Jeg er så lei av slankepresset.

[AnonymBruker]

Ja det er kjedelig, men uten at det er noen trøst er det noe som kanskje går over når du blir eldre? At folk som venninen din blir mer moden.. hvis ikke sier det jo mer om henne enn om deg. Har du konfrontert henne med det? Og spurt om hvorfor hun har det behovet å diskutere folks vekt?

Hun er faktisk over 30, så hun begynner å bli "moden". Hun var verre før, og nå er hun mest opptatt av egen vekt. Hun har alltid vært syltynn, men etter tre barn har hun blitt mindre fast i fisken (naturlig nok). Hun er fremdeles tynn, men kroppen forandrer seg jo etter tre svangerskap og fødsler. Løs hud og litt mer kjøtt på beina anser hun som at hun begynner å bli tjukk, og er livredd for legge på seg. Ei stund gransket hun ungene sine og fikk smått panikk av babymagen deres. Ungene var overhodet ikke overvektige, men hadde denne typiske runde babymagen, og hun mente de var blitt altfor rund og god. Hun har ingen spiseforstyrrelser, men er vokst opp med ei like tynn mor som er livredd for å bli tjukk og som kommenterer andres vekt.

Jeg har aldri spurt henne hvorfor hun er så opptatt av vekt, men jeg antar det har med oppveksten og mora hennes å gjøre.

[pinar]

Ok. Siden du skrev det var en vennine av deg, og du er 18 trodde jeg hun var det samme ca. Eller så har jeg bare missforstått.

[AnonymBruker]

de som er overvektige har jo skyld i det selv..til en viss grad. hvis de syns det er greit og ikke gå ned så er det jo opp til dem. det de har fokusert på i media er å hjelpe dem som har lyst til å gå ned

En sannhet med store modifikasjoner. I media fokuseres det på dem som skal slanke seg maks 5 kilo for å komme inn i bikinien på sydentur eller bare få bort de siste skjønnhetskiloene (som ofte svært få andre enn dem selv legger merke til). Dette skal da gjøres fort og gæli med allverdens dietter, piller og pulverkurer, og alle lover frelse fra overvekten og all dens problemer. I tillegg reklameres det for vidunderapparater som kan gjøre deg fit og muskuløs ved bare 20 min noen ganger i uka. For de fleste ender dette med sprekk i dietten, frustrasjon over dårlige resultater og det hele blir ei suppe av hysteriske jojo-slankere.

For overvektige som virkelig sliter nytter det svært lite med tips fra VG og Dagbladet eller damebladenes hurtigdietter og halvsanne forskningsresultater om ja- og neimat. Det hele krever et hjelpeapparat som involverer både legehjelp, psykologhjelp og en total forandring av egne tenkesett. Det nytter ikke å bare slanke seg, man må faktisk endre hele livet sitt. Kosthold, tidsbruk, tankesett, vaner og uvaner må gås gjennom og endres. Og det hele tar lang tid og krever faktisk mer enn å "bare spise mindre og trimme mer". De må leve med endringene resten av livet. Dette sier jeg ikke for å unnskylde overvektige, men for å forklare at ikke hvem som helst kan uttale seg om hva som er best for hvert enkelt menneske. Hadde ting vært så enkelt som mange her skisserer hadde det ikke vært så mange overvektige.

Og forøvrig var ikke poenget i denne tråden hvorvidt overvektige er skyld i det selv eller om de burde gå ned i vekt eller ikke. Poenget er at man ikke trenger å være så innmari opptatt av andres kropp og vekt. Uansett hva man synes om andres kropp og vekt kan man faktisk klappe igjen munnen og kutte ut de bedrevitende rådene sine. Mest sannsynlig har den overvektige hørt de samme rådene tusen ganger før og er fullstendig klar over hva som kan/bør gjøres. TS sier jo klart at hun er fullstendig klar over det, og ber om forståelse for at det forlengst har blitt nok fokus på kroppen hennes og forskjellige meninger om hva som er best for henne. Blir man ikke spurt, trenger man heller ikke si noe. Vis litt takt og tone, og vis respekt for folk som sliter.

[AnonymBruker]

Ok. Siden du skrev det var en vennine av deg, og du er 18 trodde jeg hun var det samme ca. Eller så har jeg bare missforstått.

Jeg er ikke 18, men over 30. Kanskje du forveksler meg med TS?

Skulle kanskje ha presisert at jeg ikke er TS.

