Oppdragelse av 1åring..

[Ciara]

Ettåringer forstår fint hva nei betyr. Om de hører etter er en helt annen sak Sønnen min tar etter forbudte gjenstander mens han rister på hodet og sier "Nei, nei, nei...". Så se han på meg med et spent blikk for å sjekke hva jeg gjør, og selv om jeg bekrefter med et nei tar han ofte gjenstanden likevel. Det er tydelig at grenser skal testes og at det er ganske spennende for ham.

[Xanadus]

Jeg har hatt sånne barn på besøk hos meg. Et sant mareritt for et normalt hjem, og jeg er svett når besøket drar. Og jeg må innrømme at lysten til å ta imot nytt besøk av denne sorten sitter langt inne.

Og har du lært ettåringen betydningen av nei så er sjansen større for at man slipper å streve med 2-3-åringer som ikke vil forstå nei.

Ja,ikke så mye tid til å drikke kaffe og sitte i sofaen når man har med småbarn på besøk, nei. Men om du svetter når du har slikt besøk, kan muligens ikke moren ha passet godt nok på barnet. Jeg kjenner også til slike mødre som sitter og slapper av mens verten må løpe passe barnet hennes også. Det blir helt feil,ja.

[AnonymBruker]

Ja,ikke så mye tid til å drikke kaffe og sitte i sofaen når man har med småbarn på besøk, nei. Men om du svetter når du har slikt besøk, kan muligens ikke moren ha passet godt nok på barnet. Jeg kjenner også til slike mødre som sitter og slapper av mens verten må løpe passe barnet hennes også. Det blir helt feil,ja.

Jeg blir svett enten moren eller jeg løper etter barnet. Det blir jo bare stress når en av oss må være på beina hele tida. Andre mødre har barn der det holder å si nei når de prøver å røre ting som ikke er greit, og det er en helt annen sak.

[AnonymBruker]

Det tenker jeg blir helt feil. Barnet må lære seg at nei betyr nei.. Og det tar tid, man må være konsekvent og man må "stå i det" helt til barnet forstår dette.

Er jo mye greiere å ha med seg barna bort på besøk til andre, som har alt stående fremme og kun trenge å si nei en eller to ganger...

Det er forskjell på ettåringer også. Noen rører og fingrer med alt, de faller over pynteting osv, mens andre er annerledes og rører rett og slett omtrent ingenting, uansett. Har hatt begge deler, samt jeg har hatt dagbarn på ett år. Her ble nederste hylle i seksjonen tømt, bordet var uten duk. Likevel ble det folk av mitt mest umulige barn da det ble to år.

[Xanadus]

Jeg blir svett enten moren eller jeg løper etter barnet. Det blir jo bare stress når en av oss må være på beina hele tida. Andre mødre har barn der det holder å si nei når de prøver å røre ting som ikke er greit, og det er en helt annen sak.

Yess. Slik er det, slik var det. Og alle ettåringer er forskjellige. Det kan også ha litt å si om hvorfor noen svetter og noen slapper mer av.

[AnonymBruker]

ts her

Masse meninger, og gode råd her en kan lese i bøker om alskens barneoppdragelse-teorier, men det aller beste synes jeg, er å høre erfaringer. Vanskelig å vite hva som er mest riktig og best for barnet, men en diskusjon om det er aldri dumt. Tusen takk for alle svar

[Leeloo]

Jeg leste en fin beskrivelse av hvordan 1-1,5 åringer tenker (f.eks. når de gjør noe de ikke skal gjøre samtidig som de rister på hodet), men finner den selvfølgelig ikke igjen. Poenget var hvertfall at så små barn ikke klarer å forutse et helt handlingsforløp, selv om det samme skjer igjen og igjen. De ser på en måte ett og ett bilde frem i tid, så selv om de forventer at mamma kommer og sier "nei" når de gjør noe (og da blir de veldig fornøyd når det de har tenkt seg faktisk skjer), så klarer de ikke tenke videre hva som skjer etter det(helt sikkert forskjell på når de klarer å se litt lenger frem).

