Er det mulig å sammenligne sorg?

[AnonymBruker]

I en annen tråd her i forumet var det noen som hevdet at det ikke er mulig å sammenligne sorg, og at det som føles som en tragedie for en person kan føles som en bagatell for en annen. Det er jo i og for seg helt rett, men betyr det at det ikke er mulig å sette en sorg opp mot en annen og si at en sorg er større enn en annen?

Jeg tenker ikke da på "tenk på de sultne barna i Afrika"-retorikk, for da vil vi her til lands alltid tape og ha lite å være triste for. Jeg tenker mer på sorger og bekymringer som er relevante for mennesker i ganske lik livssituasjon, som det er naturlig å sammenligne seg med.

Jeg merker med meg selv at i perioder når livet seiler ganske smertefritt avgårde så klarer jeg likevel å være sint og trist over ting som skjer. Men hvis jeg tenker meg godt om så er det i det store og hele ikke noe å være trist for, og at det handler om ting som jeg i vanskeligere perioder ville sett på som en bagatell.

Er det lov til å si til en person at den sorgen de føler ikke helt står i stil med det de sørger over? Er det lov til å si at selv om man forstår at en person er trist, så er det på tide å se ting i perspektiv? Er det uhørt å minne en person som bevisst velger å dyrke det triste (her snakker jeg ikke om depresjon, det er noe annet) om at det er mange ting som er bra også?

Jeg har vel i mitt stille sinn tenkt at jo, det går an å sammenligne sorg og "rangere" den. Greit nok, min sorg føles viktig for meg men betyr det at vettet skal dette ut og at jeg ikke skal klare å se at i sammenligning med andre så er kanskje ikke tingene så verst likevel?

Hva tenker dere?

[Dragonfly84]

Det kommer an på hva du mener. For noen vil det f.eks. være som å miste seg selv hvis de mister en bror, for andre er det fælt en stund, og så går livet greit. Likeledes med en forelder, en venn, en hund for den delen. For noen er det som om verden slutter å snurre, for andre er det grusomt en stund, og så lettere.

Folk har også forskjellige måter å takle sorg på. Noen ser du det kanskje ikke på en gang. Noen begraver seg i jobb, andre begraver seg i sorg og triste følelser. Det må være lov.

Jeg er veldig, veldig forsiktig med å si "jeg vet hva du føler", for det er ikke sikkert. Sorg føles forskjellig for forskjellige folk i forskjellige livssituasjoner. Noen er kanskje bedre rusta til å tåle sorg, med et bedre støtteapparat rundt seg. Noen har kanskje støtta seg mest på den de akkurat har mista.

[Tropic]

Kommer litt an på hva du mener, er ikke helt sikker på om jeg skjønner akkurat hva du er ute etter

Men la oss ta for oss tapet av en bror. Person 1 sørger kanskje for en liten stund, men så går sorgen over og livet går videre. Person 2 sliter kanskje lenge med dette, blir sykemeldt fra jobb og stenger seg inne med sorgen, bruker lang tid på å komme over sorgen, kanskje aldri komme over den.

Person 1 i dette senarioet hadde kanskje et helt greit forhold til sin bror, møtes i familiesammenhenger, hjelper hverandre om det er noe, men der stopper det. Person 2 er ikke bare bror, men også bestevenn, gjør alt sammen, deler alt, møtes heletiden. For person 2 vil sorgen være større og verre enn for person 1.

På grunn av dette mener jeg IKKE man kan si at sorg er det samme for alle og at man dermed kan sammenligne det. Blir helt feil for person 1 å si til person 2 "Jeg vet hvordan du har det og føler det." For vedkommende vet jo egentlig ikke det...

Kanskje lettere å sammenligne sorgen etter å ha mistet et barn, enn å ha mistet en bror/søster osv. Vet ikke jeg, men ser for meg det er mer likt for de aller fleste.

[AnonymBruker]

Kommer litt an på hva du mener, er ikke helt sikker på om jeg skjønner akkurat hva du er ute etter

I tråden jeg tenkte på handlet det om en kvinne som sørger over at hun ikke kommer til å få en jente, hun har derimot to gutter og en til på vei. Der var det noen som sa at det ikke gikk an å sammenligne sorg, og at dette var like ille som f.eks. å være ufrivillig barnløs, og at det fortjente like mye sympati.

Dette er bare et eksempel, jeg ønsker ikke at tråden skal handle om denne spesifikke problemstillingen. Jeg bare lurer på om alle "sorger" fortjener like mye sympati og forståelse, eller om det i noen tilfeller er greit å si at visse ting faktisk ikke er noe å sørge over, iallefall ikke over lang tid.

