Langvarig utroskap

[Gjest Trist og frustre]

Tusen takk for alle svar. Dette har ikke vært lett og vet ennå ikke hvordan dette kommer til å ende. Det ennå mye følelsesmessig, i det ene øyeblikket sier jeg til han at dette skal vi klare sammen og at vi kanskje kommer mer styrket ut av det som par, for så i neste øyeblikk bli så forbannet at jeg ber han komme seg ut av livet mitt...

Jeg har forlangt at han ikke skal ha noen form for kontakt med henne mer, men jeg har ingen garantier for at det har opphørt. Hvorfor skal jeg tro og tørre stole på ham nå, når han har løyet og bedratt meg i så lang tid?

Er det virkelig mulig å kunne berge ett ekteskap etter så mange års utroskap, jeg begynner å tvile sterkt på at det lar seg gjøre...

Har noen av dere opplevd så mange års utroskap og likevel kommet styrket ut av det eller har det endt i brudd og skilsmisse?

[Gjest Gjest]

Så mannen din har fått sterke følelser for en annen kvinne, kanskje hun til og med er hans store kjærlighet, og så skal du presse ham til å fortsette med deg - forsøke å tvinge frem gamle følelser. Hvorfor - du ødelegger jo kanskje livene til både mannen din og elskerinnen hans?

Når noen klarer å være utro mot partneren sin, er det jo ikke ekte, stor kjærlighet i det forholdet fra den utro partens side.

Stakkars mann sier jeg bare, han har det sikkert vondt når du bruker familien som våpen mot ham for at han skal oppgi elskerinnen og bli i ekteskapet som åpenbart ikke er bra nok for ham -ellers ville han ikke vært utro.

Kanskje dette er en ny sjanse for deg også, en sjanse til å se fremover og finne din store kjærlighet?

Det er noe seriøst galt med deg!!

Stikk fingeren i jorda og oppsøker hjelp.

[Gjest Tora]

Så mannen din har fått sterke følelser for en annen kvinne, kanskje hun til og med er hans store kjærlighet, og så skal du presse ham til å fortsette med deg - forsøke å tvinge frem gamle følelser. Hvorfor - du ødelegger jo kanskje livene til både mannen din og elskerinnen hans?

Når noen klarer å være utro mot partneren sin, er det jo ikke ekte, stor kjærlighet i det forholdet fra den utro partens side.

Stakkars mann sier jeg bare, han har det sikkert vondt når du bruker familien som våpen mot ham for at han skal oppgi elskerinnen og bli i ekteskapet som åpenbart ikke er bra nok for ham -ellers ville han ikke vært utro.

Kanskje dette er en ny sjanse for deg også, en sjanse til å se fremover og finne din store kjærlighet?

er du klar over hvor mange som er utro mot partneren sin???

Det har ingenting med kjærlighet å gjøre.

Du er virkelig naiv!!

[Gjest Anna]

Tusen takk for alle svar. Dette har ikke vært lett og vet ennå ikke hvordan dette kommer til å ende. Det ennå mye følelsesmessig, i det ene øyeblikket sier jeg til han at dette skal vi klare sammen og at vi kanskje kommer mer styrket ut av det som par, for så i neste øyeblikk bli så forbannet at jeg ber han komme seg ut av livet mitt...

Jeg har forlangt at han ikke skal ha noen form for kontakt med henne mer, men jeg har ingen garantier for at det har opphørt. Hvorfor skal jeg tro og tørre stole på ham nå, når han har løyet og bedratt meg i så lang tid?

Er det virkelig mulig å kunne berge ett ekteskap etter så mange års utroskap, jeg begynner å tvile sterkt på at det lar seg gjøre...

Har noen av dere opplevd så mange års utroskap og likevel kommet styrket ut av det eller har det endt i brudd og skilsmisse?

Ja, hvorfor skal du stole på ham? Hva må til for at han vinner din tillit??

Han har hatt et forhold til en en annen kvinne i 3 år. Hvem vet om han har hatt flere forhold tidligere??