Jeg valgte å ha sonen fra gulvet og en meter opp rimelig barnesikker og uten mange ting snuppa ikke fikk røre. Hun er nok uansett ikke av de mest klåfingrede, trengte f.eks aldri lås på skuffer og skap, men uansett, det har aldri vært noe problem å dra på besøk.

Jeg må inrømme at jeg ikke skjønner hvorfor det er så vanskelig å sette vekk/opp de mest verdifulle tingene når man får småbarn på besøk, særlig hvis det er et sted barnet drar ofte, typ besteforeldrene. Det er uansett mitt ansvar å passe på, men da synes jeg hvertfall ikke verten kan klage på at det blir stress. Jeg vil tro at selv den mest velopdragne 1-2 åring klør litt i fingrene når de plutselig ser masse nytt og spennende å plukke på.

Jeg var på besøk hos min tante samtidig som de hadde besøk av sitt yngste barnebarn (ni mnd.). De har en plante stående på gulvet (ikke stor, lett å flytte vekk, skjønner egentlig ikke hvorfor den står der, men det er en annen diskusjon ) men i stede løp de konstant etter ham og ropte nei hver gang han prøvde å spise planten. For det første er han der nesten aldri (bor i utlandet), så han ville uansett ikke husket til neste gang at han ikke får røre, og en ni mnd gammel baby skjønner jo uansett ikke at han ikke får røre den fristende, grønne dingsen som står så lagelig til.

[AnonymBruker]

Jeg må inrømme at jeg ikke skjønner hvorfor det er så vanskelig å sette vekk/opp de mest verdifulle tingene når man får småbarn på besøk, særlig hvis det er et sted barnet drar ofte, typ besteforeldrene. Det er uansett mitt ansvar å passe på, men da synes jeg hvertfall ikke verten kan klage på at det blir stress. Jeg vil tro at selv den mest velopdragne 1-2 åring klør litt i fingrene når de plutselig ser masse nytt og spennende å plukke på.

1: Ming-vasen vår ville vi satt bort fra barnefingrenivå, om vi hadde en. Vi har nok ikke mange verdifulle ting i den forstand, men har likevel ikke lyst til at et lite knøtt skal rasere CD-samlinga, rive ting ned av bordet (det er vanlig at man tilbyr noe å drikke på til gjestene i hvertfall) og rote ut innhold fra skuffene våre. Vi har ikke besøk av sånne småttiser så ofte, så det er unaturlig for oss å barnesikre huset. Og det bør heller ikke være nødvendig.

2: Klart det klør i fingrene til den lille sjarmøren, det er jo helt naturlig. Men barn KAN lære grenser fra ca. ettårsalderen (det har jeg sett selv, uansett hva forskningen sier), og da synes jeg det er litt tøvete å skulle vente med grensesettingen - hvor lenge? Til barnet er to år? Tre år? Jeg husker da jeg var lita selv, i åtteårsalderen. En nabogutt på fire var ei skikkelig bølle overfor oss andre barna. En dag kom han faktisk løpende etter oss med en kniv... Foreldrene i gata gikk sammen om å snakke med foreldrene til gutten om dette, og hva var responsen? Jammen, han er jo så liten, han skjønner ikke...

Det er stor forskjell på en ettåring og fireåring såklart, men jeg tror man løper stor risiko for å sulle seg inn i en vanedannende tankegang om at "barnet er for lite til å forstå" om man ikke begynner grensesettingen tidlig. Og hvem vet egentlig nøyaktig hvor deres barn er i utviklingen? Hvordan vet man om ettåringen er klar for grensesetting eller ikke, dersom man ikke prøver? Derfor slår jeg et slag for å drive grensesetting fra tidlig alder, så henger barna seg på forståelsen av dette straks de er klare for det. Så slipper vi situasjoner der folk argumenterer at femåringen er for liten til å forstå vanlig folkeskikk.