[Tropic]

I tråden jeg tenkte på handlet det om en kvinne som sørger over at hun ikke kommer til å få en jente, hun har derimot to gutter og en til på vei. Der var det noen som sa at det ikke gikk an å sammenligne sorg, og at dette var like ille som f.eks. å være ufrivillig barnløs, og at det fortjente like mye sympati.

Dette er bare et eksempel, jeg ønsker ikke at tråden skal handle om denne spesifikke problemstillingen. Jeg bare lurer på om alle "sorger" fortjener like mye sympati og forståelse, eller om det i noen tilfeller er greit å si at visse ting faktisk ikke er noe å sørge over, iallefall ikke over lang tid.

Da er jeg med Da blir saken anderledes ja. Jeg mener at til en viss grad kan man sammenligne sorg. I noen tilfeller er det selvsagt mulig å til en viss grad sammenligne, synes absolutt ikke man kan si at det er en like stor sorg å være ufrivillig barnløs og det å aldri få en jente, mens man sitter der med 3 gutter...

Vanskelig og spennende problemstilling egentlig!

[Hoppetaujenta]

Hvis et menneske er i stor sorg, spiller det da ingen rolle hva årsaken er. Èn sorg er ikke mere eller mindre verdt enn noen annen og det går ikke an å rangere det etter "hva det dreier seg om", mener jeg. Sorg er sorg.

[Grønt blad]

Sorg er vanskelig, og jeg synes det er vanskelig å skulle si at noen ikke får lov til å sørge. Når det er sagt, så mener jeg at ikke alle sorger fortjener like mye sympati og forståelse.

Et tilfeldig eksempel. Jeg har stor fortsåelse for at man er lei seg når kjæledyret dør, men jeg mener den sorg over kjæledyret lenge etter det er død krever mindre sympati enn foreldre som mister en 17-åring. Jeg mener også at enkelte ting ikke er noe man skal sørge over i lang tid, som f.eks. at man får tre gutter, og ingen jente. Man kan være lei seg en periode, og jeg skjønner at man kan føle et savn, men jeg synes rett og slett ikke det er noe man skal sørge over.

Noen ganger trenger man en virkelighetssjekk, ristes litt og få satt ting i perspektiv. Å dyrke sorgen og det triste fører sjelden noe godt med seg. Livet går videre, og det må man akseptere. Man kan leve med sorg, men trenger ikke dyrke den. Og helt ærlig, enkelte ting er ikke noe å sørge over.

Endret 19. oktober 2011 av Grønt blad

[AnonymBruker]

Hvis et menneske er i stor sorg, spiller det da ingen rolle hva årsaken er. Èn sorg er ikke mere eller mindre verdt enn noen annen og det går ikke an å rangere det etter "hva det dreier seg om", mener jeg. Sorg er sorg.

Ja, det er dette jeg lurer på da. Selvfølgelig synes jeg ikke man skal latterliggjøre andres sorg og det vil alltid være sånn at det som gir en person sorg kan være en bagatell for andre. Men betyr det virkelig at det ikke går an å si at en person fortjener mer sympati for sin sorg enn andre? Eller er det sånn at så lenge en person føler sorg, om det er over en tapt lommebok eller en død slekting, så må man være like forståelsesfull? Fordi sorg er sorg og ikke kan rangeres?

[AnonymBruker]

I tråden jeg tenkte på handlet det om en kvinne som sørger over at hun ikke kommer til å få en jente, hun har derimot to gutter og en til på vei. Der var det noen som sa at det ikke gikk an å sammenligne sorg, og at dette var like ille som f.eks. å være ufrivillig barnløs, og at det fortjente like mye sympati.

Dette er bare et eksempel, jeg ønsker ikke at tråden skal handle om denne spesifikke problemstillingen. Jeg bare lurer på om alle "sorger" fortjener like mye sympati og forståelse, eller om det i noen tilfeller er greit å si at visse ting faktisk ikke er noe å sørge over, iallefall ikke over lang tid.

Man sammenlikner jo ved å si at noe er like ille som noe annet også, så den som ga den kommentaren biter seg selv i halen. Akkurat i slike tilfelle, eller f eks om noen påstår det kan være like ille at en vase man er glad i knuser som å miste et familiemedlem, tenker jeg at noen ganger må det være lov å sette ting i perspektiv i stedet for å "dulle" og bygge opp under sorg som egentlig ikke er så "dyp". Sorgen er reell, greit, men en vil være tjent med å akseptere tingenes tilstand og gå videre med det man har (noe en forsåvidt "bør" om en opplever noe virkelig tragisk også, men som forståelig nok ofte krever mer innsats og tid selv om man prøver).

