Tiden går, men vondt gjør det fortsatt..

[AnonymBruker]

Nå nærmer det seg 7 år siden min kjære døde. Virker som i går, kan virkelig ikke fatte at det snart er 7 år.

Selvfølgelig spør folk og forventer sorg de første 6 mnd. Men ikke årevis etterpå. Da skal man liksom ha komt seg og være ferdig med sorgen og den prosessen. Men så av og til er det bare ikke slik.

Her gikk det slag i slag med det ene dødsfallet etter det andre i noen år. Familiemedlemmer i alle aldersgrupper til kreft og ulykker. Men min kjære som døde av leukemi som jeg trengte så sårt, han var ikke der. Han som alltid gjorde alt så mye bedre og lettere, han var borte.

For en eller annen grunn så skulle så mange dø fra meg, og jeg skulle stå igjen alene uten min partner og nærmeste omsorgspersoner.

Fortid, nåtid og drømmene om fremtiden ble bare borte.

Jeg har ikke knekt sammen. Ikke blitt et vrak. Ikke sluttet å fungere.

Bare blitt så uendelig ensom. Akkurat som om at hjertet mitt har knust i tusen biter, noen små biter som virker umulig å sette sammen igjen, og noen større biter som fortsatt fungerer så godt de kan.

Jeg har alltid tenkt mye på hvor mye verre andre har det. Søkt trøst i min egen helse, at jeg har tak over hodet, bor i et vestlig land, gode muligheter. Men, huff... Jeg savner min kjære så uendelig. Den herligste og mest fantasiske mannen man kan tenke seg. Så god og snill og varm. Rett og slett et vakkert menneske. Den framtidige mannen min og faren til mine barn, den jeg skulle bli gammel og skrukkete med.

Vi rakk ingenting av det....

men jeg rakk å oppleve ekte kjærlighet. Den store kjærligheten. Den som varmer for alltid.

Trodde jeg var tom for tårer, men den gang ei...

[AnonymBruker]

Åh, herregud. Jeg sitter her med tårer i øynene. Jeg kan ikke se for meg det du har gått igjennom, og for alltid vil slite med. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet ditt, forhåpentligvis vil du oppleve gode tider også i framtida. KLEM.

[Gjest badeand1]

Så utrolig trist å lese.. =(

[Daniel84]

Masse til deg. Det er ikke sånn at tiden leger alle sår, men vanligvis bare gjør dem mindre vonde..

[Maria M]

Det du skrev er virkelig rørende, og noe mange rett og slett glemmer i den travle verdagen. På jobben min har jeg flere som har mistet sin kjære, og fortsatt etter flere år så sitter sorgen der. Så det er noe helt naturlig, og noe som vil være med deg innerst inne

Endret 2. september 2011 av Maria M

[AnonymBruker]

Tusen takk....

første gang jeg har delt mine tanker rundt det..

er jo så "sterk og vellykket" utenpå.

[AnonymBruker]

Åh, dette var vondt å lese.

Håper du fortsatt ser en mening i livet og at du har det bra i hverdagene som kommer og går.

[Maria M]

Tusen takk....

første gang jeg har delt mine tanker rundt det..

er jo så "sterk og vellykket" utenpå.

Det er ikke altid like godt å virke "sterk og vellyket" utenpå, så lenge det fåregår så mye inne i deg. Selv pleier jeg altid bruke en dagbok der jeg kan få ned tankene mine og alt som plager meg. For det er ikke altid noen det som er der, og som har tid til å høre

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si, men sitter her med tårene i øynene og vil bare sende deg en stor klem .

Urettferdig at noen mennesker skal oppleve så mye vondt

[Rumle]

Dette var utrolig sterkt å lese. Stor klem fra meg!

[AnonymBruker]

Tusen takk....

første gang jeg har delt mine tanker rundt det..

er jo så "sterk og vellykket" utenpå.

føler så med deg . er i samme situasjon jeg også bare att min døde ikke , Han fant en annen etter 25 år med meg

[Gullskje]

Føler med deg.

Mann kommer aldri over å miste noen som er så nært og kjært, men lærer seg etterhvert å leve med det.

[kronan]

Vet hvordan du har det, mistet min kjære for 2 mnd siden. Det er ubeskrivelig, en sorg så dyp. Vanskelig å forestille seg livet uten den man elsker. verden er urettferdig, desverre

[Xaphan]

Jeg kan desverre ikke si noe for å gjøre situasjonen din bedre, men vil bare gi deg en aldri så liten elektronisk klem. Ekte kjærlighet varer for alltid

[AnonymBruker]

Skulle tro det var jeg som skrev innlegget. Jeg mistet min kjære til akutt leukemi for 8 år siden. Folk regna med at jeg sørget og var knust i noen måneder etterpå, et års tid, et halvannet kanskje. Den dag i dag faller jeg på kne når ting er for tunge og brøler "hvorfor faen forlot du meg egentlig" mens tårene spruter og jeg føler meg liten og redd. Så reiser jeg meg opp igjen, tørker tårene og må ta meg sammen igjen. Hjertet er spjelket, men mangler de små bitene som ikke kan limes igjen. Som en vase som mangler de små bitene som fullbyrder hele bildet. Det går greit, jeg har ikke mistet mine omsorgspersoner underveis, slik du har Men samtidig hadde jeg få å miste. Jeg hadde bare min kjæreste å støtte og lene meg inntil. Jeg lurer på hvor mye jeg forandret meg etter hans bortgang. Måtte reise meg på bena og aldri slippe tak, fordi det var ingen der til å holde meg. Vi kjøpte aldri hus, fikk aldri barn, men vi opplevde den dypeste kjærligheten vi kunne der og da, før han plutselig følte seg dårlig en dag. Han var borte noen måneder senere, med hardt sykeleie den siste tiden.

Jeg føler med deg..