Selvskading

[AnonymBruker]

Hva får noen til å kutte seg på armene der det forblir grove arr. Tenker ikke disse menneskene hva andre kommer til å synes om dem når de ser arr på hendene. Hva er grunnen til at folk kutter seg slik?

[Gjest badeand1]

De som gjør det er nok langt nede og da tenker man ofte ikke på sånne ting om hva andre syns. (det er bare det jeg tror da)

Og grunnene er nok individuelle.

[Plutseliten]

Det tror jeg nok kommer av ulike, individuelle grunner. Mange som kutter seg gjør det kanskje der i starten, inntil de begynner å tenke på hva andre kommer til å si, og at de ikke klarer å skjule det så godt.. Da kutter de seg kanskje på andre, mindre synlige plasser.

[Miki]

Jeg var lei av å gjemme ting inni meg. Jeg var lei av at folk trodde jeg var glad uten venner, glad uten noen, glad som overvektig, glad som stygg og ekkel. Det var bedre å vise det på denne måten enn å si det. Det var bare mamma og storebroren min som la merke til det. Ingen andre. Jeg angrer. Jeg burde visst at jeg kom til å bli lykkelig. Jeg er lykkelig

[seleneluna]

Vel, noen bruker narkotika, noen jobber mye, noen misbruker alkohol, noen blir treningnarkomane, noen slutter å spise og andre skader seg selv - dette er alle mekanismer man bruker for å mestre vanskelige situasjoner. Det blir til slutt en avhengighet og man får ikke til å takle hverdagen uten.

Man benytter seg av slike metoder for å flykte fra en indre uro, smerte eller et jag som man ikke får til å håndtere.

Når det kommer til selvskading spesielt antar man at det å påføre seg fysisk smerte, som å kutte seg opp, avtar noe av den usynlige og psykiske smerten man har inne i seg.

[AnonymBruker]

Når det kommer til selvskading spesielt antar man at det å påføre seg fysisk smerte, som å kutte seg opp, avtar noe av den usynlige og psykiske smerten man har inne i seg.

Iiih, jeg får grøsninger av denne klisje-forklaringen (er det noen gang en selvskader som har sagt dette og faktisk MENT det??).

Jeg skadet meg selv fordi det rett og slett ble for mye for meg å takle misbruk ++. Første gang var det i et forsøk på å dø, men jeg var ung og dum og forstod ikke hvor mye som faktisk skal til for å dø av en kuttskade. Etter det skadet jeg meg daglig i 5 år. For meg var det en måte å få ut enorme spenninger som bygde seg opp i kroppen i løpet av en liten dag, og jeg klarte faktisk ikke sovne uten å skade meg selv først. Det gjorde aldri vondt, så noen fysisk smerte ga det meg ikke.

K

[Plutseliten]

Iiih, jeg får grøsninger av denne klisje-forklaringen (er det noen gang en selvskader som har sagt dette og faktisk MENT det??).

Jeg skadet meg selv fordi det rett og slett ble for mye for meg å takle misbruk ++. Første gang var det i et forsøk på å dø, men jeg var ung og dum og forstod ikke hvor mye som faktisk skal til for å dø av en kuttskade. Etter det skadet jeg meg daglig i 5 år. For meg var det en måte å få ut enorme spenninger som bygde seg opp i kroppen i løpet av en liten dag, og jeg klarte faktisk ikke sovne uten å skade meg selv først. Det gjorde aldri vondt, så noen fysisk smerte ga det meg ikke.

K

Da jeg var selvskader, tok det bort den psykiske smerten der og da. For da konsentrerte jeg meg kun om den fysiske smerten når jeg kuttet meg. Men det gjorde jo like vondt psykisk uansett, så...

Det er en klisjèforklaring, men det er noe ved den som er sann for mange.

[seleneluna]

Iiih, jeg får grøsninger av denne klisje-forklaringen (er det noen gang en selvskader som har sagt dette og faktisk MENT det??).

Jeg skadet meg selv fordi det rett og slett ble for mye for meg å takle misbruk ++. Første gang var det i et forsøk på å dø, men jeg var ung og dum og forstod ikke hvor mye som faktisk skal til for å dø av en kuttskade. Etter det skadet jeg meg daglig i 5 år. For meg var det en måte å få ut enorme spenninger som bygde seg opp i kroppen i løpet av en liten dag, og jeg klarte faktisk ikke sovne uten å skade meg selv først. Det gjorde aldri vondt, så noen fysisk smerte ga det meg ikke.