Jeg kjenner en mann som har vært gift snart 20 år. Han har hatt et forhold til en kollega som varte i ett år.

Dette er det eneste "forholdet" han har hatt, men det har vært mange andre kvinner som han har, og fremdeles er innvolvert med.

Det eneste jeg kan rådet jeg kan gi deg, er at du gjør det som du føler er rett ovenfor deg:)

Bruk tid til å sortere tanker og følelser. Du vil finne en vei ut av det til slutt.

[Gjest TS]

TS her:

Vil bare gi en kort oppsummering av dette. Jeg har nå valgt å ta ut separasjon,

klarer ikke leve med det sviket, løgnene og at jeg er blitt ført bak lyset over flere år.

Jeg har prøvd å gjøre mitt beste for å berge ekteskapet, men klarer det bare ikke.

Føler meg ikke trygg eller tørr stole på min mann igjen og ser på separasjon som eneste utvei nå.

Jeg vet jeg vil klare meg alene og jeg er ikke ett så dårlig menneske at jeg må ta til takke med en skamfull mann, som kommer krypende når utroskapen plutselig blir oppdaget.

Tusen takk for støtte og svar, det har vært med på å sortere tanker i denne prosessen!

Vennlig hilsen

TS

[Havbris]

TS her:

Vil bare gi en kort oppsummering av dette. Jeg har nå valgt å ta ut separasjon,

klarer ikke leve med det sviket, løgnene og at jeg er blitt ført bak lyset over flere år.

Jeg har prøvd å gjøre mitt beste for å berge ekteskapet, men klarer det bare ikke.

Føler meg ikke trygg eller tørr stole på min mann igjen og ser på separasjon som eneste utvei nå.

Jeg vet jeg vil klare meg alene og jeg er ikke ett så dårlig menneske at jeg må ta til takke med en skamfull mann, som kommer krypende når utroskapen plutselig blir oppdaget.

Tusen takk for støtte og svar, det har vært med på å sortere tanker i denne prosessen!

Vennlig hilsen

TS

Kjære TS.

Du har helt sikkert gjort det riktige. Du har prøvd å fortsette etter denne omfattende utroskapen - men har funnet ut at du aldri vil kunne ha den nødvendige tilliten til mannen din. Som jeg skrev tidligere i tråden så har jeg opplevd utroskap selv - men i et omfang som ikke var i nærheten av det du har opplevd. Vårt forhold overlevde - men jeg tror heller ikke jeg ville ha klart å fortsette om jeg hadde opplevd det samme som deg. Det er et så stort svik at det kan bli umulig å se for seg at det skal bli gode dager igjen. Og da er det best å avslutte.

Jeg ønsker deg alt det beste i prosessen videre.

[Vellykket_Mann]

TS her:

Vil bare gi en kort oppsummering av dette. Jeg har nå valgt å ta ut separasjon,

klarer ikke leve med det sviket, løgnene og at jeg er blitt ført bak lyset over flere år.

Jeg har prøvd å gjøre mitt beste for å berge ekteskapet, men klarer det bare ikke.

Føler meg ikke trygg eller tørr stole på min mann igjen og ser på separasjon som eneste utvei nå.

Jeg vet jeg vil klare meg alene og jeg er ikke ett så dårlig menneske at jeg må ta til takke med en skamfull mann, som kommer krypende når utroskapen plutselig blir oppdaget.

Tusen takk for støtte og svar, det har vært med på å sortere tanker i denne prosessen!

Vennlig hilsen

TS

Mine tanker går til deg. Det å bli bedratt er en enorm belastning, og har ofte større konsekvenser enn det den som bedro kan forestille seg.

Jeg har også blitt bedratt på en måte som er av siste sort. Tror det er svært vanskelig å glemme, om det i det hele tatt er mulig.

Du har nå tatt et valg, et valg som du sikkert har tenkt nøye gjennom. Jeg ønsker deg lykke til videre i livet.

