Forholds spørsmål

[Gjest Ayleen]

Etter å ha vært sammen med kjæresten min i snart et halvt års tid har jeg vært nyforelsket frem til nå, jeg "bor" hos han og vi har snakket om å flytte sammen siden vi er sammen ganske ofte. Liten vits i å ha hver sin leilighet og betale dobbelt hver måned når vi allikevel kommer til hverandre. Frem til for et par månedere siden var det han som kom til meg, jeg lagde middag med et stort smil om munnen, gledet meg til å se han og hadde sommerfugler i magen. Selv om vi har vært litt hos meg av og til er ikke gleden ved å lage middag der mer, sommerfuglene er borte og smilet er mer skjevt. De fleste vil nok fortelle meg at dette er normalt når man ikke har den rusen forelskelsen gir lenger, men skal det være sånn? Og kan ikke det ødelegge et forhold på sikt, spesielt om man flytter sammen, for hvor blir savnet av da?

Jeg må legge til at jeg er arbeidsledig som gjør at jeg stort sett sitter hjemme og det blir mye tanker av det. Sliter med angst som gjør at tankekjøret kan bli ganske stort til tider. I tillegg har jeg et langt og mer seriøst forhold bak meg (med en samboer som jeg virkelig elsket og ville leve resten av livet med) som hverdagen knuste i fillebiter så det kan vel ha noe med at jeg er redd for at dette skal skje igjen. Jeg føler allerede at hverdagen er kjedelig, lik og består av null spenning og gnist. til og med sexlysten blir laber. Jeg ønsker selvfølgelig å gå en tur, komme meg litt ut sammen med min kjære av og til, men han jobber lange dager og er totalt utslitt på kvelden så jeg forstår jo at han ikke tenker på det.

I helgene er vi mer aktive og sosiale det er da jeg kjenner på hva jeg egentlig føler, spenningen, gnisten og kjærligheten vi har for hverandre. For jeg er kjempe glad i han, jeg bare er usikker på om hverdagen har tatt overhånd allerede og om jeg burde dra hjem for å se hvor mye jeg savner han og hva jeg føler da. Samtidig føler jeg at jeg kommer til å savne han masse og bare ønske meg tilbake i armene hans, så hvorfor prøve?

Han har allerede sagt at han elsker meg og i det første forholdet mitt var jeg den første som sa det så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å føle det nå. Det føles litt riktig å si det men samtidig ikke helt fordi jeg er så redd for å miste han også.

I den anledning lurer jeg på hvordan andre der ute med både familie og barn har det i hverdagen. Hva gjør at du holder ut hver dag med rutiner, gjøremål og i tillegg klarer å holde ved like kjærligheten til partneren og pleie den?

[kaprifolen]

Hmmm... Jeg var vel litt rammet av det samme en stund etter at vi ble samboere. Men jeg var fast bestemt på å ikke la min egen usikkerhet fucke opp et flott forhold. Så jeg snakket med min kjære om det!

Konklusjonen ble dels at det er deilig å komme til punktet hvor ting er mer trygt og hverdagslig, ingen av oss hadde kommet så langt med noen før! Og dels at han ble oppmerksom på mitt behov for å finne på ting og leke/kose seg i hverdagen.

Etter 5 år i forholdet hender det fortsatt at vi må "minne hverandre på det" i en slitsom jobb-hverdag... Men vi koser og tøyser masse, og klyper hverandre i rompa og hopper på ryggen på kjøkkenet, og kommer med kjærlighetserklæringer mange ganger om dagen!

Prøver å gjøre de "kjedelige" tingene sammen, som å henge opp klær og sånn, og da får i alle fall vi en fellesskapsfølelse som er like fin og god som de første sommerfuglene!

[Gjest *smak*]

Jeg er i et 16 års langt forhold. I dag fikk jeg sommerfugler i magen da sambo hadde lada handyen min og samtidig satt på alarmen på den, sånn jeg kom meg opp i tide til avtalen min. I går fikk jeg sommerfugler i magen da han etter å ha vært i butikken, gikk ut igjen for å kjøpe noe snop som jeg fikk lyst på. For meg er sånne småting et krydder i hverdagen

[Gjest Ayleen]

Det forstår jeg godt *smak* men hva om samboeren din ikke hadde gjort de tingene? Helt siden vi ble sammen er det jeg som har gjort disse småtingene, søte, romantiske og spennende tingene mens han tror at det bare holder med å gi meg kos, sex og tid med han for å ha det bra sammen. Fordi han aldri har vært i et forhold før og i tillegg sliter med å gi av seg selv, spesielt komplimenter uten at jeg må spørre osv. Samtidig er han verdens beste lytter, støtter og koser, kysser og klemmer på meg stort sett hele tiden. Nå er jeg så sliten av å gi at jeg ikke føler for det mer, før kunne jeg tenke på alt jeg ville gi han men etter å ha gitt og ikke fått noe selv på et halvt år mister man tilslutt lysten. Etter å ha lest det dere og mange andre skriver sitter jeg med en tanke om at vi kanskje prøver forgjeves og er for forskjellige, men det gjør så vondt å tenke meg en hverdag uten han også. Jeg er jo glad i han og ønsker av hele mitt hjerte at det skal fungere. Vi har jo noe, jeg vet bare ikke om det er nok og jeg liker ikke at jeg slutter å gi av meg selv for det er ikke sånn jeg er.

[Gjest *smak*]

Det forstår jeg godt *smak* men hva om samboeren din ikke hadde gjort de tingene? Helt siden vi ble sammen er det jeg som har gjort disse småtingene, søte, romantiske og spennende tingene mens han tror at det bare holder med å gi meg kos, sex og tid med han for å ha det bra sammen. Fordi han aldri har vært i et forhold før og i tillegg sliter med å gi av seg selv, spesielt komplimenter uten at jeg må spørre osv. Samtidig er han verdens beste lytter, støtter og koser, kysser og klemmer på meg stort sett hele tiden. Nå er jeg så sliten av å gi at jeg ikke føler for det mer, før kunne jeg tenke på alt jeg ville gi han men etter å ha gitt og ikke fått noe selv på et halvt år mister man tilslutt lysten. Etter å ha lest det dere og mange andre skriver sitter jeg med en tanke om at vi kanskje prøver forgjeves og er for forskjellige, men det gjør så vondt å tenke meg en hverdag uten han også. Jeg er jo glad i han og ønsker av hele mitt hjerte at det skal fungere. Vi har jo noe, jeg vet bare ikke om det er nok og jeg liker ikke at jeg slutter å gi av meg selv for det er ikke sånn jeg er.

Mitt tips er at du ikke henger deg opp i hvem han ikke er og koser deg med de sidene du elsker ved han.. For noe må du vel like ved han? Det er vel en grunn til at det ble dere?

Føler jeg etter 16 år har bygget opp erfaring i forhold til det å være i forhold... Man må godta hverandre som man er.. Da lager man et klima hvor man bygger hverandre opp i steden for å bryte hverandre ned..