Er det mulig å sammenligne sorg?

[Grønt blad]

Det må også være lov å riste litt de som dyrker sorgen. Så for lenge siden et klipp om en familie med tre barn, der den eldste datteren ble drept av kjæresten da hun var 17. Dette var selvsagt en enorm tragedie for familien med stor påfølgende sorg.

Problemet (slik jeg ser det) var at foreldrene ikke klarte å gå videre og leve med sorgen. Foreldrene sperret seg nærmest inne, dro aldri på restaurant, på kino, i selskaper, klarte ikke å gjøre noe morsomt o.l. Selv halvannet år etter dødsfallet var det slik, en nærmest dyrking av sorgen. Det var nærmest noe rituelt med å skulle gå inn på rommet til den døde datteren (rommet stod fortsatt uberørt.) Denne familien hadde også to andre barn, flotte friske ungdommer.

Hvordan tror dere det var for barna når foreldrene ikke klarte å innfinne seg med at man må leve med sorgen? Jeg ble mildt sagt overrasket over at ingen hadde tatt en virkelighetssjekk med foreldrene, ristet dem og fått dem til å forstå at livet må gå videre, at man må leve med sorgen i stedet for å dyrke den, spesielt siden de hadde to andre barn, som trengte at livet gikk videre.

[Gjest Consensio]

Det verste jeg vet er folk som sammenligner alt fra sorg til fysisk smerte. Alle mennesker er forskjellige, vi reagerer forskjellig, vi hadde kanskje ulik relasjon til den avdøde om det er en slik sorg osv

Er enig i det som blir nevnt over her at man noen ganger må riste litt i de som dyrker sorgen, men samtidig så sørger alle på forskjellig måte, men nør det gjelder de som dyrker sorgen så er det jo snakk om at de ikke skal ødelegge sitt eget / sin familie sitt miv ved å dra alle ned i sin egen sorg.

Nå er det ikke ofte jeg hører så mye negativt om hvordan folk sørger, men jeg hører jo ofte at noen må ta seg sammen fordi de har jo bare tross alt en ørebetennelse. Det kunne jo vært verre som med naboen som hadde knekt ryggen. (bare et eksempel)

[Hoppetaujenta]

Så du mener at det er like sørgelig å ikke få en datter, men to sønner ... som for en mor og en far å miste barnet sitt i en ulykke? Hvis man er i stor sorg fordi man ikke får det kjønnet man håpet på så trenger man rett og slett hjelp. Det er milevis forskjell på skuffelse og sorg.

Nei, jeg mener ikke det, men den som føler veldig sterkt uansett hva det er som er negativt i dennes liv, skal ikke behøve å få ekstra belastning fordi folk utenfra sammenligner, dømmer og fordømmer. Et menneskes følelser er en skjør og sårbar ting og alle fortjener respekt i sin sorg.

De fleste havner ikke i dyp sorg over å ha mistet sin lommebok, men de kan bli veldig, veldig lei seg fordi den f.eks. inneholdt umistelige verdier, kanskje også hele trygden for den neste måneden. En slik leihet kan godt gå over til dyp bekymring...og sorg, ved tanken på hva en nå skal betale husleie, strøm lege og mat for.

Om en av en eller annen grunn ikke er enig med den som sørger, så er det jo ikke vanskeligere enn at man kan gå videre i sitt eget liv og la folk sørge i fred, uansett hva årsaken er.

[Gjest Belle Gunnes]

Igjen så er jeg så enig med Margareth.

Nei man skal ikke likestille en sorg, men man skal heller ikke la være å respektere andres sorger. Du kan godt mene at en person er helt idiot fordi denne sørger over et hamster. Men kanskje dette er denne personens måte å kanalisere andre sorger på? Mer dyptliggende sorger, som ligger under overflaten? Du vet jo ikke nøyaktig hvorfor denne personen sørger over dette hamsteret, så derfor skal du heller ikke se ned på denne personens sorger. Men du kan ta avstand fra sorgen til denne personen. Du trenger ikke å involveres i denne.

Man skal heller aldri fortelle noen om hvordan de skal sørge. Jeg får neller av folk, som liksom skal komme med gode råd og tips og forventninger om hvordan en person skal sørge. Fysj. Folk som snakker bak ryggen på andre, fordi de kanskje ikke handler slik de vil anse som politisk korrekt om man f.eks skulle bli enke eller miste et barn. Folk elsker å meske seg i andres elendighet og snakke om denne, for da får de endelig en saftig snakkis...