[Gjest TS]

Tror nok at det rette valget er tatt nå. Kan ikke se for meg at jeg skal fortsette en så vond tilværelse med å gå rundt å bare være mistenksom og redd for å bli bedratt igjen.

Da er det like greit å slutte fred med seg selv og ikke minst med han. Slik det er nå, har ingen av oss det bra. Ser ikke for meg at jeg skal fortsette å slite meg ut med tanker på om de fortsatt har kontakt eller ei. Vil heller ikke fortsette denne sjekkingen av han, det sliter meg helt ut.

I ord og handlinger har jeg vel sagt til min mann at jeg har tilgitt, men glemme det, det vil jeg aldri komme til å gjøre. Det har min mann løyet og gått bak min rygg i litt for mange år til at jeg skal kunne klare det.

velger derfor å fortsette livet mitt uten ham og slippe å ha det enorme kontroll behovet for hva han foretar seg i ett og alt, ikke minst slippe å føle den konstante redselen for hva det neste blir.

Havbris: Er glad på dine vegner at det ordnet seg mellom deg og din mann og tusen takk for støttende ord du har kommet med.

Vellykket_Mann: Hvordan går det med deg og det du står i? Takker deg også for støtten du har vist i tråden her.

Hilsen

TS

[Havbris]

Ved å ta dette steget så får du også mulighet til å frigjøre deg selv fra det grepet som utroskapshistorien har rundt deg - med mistanker, mistillit, sjekking etc. Det er en uverdig og uholdbar tilværelse i lengden. Jeg tror du har valgt klokt her TS!

[Vellykket_Mann]

Vellykket_Mann: Hvordan går det med deg og det du står i? Takker deg også for støtten du har vist i tråden her.

Min historie kan du lese om her http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=606936

Vi klarer oss nok, men jeg kjenner at jeg kommer aldri til å glemme, aldri. Vi må lære å leve med denne saken over oss.

[Vellykket_Mann]

Ved å ta dette steget så får du også mulighet til å frigjøre deg selv fra det grepet som utroskapshistorien har rundt deg - med mistanker, mistillit, sjekking etc. Det er en uverdig og uholdbar tilværelse i lengden. Jeg tror du har valgt klokt her TS!

Litt lyst til å kommentere denne Havbris.

Tror du det er slik at man nødvendigvis glemmer alt, eller klarer å løsrive seg i fra det som har skjedd selv om man går hver til sitt?

Man vil kanskje vinne tilbake selvrespekten, stoltheten osv, men saken er blir jo ikke borte fra minnet selv om man velger å forlate partneren.

Ser jo at det er flere som har alvorlige traumet etter utroskap som man drar over i nye forhold.

Jeg tror at man uansett er nødt til å ta et oppgjør med seg selv, uvilkårlig om man blir eller ikke.

[Gjest TS]

Ja Havbris, det er uverdig og uholdbart livssituasjon og vil ikke gå på akkord med meg selv og langt mindre drive på med denne selvutslettingen av meg selv. Har bare fått nok og vil ikke lide eller føle meg liten og mindreverdig lengre.

Vellykket_Mann, kan ikke si annet enn at jeg oppriktig tar hatten av for deg, over at du velger fortsatt å stå i dette. Mulig jeg har tatt letteste utvei, men jeg klarer ikke fortsette å leve med disse følelsene av mistro og det å føle meg mindreverdig mer, å det at han har kunnet løyet og bedratt meg over så lang tid. Det er ingen tillitt igjen og da føler jeg at vi ikke har så mye mer å bygge videre på.

Jeg ønsker deg alt godt videre og kan ikke si annet enn at du er beundringsverdig!

Hilsen

TS

[Herr Langbein]

Litt lyst til å kommentere denne Havbris.

Tror du det er slik at man nødvendigvis glemmer alt, eller klarer å løsrive seg i fra det som har skjedd selv om man går hver til sitt?

Man vil kanskje vinne tilbake selvrespekten, stoltheten osv, men saken er blir jo ikke borte fra minnet selv om man velger å forlate partneren.

