"Turn off" at jeg er lege?

[-Jiinxs-]

Ikke noe turnoff i mine øyne. Hadde heller gjort meg mer interessert i deg. Lege er jo et flott yrke og man burde være stolt over å være det.

[Sweetpea25]

Kanskje de føler det som et nederlag at de har lavere utdannelse enn deg?

Uansett, så er de jo ingenting å samle på, om yrket ditt skal gjøre deg uinteressant!

[Gjest made4u]

Nå er det en gang slik, at de fleste menn føler for å være en ressurs heller enn en byrde i et forhold. Med deg så blir det litt vanskeligere for de fleste menn, og derfor blir dem kanskje også skremt?

Aner i grunn ikke hva som skremmer dem med deg, men jeg tror likevel at jeg kan være inne på noe når jeg sier det, for selv føler jeg jo for å varte opp et nytt kvinnelig bekjentskap om jeg treffer ei.

Men se det for deg da. Snekkeren som treffer deg... Han må jo føle seg litt maktesløs når han skal ta deg med ut for å spise middag, at han skal spandere middag på deg som tjener så mye mer. Jeg tror det vil plage mange menn, at dersom dere blir ett par, ja så vil du bidra mer enn han økonomisk. Ergo står han igjen som en byrde heller enn en ressurs på den måten.

At leger gjerne oppfattes som intelligente, noe dem også er med en snitt-IQ på ca. 125 (som forøvrig er 6 poeng under Mensa-kravet) skremmer sikkert også mange. Dog tror jeg de som er intelligente selv ikke blir like skremt, uavhengig av hva slags tittel, utdanning og lønn dem har, for tror dem vil finne ditt karrierevalg og de egenskapene du med det besitter tiltrekkende. Men så har sistnevnte gruppe nok mer å utfordre deg med også, og således føler dem seg kanskje som større ressurser overfor deg (i alle fall på det personlige plan om den intelligente f.eks. skulle være "bare" bilmekaniker).

Du har bare ikke møtt den rette enda, men tro meg, en gang treffer du den rette og da vil du ikke føle at du skremmer bort han... Er ikke lett for noen å treffe den rette. Selv las jeg en gang om at forhold fungerte best dersom partene var tilnærmet like smarte. Jeg har en bestekamerat som har nesten tre standardavvik høyere intelligens enn snittet, like i underkant av 145 i IQ. Det er sjelden høyt, og jeg har spøkt litt med han om at dersom det stemmer at man bør finne seg noen som er tilnærmet like smart som enn selv, ja så har han et stort problem med lite utvalg...

Har ingen fasitsvar på hvorfor du skremmer representanter av det motsatte kjønn, men jeg tror det jeg har skrevet om er en del av grunnene...

[AnonymBruker]

Det er jo kult med damer som har høy utdannelse, men det er lett å tenke at disse setter strengere krav til menn enn det andre damer gjør... Veit ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg, som er utdannet kunstner, hadde ikke følt at jeg hadde hatt noe å "stille opp" med i forhold.

Om dama hadde vist interesse, hadde jeg jo lagt fra meg det synspunktet der, men det er bare en sånn greie man har... Dama har jo sikkert mye mellom øra, så hva skal hu med "en sånn som meg"?

Merkelig greie egentlig

Jeg tror du er inne på noe her. Jeg ville også følt meg litt underlegen(sic) og lurt på hva i all verden hun så i meg som bare er gjennomsnittelig innteligent, vanlig jobb osv. Det dreier seg kanskje til syvende og sist bare om litt dårlig selvtillit blant oss menn.

[AnonymBruker]

Nå er det en gang slik, at de fleste menn føler for å være en ressurs heller enn en byrde i et forhold. Med deg så blir det litt vanskeligere for de fleste menn, og derfor blir dem kanskje også skremt?

Aner i grunn ikke hva som skremmer dem med deg, men jeg tror likevel at jeg kan være inne på noe når jeg sier det, for selv føler jeg jo for å varte opp et nytt kvinnelig bekjentskap om jeg treffer ei.

Men se det for deg da. Snekkeren som treffer deg... Han må jo føle seg litt maktesløs når han skal ta deg med ut for å spise middag, at han skal spandere middag på deg som tjener så mye mer. Jeg tror det vil plage mange menn, at dersom dere blir ett par, ja så vil du bidra mer enn han økonomisk. Ergo står han igjen som en byrde heller enn en ressurs på den måten.

At leger gjerne oppfattes som intelligente, noe dem også er med en snitt-IQ på ca. 125 (som forøvrig er 6 poeng under Mensa-kravet) skremmer sikkert også mange. Dog tror jeg de som er intelligente selv ikke blir like skremt, uavhengig av hva slags tittel, utdanning og lønn dem har, for tror dem vil finne ditt karrierevalg og de egenskapene du med det besitter tiltrekkende. Men så har sistnevnte gruppe nok mer å utfordre deg med også, og således føler dem seg kanskje som større ressurser overfor deg (i alle fall på det personlige plan om den intelligente f.eks. skulle være "bare" bilmekaniker).

