Noen som har startet på nytt?

[AnonymBruker]

Jeg lurer rett og slett på om det er noen som har flyttet langt vekk(i norge, eller utlandet for den del) for å få en ny start? Altså sagt opp jobb, og alt?

[AnonymBruker]

Interessant. Håper på noen svar her.

[LilleSolstråle]

Jepp! Jeg har sagt opp jobb og leilighet og flytter til England om 14 dager for å bo på båt

[Troilltøva]

Jeg gjorde det

Jeg hadde ikke jobb på det tidspunktet men fikk en mulighet til å flytte til en annen kant av landet:)

Følte for en ny start, jeg kjedet meg rett og slett på hjemplassen min og trengte noe nytt, nye folk, nye inntrykk og et nytt liv. Bodd her i over 3 år nå og ikke angret i et sekund

[Jente_i_utlandet]

For nesten 4 år siden (da jeg var nærmere 24 år) flyttet jeg til Frankrike uten å kunne fransk, uten å ha jobb ha jobb her, uten å ha (langtids)-leieleilighet, og uten å ha noen kontakter. Det er det beste valget jeg har tatt noen gang. Har bare besøk Norge 5 ganger siden jeg flyttet, er 99,9% sikker på at jeg aldri skal bo i Norge igjen. Jeg jobber freelance her, og jeg har fått fransk kjæreste (kjæresten min er dog IKKE grunnen til at jeg har blitt værende, jeg bestemte meg for å "flytte for godt" før jeg flyttet fra Norge og lenge før jeg traff kjæresten min. :-)

Jeg savner ingen ting fra Norge, savner familien min bittelitt av og til, men telefonen er jo oppfunnet. :-)

[Gjest Bartenina]

Yes, møtte samboeren min på sukker.no, og nå har jeg flyttet mange mange mil! Sa opp jobb, ga tilbake hesten jeg hadde på for, og vet jeg har brutt mange bånd med mange herlige mennesker, men får håpe og tro at det er verdt det, kun bodd her to uker ennå :-)

Uansett burde folk satse litt i livet og oppleve ting utenom sin egen trygghetsboble Ingenting annet enn lærerikt uansett hvordan det går!

[Gjest bazibaz]

Jeg har flyttet for å få en ny start flere ganger. Og jeg innser vel at jeg må slutte med det snart.

[AnonymBruker]

Wow. så mange tøffe mennesker.

Har lyst til å gjøre noe av det samme.

[Cata]

I mitt tilfelle var det jobben som sa opp meg. (Nedbemanning). For å få meg ny jobb som var relevant i forhold til utdannelse måtte jeg flytte til en helt annen kant av landet uten å kjenne en levende sjel.

Har snart bodd her i 12 år nå.

[Niennas]

Flyttet 70 mil unna alle nære og kjære for å bo med eksen min, som flyttet en time unna hjemmestedet sitt.

Det føltes befriende først, men det gjorde meg veldig deprimert, da det var vanskelig å få kontakt med folk, de var allerede et sammensveisa lokalsamfunn, og jeg måtte ikke tro at jeg var noe, der jeg kom og snakka bokmål.

Etter et halvt år der jeg ble mobbet på skolen jeg gikk på, hadde ei venninne, og umulig å skaffe seg jobb, så flyttet jeg hjem igjen.

[Gjest "gjest"]

Vel, det er ingenting som heter "å starte på nytt", det er bare livet som går videre.

[AnonymBruker]

Vel, det er ingenting som heter "å starte på nytt", det er bare livet som går videre.

Det er en talemåte..

[AnonymBruker]

For nesten 4 år siden (da jeg var nærmere 24 år) flyttet jeg til Frankrike uten å kunne fransk, uten å ha jobb ha jobb her, uten å ha (langtids)-leieleilighet, og uten å ha noen kontakter. Det er det beste valget jeg har tatt noen gang. Har bare besøk Norge 5 ganger siden jeg flyttet, er 99,9% sikker på at jeg aldri skal bo i Norge igjen. Jeg jobber freelance her, og jeg har fått fransk kjæreste (kjæresten min er dog IKKE grunnen til at jeg har blitt værende, jeg bestemte meg for å "flytte for godt" før jeg flyttet fra Norge og lenge før jeg traff kjæresten min. :-)

Jeg savner ingen ting fra Norge, savner familien min bittelitt av og til, men telefonen er jo oppfunnet. :-)

Hvordan gikk du da frem for å få jobb, leil. og venner?

