Mitt syn på foreldre.

[AnonymBruker]

Når man får barn så slutter ditt eget liv og ditt barns liv starter. Du lever ikke lenger for deg selv, men for ungen. Jeg synes generelt at jenter er veldig flotte, men etter at de har fått barn eller er gravid, så er de bare et skall for barnet.

Etter min mening har en på 35 som er ungkar mer å leve for enn en på 20 som har unge. Hvis du ikke har barn, er det du som betyr noe i ditt eget liv, ikke ungen.

Det å få barn er på mange måter en dødsdom. Det sier at ditt eget liv snart er over, og nå er det på tide for de nye å komme til. Om du får barn i ung alder så har du etter min mening ødelagt ditt eget liv.

Er det noen her som har samme tanker som meg, er enig?

[Gjest Gjest]

Jeg kan skjone hva du er inne paa. Men du er kanskje litt dramatisk i hvordan du skriver? Jeg har selv valgt aa ikke faa barn tildig (vet aa alltid bruke prevensjon). Grunnen til at jeg valgte det er fordi jeg ville oppleve mer av verden og ikke hva ansvar faar et barn. Naa er jeg 26 og jeg er kjempe glad faar at jeg ikke valgte aa faa barn for. Kjempe glad. en gang vil jeg har barn. Men jeg aa bekymrer meg faar det at man da begynner aa ekstitere faar barnet. Noen gjor hvertfall det. Jeg blir alltid lettet naar jeg ser en mor som fortsatt gjor sine ting...

[Gjest Annaires]

Føler vel egentlig at du bare er ute for å provosere, for så mye svada er det lenge siden jeg har sett på ett sted.

[AnonymBruker]

Føler vel egentlig at du bare er ute for å provosere, for så mye svada er det lenge siden jeg har sett på ett sted.

Jeg er ikke ute etter å provosere, men jeg vil forstå hvorfor andre vil ha barn, og jeg lurer på om det er andre her som er enige med meg. Om noen her ønsker å svare meg, men er uenig som Annaires her, please kom med ordentlige innlegg og ikke slike dumme beskyldninger som hun kommer med, jeg vil gjerne høre alles meninger.

[Gjest Solmåne]

Jeg tenker litt i samme baner men ikke like "ensporet". Når man får barn så skal barnet sitt liv bli prioritert over ditt eget. Det er iallefall en selvfølge i mine øyne at barnet skal få den tid og oppmerksomhet det trenger. Det er ikke tiden for å være egoistisk og bare tenke på seg selv når man er nybakt mamma.

Men det å si at livet er over er ganske drøyt å si, for det er vel strengt tatt bare en ny periode i livet man starter på. Et nytt platå. Og hvis man får barn tidlig, så betyr det at barnet blir voksen tidligere også, slik at du tidligere kan starte å ta mer hensyn til deg selv igjen og ting du har hatt lyst til å gjøre når det voksne barnet kan ta vare på seg selv..

Det går alltids an å forsatt ha et "liv" som du definerer selv om man har barn også, men innenfor visse grenser.

Kanskje jeg ikke er personen til å uttale meg om dette, siden jeg ikke er mor selv.. men jeg skriver bare det jeg tenker og hvordan jeg tror det vil bli

[Spoven]

Jeg kan på ingen måte si at mitt eget liv sluttet den dagen jeg fikk barn. Jeg fikk andre prioriteringer, og en ny måte å leve mitt liv på, det er sant. Men det betyr ikke at jeg sluttet å leve mitt liv der og da. Jeg lever like mye for meg selv som for barna mine, jeg har langtifra gitt opp meg selv.

Men jeg som har barn tenker litt motsatt; at de som ikke har barn har det veldig enkelt, og har kanskje litt tomme liv. Ikke på en negativ måte altså. Jeg har mange barnløse venner, både single og i par, og det virker som de fleste av dem bare virrer rundt på leting etter noe de ikke helt kan sette fingeren på. Hopper fra den ene aktiviteten til den andre, og gjør det de har lyst til så lenge lommeboka strekker til.

