Slute med overspising

[AnonymBruker]

Ok, overskriften sier det meste. Jeg har hatt anoreksi en del år, før kroppen virkelig tok hevn med å begynne med overspising etter jeg prøvde å legge på meg. Vekta har gått fra 40 til 70 kilo på ett eneste år!! Ja, jeg er klar over hvor sykt det er, og tro meg. Jeg har det jævlig nok som det er for dette. Det er utrolig skummelt, for jeg har aldri hatt det sånn før, mer motsatt.

Så det jeg lurer på er om det er noen som har slitt med overspising som har kommet ut av det, og hvordan? Og da mener jeg bare de som har opplved det, for jeg tror ikke noen som har gått igjennom det vet hvordan det er. Om jeg for ett år siden da jeg aldri hadde overspist eller spist mye/feil, hadde lest dette spørsmålet fra noen andre ville jeg sagt det som de fleste ville sagt; viljestyrke, få men ofte måltider, porsjonskontroll, matvarer som metter osv, og ikke skjønt hvordan noen kan være så "svak" og ikke klare slutte når man legger på seg så mye. Det er virkelig ikke så lett.

Jeg får hjelp hos psykolog, men så langt hjelper det ikke stort, det blir bare verre. Jeg har prøvd så mye forskjellig, men ikke klart det. Jeg spiser sjeldent sjokolade og dårlig mat, men overspiser på HVA som helst. Kylling, havregrøt, grønnsaker, frukt osv.. Er ingen forskjell på ordentlig mat vs usunn. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, og skjønner ikke at dette er meg! Nå er jeg overvektig også, og vet ikke hva jeg skal gjøre!! Det virker uendelig, og jeg kan ikke legge på meg mer nå Selvtillitten er elendig, og jeg tør ikke gå på treningsenter engang, pga blikkene.

Noen???

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

For omtrent 2 år siden slet jeg også med spiseforstyrrelser. Først anoreksi, og så overspising. Gikk opp over 15 kg på et halvt år.. Fortalte meg selv HVER dag at i morgen skulle jeg klare å la være. Men endte likevel opp med å gå fra butikk til butikk og hamstre inn syke mengder mat og godteri. Spiste til jeg fikk vondt, og enda litt til. Kastet aldri opp, så det sier seg selv at kiloene kom. Endte med at jeg klippet mitt eget bankkort for å ikke kunne kjøpe noe, så ille var det. Men jeg fant jo måter likevel.

Faktisk så husker jeg ikke akkurat hvordan jeg kom meg ut av det, men husker at trangen etterhvert ble mindre når jeg begynte å trene, og tror også det hjalp at jeg ble forelsket og fikk meg kjæreste.. Fikk rett og slett fokuset på noe annet.

Uansett hvor håpløst det føles, så vil du komme deg ut av det! Det skal ikke være sånn for alltid, selv om det kan se sånn ut nå.. Og vil ihvertfall anbefale deg å begynne å trene, det hjelper for mer enn man skulle tro!

[AnonymBruker]

Har du begynt på p-piller?

[AnonymBruker]

Har ikke begynt på p-piller nei.. Har det noen rolle?

Og takk for svar, det hjelper å høre For det her orker jeg ikke stort lengre.

Jeg trente da jeg bestemte meg for å legge på meg, for å bygge opp kroppen med styrketrening. Men etterhvert som kiloene bare kom sluttet jeg fordi jeg fikk dårlig selvtillitt. Får mange nok blikk fra de som ser meg ofte, og det er jo forståelig så fort som jeg har lagt på meg. 30 kilo på ett år er jo ikke akkurat usynlig..... Spesielt når man går fra beinrangel til ja.. Feit. Fikk mye oppmerksomhet fordi jeg var så stygg-tynn, og de som kjenner meg igjen fra da får helt sjokk nå, selv om jeg ikke kjenner de. Prøver alikevel å bruke naturen så godt som mulig, for trening hjelper på humøret i det minste.

Fikk tilbake mensen etter 4 år uten i forrige uke da. Kan jo håpe at det har noe å si.. Som om kroppen begynner å føle seg tilfreds?