[pinar]

Ja. Trodde du var ts. Fint å nevne hvilken AB man er

[KikiEco]

Og forøvrig var ikke poenget i denne tråden hvorvidt overvektige er skyld i det selv eller om de burde gå ned i vekt eller ikke. Poenget er at man ikke trenger å være så innmari opptatt av andres kropp og vekt. Uansett hva man synes om andres kropp og vekt kan man faktisk klappe igjen munnen og kutte ut de bedrevitende rådene sine. Mest sannsynlig har den overvektige hørt de samme rådene tusen ganger før og er fullstendig klar over hva som kan/bør gjøres. TS sier jo klart at hun er fullstendig klar over det, og ber om forståelse for at det forlengst har blitt nok fokus på kroppen hennes og forskjellige meninger om hva som er best for henne. Blir man ikke spurt, trenger man heller ikke si noe. Vis litt takt og tone, og vis respekt for folk som sliter.

[AnonymBruker]

Det er liksom et lite minefelt, og jeg tror de fleste er av samme oppfatning som deg - overvektige vet godt hva de veier, man trenger ikke minne dem på det.

Samtidig har jo alle, spesielt de nærmeste, lyst til å dra dem med på trening, spore opp hvor feilen ligger i kostholdet og bare gi dem en hjelpende hånd.

TS her.

Jeg har ikke noe i mot når nærmeste familie og sånn spør om jeg kanskje har lyst til å være med å trene, eller de nærmeste vennene mine, fordi jeg har jo lyst å gå ned i vekt som sagt, men familien min er liten, består av meg og mamma, farsiden min bor i en annen by. Jeg har ikke all verden av venner siden jeg ikke kommer i kontakt med folk så godt som før nå lengre, og de har jo sitt eget liv og har nok med sitt. (og til Katten som sa at like barn leker best, ingen av vennene mine er overvektige, de er normalvektige.)

Men her er et eksempel, vi bor i et stort hus som vi leier, vi leier ut det ene rommet nede i kjelleren, men han må dele kjøkken og stue med oss. En dag så skulle jeg ta med et glass cola zero (det var faktisk lørdag.), hans kommentar var "du trenger ikke mer sukker", var dette nødvendig sagt? Resten av kvelden satt vi å så på en film på tv, da han begynte å spørre hvorfor jeg ikke trener, hvorfor jeg ikke går ned i vekt. Jeg kjenner ham ikke spesielt godt, så jeg synes det er unødvendig å kommentere alt jeg spiser, drikker og i tillegg så spør han "hvorfor går du aldri ut?" - noe som er fordi jeg ikke har så mange venner, ingen gode venner som jeg kan finne på ting med, og da er han min "constant reminder" på at jeg er feit, jeg har ikke noe liv eller noen gode venner. Etter at han flyttet inn med oss har jeg ikke noe lyst til å spise, fordi jeg vet han kommer til å kommentere at jeg spiser enten for mye eller at det jeg spiser er for usunt, det sårer. veldig.

På grunn av at alle er så opptatt av at alle skal spise riktig og veie normalt, så gir folk tips hele tiden til hva man kan gjøre for å gå ned i vekt og spise riktig, jeg synes det er en bra ting at folk opplyser andre, men noen gang så sårer det mer enn dere hjelper, som jeg har sagt tidligere.

[AnonymBruker]

Og forøvrig var ikke poenget i denne tråden hvorvidt overvektige er skyld i det selv eller om de burde gå ned i vekt eller ikke. Poenget er at man ikke trenger å være så innmari opptatt av andres kropp og vekt. Uansett hva man synes om andres kropp og vekt kan man faktisk klappe igjen munnen og kutte ut de bedrevitende rådene sine. Mest sannsynlig har den overvektige hørt de samme rådene tusen ganger før og er fullstendig klar over hva som kan/bør gjøres. TS sier jo klart at hun er fullstendig klar over det, og ber om forståelse for at det forlengst har blitt nok fokus på kroppen hennes og forskjellige meninger om hva som er best for henne. Blir man ikke spurt, trenger man heller ikke si noe. Vis litt takt og tone, og vis respekt for folk som sliter.

Nettopp. (Ts.)

[AnonymBruker]

Mulig jeg ordla meg dårlig. Det jeg prøver å si er at det ikke er noen direkte sammenheng med å spise sjeldent og mye og det å være overvektig (hvis man sammeligner med ofte og lite mat.)

Er det vel, når jeg allerede er overvektig og ikke spiser ofte nok for å holde forbrenningen i gang (som allerede er treg) så tar jo kroppen opp alt fettet og sparer på maten fordi den vet at det er lenge til neste gang den får mat, så jo, det er en sammenheng.