[_Malene]

Jeg leste en fin beskrivelse av hvordan 1-1,5 åringer tenker (f.eks. når de gjør noe de ikke skal gjøre samtidig som de rister på hodet), men finner den selvfølgelig ikke igjen. Poenget var hvertfall at så små barn ikke klarer å forutse et helt handlingsforløp, selv om det samme skjer igjen og igjen. De ser på en måte ett og ett bilde frem i tid, så selv om de forventer at mamma kommer og sier "nei" når de gjør noe (og da blir de veldig fornøyd når det de har tenkt seg faktisk skjer), så klarer de ikke tenke videre hva som skjer etter det(helt sikkert forskjell på når de klarer å se litt lenger frem).

Jeg valgte å ha sonen fra gulvet og en meter opp rimelig barnesikker og uten mange ting snuppa ikke fikk røre. Hun er nok uansett ikke av de mest klåfingrede, trengte f.eks aldri lås på skuffer og skap, men uansett, det har aldri vært noe problem å dra på besøk.

Jeg må inrømme at jeg ikke skjønner hvorfor det er så vanskelig å sette vekk/opp de mest verdifulle tingene når man får småbarn på besøk, særlig hvis det er et sted barnet drar ofte, typ besteforeldrene. Det er uansett mitt ansvar å passe på, men da synes jeg hvertfall ikke verten kan klage på at det blir stress. Jeg vil tro at selv den mest velopdragne 1-2 åring klør litt i fingrene når de plutselig ser masse nytt og spennende å plukke på.

Jeg var på besøk hos min tante samtidig som de hadde besøk av sitt yngste barnebarn (ni mnd.). De har en plante stående på gulvet (ikke stor, lett å flytte vekk, skjønner egentlig ikke hvorfor den står der, men det er en annen diskusjon ) men i stede løp de konstant etter ham og ropte nei hver gang han prøvde å spise planten. For det første er han der nesten aldri (bor i utlandet), så han ville uansett ikke husket til neste gang at han ikke får røre, og en ni mnd gammel baby skjønner jo uansett ikke at han ikke får røre den fristende, grønne dingsen som står så lagelig til.

Det du skriver først her har jeg også lest. Og jeg ser jo at det stemmer. Samtidig skjønner datteren min nei. Men det hindrer henne ikke i å prøve på ting når vi ikke ser

[Susan Sto Helit]

Man rydder vekk det man kan. Og så konsentrerer man seg om å si nei de gangene ungen gjør noe av det ulovlige som er igjen. (nappe stikkontakter ut av veggen, finne noe langt og slå i tv'n, trekke i gardinene, og kaste ting ned trappa...

De vet hva de ikke får gjøre. Eller, de vet at de får oppmerksomhet ved å gjøre visse ting. For snur man ryggen til og de oppdager det, så er de bortpå det ulovlige med en gang.

Min nikker med hodet og sier ja,ja hver gang jeg rister på hodet og sier nei,nei... Så noe har tydelig gått inn...

Man sier først nei. Om det fortsettes, henter man ungen, mens man gjentar nei, og så finner man noe barnet kan gjøre istedenfor.

Min erfaring er at ungene oppfører seg mye penere borte på besøk enn det de gjør hjemme. (Bortsett fra steder de er lenge av gangen. Da kommer de vanlige rampestrekene fram der og.)

[Kylling]

Jeg tror ikke barna blir uoppdragne om foreldrene begrenser bruken av ordet nei. Som andre her påpeker så er utforskertrangen stor for ettåringene, og de vet ikke konsekvensene av det de gjør. Da er det vår oppgave å legge til rette og fjerne farlige ting eller ting vi er redde for.

Man skaper ikke nysgjerrige og harmoniske barn av å hyle ut nei i hytt og pine. Hvis poden er i ferd med å gjøre noe h*n ikke har lov til, gå bort og led h*n over på noe han HAR lov til.

