noe jeg ventet leeenge med å fortelle kjæresten. Og da jeg først sa det var det sånn en syyyk lettelse, og han sa han skulle ønske at jeg hadde fortalt om dette tidligere. Han hadde jo sett utfallene (svimt av pga lavt blodsukker) tidligere, og blitt svært bekymret når jeg ikke kunne forklare det...

[Gjest tsen]

TS igjen:

Nå har det gått 3 dager, og jeg har ennå ikke sagt noe. Men så har vi heller ikke snakket noe særlig sammen, og ikke på den måten at det hadde passa å ta det opp. Han bor 3 timer borte fra meg, så vi ses bare i helgene.

Jeg leste gjennom absolutt alle svarene et par ganger nettop, og en ting som er ekkelt, er at det heter "personlighetsforstyrrelse". Det får jo en til å høres ut som en gal kattedame eller noe sånt.. Eller en feilmontert robot. Tenk hvis han tenker at han er visst sammen med ei forstyrra dame! BÆÆÆH!!

[Gjest a]

TS igjen:

Nå har det gått 3 dager, og jeg har ennå ikke sagt noe. Men så har vi heller ikke snakket noe særlig sammen, og ikke på den måten at det hadde passa å ta det opp. Han bor 3 timer borte fra meg, så vi ses bare i helgene.

Jeg leste gjennom absolutt alle svarene et par ganger nettop, og en ting som er ekkelt, er at det heter "personlighetsforstyrrelse". Det får jo en til å høres ut som en gal kattedame eller noe sånt.. Eller en feilmontert robot. Tenk hvis han tenker at han er visst sammen med ei forstyrra dame! BÆÆÆH!!

Du har allerede begynt å dømme degselv, ser jeg. Jeg tror det du gjør nå er å si til degselv at kjæresten din kommer til å reagere sånn som du selv reagerer akkurat nå.Du har hørt et ord, hengt deg opp i det, mener du er forstyrret.Og siden du ikke ville vært dammen med noen som er forstyrret, så tenker du deg at det kan ikke andre ville heller.

Vel, kan opplyse til deg at på engelsk og i USA kaller man det personlighetslidelse.Så tenk på at selv om ordet norske leger har valgt er noe stigamtiserende svineri, ble ikke du en annen og mer forstyrret over natta fordi en psykolog bruket et utrangert begrep.

Dessuten vet vi jo ikke om du har dette, eller tilfeldigvis har en bipolar/unipolar lidelse her heller.

Så jeg syns du kan ta det mer piano med degselv.

Har du diskutert alt dette du sier her med psykologen din? Siden jeg tror du kunne hatt nytte av å diskutert det med psykologen før du begynner å informere kjæresten om at du lider av alt det verste du kan tenke deg, og antyde at du vil bli en crazy kattedame som andre nok ville styrt unna, når det kanskje ikke stemmer engang.

Og igen: Etter TO år, oppfyller de aller fleste IKKE diagnosekriteriene sine lenger. De ble angitt som et redskap for psykologen din å velge behandling etter, og er ingen definisjon av hvem du er. Du er ikke crazylady. Du er fortsatt degselv og ikke den generelle seteorypien i bøkene som skal favne alt fra de sykeste som dør av det, til de friskeste som ikke en gang trenger noen behandling.Det skal inneholde noe som kan passe på alle fra Catherine Zeta Jones til Britey Spears.Boka er ikke skrevet sånn at den handler om deg personlig, eller definerer deg.

Håper du greier å tro på dette, og at du ikke ødelegger for degselv med å lese på nett og i noen bøker og prøver å bli sånn som det står der at du "er" og informerer andre om dette når ikke en gang psykologen har konkludert.

Tenk om du feks har ADD i stedet? Eller bipolar lidelse? Ingen vet ennå.

Lykke til framover.Og du, ikke ta sikte på at du kommer til å bli crazy lady.

Tenk på at jobben du skal gjøre nå er å styrke dine friske sider så du tilsutt ikke lenger merker de syke, og har kontroll på det.

Siden du har en mengde friske sider også.Ingen ER en diagnose.Ikke du heller.