Om vi som foreldre "ofrer" noe av eget liv for å ha barn, så kan jeg garantere at det ikke føles som et offer for oss. Dessuten får vi utrolig mye fra barna, til og med lærdom om oss selv. En dame sa til meg en gang at om man ikke har barn så har man ingen gleder og heller ingen sorger. Det føler jeg er sant. Det er masse bekymringer, og enda større gleder ved å ha barn. Og jeg er en stolt mamma. Men jeg er også bare meg, jeg har aldri glemt meg selv.

[Genesis]

Jeg kan på ingen måte si at mitt eget liv sluttet den dagen jeg fikk barn. Jeg fikk andre prioriteringer, og en ny måte å leve mitt liv på, det er sant. Men det betyr ikke at jeg sluttet å leve mitt liv der og da. Jeg lever like mye for meg selv som for barna mine, jeg har langtifra gitt opp meg selv.

Men jeg som har barn tenker litt motsatt; at de som ikke har barn har det veldig enkelt, og har kanskje litt tomme liv. Ikke på en negativ måte altså. Jeg har mange barnløse venner, både single og i par, og det virker som de fleste av dem bare virrer rundt på leting etter noe de ikke helt kan sette fingeren på. Hopper fra den ene aktiviteten til den andre, og gjør det de har lyst til så lenge lommeboka strekker til.

Om vi som foreldre "ofrer" noe av eget liv for å ha barn, så kan jeg garantere at det ikke føles som et offer for oss. Dessuten får vi utrolig mye fra barna, til og med lærdom om oss selv. En dame sa til meg en gang at om man ikke har barn så har man ingen gleder og heller ingen sorger. Det føler jeg er sant. Det er masse bekymringer, og enda større gleder ved å ha barn. Og jeg er en stolt mamma. Men jeg er også bare meg, jeg har aldri glemt meg selv.

Barnløse har verken gleder eller sorger i livet! Ja, du er nok inne på noe der....idiot!

Jeg vil snarere si at hvis du ikke evner å skape en meningsfull tilværelse for deg selv UTEN barn, så har du et stort problem! Men fint at du fikk fylt tomrommet i livet ditt da =) Har du reflektert over at det ikke er alle som har noe tomrom å fylle?

[AnonymBruker]

Barnløse har verken gleder eller sorger i livet! Ja, du er nok inne på noe der....idiot!

Jeg vil snarere si at hvis du ikke evner å skape en meningsfull tilværelse for deg selv UTEN barn, så har du et stort problem! Men fint at du fikk fylt tomrommet i livet ditt da =) Har du reflektert over at det ikke er alle som har noe tomrom å fylle?

Jeg tror du er inne på noe her Genesis. For noen mennesker så ville nok det å få barn rett og slett bare blitt en ekstra jobb, med masse stress. Vi kan vel være enig i at det finnes nok av foreldre som ikke er gode, og hvor barna kun er et biprodukt av sex?

Jeg synes det er fint at dere som er foreldre beskriver det på en slik intens måte. Det sier antageligvis at dere er veldig gode foreldre. Men er litt enig med Genesis her, tror mange har gode liv uten barn også, man får gjort mer av det en vil. I tillegg får en jo slappet mye av, det synes i hvert fall jeg er deilig.

[Spoven]

Barnløse har verken gleder eller sorger i livet! Ja, du er nok inne på noe der....idiot!

Jeg vil snarere si at hvis du ikke evner å skape en meningsfull tilværelse for deg selv UTEN barn, så har du et stort problem! Men fint at du fikk fylt tomrommet i livet ditt da =) Har du reflektert over at det ikke er alle som har noe tomrom å fylle?

Jeg fikk barn svært tidlig så jeg vet ikke av noe annet. Jeg mener bare å si at jeg med mine erfaringer tenker dette, de som ikke har barn tenker noe annet. Om det gjør meg til en idiot, vel.