Det eneste "positive" du oppnår ved å spise lite og ofte er at du har et relativt jevnt blodsukker som igjen gjør at du holder søtsug og lignende trang til å småspise i sjakk. Det finnes flust av fitness- og idrettsutøvere som spiser to gigantiske måltider per dag og det er det. Som regel ligger problemet - som sagt - i småspisingen mellom disse to måltidene.

Og det er litt morsomt for meg, at jeg som er overvektig på rette på deg, fordi man spiser ofte men lite for å holde forbrenningen i gang i løpet av dagen, da tar ikke kroppen og lagrer maten som man allerede har spist fordi det kan gå flere timer mellom hver gang jeg spiser. get it? Og har jeg sagt at jeg småspiser? nei, det gjør jeg ikke. Slutt å ta dine egene konklusjoner om hvordan jeg spiser, hva jeg spiser osv. Og når man spiser lite men ofte, så forbrenner kroppen også allerede fettet som er på kroppen (; Jeg har gått Helse&Sosial, liksom, jeg har lært om kosthold.

TS.

[Gjest Katten.]

Det strides mye om hva som er mest effektivt innen kosthold for å gå ned i vekt. Man kjenner sin egen kropp og man må ta det derifra.

Ang. like barn leker best, så var det for å faktisk se på barna. Barn er den menneskelige naturen i sin kyniske form. Dessuten skriver du først at alle vennene dine er normalvektige før du fortsetter med at du "jeg ikke har så mange venner, ingen gode venner som jeg kan finne på ting med".

Husk, jeg kritiserer deg ikke for å være overvektig, jeg prøver ikke å lære deg hvordan du skal spise eller noe som helst, men du kan ikke akseptere hvordan du er om du ikke også kan akseptere den menneskelige naturen.

Vi kommenterer ting som er utenfor det "normale". Jeg er to meter høy og alle jeg møter kommenterer det samt mennesker jeg ikke har sett på en stund. En kamerat av meg har snurrebart så alle han møter kommenterer den. En periode var jeg plaget med kneet mitt og brukte dermed Crocs på jobben. Alle kommenterte det.

Skiller man seg ut, får man ekstra oppmerksomhet. Slik er det.

[AnonymBruker]

Så hva mener du skal komme ut av denne tråden? Dette er jo postet på et diskusjonsforum, skal alle svarene kun være "vær stolt av deg selv" "Elsk kroppen din som den er", de fleste har jo hørt dette før også. Diskusjon bør jo foregå i siviliserte former med respekt for sine medmennesker, men det må være lov å lufte andre synspunkter som ikke nødvendigvis er i samsvar med initiativtakeren til tråden.

Man kan jo diskutere hvorvidt det er greit å kommentere andres vekt eller ikke, og evt komme med argumenter for hvorfor det er greit eller ikke. Da følger man temaet. For min del må du gjerne diskutere så mye du vil og trekke inn det du synes passer, da det ikke er min tråd. Hovedsaken er vel egentlig at man ikke diskuterer diskusjonen og diskusjonsteknikkene, for det fører ingen vei og er en avsporing fra temaet

[Gjest Purple Haze]

TS her.

Jeg har ikke noe i mot når nærmeste familie og sånn spør om jeg kanskje har lyst til å være med å trene, eller de nærmeste vennene mine, fordi jeg har jo lyst å gå ned i vekt som sagt, men familien min er liten, består av meg og mamma, farsiden min bor i en annen by. Jeg har ikke all verden av venner siden jeg ikke kommer i kontakt med folk så godt som før nå lengre, og de har jo sitt eget liv og har nok med sitt. (og til Katten som sa at like barn leker best, ingen av vennene mine er overvektige, de er normalvektige.)

Men her er et eksempel, vi bor i et stort hus som vi leier, vi leier ut det ene rommet nede i kjelleren, men han må dele kjøkken og stue med oss. En dag så skulle jeg ta med et glass cola zero (det var faktisk lørdag.), hans kommentar var "du trenger ikke mer sukker", var dette nødvendig sagt? Resten av kvelden satt vi å så på en film på tv, da han begynte å spørre hvorfor jeg ikke trener, hvorfor jeg ikke går ned i vekt. Jeg kjenner ham ikke spesielt godt, så jeg synes det er unødvendig å kommentere alt jeg spiser, drikker og i tillegg så spør han "hvorfor går du aldri ut?" - noe som er fordi jeg ikke har så mange venner, ingen gode venner som jeg kan finne på ting med, og da er han min "constant reminder" på at jeg er feit, jeg har ikke noe liv eller noen gode venner. Etter at han flyttet inn med oss har jeg ikke noe lyst til å spise, fordi jeg vet han kommer til å kommentere at jeg spiser enten for mye eller at det jeg spiser er for usunt, det sårer. veldig.