Du har bare ikke møtt den rette enda, men tro meg, en gang treffer du den rette og da vil du ikke føle at du skremmer bort han... Er ikke lett for noen å treffe den rette. Selv las jeg en gang om at forhold fungerte best dersom partene var tilnærmet like smarte. Jeg har en bestekamerat som har nesten tre standardavvik høyere intelligens enn snittet, like i underkant av 145 i IQ. Det er sjelden høyt, og jeg har spøkt litt med han om at dersom det stemmer at man bør finne seg noen som er tilnærmet like smart som enn selv, ja så har han et stort problem med lite utvalg...

Har ingen fasitsvar på hvorfor du skremmer representanter av det motsatte kjønn, men jeg tror det jeg har skrevet om er en del av grunnene...

Hihi, selv med en solid porsjon statistikk i masterstudiet og en IQ som i hvert fall matcher gjennomsnittslegens, ville jeg blitt litt paff om noen snakket til meg sånn som du gjør

Men dialekta di er fin!

[Gjest made4u]

Hihi, selv med en solid porsjon statistikk i masterstudiet og en IQ som i hvert fall matcher gjennomsnittslegens, ville jeg blitt litt paff om noen snakket til meg sånn som du gjør

Men dialekta di er fin!

Jeg snakker normalt ikke slik til dem jeg møter, var bare et forsøk på å gi et lite svar.

Fint at du liker dialekten min. Tør du å gjette på hvor jeg kommer fra også? *Kanskje ikke så enkelt når du aldri har hørt meg snakke*

[AnonymBruker]

Takk for mange svar!

Ja, det kan være at det er andre ting som skremmer ved legeyrket, men det virker ikke sånn og dessuten synes jeg det er litt merkelig å tenke på lange arbeidsdager med en gang man møter en jente som er lege! Mange innenfor andre yrker jobber jo også mer enn 40 timer per uke...

Må bare understreke at for min del er jeg ikke ute etter en med høy/høyere status enn folk måtte mene at jeg har. Jeg bryr meg svært lite om status og penger. Jeg vil ha en fyr som trives i den jobben han driver med og som har litt vett i skallen. Om han er en kunstner som lever fra hånd til munn fordi kunsten/musikken/teateret/forfatterskapet er det som gjør ham levende, så er det et stort pluss selv. Jeg ønsket selv å bli musiker eller skuespiller, men fant ut at jeg ikke brant nok for det til at jeg orket. Jeg ser ikke på en kunstner som en med hverken høyere eller lavere status enn meg. Håndverkere sjarmerer meg fordi de er handy , lærere, sykepleiere, bartendere...hvorfor skal yrket bety så mye?

De tror de vet hvordan jeg er fordi jeg sier jeg er lege. Jeg skjønner jo at folk har et prototypisk bilde av oss, og det er sikkert mange som lever opp til det bilde. Men langt fra alle...

Jaja. Takk for hint fra den som ville ha en kopp kaffe Hadde jeg kunnet sende en anonym melding, hadde jeg gjort det, men jeg vil helst ikke avsløre nicket mitt...

[AnonymBruker]

Har ikke noen råd å komme med, men jeg må si jeg føler med deg!

Er utdannet sykepleier for mange år siden. Den gang var jeg alltid "for dum" - det skjedde meg sjokkerende ofte at folk, både menn og kvinner, mistet interessen eller begynte å snakke om mer populistiske emner med det samme jeg fortalte hva jeg jobbet med. Det fortsatte selv da jeg jobbet som institusjonsleder. Nå har jeg skiftet helt spor, til en akademisk retning, snart ferdig med master. Nå er jeg plutselig for smart, og dermed igjen uinteressant, selv om jeg jo er nøyaktig den samme som før.

Det gjør vondt å bli dømt for sit utdannelsesvalg, på den ene eller den andre måten. Stå på, og ikke la deg knekke av det. Og hvis du vil møte noen av blind date-tilbudene her inne finnes det vel fortsatt åpne chatterom hvor man kan avtale her hva man skal hete og når man skal møtes? Satser på vi får historien her etterpå!

[AnonymBruker]

Nei, det sier vel mest om at han var helt dust som kjefet meg ut. Ikke noe stort tap at jeg aldri ser han igjen.

Men som trådstarter lurer jeg virkelig på hvor jeg skal finne en mann. De fleste på mitt studie er jo mye yngre enn meg, så en potensiell kjæreste finnes nok ikke der. Å møte noen ute på byen i fylla er heller ikke det store. For ikke å snakke om at jeg har vokst fra meg å løpe ute på byen.