[AnonymBruker]

Mine erfaringer er at flere av de som får barn veldig tidlig rett og slett ikke ville utrettet så utrolig mye mer senere i livet uansett. F. eks. om de ikke hadde fått barn tidlig, er nok ikke sjansen stor for at de ville startet direkte på medisin.

[Genesis]

Jeg fikk barn svært tidlig så jeg vet ikke av noe annet. Jeg mener bare å si at jeg med mine erfaringer tenker dette, de som ikke har barn tenker noe annet. Om det gjør meg til en idiot, vel.

Dette kommer godt frem av det første innlegget ditt!

[AnonymBruker]

Du er ganske dramatisk i utsagnene dine og glemmer noe ganske vesentlig, nemlig at man utsletter ikke seg selv og slutter ikke å være et individ med egne ønsker og interesser fordi man får barn. Når man har barn gjør man akkurat det samme som når man ikke har barn, barna kommer i tillegg. Selv om man har barn har man likevel en interessant jobb hvor man får brukt utdannelsen sin, venner, familie, ferieturer, drømmer for framtiden, fritidsinteresser, verdier og ting man brenner for, og så har man barna sine i tillegg. Man bytter ikke det gamle livet sitt for småbarnslivet, barna er en berikelse av det livet man allerede har.

[Brunhilde]

Når man får barn så slutter ditt eget liv og ditt barns liv starter. Du lever ikke lenger for deg selv, men for ungen. Jeg synes generelt at jenter er veldig flotte, men etter at de har fått barn eller er gravid, så er de bare et skall for barnet.

Mitt liv sluttet ikke da jeg fikk barn. Jeg fortsatte å leve for meg selv, men det var plutselig et annet menneske i livet mitt som var helt avhengig av meg for å overleve den første tiden, noe jeg som mor måtte ta konsekvensen av.

Hva angår hvordan kvinner ser ut etter at de har gått gravide/fått barn, så vil jeg påstå at du har et noe merkelig syn på det? Litt nedlatende, faktisk, om jeg får lov å si min mening.

Etter min mening har en på 35 som er ungkar mer å leve for enn en på 20 som har unge. Hvis du ikke har barn, er det du som betyr noe i ditt eget liv, ikke ungen.

Tja. Jeg kjenner ungkarer på 35+ som gjerne hadde byttet liv med yngre menn med barn. Tror dette er personavhengig som det meste andre i livet. Og si meg, hva er festing og ONS for slags liv? Det meste andre fortsetter man jo med selv om man har barn.

Det å få barn er på mange måter en dødsdom. Det sier at ditt eget liv snart er over, og nå er det på tide for de nye å komme til. Om du får barn i ung alder så har du etter min mening ødelagt ditt eget liv.

Er det noen her som har samme tanker som meg, er enig?

Å få barn er en dødsdom? Tuller du nå? Du føler at det sier at ditt eget liv et over og at det er tide for nye å komme til. Meg sier det at jeg har noen som fører litt av mitt videre når jeg dør. Livet mitt er absolutt ikke over, og siden jeg fikk barn da jeg ikke var veldig ung og ikke veldig gammel så er jeg tilbake til der jeg var før jeg ble gravid med tanke på aktiviteter, samvært med venner osv.

Mitt liv ble ikke ødelagt av å få barn, det ble beriket. For andre vil dette ikke være tilfelle.

Som du seg så har jeg helt andre tanker enn deg. Jeg syns det er viktig at du, selv om du ikke ønsker barn, lar være å se ned på de som syns det er det største i livet. Jeg har faktisk flere venner uten barn enn venner med barn, og har stor respekt for den avgjørelsen de har tatt ved å la være å få barn - akkurat som de har stor respekt for at jeg valgte annerledes.