En person sin sorg, er bare denne personen sin sorg og ingen andres. Og den skal derfor få lov å bli hos den som sørger. Så bruker man heller energi på å hjelpe den sørgende med å sørge på sin måte!

[Grønt blad]

En person sin sorg, er bare denne personen sin sorg og ingen andres. Og den skal derfor få lov å bli hos den som sørger. Så bruker man heller energi på å hjelpe den sørgende med å sørge på sin måte!

Jeg hadde aldri hjulpet foreldrene i familien jeg skrev om tidligere til å stenge seg inne videre, selv om det er deres måte å sørge på. Hadde du?

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg hadde aldri hjulpet foreldrene i familien jeg skrev om tidligere til å stenge seg inne videre, selv om det er deres måte å sørge på. Hadde du?

Nei selvfølgelig ikke. Og jeg sier heller ikke at man skal dette. Jeg skriver litt lenger oppe i innlegget at du ikke trenger å involvere deg i andre sorg om dette ikke er riktig for deg.

Du skal ikke involvere deg i andres sorger om det ikke er ekte fra din side. Da får du heller holde avstand. Men ikke rakk ned på denne personen sin sorg. Bare la være å involvere deg. Når det er riktig for deg å involvere deg i en annens sorg, så kan du gjøre dette, da det da vil være en ekte handling fra din side.

Å få en "å stakkars deg" fra en person, som ikke mener det, er værre enn ikke å få noe i det hele tatt.

[Grønt blad]

Nei selvfølgelig ikke. Og jeg sier heller ikke at man skal dette. Jeg skriver litt lenger oppe i innlegget at du ikke trenger å involvere deg i andre sorg om dette ikke er riktig for deg.

Du skal ikke involvere deg i andres sorger om det ikke er ekte fra din side. Da får du heller holde avstand. Men ikke rakk ned på denne personen sin sorg. Bare la være å involvere deg. Når det er riktig for deg å involvere deg i en annens sorg, så kan du gjøre dette, da det da vil være en ekte handling fra din side.

Ok, men mener du helt oppriktig at man bare skal stå og se på at foreldrene i den familien fortsetter slik, og da også gjør livet vanskelig for de to andre barna, vanskeligere enn det kunne ha vært? Å miste en søster er fryktelig tungt, vondt og vanskelig, men når foreldrene ikke gjør det mulig å gå videre og leve med sorgen, så blir det enda verre.

[Grønt blad]

Å få en "å stakkars deg" fra en person, som ikke mener det, er værre enn ikke å få noe i det hele tatt.

Det er jo virkelig synd på en slik familie, men noen ganger trenger de hjelp til å gå videre. Graver man seg ned i sorgen, så klarer man ikke se lyset på egen hånd, og da mener jeg det er viktig at noen kan gå inn og hjelpe dem til å leve med sorgen.

Jeg vil understreke at jeg da ikke tenker på "fersk" sorg, men lenge etter at tragedien/det triste har skjedd.

[Gjest Blondie65]

Det må også være lov å riste litt de som dyrker sorgen. Så for lenge siden et klipp om en familie med tre barn, der den eldste datteren ble drept av kjæresten da hun var 17. Dette var selvsagt en enorm tragedie for familien med stor påfølgende sorg.

Problemet (slik jeg ser det) var at foreldrene ikke klarte å gå videre og leve med sorgen. Foreldrene sperret seg nærmest inne, dro aldri på restaurant, på kino, i selskaper, klarte ikke å gjøre noe morsomt o.l. Selv halvannet år etter dødsfallet var det slik, en nærmest dyrking av sorgen. Det var nærmest noe rituelt med å skulle gå inn på rommet til den døde datteren (rommet stod fortsatt uberørt.) Denne familien hadde også to andre barn, flotte friske ungdommer.

Hvordan tror dere det var for barna når foreldrene ikke klarte å innfinne seg med at man må leve med sorgen? Jeg ble mildt sagt overrasket over at ingen hadde tatt en virkelighetssjekk med foreldrene, ristet dem og fått dem til å forstå at livet må gå videre, at man må leve med sorgen i stedet for å dyrke den, spesielt siden de hadde to andre barn, som trengte at livet gikk videre.