Det betyr ikke at man utsetter barneoppdragelsen, men at man oppdrar barnet på det stadiet det befinner seg på. Ingen vits å drive med NEI-oppdragelse på en ettåring som ikke har forutsetninger for å forstå konsekvenser av handlinger. Ved 2-årsalderen er det annerledes, da klarer barnet å se litt lenger fram i tid og har lært av erfaringer.

Her er forresten den historien om ettåringen som noen skrev om lenger oppe. Den beskriver veldig godt hvordan en ettåring tenker.

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at "Nå sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... "

[AnonymBruker]

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at "Nå sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... "

Dette var bra skrevet og veldig interessant! Har du noen link til hvor du har funnet det?

[Kylling]

Avsnittet er tatt ut av denne boka http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=137141

Jeg har ikke lest boka selv, og jeg vet ikke noe om forfatteren. Leser at hun skal være spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Fant avsnittet et eller annet sted på nettet for en stund siden.

Endret 19. september 2011 av Kylling

[AnonymBruker]

Avsnittet er tatt ut av denne boka http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=137141

Takk, Kylling!

[Arkana]

Som de andre her sa vi også nei og tok vekk barnet. Når det er sagt er den alderen en prøvelse med tanke på nysgjerrigheten deres så jeg synes det var betydelig enklere å gjøre rommene barnet oppholdt seg mest i fri for fristende gjenstander i stedet for å gå rundt og si nei hele dagen. Det er ikke snakk om å utsette grensesetting, men å skape hyggeligere dager for både voksne og barm. Ingen liker å gå rundt og si/høre nei hele tiden og det er ikke slik at barn blir uoppdragne eller ikke lærer seg grensesetting fordi man gjør oppholdsrom litt mer barnevennlige.

Endret 19. september 2011 av Arkana

[Xanadus]

Jeg tror ikke barna blir uoppdragne om foreldrene begrenser bruken av ordet nei. Som andre her påpeker så er utforskertrangen stor for ettåringene, og de vet ikke konsekvensene av det de gjør. Da er det vår oppgave å legge til rette og fjerne farlige ting eller ting vi er redde for.

Man skaper ikke nysgjerrige og harmoniske barn av å hyle ut nei i hytt og pine. Hvis poden er i ferd med å gjøre noe h*n ikke har lov til, gå bort og led h*n over på noe han HAR lov til.

Det betyr ikke at man utsetter barneoppdragelsen, men at man oppdrar barnet på det stadiet det befinner seg på. Ingen vits å drive med NEI-oppdragelse på en ettåring som ikke har forutsetninger for å forstå konsekvenser av handlinger. Ved 2-årsalderen er det annerledes, da klarer barnet å se litt lenger fram i tid og har lært av erfaringer.

Her er forresten den historien om ettåringen som noen skrev om lenger oppe. Den beskriver veldig godt hvordan en ettåring tenker.

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at "Nå sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... "

Flott,dette forklarte nøyaktig hva jeg har prøvd å få sagt hele tiden.

[Tweak]

Vi fjernet de tingene vi var redd for at skulle bli ødelagt og de tingene som står fremme er de som tåler at jenta vår driver og øver på selvbeherskelse!

En fin mellomting!

Hvorfor ikke øve på den billige pynten sånn at de kanskje har lært når krystallvasen settes på bordet?

Men ellers så er det gjentagelse som funker. Fjerne fra situasjonen og si nei, og si hva de har lov til å gjøre i stedet.

[Gjest sjoko]

Er veldig enig i det som Xanadus og Kylling skriver!

Det er veldig viktig å oppdra barnet på sitt nivå, og det er STOR forskjell på en 1 og 2-åring. Det er viktig at 1-åringen får lov til å utforske verden også, og ikke bare bli møtt av NEI NEI uansett hva den finner på. Selvfølgelig, noen ting må man jo bare være streng på, men en god del farer kan man rett og slett eliminere inntil barnet er litt større og forstår mer.