[Gjest Moulu]

si det du. han kommer til å oppdage det før eller siden uansett.. bedre å være føre var slik han er forberedt på nedeperiodene. nå vet ikke jeg hvilken type du har, men uansett..fortell han det. da kan han forstå hva det er som skjer når du og borderlinen i godt samarbeid setter igang :gjeiper:

han slipper ihvertfall å lure på hva faen det er som foregår når den første klikken eller hva jeg skal kalle det kommer.. det re vanskelig å komme over en slik ting men hvis han er forberedt så er det så lite å komme over, mtp at han er forberedt. da kan han også klare å separere deg som person og borderlinen. du ER jo ikke borderline..det er du du har. (egentlig er også på en måte, men sykdommen definerer jo ikke deg som menneske og person) går nok bra skal du se

[Gjest Moulu]

jeg fortalte det forresten ikke til min sambo, han merket det da jeg klikket i vinkel og fikk et sammenbrudd fra helvete, lagde bål i vasken der fyringen bestod av hans klær... mitt svar var dette: JEEEEG HAAAAAAAR BOOOORDERLIIIINNEEEE FOR FAEN! HVA ER DIN UNNSKYLDNING????

så ja, jeg burde ha sagt det i forkant..og det bør du også. min sambo var jo totalt uforberedt på min gale side..hadde vært så utrolig mye bedre om jeg hadde sagt det. hadde avverget mye dritt i begynnelsen av forholdet.

men jeg skammet meg.. emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.. ingenting er vel kulere enn det å skilte med til den nye flammen vel?

[Gjest a]

Dessuten er det sånn at mange som får en slik diagnose, de fyller ikke lenger opp de samme diagnosekriteriene to år etter, da de har forandret seg.

Det er bare et skjema med bokser man kan krysser av for hvordan man har det der og da.

Det bestemmer ikke hvordan det vil være for din kjære å leve sammen med deg.

Det er altså sånn at folk tar det helt forskjellig å leve sammen med noen som strever.Noen er ego og syns synd på seg selv, andre slår opp og går fra deg, men så er det dem som bryr seg om den de er sammen med og som ikke liker at denne personen har det ille og vil støtte dem.

Derfor betyr det noe hvordan de tar det selv, og hvilken innstilling de har til forholdet.

Dessuten kan det forklare endel av dine "sære sider" og hjelpe han å bli tålmodig når du er vanskelig og forklare det med diagnosen.

Så det betyr ikke at du vil bli hatet eller mislikt.

Men jeg skjønner jo at du misliker degselv og diagnosen akkurat nå. Selv om den kanskje er feil.

Jobben din er uansett å lære deg å håndtere reaksjonsmønstret ditt framover, så du kan få det bedre, og det betyr ikke at du er sinnsyk og forrykt og umulig for andre å omgås med.

Var du forstyrret før du leste ordet i boka? Eller er du plutselig blitt det nå?

Eller har du levd et normalt liv med venner, familie, kjæreste, skolen, fritid og noen situasjoner der du oppførte deg kranglete og litt sært siden du ikke har det like topp alltid?

Jeg tror mer på det siste.

Og det er ingen dom over deg.

Det er en utfordring. Jeg håper det går bra for deg å takle den, og ønsker deg lykke til

[Gjest tore_t]

Selvsagt skal en vel kunne fortelle en kjæreste om det. Jeg hadde iallefall satt pris på at min kjæreste fortalte meg om det. Å forsøke å skjule det, er jo både slitsomt og uheldig for deg og forholdet deres.

[Gjest tsen]

Det er altså sånn at folk tar det helt forskjellig å leve sammen med noen som strever.Noen er ego og syns synd på seg selv, andre slår opp og går fra deg, men så er det dem som bryr seg om den de er sammen med og som ikke liker at denne personen har det ille og vil støtte dem.

Derfor betyr det noe hvordan de tar det selv, og hvilken innstilling de har til forholdet.

Dessuten kan det forklare endel av dine "sære sider" og hjelpe han å bli tålmodig når du er vanskelig og forklare det med diagnosen.

Så det betyr ikke at du vil bli hatet eller mislikt.

Men jeg skjønner jo at du misliker degselv og diagnosen akkurat nå. Selv om den kanskje er feil.

Jobben din er uansett å lære deg å håndtere reaksjonsmønstret ditt framover, så du kan få det bedre, og det betyr ikke at du er sinnsyk og forrykt og umulig for andre å omgås med.