På grunn av at alle er så opptatt av at alle skal spise riktig og veie normalt, så gir folk tips hele tiden til hva man kan gjøre for å gå ned i vekt og spise riktig, jeg synes det er en bra ting at folk opplyser andre, men noen gang så sårer det mer enn dere hjelper, som jeg har sagt tidligere.

Det største problemet her er jo at dere har fått en premieidiot i huset. Neste gang han kommenterer hva du spiser, drikker eller gjør/ikke gjør, så be han passe sine egne saker. Helt utrolig at folk kan få seg til å si sånn til andre mennesker!

[AnonymBruker]

Det strides mye om hva som er mest effektivt innen kosthold for å gå ned i vekt. Man kjenner sin egen kropp og man må ta det derifra.

Ang. like barn leker best, så var det for å faktisk se på barna. Barn er den menneskelige naturen i sin kyniske form. Dessuten skriver du først at alle vennene dine er normalvektige før du fortsetter med at du "jeg ikke har så mange venner, ingen gode venner som jeg kan finne på ting med".

Husk, jeg kritiserer deg ikke for å være overvektig, jeg prøver ikke å lære deg hvordan du skal spise eller noe som helst, men du kan ikke akseptere hvordan du er om du ikke også kan akseptere den menneskelige naturen.

Vi kommenterer ting som er utenfor det "normale". Jeg er to meter høy og alle jeg møter kommenterer det samt mennesker jeg ikke har sett på en stund. En kamerat av meg har snurrebart så alle han møter kommenterer den. En periode var jeg plaget med kneet mitt og brukte dermed Crocs på jobben. Alle kommenterte det.

Skiller man seg ut, får man ekstra oppmerksomhet. Slik er det.

Da misfordtod jeg, unnskyld ! Og? De nærmeste vennene jeg har er dårlige venner, de "vennene" er normalvektige. De snakker i grunn ikke om vekt i det hele tatt, bortsett fra sin egen, og det er greit. Alle de jeg snakker med er klar over at jeg prøver å spise sunt og ofte, jeg er ganske åpen om at jeg hater at jeg veier så mye, de er også klar over at jeg sliter med depresjoner og ensomhet som er min "sperre" for at jeg skal klare å gå ned i vekt, men de bryr seg i grunn ikke, tar ikke initiativ til å kanskje hjelpe meg ut av depresjonen og ensomheten så jeg kan gå ned i vekt, jeg klarer det ikke alene, og det er jeg helt åpen om.

Og det er jeg jo klar over, at man må tåle litt motgang om man ikke går med strømmen, men det er jo igjen som er noe av poenget mitt, hvorfor må folk påpeke det hele tiden? hva får de ut av det?

TS.

[CoffeeCup]

Folk klarer bare ikke holde kjeft! De bare MÅÅÅ gi råd! Rett og slett! Tror det har noe med egoet å gjøre. Og at de føler at de er litt klokere enn deg, og da må de bare dele rådene sine.

Jeg er ikke overvektig, men jeg røyker, og opplever noe av det samme til tider.

SÅ mange folk som tror de har LØSNINGEN, for alle og enhver. Hvem er det egentlig som er dumme?

[AnonymBruker]

Ok, du spise kromtabletter, men jeg vil heller anbefale å spise sunt fett og protein. Jeg pleier å spise masse sunt fett og proteiner hver dag - da snakker jeg om avokado, fisk og nøtter og kjerner og frø (valnøtter, cashewnøtter, mandler, pinjekjerner, sesamfrø og blablabla).

Denne typen mat gjør at søtsuget forsvinner, og om man føler seg litt sulten hjelper det å spise slik.

Det er synd moren din ga deg dårlige spisevaner, men viss du vil, så kan du snu på det. Du vet du kan det, men det er kaskje vanskelig?

[Gjest Katten.]

Du vet at psykologer og andre mennesker kan kun gi deg verktøyene til å komme deg ut av depresjonen? Det er fortsatt du selv som må gjøre arbeidet.

For en del år siden havnet jeg i en ganske heftig depresjon selv. Spiste ikke, sov mesteparten av døgnet osv. Fikk beskjed om at det var syv måneders ventetid på psykolog. Faste rutiner, kognitiv selvterapi, fysisk aktivitet og kontinuerlige spark i egen ræv, og det løste seg.

