Selvskading

[Gjest Raindrops]

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?

Folk reagerer stort sett ikke. Iallefall ikke nå som jeg har blitt eldre. Jeg regner med de tenker sitt, men de aller fleste jeg har møtt er faktisk kultiverte nok til å ikke ta det opp før vi har blitt ganske nære venner. Fikk mange flere reaksjoner da jeg var yngere, iallefall av folk på samme alder. De fleste voksne/ unge voksne mennesker jeg har møtt verken glor eller sier noe spesielt, og jeg er bare glad for at de holder tankene sine for seg selv.

Men jeg er også forsiktig med hvordan jeg kler meg i forskjellige situasjoner. Skal jeg på jobbintervju eller på visning på en leilighet for eksempel, så dekker jeg armene uansett hvor varmt det er ute. Så jeg er nok litt redd for fordommer likevel.

[Gjest *smak*]

Slettet

Endret 27. september 2011 av *smak*

[Plutseliten]

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?

Vel, nå har ikke jeg så mange arr på armene, men de få jeg har der ser ingen på lengre. De er så bleket at man må se nøye for å se at det er arr. Om noen spør sier jeg bare at det er kloremerker (for det er så få). Når jeg går i bikini, derimot, ser jeg at folk ser. For jeg kuttet meg en plass som ikke er synlig når jeg har på klær. Men jeg bryr meg ikke om det. Arrene er en del av meg, sånn er det bare..

[Gjest Applecore]

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?

Kommer litt an på hvor nye de er.

Hvis noen av en eller annen grunn fikk se dem når de var ganske nye så ble de litt redde (dette var stort sett snakk om mine nærmeste, så de ble ganske bekymret for meg).

Når jeg går i kortermet/viser bena nå så merker jeg at folk registrerer det, men de fleste sier ingenting. Jeg er i et miljø der folk flest kjenner til temaet, så det er liksom ikke så mye å snakke om.

Mulig folk spør hvis de har drukket alkohol, da går det mest i "hva er det for noe?" og "hvorfor det?".

Har aldri møtt noen som reagerer med avsky eller latterliggjøring, mest nysgjerrighet.

Det skal sies at jeg passer på å dekke meg til når jeg er sammen med barn og ungommer, jeg vil at de skal slippe å forholde seg til det.

[sequin]

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?

Folk spør som regel rett ut hva som har skjedd, og da svarer jeg bare at huden har blitt sånn etter at jeg har klødd på eksem. Jeg har jo ofte eksem og blir sår om jeg klør, så det er jo en viss sannhet det

[Xaphan]

Jeg har fått alt fra nysjerrige spørsmål til folk som ikke enser det til folk som spør om jeg emo eller lurer på om jeg har kost meg på skjærtorsdag. Også har vi de som gir meg en leksjon om at selvskading ikke er bra og at jeg må leve med arrene resten av livet. Som om jeg ikke er klar over det, jeg har hatt disse arrene i mange år nå.

[AnonymBruker]

Iiih, jeg får grøsninger av denne klisje-forklaringen (er det noen gang en selvskader som har sagt dette og faktisk MENT det??).

Jeg skadet meg selv fordi det rett og slett ble for mye for meg å takle misbruk ++. Første gang var det i et forsøk på å dø, men jeg var ung og dum og forstod ikke hvor mye som faktisk skal til for å dø av en kuttskade. Etter det skadet jeg meg daglig i 5 år. For meg var det en måte å få ut enorme spenninger som bygde seg opp i kroppen i løpet av en liten dag, og jeg klarte faktisk ikke sovne uten å skade meg selv først. Det gjorde aldri vondt, så noen fysisk smerte ga det meg ikke.

K

Kjenner flere som har kuttet seg selv, fordi de ville fjerne den psykiske smerten. Du kan kalle det så klisjeaktig du bare vil, men husk at du sitter ikke med fasiten på hvorfor alle gjør somd e gjør.

Hun ene syns det var bedre med den fysiske smerten enn den psykiske, og derfor valgte hun å kutte seg. Hun kuttet seg på hele kroppen, men hun skjulte det for alle rundt seg. Moren begynte å fatte misstanke på at det var noe som var gale, da hun sluttet å gå med t-skjorter og shorts på sommeren. Hun var rett og slett helt dekket til. Men hun forklarte moren at det var slik hun ønsket å gå nå, og at det ikke var noe. Slike gikk det i nesten to år, da hun kuttet seg på feilt sted og ble funnet livløs på badet. Hun sier selv at den gangen var det ikke meningen å ta livet av seg, hun ville bare ha vekk den psykiske smerten hun bar på.

De fleste som driver med selvskading gjør det for å overleve, og det er jo litt annerledes med tanke på at man tror de ønsker å ta livet av seg. Men det er motsatt, denne metoden fungerer for dem og holder dem i livet, om man kan si det på den måten.

[Gjest Applecore]

eller lurer på om jeg har kost meg på skjærtorsdag.

Den var ny!

[Captcha]

Jeg har lest om The Butterfly Project, kanskje det kan hjelpe noen?

Jeg vet det ikke er spørsmålet her i tråden, men hva tror dere?

[Spitz]

Nei, jeg tenkte ikke på hva andre ville syns, jeg dreit i det da, og jeg driter i det nå. Ja, kroppen min har kanskje en del arr på seg, men hva folk måtte mene og syns om sykdommen jeg har hatt, det driter jeg i. Hvis noen syns jeg er patetisk eller whatever fordi jeg i mine yngre dager var selvskader, så sier det mer om dem enn det sier om meg.

[Gjest Raindrops]

Jeg har fått alt fra nysjerrige spørsmål til folk som ikke enser det til folk som spør om jeg emo eller lurer på om jeg har kost meg på skjærtorsdag. Også har vi de som gir meg en leksjon om at selvskading ikke er bra og at jeg må leve med arrene resten av livet. Som om jeg ikke er klar over det, jeg har hatt disse arrene i mange år nå.

Hvor møter du så frekke folk? Jeg har ikke hørt slike spørsmål siden jeg var 16-17. Nye venner og romantiske bekjentskaper pleier jo å spørre etter en stund, men aldri på en nedlatende måte.

[Kladd]

Hva får noen til å kutte seg på armene der det forblir grove arr. Tenker ikke disse menneskene hva andre kommer til å synes om dem når de ser arr på hendene. Hva er grunnen til at folk kutter seg slik?

Mens jeg skadet meg var ikke andres tanker og meninger i hodet mitt i det heletatt! Årsakene til at folk gjør det er nok mange, og jeg ønsker ikke gå inn på mine personlige årsaker her.

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?

De reagerer i stillhet for min del. Jeg skulle faktisk ønske at studievenner osv. faktisk kommenterte det/spurte om det. I stedetfor at jeg alltid går rundt og lurer på om de vet/har sett det og hva de tenker om det, så kunne jeg fått forklart det til de og sagt det som det er; jeg har vært syk og hatt veldig dårlige måter å takle ting på. Men som sagt; jeg går i stedet heletiden rundt og halvvis gjemmer arrene, i TILFELLE de ikke har sett det fra før.