Ser jo at det er flere som har alvorlige traumet etter utroskap som man drar over i nye forhold.

Jeg tror at man uansett er nødt til å ta et oppgjør med seg selv, uvilkårlig om man blir eller ikke.

La meg prøve på et kort svar (Herer tråden min...)

Én ting som ble utløst av at vi gikk hver til vårt er muligheten for å ikke lenger måtte forholde meg til utroskapen som noe mellom oss.

Hvis vi hadde fortsatt forholdet vårt, så ville det være en del av vår relasjon. Det ville farget og påvirket oss, og påvirket tillitsforholdet.

Nå som vi ikke lenger er sammen, så er det ikke tillit en nødvendig byggesten i det forholdet vi nødvendigvis opprettholder for å ta oss av barna. Det gjør at jeg har lov til å føle meg bedratt, men det er unødvendig å gjøre hennes utroskap til en del av hvordan vi nå forholder oss til hverandre.

Det hadde gjort samarbeid om barna vanskeligere, og det er faktisk befriende å kunne si til meg selv "ja, hun er en utro bitch, men det er fortid vi ikke får gjort noe med. Hun skylder meg ikke lenger troskap, nå skylder vi bare hverandre å gjøre hverdagen god for barna våre". Og så gjør vi det.

Mitt problem: Som du sier, jeg må ta et oppgjør med meg selv og egne tanker, og ikke dra med mistillit inn i neste forhold. Men det er éne og alene i mitt hode det skal skje, og da har jeg kontroll på det.

[Havbris]

Litt lyst til å kommentere denne Havbris.

Tror du det er slik at man nødvendigvis glemmer alt, eller klarer å løsrive seg i fra det som har skjedd selv om man går hver til sitt?

Man vil kanskje vinne tilbake selvrespekten, stoltheten osv, men saken er blir jo ikke borte fra minnet selv om man velger å forlate partneren.

Ser jo at det er flere som har alvorlige traumet etter utroskap som man drar over i nye forhold.

Jeg tror at man uansett er nødt til å ta et oppgjør med seg selv, uvilkårlig om man blir eller ikke.

Nei - jeg tror ikke man glemmer - like lite som man glemmer annet i livet som har gitt store sår. Men ved å gå ut av forholdet så slipper man den daglige konfrontasjonen med sviket - den daglige mistanken, sjekkingen etc etc. Man frigjør seg fra behovet for å etterforske og man frigjør seg fra det ydmykende ved å være en etterforsker i sitt eget forhold. Det er forskjellen.

[Havbris]

Vellykket mann. Det finnes ingen fasit på dette - det er så mange variabler her at det som er bra for deg trenger ikke være bra for meg. I Ts sitt tilfelle så gikk sviket over flere år og det er så omfattende at jeg også tror at det tar kveletak. Fordi konsekvensene blir så store. Når de blir så store at livet består av mistenksomhet og etterforskning, og når selvbildet har blitt så lavt at man nesten ikke tør se seg selv i speilet - da er kanskje ikke forholdet liv laga. Og slik opplever jeg at livet har blitt for TS. Da er det kanskje ikke så mange valg igjen.

[Vellykket_Mann]

Havbris; Ja jeg ser den, absolutt. Det er jo nettopp det som gjør utroskap så vanskelig. Selvbildet, selvtillit, tillit, osv. får ofte en svært hard medfart. Kanskje klarer man aldri å hente seg inn igjen helt heller. Og, ingen utroskap er like. Alle har levd forskjellige liv, både som individer og som par.

Men, det er et par fellestrekk med de par som velger å gå videre sammen etter utroskap. Vilje til å jobbe med saken, anger, sannsynligvis så er begge personene fighter av natur, og kjærlighet, forståelse osv.

[Havbris]

Men, det er et par fellestrekk med de par som velger å gå videre sammen etter utroskap. Vilje til å jobbe med saken, anger, sannsynligvis så er begge personene fighter av natur, og kjærlighet, forståelse osv.