Poenget er at man ikke nødvendigvis trenger andre mennesker, men man kommer ingen vei uten seg selv.

[Sheherasade]

Dumme, sneversynte og ufølsomme mennesker finnes dessverre overalt. Folk som slenger med leppa og kommer med sine dommer over folk som har problemer de selv aldri har opplevd. "Don't judge a man before you have walked a mile in his shoes" er det noe som heter. Flere skulle tenkt over det. Og da tenker jeg ikke bare på det å faktisk være overektig, men også ta inn over seg at folk har ulike personligheter og ulike livssituasjoner.

Til TS:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

Courage to change the things I can,

And wisdom to know the difference.

[AnonymBruker]

En sannhet med store modifikasjoner. I media fokuseres det på dem som skal slanke seg maks 5 kilo for å komme inn i bikinien på sydentur eller bare få bort de siste skjønnhetskiloene (som ofte svært få andre enn dem selv legger merke til). Dette skal da gjøres fort og gæli med allverdens dietter, piller og pulverkurer, og alle lover frelse fra overvekten og all dens problemer. I tillegg reklameres det for vidunderapparater som kan gjøre deg fit og muskuløs ved bare 20 min noen ganger i uka. For de fleste ender dette med sprekk i dietten, frustrasjon over dårlige resultater og det hele blir ei suppe av hysteriske jojo-slankere.

For overvektige som virkelig sliter nytter det svært lite med tips fra VG og Dagbladet eller damebladenes hurtigdietter og halvsanne forskningsresultater om ja- og neimat. Det hele krever et hjelpeapparat som involverer både legehjelp, psykologhjelp og en total forandring av egne tenkesett. Det nytter ikke å bare slanke seg, man må faktisk endre hele livet sitt. Kosthold, tidsbruk, tankesett, vaner og uvaner må gås gjennom og endres. Og det hele tar lang tid og krever faktisk mer enn å "bare spise mindre og trimme mer". De må leve med endringene resten av livet. Dette sier jeg ikke for å unnskylde overvektige, men for å forklare at ikke hvem som helst kan uttale seg om hva som er best for hvert enkelt menneske. Hadde ting vært så enkelt som mange her skisserer hadde det ikke vært så mange overvektige.

Og forøvrig var ikke poenget i denne tråden hvorvidt overvektige er skyld i det selv eller om de burde gå ned i vekt eller ikke. Poenget er at man ikke trenger å være så innmari opptatt av andres kropp og vekt. Uansett hva man synes om andres kropp og vekt kan man faktisk klappe igjen munnen og kutte ut de bedrevitende rådene sine. Mest sannsynlig har den overvektige hørt de samme rådene tusen ganger før og er fullstendig klar over hva som kan/bør gjøres. TS sier jo klart at hun er fullstendig klar over det, og ber om forståelse for at det forlengst har blitt nok fokus på kroppen hennes og forskjellige meninger om hva som er best for henne. Blir man ikke spurt, trenger man heller ikke si noe. Vis litt takt og tone, og vis respekt for folk som sliter.

ja den var litt utenfor temaet.. kanskje jeg skal starte ny tråd om dette.. da blir det debatt da

[Gjest frøken am]

TS, er DU fornøyd med kroppen din?

Har lest hovedinnlegget ditt, men spør igjen likevel...

Jeg er så enig det du sier.

For øyeblikket er jeg gravid (og vet ikke heeelt hvordan kroppen vil være om 6 mnd), men jeg var FLOTT før jeg ble gravid!

1.70 og 60 kg.

Jeg syntes jeg var flott, samtidig som jeg ikke syntes det, fordi samfunnet definerer ikke meg som "perfekt".

Jeg vet at jeg så bra ut, men likevel passet jeg ikke heeelt inn.

Jeg vet at jeg så normal ut. Fine former. Likevel passet jeg ikke helt inn i idealbildet.

Og jeg er så lei av at vi skal defineres av alle andre.

Per dags dato er jeg ferdig med usikkerheten min, men jeg er fortsatt så dritt lei av at det finnes en MAL der ute vi burde følge!

Det finnes ikke noe mer sexy enn folk som er komfortable med de de er!

[pinar]

Men er egentlig de fleste veldig opptatt av andres kropper da? Eller er det det at man fokuserer så mye på andre at man føler at alle fokuserer på en selv tilbake?

Bare et spørsmål. Jeg bryr meg hvertfall mest om min egen helse, vekt og kosthold. Og bruker ikke mengder av energi på å fokusere på andres..