[Gjest Gjest]

Når man får barn så slutter ditt eget liv og ditt barns liv starter. Du lever ikke lenger for deg selv, men for ungen. Jeg synes generelt at jenter er veldig flotte, men etter at de har fått barn eller er gravid, så er de bare et skall for barnet.

Etter min mening har en på 35 som er ungkar mer å leve for enn en på 20 som har unge. Hvis du ikke har barn, er det du som betyr noe i ditt eget liv, ikke ungen.

Det å få barn er på mange måter en dødsdom. Det sier at ditt eget liv snart er over, og nå er det på tide for de nye å komme til. Om du får barn i ung alder så har du etter min mening ødelagt ditt eget liv.

Er det noen her som har samme tanker som meg, er enig?

Jeg har barn, og jeg er enig med deg. Jeg har fortsatt muligheten til å pleie egne interesser i blant, men det føles som krampetrekninger. Før trente jeg så mye som mulig, og var strålende lykkelig. Nå er "så mye som mulig" begrenset til et par ganger i uka. Formen er elendig og jeg føler meg mest tom og matt.

[AnonymBruker]

Jeg har barn, og jeg er enig med deg. Jeg har fortsatt muligheten til å pleie egne interesser i blant, men det føles som krampetrekninger. Før trente jeg så mye som mulig, og var strålende lykkelig. Nå er "så mye som mulig" begrenset til et par ganger i uka. Formen er elendig og jeg føler meg mest tom og matt.

Har en liten teori, ikke vitenskapelig bevist. Men jeg tror at de uten barn holder seg mye bedre, fordi naturen tjener på at disse også skaffer seg barn og fører genene videre, derfor holder de seg mer fruktbare. Mens det skal kreve litt, og kroppen skal revne litt av å få barn, for da er sjansen for flere barn mindre. Altså naturen vil gjerne begrense mennesker som allerede har barn. For sjansen for å føre genene videre øker hvis antallet barn en har er begrenset.

Det er en liten tanketeori jeg har, en master eller PhD i biologi kan vel si om den stemmer. Men uansett hva som er grunnen, så er det vel sånn at når du nå er mor, så er ikke det viktigste at du trener og holder deg i form og er vakker og fruktbar, det viktigste er at du tar vare på ungen.

[Anglofil]

Jeg kan på ingen måte si at mitt eget liv sluttet den dagen jeg fikk barn. Jeg fikk andre prioriteringer, og en ny måte å leve mitt liv på, det er sant. Men det betyr ikke at jeg sluttet å leve mitt liv der og da. Jeg lever like mye for meg selv som for barna mine, jeg har langtifra gitt opp meg selv.

Men jeg som har barn tenker litt motsatt; at de som ikke har barn har det veldig enkelt, og har kanskje litt tomme liv. Ikke på en negativ måte altså. Jeg har mange barnløse venner, både single og i par, og det virker som de fleste av dem bare virrer rundt på leting etter noe de ikke helt kan sette fingeren på. Hopper fra den ene aktiviteten til den andre, og gjør det de har lyst til så lenge lommeboka strekker til.

Om vi som foreldre "ofrer" noe av eget liv for å ha barn, så kan jeg garantere at det ikke føles som et offer for oss. Dessuten får vi utrolig mye fra barna, til og med lærdom om oss selv. En dame sa til meg en gang at om man ikke har barn så har man ingen gleder og heller ingen sorger. Det føler jeg er sant. Det er masse bekymringer, og enda større gleder ved å ha barn. Og jeg er en stolt mamma. Men jeg er også bare meg, jeg har aldri glemt meg selv.

Hvis du ikke vet om noe annet, slik du selv skriver, hvordan kan du da egentlig mene dette på vegne av andre? Jeg mener, min mann og jeg har har ikke barn, men jeg opplever både sorger og gleder, og akkurat i den situasjonen jeg/vi er i nå, som jeg forøvrig ikke vil utbrodere, så virker dine utsagn ekstremt provoserende, for å si det mildt.