[AnonymBruker]

Jeg flyttet til en annen landsdel for å bo med kjæresten, bodde der i fem år, men trivdes ikke noe særlig. Det var vanskelig å bli kjent med folk, samboerens venner var ok, men HANS venner og stort sett gutter. I tillegg jobbet jeg mye hjemmefra og hadde urelevante deltidsjobber utenom, noe som gjorde det vanskelig å treffe folk jeg hadde noe felles med. på mange måter vente jeg meg helt av med å være sosial i de årene... Men jeg mener ikke å svartmale, jeg tror det hadde gått mye bedre om jeg hadde en (helst) relevant jobb med kollegaer jeg kunne bli kjent med, om det var et større sted og om jeg var litt mer utadvent selv. Nå bor samboeren på "min kant" (Østlandet), og har funnet seg mye mer til rette enn jeg gjorde på hans...

[2shy]

Jeg sa opp jobb og flyttet til en ny kant av landet. Var lei og "kveltes" av det samme gamle. Etter 3 år angret jeg og kom krypende tilbake. Fikk fort ny jobb og venner, men jeg trivdes best der jeg kom fra.

Det er vel å bra å flytte å starte på nytt, så lenge det er av de rette grunnene. Jeg innså at jeg flykta fra meg selv, og at de problemene jeg prøvde å rømme fra var der uansett hvor jeg måtte befinne meg.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det.

Etter 25-26 år i hjembyen der jeg ble født og vokste opp gikk jeg møkk lei. Hadde en god jobb jeg trivdes i, men byen ga meg ikke noe mer. Knapt en sjel å se på kveldstid på ukedagene, og alltid de samme kjente ansiktene når man tok en bytur i helgene. Litt for traust og lite utfordrende.

Så sa opp jobben, fant meg leilighet i Oslo og flyttet. Vel på plass her i byen begynte jeg å søke jobber. Det gikk kun ett par uker så hadde jeg fått napp. Jobber fortsatt i samme bedrift, men har steget i gradene internt og har nå bortimot drømmejobben.

Dette var på slutten av 90-tallet og jeg stortrives fortsatt i Tigerstaden.

Den som intet våger intet vinner!

[Jente_i_utlandet]

Hvordan gikk du da frem for å få jobb, leil. og venner?

Jeg jobber freelance, dvs sitter alene hjemme foran dataen min og jobber med IP-telefon med norsk telefonnummer. Leie-leilighet fant jeg på Frankrikes svar på "Finn.no" (ebay.fr anbefales også). Venner fant jeg via meetup.com (meetup fins i de fleste byer i verden, også i noen norske byer). Fant også venner i den amerikanske kirken i Paris, gikk dit fordi jeg er "passe kristen" (ikke religiøs!) samt at jeg elsker å snakke engelsk. Hater å snakke fransk, hihi.

Å "få en ny start" i et varmere/mer åpent land gjorde livet mitt 200% bedre enn det livet jeg levde i kalde Norge... Anbefales! Man trenger ikke være sterk/ha super selvtillit osv for å flytte alene til utlandet. Jeg har egentlig en ganske sårbar psyke, og jeg er en "liten" jente (162cm og alt for tynn LOL), men jeg har klart meg bra likevel! Klarer meg bedre alene i Frankrike enn blant kjente i Norge.

Endret 2. oktober 2011 av Jente_i_utlandet

[Chiyo]

Nja.. nå var ikke jeg i full jobb osv. Men jeg flyttet til England for å studere. Det er jo langt borte, og jeg kjente ingen da jeg kom.

[AnonymBruker]

Tja, ja, jo, jeg har vel egentlig det. Men på den "vanlige" måten: Jeg flyttet for å studere. Jeg kjente ingen på studiestedet, og det var så langt hjem at jeg kun reiste hjem på ferie til jul, påske (noen ganger) og sommer.

I starten følte jeg meg ensom og fortapt. Jeg var sjenert, hadde problemer med å bli kjent med andre studenter og likte ikke fest og fyll (studentaktivitet nr. 1). Jeg hadde veldig hjemlengsel det første halve året. Men så gikk det gradvis bedre, jeg fikk venner, ble sosialt aktiv og fikk en helt ny hverdag.

Nå har jeg bodd her i 15 år og savner ikke hjemstedet mitt i det hele tatt. Jeg reiser på pliktbesøk til familien en gang i året, og er veldig glad for at jeg kom meg bort fra småbyen jeg kommer fra. Det er en helt ok plass å bo for dem som trives der, men jeg hadde aldri noe bra der med unntak av familien min. Livet mitt på studiestedet har gitt meg en helt annen fremtid enn om jeg hadde blitt "hjemme".

Lene

[frøken_tralala]

kjæresten min flyttet til mitt hjemsted for noen år siden(før jeg møtte ham) Nå vil han egentlig flytte tilbake dit han kom fra, men jeg holder ham tilbake, for jeg føler ikke for det. Ikke enda ihvertfall. Men han trives ikke her, så det er nok det det ender med til slutt, viss jeg vil fortsette å være sammen med ham. Men innrømmer at jeg gruer meg til det!