[Gjest Jytte]

Hvis et menneske er i stor sorg, spiller det da ingen rolle hva årsaken er. Èn sorg er ikke mere eller mindre verdt enn noen annen og det går ikke an å rangere det etter "hva det dreier seg om", mener jeg. Sorg er sorg.

Så du mener at det er like sørgelig å ikke få en datter, men to sønner ... som for en mor og en far å miste barnet sitt i en ulykke?

Hvis man er i stor sorg fordi man ikke får det kjønnet man håpet på så trenger man rett og slett hjelp.

Det er milevis forskjell på skuffelse og sorg.

Endret 19. oktober 2011 av Jytte

[Lady in blue]

Noen vil synes jeg er kynisk og hard, men ja, jeg synes man til en viss grad kan rangere sorg. Jeg mener ikke at det ikke er "lov" å sørge over ting som er bagateller for andre, men jeg synes man må akseptere en realitycheck hvis man sammenligner sin egen sorg over hamsteren som døde med sorgen til en som har mistet et nært og kjært familiemedlem. Selvsagt er det greit å sørge over hamsteren man var glad i, men man bør skjønne at det for 99,9 % av alle andre mennesker er en himmelvid forskjell på den sorgen og f.eks. sorgen over et barn eller en forelder som dør.

Jeg har opplevd at voksne venner av meg har vært lei seg da hamsteren døde. Jeg har uttrykt medfølelse og vist forståelse (til en viss grad), men jeg har ikke vært like medfølende som jeg ville vært dersom det var noen som hadde mistet moren sin eller barnet sitt. Og heldigvis er mine venner av den oppfatning at tap av kjæledyr er trist, men ikke det samme som å miste kjære familiemedlemmer.

Og ja, jeg synes det er legitimt å si at det er verre å ikke kunne få barn i det hele tatt enn å ikke få ønsket kjønn på barna.

[Gjest Belle Gunnes]

Hvis et menneske er i stor sorg, spiller det da ingen rolle hva årsaken er. Èn sorg er ikke mere eller mindre verdt enn noen annen og det går ikke an å rangere det etter "hva det dreier seg om", mener jeg. Sorg er sorg.

Meget godt sagt. Man kan IKKE sammenligne sorg. En hver person sørger på sine måter og ingen andre skal fortelle hvordan man skal sørge. Ikke skal de sette sine sorger opp mot andres sorger heller. Det blir litt sånn "Min sorg er større en din så jeg fortjener mer oppmerksomhet en deg". Det er rett og slett ganske smålig.

Ingen skal fortelle noen om hvordan de skal sørge og hva de skal sørge over. Det er en veldig privat sak bare den involverte vet hvordan oppleves. Man skal derfor alltid respektere en annens sorg uansett hva denne personen sørger over - fordi sorgen er reell for denne personen.

[Lady in blue]

Man skal derfor alltid respektere en annens sorg uansett hva denne personen sørger over - fordi sorgen er reell for denne personen.

Det er jeg i utgangspunktet enig i. Sorg skal respekteres. Men hvis noen som har mistet hamsteren sin forventer samme omsorg og trøst som en som har mistet barnet sitt så stritter jeg kraftig imot og vil nok heller trekke meg unna denne personen enn å gi den forventede trøst. I sånne tilfeller hadde det kanskje vært greit om den tidligere hamstereieren fikk en forsiktig realitetssjekk i forhold til samfunnets normer? Istedet for å risikere å skyve folk fra seg pga en urealistisk forventning.

Jeg respekterer at en som har mistet hamsteren er lei seg og synes dette er veldig trist. Men respekten svinner hen om han/hun blir sykemeldt i et halvt år, legger daglig ned blomster på hamsterens grav og graver seg dypt ned i sorgen på varig basis. Den måten å reagere på har jeg en helt annen forståelse for hvis noen har mistet barnet sitt.

[AnonymBruker]

Denne tar jeg som anonym for å hindre gjenkjennelse.

Jeg har opplevd mange typer sorg:

- Da jeg var 12 år døde hunden min. Jeg gråt og jeg savnet han så utrolig mye. Fortsatt i dag, 25 år senere, husker jeg smerten.

- Jeg ble mobbet store deler av barndommen og gikk dermed glipp av utrolig mye som andre barn tok som en selvfølge. Sorgen over en tapt barndom fulgte meg mange år inn i voksentilværelsen.

- Jeg har mistet foreldrene mine, og jeg har mistet mannen jeg var forelsket i, i tillegg til besteforeldre, to fettere, en onkel og en venninne.