Selvfølgelig kan vi oppleve gleder og sorger. Hva er det du egentlig prøver å få frem her? At vi uten barn er mindre verdt, at vi ikke har et like stort følelsesregister?

Jeg er ikke nødvendigvis enig med ts, jeg tror at svært mange med barn er heldige, de har enda en å være glad i, men det betyr jo ikke at vi som ikke har barn ikke kan føle glede, sorger og alt som hører med. Selvfølgelig er det nok helt annerledes å ha et barn, man får et forsvarløst menneske å ta vare på, og ingenting virker mer flott og skremmende på en gang for min del.

Jeg synes det er litt for bastant og litt "farlig" å skrive at mødre aldri føler at de ofrer noe. For jeg tenker, hva hvis de gjør det og er det egentlig så farlig? Det stemmer sikkert for mange at de ikke føler noe som helst offer, men jeg vet også om de mødrene som ikke har det så greit, som synes overgangen til det å få barn er stor, som får fødselsdepresjoner og som ikke synes det er bare-bare å hengi seg fullt og holdent til barnet. At de føler det slik betyr ikke at de er dårlige mødre, og jeg tror det er veldig unyansert å få oss andre til å tro at det å ha barn er baaare fryd og gammen. Det har jeg vanskeligheter med å tro. Og for å være helt ærlig, det er menneskelig å bli sliten, synes dagen er pyton og kanskje ønske for ett sekund at man ikke hadde barn. Det betyr ikke at man ikke elsker barnet sitt. Og jeg synes det er helt okay jeg.

Forøvrig ts, jeg er altså ikke helt enig med deg. Ja, man hengir seg jo til et menneske helt og holdent, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Et lite barn innebærer nødvendigvis et stort ansvar, men jeg tenker at barn også kan være en stor berikelse. Og det betyr jo ikke at livet stopper opp. Mine foreldre fortsette mange av sine liv som før, men de inkluderte meg, og hva er egentlig så dumt med det? Å dele gleder og sorger med et barn kan både være utfordrende, og lærerikt. Pappa likte å ta med meg på fotballkamper og mamma og jeg gikk på kino. Altså, livene stopper jo ikke opp, gjør de vel det? Man tilpasser seg jo, men det gjør man vel med alt her i verden? Hadde mamma og pappa lyst til å ta en tur ut, så tok de med meg. Klart når jeg var veldig liten måtte de nok vente før jeg ble gammel nok til enkelte ting, men allikevel, det handler mye om innstilling antar jeg.

Mvh Yvonne

Endret 28. september 2011 av Yvonne

[Gjest Annaires]

Mitt liv sluttet ikke da jeg fikk barn. Jeg fortsatte å leve for meg selv, men det var plutselig et annet menneske i livet mitt som var helt avhengig av meg for å overleve den første tiden, noe jeg som mor måtte ta konsekvensen av.

Hva angår hvordan kvinner ser ut etter at de har gått gravide/fått barn, så vil jeg påstå at du har et noe merkelig syn på det? Litt nedlatende, faktisk, om jeg får lov å si min mening.

Tja. Jeg kjenner ungkarer på 35+ som gjerne hadde byttet liv med yngre menn med barn. Tror dette er personavhengig som det meste andre i livet. Og si meg, hva er festing og ONS for slags liv? Det meste andre fortsetter man jo med selv om man har barn.

Å få barn er en dødsdom? Tuller du nå? Du føler at det sier at ditt eget liv et over og at det er tide for nye å komme til. Meg sier det at jeg har noen som fører litt av mitt videre når jeg dør. Livet mitt er absolutt ikke over, og siden jeg fikk barn da jeg ikke var veldig ung og ikke veldig gammel så er jeg tilbake til der jeg var før jeg ble gravid med tanke på aktiviteter, samvært med venner osv.

Mitt liv ble ikke ødelagt av å få barn, det ble beriket. For andre vil dette ikke være tilfelle.