[Leeloo]

1: Ming-vasen vår ville vi satt bort fra barnefingrenivå, om vi hadde en. Vi har nok ikke mange verdifulle ting i den forstand, men har likevel ikke lyst til at et lite knøtt skal rasere CD-samlinga, rive ting ned av bordet (det er vanlig at man tilbyr noe å drikke på til gjestene i hvertfall) og rote ut innhold fra skuffene våre. Vi har ikke besøk av sånne småttiser så ofte, så det er unaturlig for oss å barnesikre huset. Og det bør heller ikke være nødvendig.

2: Klart det klør i fingrene til den lille sjarmøren, det er jo helt naturlig. Men barn KAN lære grenser fra ca. ettårsalderen (det har jeg sett selv, uansett hva forskningen sier), og da synes jeg det er litt tøvete å skulle vente med grensesettingen - hvor lenge? Til barnet er to år? Tre år? Jeg husker da jeg var lita selv, i åtteårsalderen. En nabogutt på fire var ei skikkelig bølle overfor oss andre barna. En dag kom han faktisk løpende etter oss med en kniv... Foreldrene i gata gikk sammen om å snakke med foreldrene til gutten om dette, og hva var responsen? Jammen, han er jo så liten, han skjønner ikke...

Det er stor forskjell på en ettåring og fireåring såklart, men jeg tror man løper stor risiko for å sulle seg inn i en vanedannende tankegang om at "barnet er for lite til å forstå" om man ikke begynner grensesettingen tidlig. Og hvem vet egentlig nøyaktig hvor deres barn er i utviklingen? Hvordan vet man om ettåringen er klar for grensesetting eller ikke, dersom man ikke prøver? Derfor slår jeg et slag for å drive grensesetting fra tidlig alder, så henger barna seg på forståelsen av dette straks de er klare for det. Så slipper vi situasjoner der folk argumenterer at femåringen er for liten til å forstå vanlig folkeskikk.

Alt det er helt greit, passer gjerne på mini jeg, men da kan man ikke samtidig klage på at det er litt stress å ha småbarnsforeldre på besøk (sier ikke at akkurat du klager da) fordi de bare løper etter ettåringen. Hvis verten ikke skal tilrettelegge litt, og besøket skal sitte rolig og skravle, så vil resultatet i ni av ti tilfeller bli at noe blir ødelagt, eller i det minste plukket på.

Jeg gjentar at selv et barn som har lært hva det ikke skal røre hjemme ikke automatisk forstår hva de ikke skal røre på et sted de ikke har vært før, trenger ikke ha noe med manglende grensesetting å gjøre. F.eks. har vi all musikk på data, mini har ikke engang sett en CD-samling, hvordan mener du hun skal skjønne/vite at den er fy å røre? Og tror du hun lærer det på to timer når det tok to uker med "nei" før hun sluttet å åpne/stenge cdskuffen på dataen (og det tror jeg ærlig talt var resultat av at det sluttet å være spennende, mer enn de 500 neiene )? Jeg tror ikke en ettåring har forutsetning til å skjønne at alt innhold i alle skuffer og skap alle steder hun kommer er "off limits". Kommer et barn fra et hjem der det er skuffelås på alle skuffer har de kanskje gitt opp å se i skuffene hjemme, men tenk deg da å komme til et hjem der alle skuffer/skap er mulig å åpne, rene himmelrike for en nyskjerrig sjel.

Jeg mener absolutt ikke at du må sette sikring på skuffene, bare at foreldrene da nødvendigvis må følge med så småttisen ikke går i skuffer og skap. Har man mulighet kan man jo knyte en snor på skapknottene og sette noe gjennom skuffehåndtakene så de ikke er så enkle å åpne, men er det ikke mulig/ønskelig, så får vi bare løpe etter.

[Gjest imli]

Mi erfaring er at ungane som får "nei" heile tida heller blir enno meir oppsatt på å gjere ting dei får "nei" for. For ofte får dei så mange nei at det nesten blir den einaste oppmerksemda dei får. Greitt å heller fokusere på det positive, spør du meg... Når ungen nærmar seg 1,5 er det mykje enklare å ta "kampen" då.