Var du forstyrret før du leste ordet i boka? Eller er du plutselig blitt det nå?

Eller har du levd et normalt liv med venner, familie, kjæreste, skolen, fritid og noen situasjoner der du oppførte deg kranglete og litt sært siden du ikke har det like topp alltid?

Jeg tror mer på det siste.

Og det er ingen dom over deg.

Det er en utfordring. Jeg håper det går bra for deg å takle den, og ønsker deg lykke til

Jeg var vel forstyrret før jeg leste det, for jeg kjenner meg igjen, og jeg har alltid lagt merke til at jeg reagerer annerledes enn andre på ting, f.eks humor. Å forstå noen typer humor er vanskelig for meg. F.eks har det vært populært for tiden for menn på min alder å kødde med "women in the kitchen" og "go make me a sandwich", og når typen kødder med slikt må jeg holde inne å bli sur og bare le med. Jeg vet jo at det liksom bare er moro, og man må kunne erte hverandre litt, men jeg vet ikke. En gammel mann som kom innom på jobb kalte meg "du, tjukkabolla", og jeg ble skikkelig anspent, selv om jeg er ei lita jente på 55 kg.Og dere trenger ikke komme med at "man skal ikke godta å bli kalt slik uansett hva blabla", for folk mener det jo ikke. Det er jo "normen" å sette ting litt på spissen og slikt.

Og til den personen som satt fyr på klær i vasken: jeg er redd for å en dag gjøre det samme, men SÅ drastisk kommer jeg nok ikke til å gjøre det:p Foreldrene mine har sett slike reaksjoner, hvor jeg bare brøler masse ord uten sammenheng, slemme ord, og når jeg var yngre veltet jeg ting over ende når ingen var til stede, for å ikke få kjeft der og da. Huffameg.

Jeg får nok ikke sagt noe før uti november, ser han ikke igjen før den tid.

[Gjest a]

Jeg var vel forstyrret før jeg leste det, for jeg kjenner meg igjen, og jeg har alltid lagt merke til at jeg reagerer annerledes enn andre på ting, f.eks humor. Å forstå noen typer humor er vanskelig for meg. F.eks har det vært populært for tiden for menn på min alder å kødde med "women in the kitchen" og "go make me a sandwich", og når typen kødder med slikt må jeg holde inne å bli sur og bare le med. Jeg vet jo at det liksom bare er moro, og man må kunne erte hverandre litt, men jeg vet ikke. En gammel mann som kom innom på jobb kalte meg "du, tjukkabolla", og jeg ble skikkelig anspent, selv om jeg er ei lita jente på 55 kg.Og dere trenger ikke komme med at "man skal ikke godta å bli kalt slik uansett hva blabla", for folk mener det jo ikke. Det er jo "normen" å sette ting litt på spissen og slikt.

Og til den personen som satt fyr på klær i vasken: jeg er redd for å en dag gjøre det samme, men SÅ drastisk kommer jeg nok ikke til å gjøre det:p Foreldrene mine har sett slike reaksjoner, hvor jeg bare brøler masse ord uten sammenheng, slemme ord, og når jeg var yngre veltet jeg ting over ende når ingen var til stede, for å ikke få kjeft der og da. Huffameg.

Jeg får nok ikke sagt noe før uti november, ser han ikke igjen før den tid.

Så kjenner du deg igjen i enkelte ting.Blant annet at du er lett å såre og da blir sint. Det betyr ikke at du kommer til å tenne bål i vasken.

Men jeg er enig med henne som sier det er bedre at han vet hvorfor du har sånne typer reaksjoner, enn å ikke skjønne noe og tenke sitt.

Jeg har rasert leiligheten, og dama mi har snakket meg ned fra et høyt sted. Det betyr ikke at du er sånn, eller vil komme dit.

Men jeg sier det for å fortelle deg at hun gikk ikke fra meg, og det er meg hun er glad i, siden jeg er ikke utenfor hver enete dag av mitt liv.

Alle mennekser har episoder der de agerer ut sinne og frustrasjoner.Noe annet er ikke normalt.

Det er bare at de fleste andre som er mer i balanse, har bedre evner til å komme ut av en sånn sinnstemning en deg og meg.

Det er sånne ting terapi skal lære deg, som å komme ut av et modus som er nedbrytende og gjør ting vanskeligere enn de trenger å bli.