Dette er et stort og viktig poeng. Så en annen grotesk historie en gang:

Familien hadde flere barn. Den eldste gikk og hang seg i garasjen og døde. I en alder av 15-16 år. Neste barn forsøkte å gjøre det samme da det nådde samme alder. Først DA fikk foreldrene hjelp til å forstå at man er faktisk NØDT TIL å leve videre pga at man er foreldre. Denne hjelpen skulle de selvsagt hatt 3-4 år før, men den uteble. De var ikke istand til på egen hånd å komme videre, før det nye selvmordsforsøket fra barnet som ble neglisjert og ikke sett og ikke fikk snakke om det vonde i å miste sitt søsken fordi da gikk foreldrene fullstendig i vranglås.

Det er galt å dyrke sorg. Men man kan ikke noe for hvordan en føler, og jeg forstår at man gråter over hamsteren som døde. Jeg forstår derimot ikke at denne sorgen skal vare i fem år og at en går sykemeldt for å takle den i månedsvis. Det jeg derimot forstår er at dersom en ikke kommer videre etter en vond hendelse så trenger en hjelp.

Jeg synes det var så fint sagt: det eneste som er normalt med sorg er at ingenting er normalt. Det må være lov å ha følelser, men hvis en sitter med rosa kjoler i fanget og stortuter over at det tredje velskapte barnet også er en gutt og dette ikke går over ja da må en søke hjelp for å komme videre.

Så kan jeg jo også ta meg selv som eksempel - i forbindelse med terrorhandlingene og f.eks. Tsunamien i Thailand. Jeg hadde en svært sterk sorgreaksjon etter begge disse, på tross av at jeg ikke var direkte involvert eller pårørende i noen av disse hendelsene. Riktignok kjenner jeg noen som ble rammet av begge, men jeg selv har ikke mistet noen eller fått noen hjem skadet. Likevel satt jeg og gråt og gråt og gråt foran nyhetssendingene, i dagesvis. Ved terrorhandlingene begynte dette å komme seg da begravelsene var vel over, det gikk noe fortere ved Tsunamien. Følelsene mine, som jeg har prøvd å forstå, var ikke feil, og jeg vet ikke hvorfor de ble sånn. Er det fordi jeg har veldig stor innlevelsesevne, eller er det pga andre ting? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg hadde tungt for å konsentrere meg på jobben og ser at jeg nok sørget. Så var det også svært godt å delta på noen minnemarkeringer etter terrorangrepet, og se at andre også gråt og føle samholdet.

Kjærlighet til dyr kontra kjærlighet til barn/foreldre, hvem skal dømme? En voksen hund man har hatt i mange mange år som fast følgesvenn, klart at det blir et stort tomrom når denne er borte. Jeg forstår ikke at man kan knytte seg på samme måten til en hamster, men, så har jeg aldri hatt hamster eller andre gnagere heller (ikke hund heller, men katt).

Jeg tror også i tilfelle når man mister et ufødt barn tidlig eller man får "feil" kjønn så er det like mye muligheten og skuffelsen over at dette ble tatt bort, som tapet av en person man sørger over.

Jeg mener at man verken kan eller skal sammenligne sorg, men jeg mener at det er nødvendig at unormale sorgreaksjoner - dvs. at det ikke går over, eller at personer omkring blir ekstremt skadelidende - må det søkes hjelp for.

[Gjest Belle Gunnes]

Veldig godt skrevet Blondie65. Kloke ord. Jeg og fikk store sorgreaksjoner etter tsnunamien og 22. juli. Jeg sitter fortsatt med en slags sorg etter tsunamien. Den ble for voldsom for meg. 22. juli har jeg fått vært med på å sørge med andre og det har hjulpet, men det er fortsatt sterkt i minne.

Men hadde en veldig god venninne av meg, drukna i sin egen sorg, så hadde jeg også prøvd å knipse henne ut av dette. Men da har det liksom gått over fra sorg til besettelse av et slag. Det er jo vondt å se sine nære lide, og man vil jo så gjerne hjelpe de rundt en. Men igjen så hadde jeg vært der med henne igjennom sorgen først også.