K

Ja, dette er nok en klisje! Vi er jo alle forskjellige :)Men for meg føltes det slik. Jeg kuttet meg bare opp ett par ganger, men da jeg gjorde det føltes ut som jeg tok ut en tropp, og alt det tunge innvendig bare rant ut.

Men det varte jo ikke lenge!

[Gjest Applecore]

Jeg kuttet meg for å roe ned kaoset i hodet mitt.

Smerten hadde vel sitt å si, men den gikk over etterhvert som det store endorfin-rushet kom, da gjorde det ikke vondt i det hele tatt.

De voldsomme følelsesmessige stormene og tankekjøret mitt ble stilnet når jeg kuttet meg, og det hjalp at det fikk en fysisk form (i stedet for å være noe usynlig og uidentifiserbart inni meg.

Det føltes nesten "rensende" når blodet rant.

Det var som en rus, og jeg følte meg helt rolig når jeg hadde holdt på, og et par dager i etterkant.

En annen viktig del av "ritualet" mitt var prosessen med å lege og ta vare på meg selv etterpå.

Det å stelle med kuttene mine, å stripse og bandasjere dem føltes som å reparere meg selv, noe jeg ikke kunne gjøre med alt inne i meg.

Men jeg innså etterhvert at jeg gjorde de rundt meg vondt - at selv om jeg ikke syntes det gjorde noe for min egen del og bare ville fortsette med det, så var helt helt forferdelig for mannen min sin del, og at han snart ikke orket mer.

Jeg sluttet for hans skyld; nå har jeg bare noen få episoder av og til, og det dreier seg ikke om kutting og lager ikke noen særlige arr.

Jeg savner det ofte, men jeg vet at det er en dårlig måte å takle problemene sine på, og at det bare fører negative ting med seg.

De arrene jeg har kommer jeg til å ha hele livet, de har blitt en del av meg og jeg kan ikke gjøre noe med dem.

Jeg skjuler dem ikke for vennene mine, men jeg er redd for å vise dem for familien min - de har ikke sett så mye av det, og jeg er redd for at de skal bli lei seg.

Da arrene mine var helt ferske sår unngikk jeg å vise dem frem, rett og slett på grunn av sjokkfaktoren - jeg ville ikke slenge det i ansiktet på folk.

Nå som de har grodd og blitt bleke føler jeg at jeg godt kan gå i kortermet/singlet av og til, i hvert fall når jeg f.eks er på utesteder hvor det er dempet belysning.

Hva folk mener om saken får være deres eget problem.

[AnonymBruker]

Det betyr ingenting hva folk måtte mene om et arr eller fire. Det som gjelder er en indre smerte hvor det å påføre seg en fysisk smerte døyver den psykiske.

Reagerer på TS sitt innlegg at en selvskader skal tenke på hva andre mener og synes når man sliter selv. Totalt feil vinkling på problematikken.

[AnonymBruker]

Iiih, jeg får grøsninger av denne klisje-forklaringen (er det noen gang en selvskader som har sagt dette og faktisk MENT det??).

Jeg skadet meg selv fordi det rett og slett ble for mye for meg å takle misbruk ++. Første gang var det i et forsøk på å dø, men jeg var ung og dum og forstod ikke hvor mye som faktisk skal til for å dø av en kuttskade. Etter det skadet jeg meg daglig i 5 år. For meg var det en måte å få ut enorme spenninger som bygde seg opp i kroppen i løpet av en liten dag, og jeg klarte faktisk ikke sovne uten å skade meg selv først. Det gjorde aldri vondt, så noen fysisk smerte ga det meg ikke.

K

Jeg får grøsninger av at du ikke tror det stemmer. For meg stemte det i 4 år!!

[sequin]

Jeg bryr meg ikke hvem som ser på arrene mine lenger.

Dog, jeg har aldri kuttet meg, men sitter igjen med arr etter brannskader og kloring, jeg gjorde det fordi det gjorde vondt ikke bare der og da, men i lengere tid også. Ofte skrapte jeg opp huden hvor brannskadene var for å få enda vondere, det var/er lettere å ha vondt på kroppen enn inni.

[AnonymBruker]

Jeg begynte med selvskading da jeg ble deprimert. Jeg gjorde det for å straffe meg selv. Nå har jeg gjort det en stund, og det er ikke lenger for å straffe meg. Nå er jeg bare blitt avhengig. Akkurat som å spise.