Jeg vil påstå at jeg vet en del om sorg og sorgreaksjoner. Og når jeg ser tilbake på disse opplevelsene så ser jeg at jeg helt klart kan rangere sorg. Selv om det føltes voldsomt da hunden døde på et tidspunkt der jeg var venneløs og ensom og så hunden som min eneste venn i livet, så ser jeg i ettertid at den sorgen jeg følte da var en helt annen sorg og mye lettere å bearbeide enn sorgen over foreldrene mine som døde i altfor ung alder og mannen jeg var forelsket i.

Det er ingen tvil i mitt sinn om at sorg kan rangeres. Sorg er sorg ja, på samme måte som hund er hund, men det er likvel forskjell på en mannevond villhund i Syden og en kosete Spaniel i fanget ditt hjemme.

Jeg kan ikke fatte at noen forventer å få like mye omsorg og forståelse for sorg over et kjæledyr (uansett hvor elsket det kjæledyret har vært) som noen som har mistet en nær person. Jeg synes man bør ta seg en tenkepause om man mener at sorgen over katta er like vond som sorgen over en femårig datter som døde av kreft. Jeg har ikke barn selv, men jeg kan likevel med hånden på hjertet slå fast at det ER mye verre å miste barnet sitt enn kjæledyret sitt.

Sorg skal respekteres ja. Men det betyr ikke at man kan likestille sorg.

Mira

[Dragonfly84]

I tråden jeg tenkte på handlet det om en kvinne som sørger over at hun ikke kommer til å få en jente, hun har derimot to gutter og en til på vei. Der var det noen som sa at det ikke gikk an å sammenligne sorg, og at dette var like ille som f.eks. å være ufrivillig barnløs, og at det fortjente like mye sympati.

Dette er bare et eksempel, jeg ønsker ikke at tråden skal handle om denne spesifikke problemstillingen. Jeg bare lurer på om alle "sorger" fortjener like mye sympati og forståelse, eller om det i noen tilfeller er greit å si at visse ting faktisk ikke er noe å sørge over, iallefall ikke over lang tid.

Det er klart man skal få lov å sørge over noe man aldri får, som f.eks. et jentebarn, men å si det er like ille som å være ufrivillig barnløs når man har friske barn fra før blir jo helt feil.

Det viktige må likevel være at det skal være lov å sørge.

Det er menneskelig å sørge. Hvis man får høre at det IKKE er lov å sørge over jenta man aldri får, vil man jo føle seg som et monster hvis man har et halvt sekunds skuffelse over den friske gutten man får. Er man et monster da? Hvis man etter det halve sekundet elsker den gutten mer enn noe annet? Jeg mener at det er man ikke. Men man kan lage seg mye rare tanker hvis man får høre at sorg kan rangeres og din sorg er bare en treer, så du har ikke lov å sørge.

Man kan sette opp mange scenarioer og si at tapet av den og den er verre enn tapet av noen andre, men det "hjelper" ikke den som sørger der og da. Å få høre at man skal ta seg sammen fordi andre har opplevd verre blir feil. Samtidig kan man jo ikke si til noen som har mistet barnet sitt at man ikke kommer over tapet av hamsteren som døde i forfjor.

[Mus-Katt]

Nei det går ikke an tror jeg, og det er jeg glad for. Det er som om man skulle hatt et "smertometer" som målte hvem som hadde mest vondt, slik at man kunne sammenligne. "Nei du har ikke vondt nok til å være sykmeldt, men du har det veldig vondt så det er greit".

Når det gjelder ting som går på følelser, subjektivitet, så kan man ikke sammenligne og rangere. Jeg har grått mer over hunden min som døde enn min bestemor.

[Lady in blue]

Det er menneskelig å sørge. Hvis man får høre at det IKKE er lov å sørge over jenta man aldri får, vil man jo føle seg som et monster hvis man har et halvt sekunds skuffelse over den friske gutten man får. Er man et monster da? Hvis man etter det halve sekundet elsker den gutten mer enn noe annet?

Nei, man er ikke et monster. Men da snakker vi jo ikke om sorg, men om skuffelse. Å kalle sånne til sorg er som å rope opp om mobbing straks noen sier noe mindre hyggelig til deg. Jeg synes vi utvanner begrepene veldig for å dramatisere våre egne følelser og behov. Plutselig er alle mobbeofre, alle bærer på en dyp sorg osv.

Samtidig kan man jo ikke si til noen som har mistet barnet sitt at man ikke kommer over tapet av hamsteren som døde i forfjor.