[AnonymBruker]

P-piller kunne ha spilt en rolle ja. Når jeg går på pilla får jeg en enorm appetitt som det krever stålkontroll å ikke gi etter for. Jeg trodde lenge det dreide seg om viljestyrke, men den gang ei.

Pilla gjorde det mange ganger verre, men det er ikke til å stikke under en stol at det også var andre årsaker til overspisingen for min del. Personlige ting som jeg måtte ta tak i og gjøre noe med. Å spise seg kvalm gjør at alt fokus midlertidig blir tatt vekk fra det som ikke er som det skal i livet. Og det fyller et tomrom. Spisingen er et symptom på at noe ikke er som det skal i livet ditt.. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med overspising. Dette gjelder spesielt i perioder når jeg er stresset, når ting ikke går som det skal, før mensen eller etter at jeg har drukket alkohol.

Jeg hadde tidligere anoreksi og overspisingen startet da folk fortalte meg at jeg "måtte spise mer". Det var helt grusomt. Jeg spiser mye i skjul og går fra butikk til butikk. Jeg spiser gjerne bare halvparten av sjokoladen jeg kjøper, før jeg blir sint og kaster resten. Så går jeg videre til neste butikk og sånn kan det fortsette til jeg våkner av transen.

Jeg er ikke speiselt stor, men føler meg ikke vell. Jeg bruker str 28 i bukse og alt fra s-m i topper. Jeg våger ikke å veie meg og føler meg ikke spesielt fin. Jeg vil ha selvtillitten min tilbake.¨

Jeg fikk forresten anbefalt p-piller, som en hjelp mot overspisingen, siden da ville hormonbalansen bli mer stabil gjennom syklusen, men nå vet jeg sannelig ikke lenger...

[seleneluna]

Jeg begynte å jobbe og fikk derfor ikke tid til å tenke på noe annet. Nå skal jeg studere igjen, får se hvordan det går. Allerede hatt noen tilbakefall.

[Gjest Michelle82]

Hvor høy er du da? Vekt har en sammenhegn med høyde.

[AnonymBruker]

...og muskelmasse.

Jeg er ikke trådstarter, men jeg tror at mye av problemet er at man hele tiden går rundt å tenker at man må slanke seg. Deretter lager man regler som er vanskelig å overholde, bestemmer seg for en bestemt matmengde man skal spise ect. Da er det ikke så mye som skal til før lasse velter og man føler seg totalt misslykket. Tro meg, jeg har det som deg.

Min verste fiende er alkohol, og jeg har innsett at jeg rett og slett må slutte med drikkingen. Den er en flukt. Likevel, den inneholder store mengder energi, gjør meg slapp og ned stemt, men ikke minst så får den meg til å overspise flere dager i etterkant, på tross av at jeg ikke ønkser det selv.

Jeg har holdt meg slank i de periodene der jeg ikke har drukket.

[miamarlena]

Ja jeg har også slitt med overspising og vet hvor fælt det er!

Jeg sultet meg i perioder, spiste kanskje 600 kalorier per dag for så å sprekke totalt og spise alt jeg kom over. Vekten svinget konstant fra 60-68..

Jeg klarte slutte med det med å spise mer de periodene jeg egentlig skulle være "flink" og ikke spise. I tillegg hjalp det på meg å unne meg f.eks en sjokolade en gang i blant, det hjelper ikke nekte seg ting da man blir helt besatt av det til slutt..

Tror det hjalp litt at jeg flyttet, kom inn i ett nytt miljø og hadde det bedre med meg selv! Viktigste årsaken til overspising er alltid emosjonell, selv om svinginger i blodsukkeret også spiller en stor rolle!

Lykke til! når jeg klarte det kan også du klare det!

[AnonymBruker]

TS her

Jeg er overvektig nå ifølge bmi skalaen, så jeg er faktisk NØDT til å gå ned. Jeg droppet jo trening på treningssenter pga overspisingen, så jeg har ikke akkurat muskler lenger.