Det kan ikke gå mange dagene uten før jeg får en kjempestor trang til å gjøre det. Noen ganger er jeg livredd for arrene og at folk kommer til å se det, mens andre ganger gir jeg faen. Det spørs hvilket humør jeg er i, noe som varierer veldig i disse dager. De dagene jeg er helt nede får jeg selvmordstanker og da driter jeg i arra

[AnonymBruker]

Ts her jeg vet ikke så mye om selvskading og når jeg ser mennesker med mye arr på hendene tenker jeg vel mitt. Nå har jeg andre tanker om dette. Derfor jeg opprettet en tråd for så kanskje å bli klokere. Hadde hvertfall ingen dårlige tanker om det.

[Gjest Raindrops]

Jeg har fortsatt tydelige arr etter selvskading, men jeg gir blanke i hvem som ser dem og hva de tenker.

På den tiden da jeg skadet meg selv tenkte jeg absolutt ikke over hvordan jeg ville se ut senere, og det var ikke før jeg sluttet at jeg begynte å angre på alle arrene.

Nå har jeg kommet over angeren og slått meg til ro med at det bare er slik. Det hjelper ikke å angre, og hver gang jeg ser arrene mine nå så tenker jeg på at jeg har hatt en helt jævelig tid som jeg har kommet meg igjennom. Det gir meg faktisk styrke

[AnonymBruker]

Jeg kuttet meg og sliter delvis med det enda i perioder. Jeg er vant til å være kald og ikke bry meg ved hjelp av å ikke spise, kutte meg, drikke meg dødfull, ta stoffer eller annet, så for meg er det unaturlig å ha masse følelser. Når jeg da får det vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det og alt ramler sammen og blir kaos og plutselig er det eneste som står i hodet mitt blod. Og det hjelper.

Der og da tenker jeg ikke på arr. Det får jeg noia for ETTERPÅ. Når alt er ok igjen. Men nå har ikke jeg så ille arr da, ettersom jeg er en supergroer (haha? har ikke arr etter et 20 cm langt kjøttsår inn på benet som ødelagte innmat i foten engang), så ja, et barberblad gjør ikke den helt store skaden. Pleier å smøre de med krem og slik, så ser man det ikke så godt. Det man SER er at hvis jeg soler meg så blir jeg brunere oppå armene der jeg har arr, så det ser ut som jeg har solt meg med et svettebånd rundt albuen (hahaha, hysterisk syns jeg), men utenom det tror jeg ikke noen legger merke til det.

Når det kommer til de som har groteske arr så skjønner jeg det ikke jeg heller helt. Hvorfor kutte seg så man må vise frem kuttene og sy? Det er min største noia og selvom kanskje noe burde vært sydd så har jeg bare fikset det hjemme for jeg har ikke orket å vise det.

Men ja, noen har det så vondt at der og da bryr de seg ikke rett og slett. Arrene blir jo en del av deg, så det blir jo på en absurd måte det samme som å ha strekkmerker etter en fødsel. Ingen vil vel ha strekkmerker i utgangspunktet, men man vet man får det og likevel får man barn fordi ønsket om barn er større. For kuttere så blir det vel at smerten er for stor til at man bryr seg.

[Gjest Yellow Taxi]

Du burde bruke sunblock (den høyeste faktoren) på arrene dine. Huden er veldig sårbar for soling der

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det for "rusen" etterpå. Jeg har aldri vært så intenst glad som rett etter kutting. Men klart jeg angrer nå når jeg er eldre og ser at arrene aldri vil forsvinne..

[Xaphan]

Jeg har fortsatt tydelige arr etter selvskading, men jeg gir blanke i hvem som ser dem og hva de tenker.

På den tiden da jeg skadet meg selv tenkte jeg absolutt ikke over hvordan jeg ville se ut senere, og det var ikke før jeg sluttet at jeg begynte å angre på alle arrene.

Nå har jeg kommet over angeren og slått meg til ro med at det bare er slik. Det hjelper ikke å angre, og hver gang jeg ser arrene mine nå så tenker jeg på at jeg har hatt en helt jævelig tid som jeg har kommet meg igjennom. Det gir meg faktisk styrke

Samme her

[AnonymBruker]

Men hvordan reagerer andre på arrene deres?