Han der politimannen her inne må da vel være en godmatch?

[AnonymBruker]

Menneh... virker det ikke litt desperat å velge seg en ny hobby utfra om det er mulig å møte en partner der? Hmm.

Nei, slikt kaller man pragmatisme.

[Cuckold]

Takk for mange svar!

Ja, det kan være at det er andre ting som skremmer ved legeyrket, men det virker ikke sånn og dessuten synes jeg det er litt merkelig å tenke på lange arbeidsdager med en gang man møter en jente som er lege! Mange innenfor andre yrker jobber jo også mer enn 40 timer per uke...

Må bare understreke at for min del er jeg ikke ute etter en med høy/høyere status enn folk måtte mene at jeg har. Jeg bryr meg svært lite om status og penger. Jeg vil ha en fyr som trives i den jobben han driver med og som har litt vett i skallen. Om han er en kunstner som lever fra hånd til munn fordi kunsten/musikken/teateret/forfatterskapet er det som gjør ham levende, så er det et stort pluss selv. Jeg ønsket selv å bli musiker eller skuespiller, men fant ut at jeg ikke brant nok for det til at jeg orket. Jeg ser ikke på en kunstner som en med hverken høyere eller lavere status enn meg. Håndverkere sjarmerer meg fordi de er handy , lærere, sykepleiere, bartendere...hvorfor skal yrket bety så mye?

De tror de vet hvordan jeg er fordi jeg sier jeg er lege. Jeg skjønner jo at folk har et prototypisk bilde av oss, og det er sikkert mange som lever opp til det bilde. Men langt fra alle...

Jaja. Takk for hint fra den som ville ha en kopp kaffe Hadde jeg kunnet sende en anonym melding, hadde jeg gjort det, men jeg vil helst ikke avsløre nicket mitt...

Husk at det bare er jeg som ser nicket ditt hvis du sender meg en personlig melding. Hvis vi skal ta en kaffe vil jeg vel få vite mer om deg enn nicket ditt, kanskje få et telefonnummer eller mailadresse, kanskje til og med se ansiktet ditt. Så hvis du først tør ta en kopp kaffe kan det vel ikke være så ille at jeg ser nicket ditt?

Bare send meg en PM du, hvis du tør. Jeg skal ikke sladre.

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år, mann og jobber som politibetjent. Jeg kjenner godt til problemstillingen din ifra "begge sider". Mine kvinnelige kollegaer forteller meg ofte om hvor vanskelig det er å treffe noen bare på grunn av at de jobber med det de gjør. De unngår i det lengste å fortelle hva de jobber med, for når det kommer fram så stikker som regel mannen.. Kanskje de føler at de ikke når opp??

Som mann i slike "statusyrker" så kan det være omtrent like frustrerende. Når jeg treffer nye folk eller er på fest så blir samtaletemaet i 9 av 10 tilfeller om yrket mitt og navnet mitt blir "han politimannen/purken" Ikke det at jeg har noe problemer med å snakke om jobben min, men det kan til tider bli litt mye når hele festen skal bort bare for å få fram sitt synspunkt/ta på meg.

Når det gjelder å finne meg en kjæreste så har jeg, som deg, funnet ut yrket kan stå litt i veien. Det er ikke noe problem at jentene ikke viser interesse, snarere tvert imot, problemet er å finne ut av hvem som faktisk er interessert i meg og ikke bare en blå skjorte med sort slips, et par håndjern og en kølle. (ok, de to siste trenger ikke være helt feil:)

Jeg har hatt en uheldig opplevelse i et tidligere forhold, slik at det er nok jeg som er vrang og vanskelig her..

MEN jeg er uansett overbevist om at det er nesten umulig å finne noen en matcher med ute på byen. Det er kanskje enklere gjennom fritidsinteresser/hobbyer, da har man iallefall et bra utgangspunkt

Når ble politi et statusyrke?

[Gjest KateW]

Når ble politi et statusyrke?

Menn i uniform er ofte regnet som status!

[Genesis]

Menn i uniform er ofte regnet som status!

Tullball! Hvilke yrker snakker du om? politi er intet statusyrke. Det er heller ikke vektere eller parkeringsvakter! Det eneste uniformsyrke som kvalifiserer er nok yrkesmilitær av høy rang!

[AnonymBruker]

Tullball! Hvilke yrker snakker du om? politi er intet statusyrke. Det er heller ikke vektere eller parkeringsvakter! Det eneste uniformsyrke som kvalifiserer er nok yrkesmilitær av høy rang!

Hva med piloter? De er hvertfall sexy

[ocean breeze]

Men herre gud.

"Det som skjer er ofte dette:

Han: Hei, hvordan står det til?

Jeg: Bra, hva med deg (osv.)

Han: Hva driver du med? Student?

Jeg: Nei, jeg er lege.