Skjønner jo at det er en reaksjon på de årene med en bmi på 15-16 (det var ekstremt), men nå har jeg gått langt over det jeg burde. Selvfølgelig blir det ekstra ille for selvtillitten når jeg pleide å være så tynn, og at jeg endelig var fornøyd når jeg var normalvektig, til jeg kom dit jeg er nå som overvektig Vet om mange som overspiser etter anoreksi, men sånn jeg har skjønt det har de stoppet etter en stund. Jeg derimot går fortsatt opp i vekt, og jeg hater å miste kontrollen som nå, om og om igjen over så lang tid. Det har vært verre, men det er fotsatt styggere dager, og jeg går fortsatt i pluss daglig.. Jeg sliter jo psykisk, men har gått i terapi i fire år uten hell...

Jeg har prøvd mye rart, som å ikke nekte meg noe, prøve å spise litt "nei-mat" hver dag, prøvd å kutte ut alt, eller spise hva jeg vil omtrent. Jeg har prøvd regler, og ikke regler. Uansett hva så går jeg på en smell. Absolutt ALT kan jeg sluke til det er tomt, så det eneste som hjelper er å være alene hjemme en stund, så det ikke er noe i skapet/kjøleskapet lengre. Er det brød og jeg ikke klarer å holde meg unna kan jeg spise HELE brødet. Butikken tør jeg nesten ikke gå i lengre... Eller jeg prøver å overspise på bær eller grønnsaker som ikke blir like ille.. Problemet er jo at det er ikke sunt uansett. Jeg spiser stort sett sunt, men overspiser på sunn mat.

Det handler jo ikke om å ikke ville, for jeg vil selvfølgelig ikke ha det sånn. Jeg er drittlei av mat, men det er som jeg bruker det som selvskading. Det er jo ikke noen glede i å spise lenger. Men det hjelper å høre at andre har det sånn også, og at dere har kommet ut av det. Jeg håper bare ting kan gå seg til snart, for jeg vet ikke hva jeg skal prøve/kan gjøre lenger.

Btw, merket akkurat at det står "slute med overspising" i overskriften, og det er feil selvfølgelig.. SLUTTE

[AnonymBruker]

Jeg fikk så lyst til å trøste deg eller si noe oppmuntrende da jeg leste innlegget ditt, men vet ikke om jeg kan være til noe hjelp.

For det første tror jeg du må slappe litt av med hensyn til vekten din (jeg vet det er vanskelig), rent objektivt er ikke 70 kg SÅ mye. Altså, ikke så mye at folk vil stirre på deg på treningssenteret og sånn, ikke i det hele tatt. Selv om det er mye å gå opp 30 kg på å kort tid, og BMI sier "overvektig" er du altså ikke så tykk som du tror. Vær snill mot deg selv og begynn å trene igjen! Trening gjør underverker for blodsukker, humør, psyke, alt.

Tenk på alt kroppen din har vært gjennom. Metabolismen og sultfølelse er sikkert veldig forstyrret. Aksepter deg selv og at situasjonen er som den er. Lær deg å slappe av.

Jeg overspiste mye før (hadde orgier flere ganger i uka, i perioder hver dag), men har nesten helt sluttet med det nå. Har ikke gjort det på måneder faktisk. Det som hjalp meg var fokus på andre ting. Og at jeg begynte å bli snillere mot meg selv. Hvis jeg overspiste prøvde jeg å kjenne etter hva det var jeg holdt på med, puste og være til stede. Og kjenne hvor vondt det var å være overmett. Samtidig som jeg prøvde å ikke føle skam eller skyld eller selvhat. Og når jeg tillot meg selv å overspise, så var det som om interessen også ble mindre.

Etterhvert spise jeg sunnere, men forsøkte å ikke fokusere for mye på det, heller trene og ikke bli for sulten, ikke bli for mett, og aldri, aldri tenke på slanking. Tenk mer på hvor fantastisk livet blir uten det stadige fokuset på mat, hvor utrolig deilig og fri du føler deg, hvor mye ressurser du faktisk har og hvor mye annet det går an å tenke på og holde på med enn vekt/mat/spising.