Jeg håper du velger å åpne deg til kjæresten om at du går i terapi for å finne ut av hvorfor du får intense og vanskelige reaksjoner avogtil. Men du trenger ikke gi han noe navn på hva det er før du har fått bekreftet det selv av lege.

Da får også kjæresten vite mer gradvis hva det er du går igjennom, om du forteller at du er i terapi, før du setter noe navn på hva du sliter med.

Men du må slutte å tenke at ingen kan være sammen med deg som "er forstyrret", siden det er faktisk å være i et type nedbrytende modus der du saboterer degselv. Og tilsutt går det utover han, som du tror ikke er intressert i deg pga en diagnose, -og han opplever plutselig en kraftig overreaksjon fra deg som han ikke aner hvor kom fra, men som har ligget og vokst i deg...

Går han fra deg er det fordi han ikke er tilstrekkelig kjærestemateriale for en som deg.

Da trenger du heller ikke den frustrasjonen i ditt liv,med en som ikke takler dine utfordringer,- og så kan han drive med sitt mens du ivaretar degselv.

Blir han så er det fordi det er deg han liker, og jeg gjentar ennå en gang at DU er ikke alt det som står i bøkene.Du er ikke alle de mest syke utslagene av en stemningslidelse.Siden det er et annet ord du kan bruke på det, som er mer up to date i Norge, også.

Kjenn på ordet: Stemningslidelse.

Dine sinnstemninger svinger mer enn hos andre, og du trenger noe hjelp med å få bedre kontroll på dem. Det er dette du kan si til din kjære. Jeg håper du våger.

Forstyrret er alle mennesker innimellom, og nå driver du og setter den merkelappen på ting du har gjort og sagt før, som andre kanskje ikke reagerte på annet enn at de syns du var ekstra sint og overreagerte. Det er nemlig det man gjør: Overreagerer. Og sånne som deg om meg har ikke samme avknapp for å overreagere som andre uten en slik stemningslidelse.

Så du kan sette ordet overreaksjon, og ekstrem reaksjon på ting du husker og kutte ut ordet forstyrret far din bevissthet. Det har bare negative konsekvenser å henge seg opp i et sånt stigmatiserende ord, som ikke egentlig beskriver hva som foregår, men ble satt på et tidspunkt da forskning ikke hadde forklart sammenhengene i ildesen og bare så det utenfra.

Før i verden kalte de folk med Downs Syndrom for Idiot.Mener du de er idioter?

Psykoser kalte de Vanvittig.

Og affektive lidelser/ stemnigslidelser kalte de inntil ganske nylig "forstyrrelser i personlighetsdannelsen."

Altså prøvde de å sette et navn ut fra årsakene til at du har fått lidelsen din. Men det er et misvisende navn, og du må love meg å slutte å kalle deg selv forstyrret når ordet egentlig betyr at andre forstyrret dine utviklings-prosesser da du vokste opp.

Du kan jo lansere ordet stemningslidelse eller affektiv lidelse til kjæresten, dersom du ikke liker ordet forstyrrelse.

Ønsker deg alt godt

(Det er altså andre som har forstyrret deg da du skulle utvikle din personlighet, og muligens en kjemisk ubalanse i hjernen, og ikke du som ER forstyrret. Ta det gjerne opp med psykologen din. Det tror jeg ville vært lurt. )

[Gjest a]

Jeg har rasert leiligheten, og dama mi har snakket meg ned fra et høyt sted.

Og faktisk da jeg satt der opp og tekstet til henne for å si morna,kom hun dit opp og sa til meg at jeg fikk ikke lov og hun ville ikke miste meg , siden hun vil ha meg i livet sitt og at jeg er en støtte for henne. Hun sa at hun trenger meg.

Så det er ikke sant at ingen vil ha med deg å gjøre fordi du har nedturer.

Dessuten så har du også gode sider og gode dager, du som alle andre.

Ikke tenkt svart/hvitt at folk er enten syk eller frisk, forstyrret eller ok, siden alle har trekk som ligner på dine og du har flere sider i deg enn stemningslidelsen din.

(Og de bøkene du mest sannsynlig har lest er etter min mening egnet til å få enhver til å tro at man ikke bør være sammen med folk resten av sitt liv, siden de er så stygge i måten de snakker om den "pasientgruppen" på... )