Som du seg så har jeg helt andre tanker enn deg. Jeg syns det er viktig at du, selv om du ikke ønsker barn, lar være å se ned på de som syns det er det største i livet. Jeg har faktisk flere venner uten barn enn venner med barn, og har stor respekt for den avgjørelsen de har tatt ved å la være å få barn - akkurat som de har stor respekt for at jeg valgte annerledes.

Kan ikke annet si at jeg er helt enig med Brunhilde.

Jeg lever da livet mitt nå likedan jeg gjorde før jeg fikk barn. Man forandrer seg jo underveis i livet uansett om man får barn eller ikke, det vil jo ikke si at man slutter å leve av den grunn.

Dette er mitt liv, å jeg elsker det!

[AnonymBruker]

Når man får barn så slutter ditt eget liv og ditt barns liv starter. Du lever ikke lenger for deg selv, men for ungen. Jeg synes generelt at jenter er veldig flotte, men etter at de har fått barn eller er gravid, så er de bare et skall for barnet.

Etter min mening har en på 35 som er ungkar mer å leve for enn en på 20 som har unge. Hvis du ikke har barn, er det du som betyr noe i ditt eget liv, ikke ungen.

Det å få barn er på mange måter en dødsdom. Det sier at ditt eget liv snart er over, og nå er det på tide for de nye å komme til. Om du får barn i ung alder så har du etter min mening ødelagt ditt eget liv.

Er det noen her som har samme tanker som meg, er enig?

Er ikke enig jeg da Synes livet mitt var miserabelt før jeg fikk barn!

[Eudyptula]

Jeg skjønner tankegangen din, TS, men jeg synes du drar det litt langt. Det er fullt mulig å ha et eget liv i tillegg til foreldrerollen.

Livet blir annerledes med barn, men det behøver ikke å forandre seg til det verre. Det kommer an på hva hver enkelt ønsker og vil ha ut av livet, tror jeg. For min del er jeg lykkeligere med barn enn jeg var før, men jeg tror også jeg kunne hatt et godt liv uten barn. Noen dødsdom er det absolutt ikke

[Spoven]

Hvis du ikke vet om noe annet, slik du selv skriver, hvordan kan du da egentlig mene dette på vegne av andre? Jeg mener, min mann og jeg har har ikke barn, men jeg opplever både sorger og gleder, og akkurat i den situasjonen jeg/vi er i nå, som jeg forøvrig ikke vil utbrodere, så virker dine utsagn ekstremt provoserende, for å si det mildt.

Selvfølgelig kan vi oppleve gleder og sorger. Hva er det du egentlig prøver å få frem her? At vi uten barn er mindre verdt, at vi ikke har et like stort følelsesregister?

(...)

Mvh Yvonne

Jeg mener på ingen måte at mennesker uten barn er mindre verdt! Eller at de har et begrenset følelsesliv. Jeg forsøkte å få fram, tydeligvis uten å lykkes, at jeg med barn har et annet syn på saken enn det TS framlegger. Jeg følte meg litt såret over å lese at mitt liv endte som 19-åring, så jeg satte det nok på spissen. Du har helt rett i at jeg ikke vet hva jeg snakker om når jeg snakker om voksne som ikke har barn. Jeg kan bare tenke meg det, og da kun ut i fra min egen situasjon. Barnløse som da ikke har det samme utgangspunktet som jeg har, vil jo selvfølgelig tenke helt annerledes.

Men hvis det ikke er ok for meg å komme med hva jeg tenker om barnløse, hvorfor er det helt i orden at barnløse tenker som de gjør om de med barn? Jeg mener de tar feil i svært mye, fordi de ikke kan forestille seg hvordan det egentlig er. Det går faktisk begge veier, det var kun det jeg prøvde å få fram. Men jeg er jo kun en idiot jf. innlegget lenger opp, og i tillegg må jo jeg som person være verdiløs iom. at mitt liv sluttet for over 15 år siden.