Eller mer presist - de som velger å gå videre og som får det til. TS valgte også å gå videre siden hun ikke kastet ut mannen, det var i utgangspunktet en vilje tilstede - men etter noen måneder så må hun kaste inn håndklet fordi det ikke går. Jeg tror ikke nødvendgvis det er "bare" vilje, anger osv osv som er ingrediensene her. Det er flere ingredienser - som:

- hvordan kom utroskapen opp i dagen? Ble vedkommende tatt på fersken - eller erkjente h*n det uoppfordret selv eller erkjente h*n det når det ble oppdaget? Var det andre som tipset?

- Hvor lenge varte det. Hvor foregikk det? I senga hjemme - på hytta - i bilen - på hotel?

- Og hvordan har den som har vært utro forholdt seg til prosessen etterpå.

Her er det så mange variasjoner at det blir umulig å sile ut noen spesifikke suksessfaktorer som er universelle - nettopp fordi vi mennesker er så forskjellige. Men jeg har lest at varighet på utroskapen, måten det kom frem på og den utro sin måte å håndtere prosessen etterpå - kan være tre kritiske faktorer.

Selv om vi har kommet oss godt skodd etter krisen etter utroskapen (det har tatt 2 år) så er jeg nesten sikker på at jeg ikke hadde klart tilsvarende om jeg hadde vært i TS sine sko. Det hadde ødelagt meg helt.

[Vellykket_Mann]

Ja Havbris, det er uverdig og uholdbart livssituasjon og vil ikke gå på akkord med meg selv og langt mindre drive på med denne selvutslettingen av meg selv. Har bare fått nok og vil ikke lide eller føle meg liten og mindreverdig lengre.

Vellykket_Mann, kan ikke si annet enn at jeg oppriktig tar hatten av for deg, over at du velger fortsatt å stå i dette. Mulig jeg har tatt letteste utvei, men jeg klarer ikke fortsette å leve med disse følelsene av mistro og det å føle meg mindreverdig mer, å det at han har kunnet løyet og bedratt meg over så lang tid. Det er ingen tillitt igjen og da føler jeg at vi ikke har så mye mer å bygge videre på.

Jeg ønsker deg alt godt videre og kan ikke si annet enn at du er beundringsverdig!

Hilsen

TS

Kan kjenne meg igjen i det du skriver om her TS. Å føle seg mindreverdig og liten o.l er en naturlig følge av utroskapen.

Har tenkte mye på dette med mindreverdighet, selvtillit, selvfølelse vs. partner som er utro. Jeg har kommet frem til at grov løgn, er vel så ille som selve utroskapen. Egentlig så er det dobbelsvik etter min mening.

Jeg fikk en faen i meg når ting begynte å komme til overflaten i mitt tilfelle. Den energien brukte jeg til å drive meg selv fremover på andre arenaer. Trodde lenge at jeg hadde glemt alt. Helt til i fjor høst - BANG! Ting begynte å stoppe opp. Huset, bilen, jobben, ungene alt sammen var på plass...Fikk litt tid til å tenke over hva som faktisk hadde skjedd...

Det at jeg ble er egentlig ikke noe mer beundringsverdig enn at du velger å gå. Det kommer an på hva hvilken fremtid du så foran deg, hvor mye var du villig til å jobbe for forholdet , hvor mye av forholdet som var igjen etter skandalen osv.

[Vellykket_Mann]

Selv om vi har kommet oss godt skodd etter krisen etter utroskapen (det har tatt 2 år) så er jeg nesten sikker på at jeg ikke hadde klart tilsvarende om jeg hadde vært i TS sine sko. Det hadde ødelagt meg helt.

Si meg Havbris. Kjenner du ingen stikk hvis du tenker på henne?

[Havbris]

Si meg Havbris. Kjenner du ingen stikk hvis du tenker på henne?

Ikke nå lenger. Jeg vet hvem hun er og har også lest alle mailer hun har skrevet etc. Hun rekker meg ikke til anklene engang.