Veldig enig i den. Og som sagt før her: Det er greit å sørge over hamsteren og synes det er trist og leit at den døde, men for all del, ikke tro eller si at man dermed vet hva en som har mistet barnet sitt går gjennom og at sorgen er lik. For det mener jeg helt bestemt at det er den ikke.

[Lady in blue]

Det er sikkert relativt mange som har sørget mer over hunden enn bestemor. Litt fordi bestemor kanskje var veldig gammel og syk og døden var et godt og naturlig neste steg på veien. Og litt fordi mange ikke har noen særlig kontakt med bestemor mens hunden var en stor del av hverdagen.

Det finnes jo på samme måte "unntak" fra normalen ved at foreldre ikke sørger over sitt døde barn dersom barnet er adoptert bort eller barn som ikke sørger over sin døde mamma fordi moren var barnemishandler. Men i de aller fleste tilfeller vil sorgen over et barn som dør være en voldsom tragedie for foreldrene, og det ville rett og slett vært veldig dårlig gjort å sammenligne dette med et kjæledyr som dør.

Det er ikke sånn at jeg har tenkt å trille terningkast på sorg, men det må være lov å være litt realistisk og forstå at noen typer sorg er verre enn andre. Og jeg tror at det er ganske normalt at de som har mistet et barn kan trenge lang sykemelding (folk reagerer ulikt ja, så noen synes det er terapi å gå på jobb), men om jeg hadde vært lege og en pasient trengte sykemelding i uker og måneder pga et kjæledyr som døde så ville jeg nok vurdert å henvise pasienten videre til psykolog for å undersøke muligheten for andre diagnoser enn "sorg".

[AnonymBruker]

Jeg kan tildels forstå eksemplet der hun sørger over datteren hun ikke fikk. Selv er jeg i midten av 40-årene og har voksne barn. Likevel har jeg følt på en stille sorg fordi jeg aldri vil oppleve å få flere barn på grunn av alderen. I praksis kan jeg bli gravid, men jeg er realist og inneforstått med at når jeg ikke fikk flere barn før jeg ble 40, da er toget gått. Men istedet for å dyrke sorgen, er jeg takknemlig for de barna jeg har og ser frem til en dag der jeg kanskje får barnebarn.

Men det er en stille sorg over noe som ikke kan være eller aldri ble. Den kan ikke sammenlignes med da jeg mistet hunden min, og den gangen jeg mistet hunden kan heller ikke sammenlignes med da min bror døde eller da jeg mistet en av foreldrene mine. Med få ord var det som om deler av alt det trygge i livet ble revet bort og savnet er så dypt at det ikke kan beskrives.

Min bror omkom for over 20 år siden og årene har mildnet savnet. For min mor som mistet et av barna, er savnet tilstede, men hun prater ikke så mye om det som hun gjorde i begynnelsen. For henne var det nok den største sorgen hun har opplevd og hun måtte gå igjennom mye alene siden ingen kunne sette seg inn i situasjonen. Vi andre sørget også, og var ikke i stand til å trøste. Men det finnes ingen trøst for et tap av barn.

Mine foreldre er skilt og jeg føler at min mor ikke forstod min sorg når min far døde. Når det var gått ett år, kommenterte hun alt jeg nevnte av minner med at det er lenge siden. Og jeg sluttet å prate om det.

Jeg kan forstå at mange gråter mer når hunden dør enn over bestemoren sin. Bestemødre er forventet å dø, de blir sett på som eldre og mange har ikke kontakt annet enn ved høytider. Det betyr ikke at den ene sorgen er viktigere enn den andre, hvordan man står i relasjon til den som går bort betyr mye. Men å sørge over en hamster i mer enn par dager synes jeg vitner om at man har levd i en litt uvirkelig verden. Men man må være klar over at sorg over en f.eks. hamster, kan være sorg over noe annet som er ubevisst for den det gjelder.

[Grønt blad]

Veldig enig i den. Og som sagt før her: Det er greit å sørge over hamsteren og synes det er trist og leit at den døde, men for all del, ikke tro eller si at man dermed vet hva en som har mistet barnet sitt går gjennom og at sorgen er lik. For det mener jeg helt bestemt at det er den ikke.

Jeg er så enig.

Synes faktisk det er hårreisende at noen skriver at sorg er sorg, uansett grunn.

Ja, man skal respektere sorg, og at man opplever ting ulikt. Men den sorgen jeg følte og det savnet jeg fortsatt føler etter min kjære og nære farmor som døde da jeg var åtte, vil ikke være det samme som den sorgen foreldre føler etter at 18-åringen deres ble henrettet på Utøya 22. juli.