Det virker kanskje også som om du trenger et annet behandlingsopplegg enn psykologen du går til nå?

Masse lykke til i alle fall, og klem til deg. Husk at det er mulig å komme seg ut av det. Og vær snill mot seg selv.

[Gjest Loveheartx]

Hei, TS.

Jeg har egentlig ikke så mye å tilføre her. Føler at det har blitt sagt så mye fornuftig allerede. Men jeg vil si at jeg har lignende problemer som deg. Kanskje ikke så ekstremt, men jeg har mine problemer og det har jeg hatt lenge. Jeg har en helt normal vekt, så det er ikke der problemet ligger. Jeg tenker bare aaaltfor mye på mat. Sikkert 50% i løpet av en dag. Jeg har noen dager hvor jeg virkelig ikke klarer å kontrollere matinntaket mitt. Spiser alt jeg kommer over, gjennom hele dagen, og skammer meg i flere dager etterpå. Dette resulterer også i a jeg ikke spiser noe som helst flere dager etterpå. I hodet mitt finnes det tydeligvis ikke en mellomting mellom det å sulte seg og å overspise.

Så det jeg vil si er at du er ikke alene. Tror det er langt flere kvinner enn vi tror som har problemer med mat. Smugspiser i all hemmelighet, føler skam osv. Men du, hold oss oppdatert

[Gjest mari kontrari]

Har ingen superråd, annet enn at om det virkelig er et problem er profesjonell hjelp bedre enn de fleste internettråd.

Kan likevel nevne to ting som hjelper meg:

Det ene er at jeg er superstreng med meg selv når jeg lager middag/varmmat. Det er helt uaktuelt å ta sikte på å ha rester til dagen etter, jeg spiser alt eller til jeg blir dårlig likevel.

Det andre er at når jeg får behov for å spise på noe selv om jeg er mett, for eksempel når jeg ser på TV eller sitter ved PCen, lager jeg alltid først en kopp te selv om det ikke er det jeg har lyst på. Det fyller behovet for å innta noe, og å ha noe i hendene til en viss grad.

Forøvrig har nok du det verre enn meg, jeg sliter vel mest med at jeg "må" spise om jeg skal kose meg/slappe av. Klassisk trøstespising.

Mer generelt hjelper det å unngå spising foran TVen, men igjen, dette er også råd som krever mer kontroll enn om man virkelig sliter, så bruk profesjonell hjelp.

[AnonymBruker]

TS her (igjen)!

Takk for svar, og for at jeg slipper å føle meg altfor alene.. Selvfølgelig er ikke råd på internett det jeg går mest etter, men etter å ha prøvd ut klinikker, terapi og andre behandlingsformer tenkte jeg at det ikke skader å spørre andre som er/har vært i samme situasjon. Tror det faktisk er bedre å spørre noen som har opplved det selv, enn noen som bare har lest om det. Jeg har ikke troen på terapi, det har jeg bare blitt verre av. Overpsisingen min tok helt av etter jul, og da begynte jeg hos psykolog igjen, men det har bare blitt verre.. Når jeg gikk i terapi for anoreksien min gikk jeg fra ille til verre før jeg ble lagt inn. Tross alt er det ene og alene MEG det står på, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det selv. Hvordan eller hvorfor. Derfor er det fint å høre om andre, som kanskje kan gi meg råd. Anoreksien snudde jeg selv, derfor håper jeg at jeg skal snu dette også. Håper bare det skjer snart, for dette føles verre enn anoreksi til og med.

Det er jo ikke sånn at jeg har kjempelyst på maten, men jeg får ett slags sug alikevel. Før hadde jeg stålkontroll, nå har jeg absolutt INGEN vilje eller selvkontroll. Jeg skal prøve å ta i gang råd fra dere, så tusen takk for at dere tok dere tid til å svare Om noen måneder flytter jeg for meg selv, og da håper jeg også at ting forandrer seg.

Tusen takk for svar!