Han: .....åja..."

Unnskyld meg: "Nei, jeg er lege."??? Hva SKJER med at så mange ferske leger må legge det fram på den måten, for ikke å snakke om medisinstudentene som på død og liv må si "Jeg studerer medisiiiiiiiiiiiin"? Får helt sånn "pause for reaction"-vibber av det der. Det høres jo ut som om dere har et markeringsbehov eller mindreverdighetskompleks når dere har slike samtaler.

Hvorfor ikke:

"Nei jeg har begynt å jobbe jeg! Hva driver du med, da?" "Nei jeg studerer på universitetet jeg, enn du? Hvem er det du kjenner her forresten?" osv, osv, osv.

Det går da aldeles greit å spille ballen tilbake og dreie samtalen over på noe annet - også en grei sosial egenskap å ha hvis man skal jobbe med mennesker....... Personlig erfaring. True story!

Og bare så jeg har sagt det og:

Politi er ikke et statusyrke. Lege VAR et såkalt statusyrke, på lik linje med prest og lærer. Nå er det mer og mer vanlig, selv om noen stakkars sjeler liker å føle at de er hevet over andre. Det siste jeg hørte var en mann som mente psykolog var et statusyrke - hva gir du meg?

Kanskje noen rett og slett rygger fordi de assosierer unge leger med en "hei jeg er lege"-superior attitude-greie. Har selv begynt å skygge unna mannlige leger (Har derimot ingen betenkeligheter med å date toppledere og andre "STATUSYRKER".)

[AnonymBruker]

Men herre gud.

"Det som skjer er ofte dette:

Han: Hei, hvordan står det til?

Jeg: Bra, hva med deg (osv.)

Han: Hva driver du med? Student?

Jeg: Nei, jeg er lege.

Han: .....åja..."

Unnskyld meg: "Nei, jeg er lege."??? Hva SKJER med at så mange ferske leger må legge det fram på den måten, for ikke å snakke om medisinstudentene som på død og liv må si "Jeg studerer medisiiiiiiiiiiiin"? Får helt sånn "pause for reaction"-vibber av det der. Det høres jo ut som om dere har et markeringsbehov eller mindreverdighetskompleks når dere har slike samtaler.

Hvorfor ikke:

"Nei jeg har begynt å jobbe jeg! Hva driver du med, da?" "Nei jeg studerer på universitetet jeg, enn du? Hvem er det du kjenner her forresten?" osv, osv, osv.

Det går da aldeles greit å spille ballen tilbake og dreie samtalen over på noe annet - også en grei sosial egenskap å ha hvis man skal jobbe med mennesker....... Personlig erfaring. True story!

Er så hjertens enig. Det er påfallende hvordan medisinstudenter ikke bare er studenter, men medisiiiinstudenter. Har ennå ikke møtt en medisinstudent som har kalt seg selv student bare. De fleste andre studenter er imidlertid bare studenter, med mindre de blir intervjuet av Universitas eller noe.

[Rofl]

Fryktelig mye avsporing her inne.

Hadde ikke gjort meg noe at du var lege eller høyere utdannet en meg eller tjente mer en meg. Men så har jeg da et "yrke" som jeg kan nesten garantere at ingen her inne har. Mange har nok hørt om det og det er nok enda flere som syntes det er rart/ekkelt men om noen ikke liker meg for jobben jeg har er de ikke mye å samle på uansett hvor pen/rik de måtte være.

[lys]

Er så hjertens enig. Det er påfallende hvordan medisinstudenter ikke bare er studenter, men medisiiiinstudenter. Har ennå ikke møtt en medisinstudent som har kalt seg selv student bare. De fleste andre studenter er imidlertid bare studenter, med mindre de blir intervjuet av Universitas eller noe.

Da har du ikke møtt meg. Jeg har alltid pleid å starte med å si at jeg er student, men da spør jo motparten automatisk om hva jeg studerer. Så man kommer seg jo ikke una. Jeg synes det rett og slett blir for dumt å lyve å si at jeg studerer noe annet, selv man innimellom får litt kleine kommentarer tilbake (som litt avhengig av situasjon og toneleie kan blir vanskelig å svare så bra på) "Åja, da er du en sånn smarting/flinking?" "Da hadde du gode karakterer!" "Er ikke det skikkelig vanskelig å komme inn på?" osv osv.

[Gjest KateW]

Fryktelig mye avsporing her inne.

Hadde ikke gjort meg noe at du var lege eller høyere utdannet en meg eller tjente mer en meg. Men så har jeg da et "yrke" som jeg kan nesten garantere at ingen her inne har. Mange har nok hørt om det og det er nok enda flere som syntes det er rart/ekkelt men om noen ikke liker meg for jobben jeg har er de ikke mye å samle på uansett hvor pen/rik de måtte være.

Hva er et yrke i anførselstegn?